Dette er noe jeg har tenkt på lenge, men jeg har vel aldri blogget konkret om det, så nå er det på tide å si det: Få akupunktur ut av fødestuene og ut av det offentlige helsevesen!

Jeg har blogget omfattende om akupunktur, og summen av den beste og nye forskning hvor man har evnet å sammenligne ekte akupunktur med falsk akupunktur på en noenlunde godt blindet, og i noen tilfeller dobbeltblindet, måte viser at akupunktur ikke har noen effekt utover placeboeffekt. For noe som helst.

Noen hevder det kan virke litt mot kvalme, men da er det normalt varianter av akupunktur som brukes, gjerne elektrisk stimulering av nerver (TENS) eller akupressur på nerver, spesielt et punkt på håndleddet som heter P6. Men om dette har en effekt på kvalme, og dokumentasjonen her er sprikende, så legitimerer ikke det bruk av tradisjonell kinesisk akupunktur hvor nåler stikkes inn i kroppen på ett eller flere av de om lag 360 akupunkturpunktene. (Eller opp mot 4000 punkter, om man inkluderer ulike varianter av akupunktur.) Dette vet vi etterhvert svært sikkert at ikke har noen klinisk relevant effekt.

Likevel tilbys fødende å få akupunktur av jordmødre og sykepleiere. Og fødende kvinner er et enkelt bytte. Når man ligger der med de kanskje største smertene man har kjent i hele sitt liv, så skal man være laget av stål for å ikke takke ja til hva som helst de «profesjonelle» måtte tilby, så lenge det kan gjøre situasjonen noe mer levelig i øyeblikket.

Men akupunktur virker ikke for fødende. Det hjelper ikke på smerten eller på noen som helst andre relevante faktorer. Det vil si, noen vil nok oppleve at det virker, men det er grunnet placeboeffekten som kan ha en ganske sterk smertestillende effekt i seg selv. Dette kan vi si med stor grad av sikkerhet fordi om man sammenligner akupunktur med placebobehandling, så er ikke den smertestillende effekten av akupunktur noe bedre enn placebo. Dermed er det grovt uetisk å stikke nåler inn i fødende kvinner som ligger der håpefulle og tror at dette kanskje skal hjelpe dem.

Men ta ikke mitt ord for det. La oss se hva forskningen viser. I 2011 ble det publisert en Cochrane-review ved navn «Acupuncture or acupressure for pain management in labour». Denne gjennomgikk en mengde studier på området, og konklusjonen er kort sagt at akupunktur ikke hjelper noe bedre enn placebo på de fleste relevante faktorer. Likevel er studiene generelt sett av så dårlig kvalitet og med så sprikende resultater at det er vanskelig å trekke noen solid konklusjon.

I denne Cochrane-analysen fant de at de fødende kvinnene rapporterte like høy smerteintensitet ved bruk av akupunktur som når de fikk et placebo. Akupunktur hadde altså ingen spesifikk smertestillende effekt! Kvinnene rapporterte derimot en noe større tilfredshet ved bruk av akupunktur enn placebo i én studie. Sammenlignet med vanlig smertestillende behandling fant de derimot ingen forskjell, og kvinner som fikk innsprøytet saltvann for å blokkere nervene var mest fornøyde av de fire gruppene.

På andre faktorer som antall keisersnitt, antall assisterte vaginale fødsler, babyens apgar-score, bruk av medikament med oksytocin for å stimulere frem rier, og avslappethet fant man ingen forskjell ved bruk av akupunktur sammenlignet med placebo.

Interessant nok fant man for noen faktorer bedre effekt av akupunktur enn for standard behandling, men altså ikke sammenlignet med placebobehandling. Det kan tyde på at den positive effekten nettopp stammer fra økt oppmerksomhet, berøring, samtale og oppfølging fra akupunktøren, enten denne gir ekte eller falsk akupunktur, heller enn at de faktisk stikkes med nåler i korrekte akupunkturpunkter.

Til slutt fant man at varighet på den aktive delen av fødselen var noe kortere hos de som fikk akupunktur, men de to studiene som viste dette var bare enkeltblindede, så det er vanskelig å si om denne effekten var relatert til akupunktørens oppførsel heller enn den faktiske akupunkturen.

Konklusjonen av denne Cochrane-reviewen er altså at akupunktur kanskje kan ha en effekt på kvinnens opplevelse av smertebehandlingen (men ikke den faktiske smertestillende effekten), det kan kanskje ha en effekt på fødselens varighet, og kanskje gi noe lavere bruk av smertestillende medisiner under fødselen. Men grunnet manglende blinding og generelt dårlig kvalitet på studiene er disse resultatene usikre, og basert på det vi vet om hvor stor effekt akupunktørens oppførsel har for pasientens opplevelse er det nærliggende å anta at dette er årsaken til den effekt vi kanskje ser.

Ingen av studiene holdt mål med tanke på alle ønskede variabler for kvalitet og metodologi:

The risk of bias table demonstrates that acupuncture has not been consistently subjected to consistent rigorous study. The quality of reporting was poor in over 50% of trials. The risk of bias was low in respect to randomisation (90% and 68%). No one trial was rated at a low risk of bias on all domains. Rates of follow-up were high in the majority of trials with only a small number of trials reporting a small loss of participants. For many studies blinding of participants and the practitioner was not possible, and reporting indicated that the outcomes could have been influenced by a lack of blinding and consequently were rated at a high risk of bias. The small number of studies within comparisons and lack of high-quality trials suggest there remains insufficient evidence of a consistent treatment effect from acupuncture.

Og videre i konklusjonen:

The data available suggest acupuncture and acupressure may be a helpful therapy for pain management in labour. However, there is insufficient evidence to make clinical recommendations. There are insufficient data to demonstrate whether acupuncture and acupressure are more effective than a placebo control, or whether there is additional benefit from acupuncture when used in combination with usual care. The risk of bias was high in the majority of trials and recommendations for practice cannot be made until further high quality research has been undertaken.

Med andre ord finnes det ikke god nok vitenskapelig dokumentasjon på at akupunktur er nyttig for fødende kvinner til å anbefale dette i klinisk bruk, og dermed fremstår det som absurd og ikke så rent lite skandaløst at dette likevel tilbys rutinemessig på norske sykehus.

En gjennomgang av alle systematiske gjennomganger på bruk av ulike former for smertestillende behandling ved fødsler, også utført av Cochrane og publisert i 2012, viste også at det manglet god dokumentasjon på at akupunktur har effekt. Derimot viste gode studier at konvensjonell smertestillende behandling som for eksempel epidural har god effekt, selv om ulike metoder kan være preget av ulike bivirkninger. Skal da virkelig helsepersonell tilby de fødende metoder som ikke har dokumentert effekt når det finnes metoder som vi vet virker, og som virker bra?

En annen systematisk gjennomgang publisert i 2010 gjennomgikk også forskningen og konkluderte med at akupunktur ikke hadde noen effekt på smerter hos fødende:

«The results show that there is little convincing evidence that women who had acupuncture experienced less labour pain than those who received no pain relief, a conventional analgesia, a placebo or sham acupuncture,» researchers told BJOG: An International Journal of Obstetrics and Gynaecology. The journal is owned by the Royal College of Obstetricians and Gynaecologists, which represents most of the UK’s doctors specialising in childbirth and maternity care.

Prof Edzard Ernst, of the Peninsula medical school at Exeter and Plymouth Universities and co-author of the report, said: «The effects of acupuncture perceived by women are largely due to placebo. Acupuncture has many qualities that maximise placebo effects: it involves touch and is invasive and, psychologically, is attached to the mysticism of the east.»

Prof Philip Steer, BJOG’s editor-in-chief, said labour pain can be so intense that a women would do anything to minimise it.

«Acupuncture is a drug-free approach and that may explain why some women prefer its use during labour. This review shows that in a very small number of cases acupuncture may be of help, usually for short periods of time after treatment, and this may be down to psychological rather than a physiological effect. Generally the consensus is that the evidence does not support its use.»

Hadde jeg vært kvinne og skulle presse ut et lite menneske fra en alt for liten kroppsåpning, vel vitende om de enorme smerter dette ville medføre, så ville jeg spyttet på en helsearbeider som tilbudte meg en behandlingsmetode som fullstendig mangler dokumentasjon på effekt, og som i stor grad er dokumentert å ikke ha noen smertestillende effekt. Makan til frekkhet og manglende respekt for pasienten skal man lete lenge etter.

Det er på tide at helse-Norge rydder opp i dette. Akupunktur må bort fra sykehusene og ut av det norske helsevesen frem til det eventuelt foreligger god dokumentasjon på at dette kan hjelpe. Og med tanke på hvor mange studier som er gjort på akupunktur de siste 40 år hvor en klinisk relevant effekt er fullstendig fraværende, eller i beste fall så liten at den ikke er klinisk relevant, så kommer neppe dette bildet til å endre seg med ny forskning. Hadde akupunktur hatt en effekt ville den trådt klart og tydelig frem i de beste studier som er gjort. Men fakta er at man ikke ser noen slik klar effekt, og må derfor konkludere med at akupunktur sannsynligvis ikke virker.

I den grad det har noen relevant effekt så skyldes nok det selve omsorgen man får av en akupunktør. Kanskje jordmødre og sykepleiere heller burde ta lærdom av dette. Ved å følge opp den fødende mer aktivt, ta på henne, stryke, massere og prate med henne, så vil man nok i stor grad kunne frembringe de samme positive effekter som en akupunktør klarer. Jeg husker at da min eks-kone fødte vår datter lå hun for det meste alene med meg på et utrivelig rom frem til fødselen plutselig var i gang. Hadde hun da fått akupunktur med tilhørende samtale, beroligende prat, berøring og så videre, så er det en mulighet for at hun også ville ha opplevd dette som positivt, selv om akupunkturen i seg selv ikke hadde noen effekt.

Det at kvinnens partner, i vårt tilfelle meg, gjør disse tingene er selvsagt bra, men vil neppe ha samme smertestillende effekt ettersom partneren mangler den nødvendige autoriteten til å trigge forventningsbasert placeboeffekt på samme måte som en jordmor, sykepleier eller lege kan. Eksempelvis vet vi at placeboeffekten er sterkere om man får behandling fra noen i hvit «labfrakk» enn fra noen med vanlige klær, så det er sterke forventninger knyttet til autoritet.

Akupunktur må samtidig ut av videreutdanningstilbudet til sykepleiere og jordmødre. Å sende jordmødre for å få tilleggsutdanning innen akupunktur er meningsløst. Hvorfor disse skal bruke tid på å lære metoder som etter 40 år med forskning ikke har klart å frembringe noe dokumentasjon på effekt er et mysterium. Man skulle tro at sykepleiere og jordmødre hadde bedre ting å bruke studietiden på enn å lære metoder som ikke virker.

Etter min mening skal helsevesenet ikke tilby pasienter behandling som beviselig ikke virker. Det er lureri, det er respektløst, og det er grovt uetisk. Akupunktur må derfor ut av fødestuene.

Addendum:

Flere har spurt meg bl.a. på Facebook om hvorfor det skader å la fødende kvinner få velge akupunktur om de selv ønsker det. Så lenge de får en placeboeffekt og det ikke er farlig, så er det vel greit?

Nei. Å fremstille behandling som er dokumentert ineffektiv som om det virker bidrar til å forurense informasjonen til pasienten, og hindrer pasienten fra å kunne foreta de beste valg for seg selv. Skal pasienter ta gode helsevalg må de ha korrekt informasjon. Når sykehus/jordmødre tilbyr akupunktur til fødende som om det har dokumentert effekt, så undergraver de pasientens rett til å bestemme selv basert på korrekt informasjon. Man kan ikke foreta gode helsevalg når autoriteter bidrar med desinformasjon. Det er alvorlig, synes jeg.

Det fremtilles så alt for ofte som om det å tilby alternativ behandling øker valgmulighetene til pasienten, men i praksis oppnår man det motsatte. Man reduserer pasientens mulighet til å velge det beste for seg selv ved å forurense informasjonen med forstyrrende elementer som høres bra ut, men som ikke er det. Dermed risikerer pasienten å velge bort noe som virker for noe som ikke virker. Da har man gjort en usedvanlig dårlig jobb som helsearbeider.

Det er den direkte negative effekt, men det finnes også en indirekte negativ effekt. Den indirekte negative effekt er at fødestuer og jordmødre er det beste alibi akupunktur kan ha for at folk bruker det til alt mulig. Det er et av argumentene jeg hører mest. «Hvis ikke akupunktur virket hadde de vel ikke brukt det på sykehusene!» Jo, åpenbart hadde de det, og åpenbart gjør de det. Det legitimerer ineffektiv behandling og forleder pasienter til å tro at dette må ha en effekt, og dermed står pasientene i fare for å velge noe som ikke virker neste gang de har valget mellom akupunktur og effektiv behandling. Det er skadelig for samfunnet som helhet, og reduserer kvaliteten på helsevesenet vårt.

Relateterte bloggposter:

1. Dødsstøtet for akupunktur?
2. Loppa kommune og ulovlig markedsføring av alternativ behandling
3. Hvor populært er akupunktur?
4. Akupunktur mot ryggsmerter?
5. Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
6. Flekkefjord Akupunktur

Ettersom jeg har et blogg-samarbeid med Nettavisen er det reklame på bloggen min. Hvilke reklamer som dukker opp har jeg ingen kontroll over ettersom Nettavisen styrer dette helt uavhengig av meg og min blogg. Det er derfor ikke måte på hvor mange som har kontaktet meg for å påpeke at det stadig vekk dukker opp reklame for kosttilskuddet Chili Forte, noe de synes er ironisk gitt mine vanlige bloggtemaer.

Jeg tenkte derfor det var på tid å se litt på Chili Forte og om disse pillene kan holde hva de lover. Kort sagt skal disse pillene som inneholder chili (480 mg), grønn te (300 mg), vitamin B3 (32 mg) og krom (100 ug) øke forbrenningen, gi økt blodsirkulasjon og styrke immunforsvaret.

Chili og forbrenning

Produsenten Lab Pharma skriver:

Forbrenningen – du kjenner prinsippet fra sterk mat. Den «hotte» mexikanske burritosen med chili eller jalapenos. Krydderne setter enkelt og greit i gang systemet så du får varmen. Kapsaicin i chili setter i gang forbrenningen […]

Chili (Capsicum annuum) inneholder kapsaicin som øker blodsirkulasjonen. Kapsaicin stimulerer forbrenningen og øker energiomsetningen i kroppen. […]

Chili inneholder høye nivåer antioksidanter, A-, B- og C-vitaminer, som styrker immunforsvaret og som i seg selv er grunn nok til at alle kan ta Chili Forte™. Chili beskytter magen mot etsende stoffer som medisin. Chili stimulerer magen til å skille ut slim, og dette legger seg som en hinne rundt de skadelige stoffene.

Chili inneholder kapsaicin som gir den brennende følelsen når man får det på slimhinnene eller huden. Men kapsaicin produserer ingen varme. Det skjer ingen forbrenning. Stoffet bare binder seg til smertereseptorene og gir en følelse av varme uten at det skjer noen reell temperaturendring fra stoffet i seg selv.

Det første jeg tenker når jeg leser påstanden om at chili skal øke forbrenningen er at det minner om signaturlære. Dette er en ide om at hvis noe ligner på en kroppsdel i naturen, så må det også ha en medisinsk effekt på den kroppsdelen. Valnøtter minner om hjernen, og skal i følge tradisjonell medisin derfor være sunt for hjernen på ulike måter. Gule planter skal hjelpe mot gulsott. Planter med blader som minner om et menneskehjerte skal være godt for hjertet. Planter med blader som minner om nyrer skal være godt for det som har med nyrer å gjøre, for eksempel hjelpe mot urinveisinfeksjoner.

Chili er sterkt, det «brenner» i munnen når man spiser det, og dermed må det også hjelpe på forbrenningen. Sant? Man begynner gjerne å svette når man spiser sterk mat, noe som kanskje også tyder på at forbrenningen i kroppen øker?

Dette er nok den enkle tankegangen bak å bruke chili som kosttilskudd på denne måten, men Lab Pharma hevder dette også kan bevises vitenskapelig. De skriver:

Forskning viser at chili senker blodtrykket, bedrer blodsirkulasjonen og øker forbrenningen.

Chili beskytter magen mot etsende stoffer. Chili stimulerer magen til å skille ut slim, og dette legger seg som en hinne rundt de skadelige stoffene.

Produsenten viser for øvrig ikke til noen som helst forskning som skal underbygge disse påstandene. Jeg gjorde derfor selv noen søk i PubMed og fant to metaanalyser som hadde sett på dette. Den første, The Effects of Capsaicin and Capsiate on Energy Balance: Critical Review and Meta-analyses of Studies in Humans publisert i 2011, konkluderer slik:

Collectively, the studies reviewed provide supportive evidence for roles of capsaicin and capsiate in weight management. However, the magnitude of these thermogenic and appetitive effects is small and their long-term sustainability is uncertain. A 10 kcal negative energy balance (predicted for hedonically acceptable capsaicin doses [Ludy and Mattes 2011b]) in an average weight, middle-aged man would produce an ultimate weight loss of 0.5 kg over 6.5 years, whereas a 50 kcal negative energy balance (predicted for encapsulated dihydrocapsiate [Galgani and Ravussin 2010]) would yield a total weight reduction of 2.6 kg over 8.5 years (Hall et al. 2009; Hall 2010).

Det andre systematiske gjennomgangen av forskningen på området, Capsaicinoids and capsinoids. A potential role for weight management? A systematic review of the evidence publisert i 2012, sier:

It was observed that consumption of capsaicinoids increases energy expenditure by approximately 50 kcal/day, and that this would produce clinically significant levels of weight loss in 1-2 years.

En fersk studie som er mye brukt som «bevis» for at chili øker forbrenningen er The effects of hedonically acceptable red pepper doses on thermogenesis and appetite fra Purdue University i USA publisert i 2011. Overskriftene i media som rapporterte om denne lille studien gikk i stor grad ut på at chili førte til økt forbrenning av kalorier hos slankere, og derfor kunne være et nyttig middel å bruke om man vil gå ned i vekt.

Det er også formelt sett korrekt. Studien viste dette. Men hvor mange kalorier forbrant man? Vel, det var ikke så mye å rope hurra for. Den økte forbrenningen var i snitt 2 kcal per time. Ikke veldig nyttig altså.

Studiene gjort på effekten av chili, eller virkestoffet kapsaicin, på forbrenningen viser altså at det øker forbrenningen bittelitt, men effekten er så liten at den ikke er klinisk relevant. Det vil ta flere år med chilipeprede måltider før man har forbrent nok til at det begynner å gi noen synlig, slankende effekt på kroppen. I tillegg tyder noen studier på at effekten avtar med tiden etterhvert som man blir vant til chilipepperet, og dermed kan det hende at det i praksis ikke vil kunne virke uansett.

Studien fra Purdue University fant også at chilipepper reduserte suget etter salt, søt og fet mat. Men dette var som nevnt en liten studie på bare 25 personer. Tretten av disse, de som ofte spiste sterkt krydret mat, opplevde ingen slik effekt. Det var kun de som sjelden spiste sterk mat som opplevde at chili hadde en slik «sultdempende» effekt. Å trekke konklusjoner basert på 12 personer er altså mildt sagt litt for tidlig. Disse resultatene må gjentas i større studier før man kan si noe mer sikkert.

Chili og blodsirkulasjon/blodtrykk

Hva så med blodsirkulasjonen? Virker chili positivt på dette? Jeg forsøkte å lete frem studier, og fant blant annet denne: Effect of oral intake of capsaicinoid beadlets on catecholamine secretion and blood markers of lipolysis in healthy adults: a randomized, placebo controlled, double-blind, cross-over study. Her var konklusjonen av sammenlignet med placebo hadde ikke kapsler med kapsaicinoider noen effekt på hverken blodtrykk eller mengde adrenalin/noradrenalin i blodet.

En studie fra 2001 peker i retning av at følelsen av varme kan øke blodsirkulasjonen i huden selv om temperaturen ikke egentlig øker. En annen studie fra 2009 viste det samme når man smurte krem med kapsaicin på lepper og tunge hos mennesker. Dyrestudier har også vist økt blodgjennomstrømning både i magens slimhinner og i tann-nerver, så en viss økning i blodets lokale gjennomstrømning kan det nok ha.

En ganske ny rottestudie viste at blodtrykket ble redusert ved inntak av kapsaicin, men jeg finner ingen gode studier som viser det samme hos mennesker. En oppsummering skrevet av britiske helsemyndigheter påpeker også at resultatet fra rottestudien ikke kan overføres direkte til mennesker, og at tilsvarende studier i mennesker har vist varierende effekt.

Chili og andre helsepåstander

Påstanden om at chili skal beskytte magen mot etsende stoffer som medisin er nok også tvilsom. Denne studien tyder på at små doser kapsaicin kan ha en beskyttende effekt for magen ved inntak av etanol og smertestillende medisiner, men kapsaicin må da tas samtidig. Å innta 1200 ug kapsaicin daglig to uker i forveien hadde ingen beskyttende effekt. Chili Forte inneholder antagelig en mengde kapsaicin på rundt 50 ug per pille, og man skal ta to om gangen, så vidt jeg forstår. Altså er mengden under 10% av det de fikk i forsøket, noe som tilsier at Chili Forte neppe har noen forebyggende effekt.

I denne studien fra 1995 fant man også at chili hadde en beskyttende effekt for magen mot inntak av aspirin, men da var dosen hele 20 gram chili (tilsvarende rundt 2 mg kapsaicin). Chili Forte inneholder bare ca 2,5% av dette. Her ble det også inntatt tilnærmet samtidig.

Ingen av studiene har undersøkt langtidseffekten, og det kan hende at denne synker over tid ettersom magen vender seg til krydderet. Basert på de studier jeg har funnet er det altså ikke noe som tyder på at å ta Chili Forte daglig vil ha noen særlig beskyttende effekt mot «etsende» medisiner og drikke i magen.

Påstanden om at antioksidanter og vitaminer i chili «styrker immunforsvaret» er meningsløs. Har man ikke mangel på disse vitaminene i utgangspunktet, så vil det ikke ha noen effekt å ta det som tilskudd. Påstander om helseeffekten til antioksidanter er også bare en salgs-gimmick, noe jeg har skrevet utførlig om i denne bloggposten.

Konklusjonen ser altså ut til å være at chili kan få forbrenningen til å øke marginalt, men ikke nok til at det har noen praktisk betydning. Blodsirkulasjonen kan øke, hvertfall lokalt der kapsaicin stimulerer hud og slimhinner, men om det har noen klinisk relevant helseeffekt tviler jeg på. Det er også for tidlig å fastslå at kapsaicin reduserer blodtrykket, og den beskyttende effekten for magen er nok heller ikke særlig relevant.

Grønn te

Hva så med den andre hovedingrediensen, grønn te? Lab Pharma skriver:

Det er gjort noen interessante undersøkelser vedrørende effekten grønn te har på forbrenningen. En ofte sitert studie fra 2005 publisert i «The American Journal of Clinical Nutrition»av japanske forskere viste at et daglig inntak av grønn te over en 12-ukers periode ga en betydelige reduksjon i fett og BMI.

En annen studie på grønn te viste at daglig inntak ga en ekstra forbrenning av 100, 180 og 200 kalorier per dag.

Grønn te inneholder et flavonoid av typen flavanol som heter katekin. Epigallocatechin gallate (EGCG) antas å være det mest aktive katekinet i grønn te. Det påstås at katekiner, og kanskje spesielt EGCG, skal ha en effekt på alt fra kreft og betennelser til vekt og hjertesykdommer. Det finnes foreløpig lite dokumentasjon som bekrefter disse påstandene.

Har det likevel noen effekt på vekt og forbrenning? Tja. En systematisk gjennomgang og metaanalyse av forskningen viser at katekiner fra grønn te hvor koffein ikke er fjernet hadde en liten vektreduserende effekt. Etter 12 uker var den i snitt på 1,38 kg. Det er så lite at det ikke kan sies å være særlig relevant for noen som vil gå ned i vekt. Normalt ønsker man å se minst 2 kg vektreduksjon i løpet av 4 uker for å anse en slankemetode som effektiv.

Kikket man derimot bare på studier hvor man inntok katekiner fra grønn te uten koffein, så fant man ingen vektnedgang. En av studiene så også på EGCG isolert sett, og her fant man ingen forskjell i vektnedgang sammenlignet med placebo, så i den grad katekiner har noen slankende effekt mener forskerne det må være samspillet mellom flere forskjellige som gjør dette. Eller kanskje er det egentlig koffeinet?

Forskerne konkluderer altså med at grønn te kan ha en liten slankende effekt, men at den ikke er praktisk relevant for noen som vil gå ned i vekt. De vet heller ikke om det egentlig er katekinene alene som gjør det, eller kombinasjonen med koffein som gir en effekt. Det finnes altså liten grunn til å tro at Chili Forte vil ha noen relevant slankende effekt på grunn av at det inneholder grønn te.

Krom

Til slutt skriver Lab Pharma:

Krom er et sporstoff/mineral som er viktig for forbrenning av karbohydrat og fettstoff.
Det inngår også i reguleringen av sukkeromsetningen i kroppen.

Dette er korrekt, men de aller fleste av oss får i oss mer enn nok krom gjennom maten vi spiser. Tilskudd av krom er altså ikke nødvendig, og bare i sjelden tilfeller med langvarg underernæring finner man krom-mangel hos mennesker.

Kan det være noe hjelp for «sukkersuget» å innta krom som tilskudd, slik Lab Pharma hevder? Neppe. En metaanalyse fra 2002 fant ingen effekt av krom-tilskudd for glukose og insulin-responsen i friske personer. Det ser heller ikke ut til å finnes noen studier som viser at tilskudd av krom har noen som helst effekt på vekt.

Ulovlig markedsføring?

Da jeg skrev om slankepillen 30 days viste jeg til Mattilsynet som mente at de kom med ulovlige helsepåstander. Chili Forte gjør mye av det samme. De hevder at chili øker forenningen og at det vil bidra til at man går ned i vekt. Dette er nok i gråsonen da påstanden formelt sett kan underbygges vitenskapelig, men likevel ikke har noen klinisk relevans i forbindelse med vektreduksjon.

Reklamefilmen som brukes for å markedsføre Chili Forte viser en overvektig kvinne som blir syltynn etter bruk av disse pillene. Det gir et tydelig inntrykk av at pillene kan ha en vesentlig slankende effekt, noe som altså ikke er korrekt.

Lab Pharma skriver likevel følgende på sine nettsider:

Er Chili Forte™ et slankeprodukt?

Mange tror det, men vi markedsfører ikke produktet som det. Det finnes mange useriøse aktører i helsekostbransjen, og vi er ikke en av dem. Chili Forte er en forbrenningsøker og demper søtsuget. Det er forsket på at chili gir økt forbrenning og bedrer blodsirkulasjonen. Vi kan ikke love at du går ned i vekt av Chili Forte. Grunnen til dette er at vekten din endrer seg basert på mange faktorer. Vårt beste tips for å gå ned i vekt er å være aktiv minst 30 minutter hver dag og innta to tabletter Chili Forte. En kombinasjon av økt forbrenning og aktivitet er det vi kaller MAKS forbrenning!

Kanskje de redder seg inn ved å ikke love at kunden vil gå ned i vekt ved å bruke Chili Forte? Vel, det er den klassiske «antydningens kunst» vi ser fra kosttilskudd- og alternativbransjen. Man sier ikke noe rett ut fordi det vil være i strid med forskriftene, men man maler et bilde av en effekt gjennom henvisning til anekdoter, forskning, bilder og litt tvetydige formuleringer.

Apropos formuleringer så har Chili Forte-nettsiden en perle: «Det er forsket på at chili gir økt forbrenning og bedrer blodsirkulasjonen.» Ja, det er forsket på det, men forskningen viser altså ikke at dette har noen klinisk relevans for noen som vil gå ned i vekt. Å si at «det er forsket på» noe leses ofte som «det er vitenskapelig bevist», men alle studiene kunne vært dønn negative uten at påstanden likevel ville vært usann. Snedig.

Forskriften om markedsføring av alternativ behandling sier at man ikke kan vise til forskning, autoritære kilder eller «suksesshistorier», fordi disse kan gi inntrykk av reell effekt. På Chili Forte sine nettsider finner vi likevel flere referanser til forskning, samt en egen side med «Hva sier våre kunder». Her får vi lese at «Lillian» har gått ned 9 kilo siden hun startet med tablettene, «ICT» har mistet søtsuget og fått stabilisert magen sin, og «Mathilde» har også mistet søtsuget. Dette er konkrete anekdoter som gir inntrykk av effekt selv om det ikke kan underbygges vitenskapelig.

Konklusjon

Chili Forte driver etter mitt syn villedende markedsføring. Påstandene om de effekter både chili og grønn te kan ha på forbrenning og helse har ikke støtte i forskningslitteraturen. Påstandene om effekten av krom som dempende for søtsuget mangler også støtte i forskning, og øvrige påstander om å «styrke immunforsvaret» og at pillene har sultdempende egenskaper er bare tull. Når de også bruker meningsløse fraser som «naturlig», som om det borger for trygghet eller effekt, så plasserer Chili Forte seg solid i kategorien «atter en virkningsløs pille markedsført med villedende påstander som kun virker slankende på lommeboken».

Kanskje bloggere som Kristina Andersen også burde foreta en liten reality check før de lar seg kjøpe av Chili Forte? Lurer på hva hun får for å helt ukritisk reklamere for et slikt virkningsløst produkt…

Les gjerne også denne gjennomgangen av et tilsvarende produkt.

Oppdatering 17.04.2013: Erik Arnesen har også blogget om krydder og forbrenning.

Relateterte bloggposter:

1. Chili Forte får pepper

Ekko på NRK P2 hadde i går, 15. mai, et innslag de kalte: «Hvorfor virker akupunktur?» Du kan høre det ved å klikke på denne lenken.

Innslaget ble innledet ved at programlederen slo fast at akupunktur kan dempe smerte og kvalme, og for å finne ut hvorfor akupunktur virker hadde han med seg akupunktør og seniorforsker ved NAFKAM, Terje Alræk. En mann som naturlig nok er svært pro-akupunktur. For å representere den mer skeptiske siden hadde de med seg… ingen. Sukk.

Sendingen tok utgangspunkt i en fersk artikkkel skrevet av forskeren Helene M Langevin i The Scientist. Her skriver hun om sin forskning på kroppens bindevev, og om hvordan den reagerer når man stikker en nål inn i vevet. Hun beskriver at forskningen hennes viser hvordan bindevevet «griper tak» i nålen, og gjør at den får motstand når man skal trekke den ut igjen. Dette medfører igjen at fibre i bindevevet strekkes, og hun mener det kan forklare en del av effekten enkelte opplever fra akupunktur. I tillegg mener hun å ha avdekket at akupunkturens «meridianer» og dermed mer enn 80 prosent av akupunkturpunkter i armen følger bindevevsstrukturer.

Dette er en merkelig forskning som etter mitt syn starter i feil ende. Langevin fikk selv opplæring i akupunktur midt på åttitallet, så hennes forskning er et forsøk på å forklare hvorfor akupunktur virker. Problemet er at hun overser den store elefanten i rommet. All den beste forskningen viser etterhvert ganske så klart at akupunktur ikke virker. Her forsøker hun altså å finne en forklaringsmodell på et fenomen som ikke en gang eksisterer. Det er ganske bakvendt.

Alræk synes likevel forskningen til Langevin er høyt oppe på listen av den mest interessante forskningen som finnes på akupunktur. Det gir kun mening om man allerede har bestemt seg for at akupunktur virker og derfor ønsker å forstå hvorfor. Men Alræk er seniorforsker ved NAFKAM. Han burde vite bedre. Hvordan i all verden kan han så glatt ignorere alle nye studier som helt klart viser at det ikke finnes noen effekt av akupunktur?

Akupunktur og smerter

På spørsmål fra programleder sier Alræk at det har «god dokumentert effekt» på ryggsmerter/nakkesmerter, og jeg vil anta han da viser til den store metaanalysen publisert i 2012. Denne metaanalysen tok for seg 29 studier av beste kvalitet som til sammen inkluderte nesten 18 000 pasienter fra tidligere studier i Tyskland, Spania, Sverige, USA og Storbritannia. Jeg siterer fra min tidligere bloggpost om studien:

Og hva viste metaanalysen? Jo, pasientene rangerte sine smerter før og etter behandling på en skala fra 0 til 100. Før behandling lå gjennomsnitlig smertenivå på 60. Hos de som fikk ekte akupunktur sank denne verdien til 30 etter behandlingen. Hos de som fikk falsk akupunktur sank den til 35, og hos de som fikk standard behandling sank den til 43.

Hva kan vi lese ut av dette? Vel, det mest interessante er kanskje at falsk akupunktur virker ganske mye bedre enn standard behandling, altså fysioterapi eller smertestillende medisiner! Det siste skulle man tro hadde god effekt, noe det til en viss grad også har, men effekten av å gå til en behandler som ikke gjør noenting som helst annet enn å la deg ligge og slappe av litt i troen på at de blir behandlet er altså mye bedre!

[…]

Men hva så med den ekte akupunkturen? Den virket tross alt litt bedre enn den falske. På en skala fra 0 til 100 senket den ekte akupunkturen smertene 5 prosentpoeng mer enn den falske. Så da virker akupunktur altså?

Vel, media har rapportert dette på to måter. Noen steder leser man at dette beviser at akupunktur faktisk er effektivt for kroniske smerter, mens andre har en noe mer edruelig holdning til disse resultatene. Jeg tilhører sistnevnte kategori, for her må man ta et steg tilbake og se hva studien faktisk viste. Hadde man droppet gruppen med falsk akupunktur hadde effekten av akupunktur vært tilsynelatende dramatisk. Men straks vi kaster inn gruppen som får falsk akupunktur, så blir den plutselig ikke så imponerende lenger.

En forskjell på 5 prosentpoeng er en effekt som ikke er klinisk signifikant. Det betyr at man ser tallet når man lager et gjennomsnitt av mange verdier, men for den enkelte pasient vil ikke en så liten forskjell være merkbart. Forskjellen mellom falsk akupunktur og ekte akupunktur er i praksis null på nakke- og ryggsmerter. Den lille statistiske forskjellen skyldes mest sannsynlig manglende blinding, og om du leser min originalbloggpost om denne metaanalysen så får du mange eksempler på hvor dramatisk effekt akupunktørens holdning kan ha på den smertestillende effekten hos pasienten. Når en studie altså ikke er skikkelig blindet, så vil mange faktorer spille inn og påvirke pasientens opplevelse av smerte.

Likevel har akupunktører prestert å bruke denne store metaanalysen som bevis for at akupunktur virker. Basert på en effekt så liten at den ikke er merkbar hos pasientene, og som etter all sannsynlighet skyldes manglende blinding. Selv om man tar på seg skylappene og later som om det ikke finnes noe blindingsproblem, så vil likevel akupunkturens effekt være så marginal at det ikke finnes noe som helst rasjonale for å penetrere pasienten hud med nåler, når falsk akupunktur gir samme effekt. Spesielt ikke når behandlingsmetoden kan ha ganske alvorlige bivirkninger, som for eksempel dødsfall.

Langevin og bindevev

Langevin sin forskning, som strekker seg tilbake til rundt 2001, har også blitt grundig kritisert av andre. Les for eksempel denne artikkelen for mer inngående kritikk. Interessant nok ser det ut til at Langevin er klar over at effekten av akupunktur mest sannsynligvis er placebo. I en artikkel om akupunktur mot smerter i korsryggen publisert i The New England Journal of Medicine, skriver hun og hennes medforfattere:

There is continuing debate in the medical community regarding the role of the placebo effect in acupuncture. As noted above, the most recent well-powered clinical trials of acupuncture for chronic low back pain showed that sham acupuncture was as effective as real acupuncture. The simplest explanation of such findings is that the specific therapeutic effects of acupuncture, if present, are small, whereas its clinically relevant benefits are mostly attributable to contextual and psychosocial factors, such as patients’ beliefs and expectations, attention from the acupuncturist, and highly focused, spatially directed attention on the part of the patient. These studies also seem to indicate that needles do not need to stimulate the traditionally identified acupuncture points or actually penetrate the skin to produce the anticipated effect.

Nettopp. Den beste forskning viser ingen forskjell på ekte akupunktur og falsk akupunktur, men dette mener likevel seniorforsker Alræk er god dokumentasjon på at akupunktur er effektivt. Hvordan han kommer til den konklusjonen er fullstendig uforståelig, og etter mitt syn svært vitenskapelig uredelig.

Holistisk placeboeffekt

Alræk fortsetter med å fortelle at et av mysteriene rundt akupunktur er at det kan påvirke andre aspekter ved pasientens helse enn det de får behandling for. At en pasient kan få behandling for vond nakke, og så opplever de at magen blir bedre. Han snakker om samspill i kroppen, hvordan alt henger sammen, og hvordan vestlig medisin har kommet til kort fordi de «fragmenterer» kroppen heller enn å se på det som en helhet. Vel, det eneste store mysteriet her er at Alræk opplever dette som et mysterium, for dette skriker placeboeffekt av full hals.

Hele poenget er at akupunktur ikke har noen spesifikk terapeutisk effekt. Det er selve behandlingssituasjonen som påvirker pasienten. Det å møte en empatisk behandler, bli berørt, snakke sammen, ligge ned og slappe av, føle seg ivaretatt og kunne fokusere på seg selv en time i en stresset hverdag. Placeboeffekt er også i stor grad en forventningseffekt, og det å motta en «tusenvis av år gammel behandlingsmetode fra det fjerne Østen» kan definitivt gi stressreduksjon og endret opplevelse av subjektive symptomer som smerte og kvalme fordi man forventer det, bevisst eller ubevisst.

I tillegg vil kognitive feilslutninger som «post hoc ergo propter hoc» gjøre seg gjeldende. Altså at man etter behandling opplever å bli bedre fra en lidelse man ikke fikk behandling for, og så gir man akupunkturen æren for dette. Man ser sammenhenger som ikke er der. Sykdommer og symptomer svinger, og det meste går over av seg selv. Dette er ikke mystisk, Alræk. Det er akkurat som forventet om man tar innover seg hvordan mennesker lurer seg selv og hvordan placeboeffekten virker.

At akupunkturens effekt er placeboeffekt er vist gjennom mange gode studier. Vi har for eksempel sett at å stikke pasienter med tannpirkere gir samme effekt som ekte akupunktur (se her, her og her). Vi har sett at å stikke nålene i tilfeldige punkter eller ikke dypt nok gir samme effekt som ekte akupunktur (se her og her). Vi har sett at å bruke nåler med teleskopskaft hvor nålen glir inn i skaftet heller enn å penetrere huden gir samme effekt som ekte akupunktur (se her og her).

I tillegg ser vi at akupunkturens holdning til behandlingen (positiv/entusiastisk vs nøytral/nøktern) påvirker pasientens opplevelse av effekt (se her og her), og denne kommunikasjonen kan skje ubevisst og uten å prate.

Det er altså irrelevant hvor man stikker nåler, hvor dypt man stikker dem, om man i det hele tatt stikker dem gjennom huden, for pasienten vil oppleve en effekt så lenge de tror de får ekte behandling. Dette ignorerer Alræk fordi han bare vet at det virker. En usedvanlig tvilsom innstilling å ha for en forsker.

Flere studier

Programlederen vil så vite mer om forskningen til Alræk og hva akupunktur kan virke for, og Alræk forteller om en studie gjort på pasienter med urinveisinfeksjon der akupunktur viste seg å ha god effekt. Her viser han til sin egen studie fra 2004, en studie hvor en gruppe kvinner fikk akupunkturbehandling og ble sammenlignet med en gruppe som fikk ingen behandling. Grøss. Effekten var for to av tre endepunkter marginal, men for det ene objektive målet, resturin i blæren, fant de en signifikant effekt hos behandlingsgruppen.

Men studien var ikke blindet. Og kontrollgruppen fikk ingen falsk akupunktur. Nettopp her ligger den enorme uærligheten fra akupunkturene, fordi om vi analyserer studier med varierende grad av blinding, så ser vi en tydelig og klar trend mot at effekten blir mindre jo bedre blindingen er. I studier uten blinding, som i Alræks studie, så ser man gjerne en effekt. I studier med en kontrollgruppe som får falsk akupunktur, men hvor akupunktøren ikke er blindet, så blir effekten nesten borte. Litt effekt gjenstår fordi så lenge akpunktøren vet om de gir ekte behandling eller ikke, så vil deres oppførsel påvirke pasientens opplevelse. I studier hvor man har reell dobbeltblinding, altså hvor man bruke falske nåler som gjør at selv akupunktøren ikke vet om nålen penetrerer huden eller ikke, så finner man ingen effekt overhodet.

Alræk hevder også det er vist god effekt av akupunktur på såkalt «jumper’s knee», men et søk i PubMed viser ingen publiserte studier på akupunktur for denne lidelse. Det nærmeste jeg kommer en er studie uten kontrollgruppe på bruk av laserakupunktur som hevdet å finne en smertestillende effekt hos vektløftere. Igjen, ingen kontrollgruppe og dermed naturlig nok ingen blinding. Dette kalles placeboeffekt. Etter litt nøyere søk fant jeg også en kinesisk studie omtalt, men også denne var uten kontrollgruppe og forteller oss ikke om effekten er reell eller placeboeffekt. Jeg er usikker på hvorfor Alræk trekker frem «jumper’s knee» når ingen relevante studier på dette synes å være publisert.

Et annet helseproblem Alræk mener akupunktur kan hjelpe mot er hetetokter hos kvinner i overgangsalderen. Igjen viser han da til en studie han selv var med på, den såkalte Acuflash-studien publisert i 2008. Men igjen finner vi en studie hvor en gruppe kvinner fikk «livsstilsråd i form av egenomsorg med tillegg av ti behandlinger hos akupunktør», mens den andre gruppen «kun fikk råd om egenomsorg i 12 uker». Ikke spesielt sjokkerende fant man at de kvinnene som fikk gjentatte behandlinger hos akupunktør opplevde en bedre effekt enn de som satt alene hjemme og aldri fikk behandling. Hvordan seriøse forskere kan mene at dette forteller oss noe som helst om akupunkturens effekt er merkverdig.

Til slutt trekker han frem svangerskapskvalme, og igjen antar jeg han da sikter til en studie utført av NAFKAM selv tilbake i 2004/2005. Her fikk halvparten av kvinnene et armbånd med en liten kule som trykker på et spesielt punkt på håndleddet, mens den andre gruppen fikk et «placeboarmbånd», altså uten denne kulen. Kvinnene som fikk akupressur-armbånd opplevde mindre kvalme enn den andre gruppen. Igjen en studie som ikke er blindet, og igjen en studie på et symptom som har en stor subjektiv komponent og derfor er midt i målgruppen for placeboeffekt.

Konklusjon

Det er utrolig synd at NRK kjører et så villedende og ukritisk radioinnslag. Terje Alræk er selv akupunktør, og han har åpenbart en egeninteresse i å vise at akupunktur virker. Dette gjør han ved å vise til en håndfull små, ublindede studier uten noen reell kontrollgruppe. De store metaanalyser som viser at akupunktur ikke virker, forvrenger han enten konklusjonen av, eller unnlater å nevne. Det er ganske grovt.

Interessant nok kommer Alræk med følgende innrømmelse i et leserinnlegg i Dagens Medisin tidligere i år:

Vi er innforstått med at effekten av akupunktur ikke alltid fremstår som stor når vi sammenligner den med «narreakupunktur», men effekten blir større når vi sammenligner akupunktur med den behandlingen som ellers tilbys pasienter med kroniske smerter.

Her tyr han til et knep som blir mer og mer vanlig hos alternative behandlere. All den beste og nyeste forskning viser at akupunktur ikke virker, og det ser Alræk ut til å egentlig være inneforstått med. For å rasjonalisere videre bruk av behandlingsmetoden må de derfor finne en annen måte å forsvare det på, så de sier i praksis at «placeboeffekt er godt nok». Selv om ekte akupunktur ikke virker bedre enn falsk akupunktur, noe som viser at akupunktur ikke egentlig virker og at alle teorier om akupunkturpunkter, meridianer og Qi er tull, så tviholder de på det så lenge noen pasienter føler at det virker for dem. Så lenge de opplever en placeboeffekt, og at denne kan være bedre enn ved annen type behandling, så mener de akupunktur kan forsvares.

Ja, det er flott at akupunktur kan ha en smertestillende og kvalmedempende effekt gjennom ren placeboeffekt, men det legitimerer ikke å si at akupunktur virker. Vi vet etterhvert ganske godt at akupunktur ikke har noen spesifikk terapeutisk effekt, så det interessante må heller være å finne ut hvilke deler av behandlingen som gjør at pasientene opplever en slik placeboeffekt. Empati, tid, samtale, ritualer, avspenning og andre elementer bør kanskje i større grad inn i standardbehandlingen. Men ikke stikk folk med nåler når det ikke har noen terapeutisk effekt.

Jeg har tidligere dissekert akupunkturforeningens forsvar på å vise at akupunktur virker, hvor de la frem en rekke studier som alle som en var fullstendig ubrukelige. Oops, jeg har forresten gjort det to ganger. Når selv akupunkturforeningen ikke evner å legge frem studier som faktisk viser at akupunktur virker, så må det stå ganske dårlig til i det faget. Det burde NRK tatt seg bryet til å sette seg inn i før de villedet sine lyttere så til de grader som de gjorde i går formiddag.

Relateterte bloggposter:

1. Få akupunktur ut av fødestuene!
2. Dødsstøtet for akupunktur?
3. Hvor populært er akupunktur?
4. Aschberg sikter på pedofile – men bommer stygt
5. Akupunktur mot ryggsmerter?
6. Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
7. Flekkefjord Akupunktur

Mange har fått med seg at Maria Gjerpe har startet en innsamling for å bidra til forskning på en behandling for sykdommen ME. Kort sagt dreier dette seg om at forskerne på Haukeland sykehus i Bergen trenger å gjennomføre en ny studie på medisinen Rituximab, som i en mindre studie i fjor høst viste seg å kanskje kunne være nyttig for enkelte ME-pasienter.

Gjennom crowdfunding-prosjektet MEandYou som startet i mars ønsket Maria å samle inn 7 millioner kroner på 3 måneder. Det ville i så fall ha finansiert behandling av 140 pasienter.

Det er nå bare en uke igjen. Innsamlet beløp ligger på rundt 2,2 millioner, og over 3000 personer har bidratt. Det er fantastisk bra, selv om det er lang i fra målsetningen.

Lesere av denne bloggen vet at jeg mener vi trenger god forskning for å avgjøre viktige helsespørsmål. For å finne ut hvilken behandling som virker må det gode kliniske studier til. Forskerne ved Haukeland har allerede gjennomført såkalte fase 1 og fase 2 kliniske studier, med henholdsvis 3 og 30 pasienter. Denne studien som nå skal finansieres er den siste i kjeden, nemlig en fase 3-studie med 140 pasienter. Det er en multisenter, randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert klinisk studie som vil vare i rundt to år. Hvis det viser seg at Rituximab har en så god effekt som mange håper på, vil det være et stort gjennombrudd for en del av de mange ME-syke i dette landet, både barn og voksne.

Maria forsøkte helt fra starten å dra i gang en bloggstafett for å gi saken oppmerksomhet. Jeg har likevel vært treig med å skrive om det fordi, vel, jeg liker ikke følelsen av å bli dyttet i en retning når det gjelder temavalg i bloggen. I løpet av de siste tre måneder har jeg fått flere henvendelser fra folk som ønsket at jeg skulle skrive om dette, men de hadde alle en litt likelydende tekst pakket inn i en tilsynelatende personlig og spontan henvendelse. Når noe kjennes falskt ut får jeg automatisk en aversjon mot å delta.

Likevel synes jeg dette er en viktig sak, og jeg ønsker å bidra. Saken har fått mye medieoppmerksomhet også utenfor bloggosfæren, med mange medieoppslag både i Norge og utland. For å kompensere for at jeg har vært treig å bidra til denne oppmerksomheten tenkte jeg å gi min slant til støtte for saken. Jeg kjenner flere alvorlig ME-syke, og hvis jeg kan bidra til at de får et bedre liv, så vil jeg svært gjerne det.

Derfor har jeg bestemt meg for å la alle inntekter på bloggen min i juni måned gå uavkortet til MEandYou. Hvor mye penger det blir, avhenger av hvor mange sidevisninger jeg får i juni, noe som igjen avhenger av at jeg klarer å skrive bra saker som folk ønsker å lese. Normalt vil beløpet ligge på rundt ti tusen kroner. Vi får håpe jeg finner bloggeinspirasjonen i denne første sommermåneden slik at flest mulig kroner kan gå til god forskning. Disse kronene vil være en dråpe i havet, men likevel vet jeg pengene vil være et lite dytt i riktig retning.

Og husk, du kan også bidra! Gå inn på nettsidene meyou.no og se hvordan du kan donere penger. Alle kroner hjelper, og om du kan gi en hundrelapp eller fem hundre kroner, så er det mange syke mennesker i dette landet som får et lite løft.

Det er bare en uke igjen av Marias crowdfunding-prosjekt. Hvis du kan bidra til å gi saken oppmerksomhet, er det bare å dele denne bloggposten, skrive din egen, eller lenke til meandyou.no på Facebook, Twitter og i andre kanaler. Kanskje et siste fremstøt helt på tampen kan gi noen ekstra, sårt trengte kroner til forskningen? Jeg håper det.

Relateterte bloggposter:

1. Noen flere tanker og forskning rundt alkohol og foreldreansvar
2. Noen ord om forskning og media
3. Forskning.no om VitaePro

Det pseudovitenskapelige alternativnettstedet «Kilden Nyheter» (tidligere iLyskilden) slår til med en nyhetsartikkel som ironisk nok forvrenger informasjonen fra kildene de viser til. Tittelen er «89% av kreftforskning kan ikke gjenskapes» og kjernen i saken er en bestemt studie:

I 2012 publiserte det vitenskapelige tidsskriftet Nature en studie som forteller en helt annen historie angående hvilken tillit vi bør ha til kreftforskningen. Glenn Begley og hans team på rundt 100 personer ved Amgen, sjekket resultatene av 53 banebrytende studier innen kreftforskning for å se om de kunne replikeres.

Konklusjonen var sjokkerende. 89% av studiene kunne ikke reproduseres.

De skriver videre:

Disse studiene har vært grunnmuren for mye av kreftbehandlingen som i dag gjennomføres.

Budskapet i artikkelen er i tråd med tilsvarende artikler fra den samme ekstremalternative gjengen, nemlig at konvensjonell kreftbehandling ikke virker, og at alt er et kynisk spill fra legemiddelindustrien for å tjene penger på bekostning av syke menneskers liv og helse.

Men hva sier egentlig denne studien publisert i Nature? Viser den at moderne kreftbehandling er basert på ikke-replikerbare studier? Nei, selvsagt ikke. Det artikkelforfatteren til Kilden Nyheter ikke ser ut til å forstå er begrepet «preklinisk». Studiene som ble analysert var alle «prekliniske studier», altså studier på legemidler eller behandlingsmetoder på cellekulturer i laboratorier. Det kan gi grunnlag for at studiene går videre til kliniske studier, altså kontrollert utprøvning på mennesker, men det var ikke slike studier som var omfattet av analysen.

iLyskilden

Men før vi går videre, hvem står egentlig bak Kilden Nyheter og dermed denne systematiske kampanjen mot konvensjonell kreftbehandling? Som nevnt er Kilden Nyheter det nye navnet på bloggen iLyskilden som ble opprettet for ikke så mange måneder siden. Denne springer ut av Facebook-siden ved samme navn, som igjen kommer fra noen kampanjesider mot Human-Etisk Forbund sin aksjon «Ingen Liker Å Bli Lurt» (ILÅBL). Som en reaksjon på ILÅBL startet alternativnettstedet Ildsjelen en litt uskyldig og humoristisk Facebook-side «Alle liker å bli lurt», men denne ble fort ødelagt av at ekstremalternative som Rolf Erik Hanssen og Unni Anita Iversen herjet der inne med sin omfattende sjikane av meningsmotstandere. Ildsjelen valgte derfor å stenge ned ALÅBL, og de mest ekstreme alternativtilhengerne startet da Facebook-siden «Alle liker å bli lurt 2″. Denne ble senere til iLyskilden.

Folkene bak disse sidene er blant annet Anita («Nita») Sweeney, Dag Fallet, Unni-Anita Iversen og Ragnhild Marie Madsen med flere, altså noen av de mest drøye alternative som finnes der ute. De går til jevnlige personangrep på skeptikere med karakteristikker og løgner som ikke hører hjemme noe sted. Sweeney, Iversen, Madsen og Fallet er alle kjent for å aktivt ha støttet Norges største nettmobber, Rolf Erik Hanssen, i lang tid. Hanssen har forresten selv tatt ned sin blogg etter å ha blitt pålagt av tingretten å fjerne en bloggpost grunnet æreskrenkelser og nettsjikane.

Kilden Nyheter skriver om seg selv:

Våre artikler vedlegger alltid kilder vi benytter som du kan undersøke og vurdere, ja vi oppfordrer deg til det. Kilden Nyheter bedriver ikke egen forskning og dikter ikke opp forskning eller meninger andre vi refererer til måtte ha.

Likevel hevder de altså at studiene med manglende replikering danner «grunnmuren for mye av kreftbehandlingen som i dag gjennomføres«, selv om de viser til en subgruppe prekliniske studier hvor vi ikke vet om en eneste en av dem har endt opp som godkjent legemiddel. På toppen av det hele har artikkelen flere sitater og påstander som de ikke oppgir kildehenvisninger til og som vi derfor ikke uten videre kan undersøke og vurdere…

Selvmord

Artikkelen på Kilden Nyheter innledes med en påstand om at konvensjonell kreftbehandling fører til selvmord. De skriver:

En av de tøffeste medisinske behandlinger et menneske kan gjennomgå både fysisk og psykisk, må vel sies å være dagens konvensjonelle kreftbehandling. Store deler av den er basert på en behandlingsmodell hvor bivirkninger er så enorme mange velger å ta sitt eget liv, fremfor den ekstreme måten kreften behandles på.

Det er ganske skremmende. Her forsøker de atter en gang å få kreftsyke til å velge bort effektiv medisinsk behandling ved å skremme dem til å tro at det vil være så grusomt at de vil ønske å ta livet sitt.

For å underbygge dette viser de til to kilder. Selvsagt sier kildene nøyaktig det motsatte av hva Kilden Nyheter prøver å fortelle oss, men sånn går det gjerne når folk som gjør et stort nummer ut av å være «nøytrale» og «uavhengige» skal presentere virkeligheten. Den pleier da uten unntak å ha stor slagside.

Vi husker vel alle med gru denne flaggdebattsaken hvor nettstedet Fyret.nu hevdet at «Aspøy skole i Ålesund har i år besluttet å fjerne norske flagg i 17. mai toget og erstatte dem med flagg fra elevenes opprinnelsesland», noe som slettes ikke var sant. Fyret.nu hevder også å være en «uavhengig nyhetsside» som skal gi folk den «usensurerte sannheten», men er i praksis drevet av høyreekstreme som fronter rasistiske budskap. Likheten med Kilden Nyheter i måten å omtale seg selv, er påfallende. Folk med ekstreme holdninger har en tendens til å tro at de bare formidler den usensurerte sannheten, selv om de i praksis formidler direkte løgner og faktafeil.

Den første kilden Kilden Nyheter viser til er en studie fra NEJM. Men det denne studien viste var at risikoen for selvmord var høyeste i uken etter at kreftbudskapet var mottatt, og falt så dramatisk i tiden etter det. Forfatterne av studien skriver selv:

The strongest risk elevations were noted immediately after diagnosis and decreased in magnitude over time, which argues against an important effect of cancer progression and treatment on our findings.

Det er altså ikke en forverring av sykdommen eller selve behandlingen som gir økt selvmordsrisiko, men derimot det skremmende budskapet i seg selv. Når tiden går og behandlingen starter, så reduseres selvmordsrisikoen vesentlig. Ingenting i denne studien tyder på at kreftbehandlingen får folk til å ta livet sitt, tvert i mot.

Den andre kilden er en norsk studie omtalt på National Cancer Institute (NCI) sine nettsider. De skriver:

For both sexes, the risk was highest in the first months after diagnosis, and there was a significant decrease in relative risk over decades.

Den norske studien viser altså også at selvmordsrisikoen synker i tiden etter at budskapet er mottatt. Den norske studien hadde fulgt kreftpasienter helt siden 1960, og de fant også at overhyppigheten av selvmord hos kreftsyke har falt i nyere tid. En artikkel hos Tidsskrift for Den norske legeforening som omtaler de samme studiene som NCI, skriver:

– Selvmord blant kreftpasienter er sjeldent. Blant om lag en halv million personer med kreft i Norge var det over en periode på 40 år 589 som tok sitt liv. Et annet hovedpoeng er at utviklingen har gått riktig vei. Overhyppigheten av selvmord blant kreftpasienter er mindre nå enn den var i 1960-årene.

Kilden Nyheter skriver også at «risikoen for hjerte-relatert død 26,9 ganger høyere i løpet av den første uken etter diagnose, sett i forhold til kreftfrie», men forskerne selv skriver at dette kan skyldes delte risikofaktorer mellom kreft og hjerte/kar-sykdommer. Eksempelvis kan røyking gi lungekreft, men røyking øker også risiko for problemer med hjerte og blodomløp. Ergo vil en som får lungekreft av røyking også være i risikosonen for å dø av hjerte/kar-sykdom. En slik overhyppighet er derfor ikke så overraskende.

Risikoen for hjertedød fulgte også samme trend som for selvmord, den var høyest med en gang, og sank deretter over tid, noe som tyder på at det i all hovedsak skyldes en stressrespons fra kreftbudskapet selv. Kombinasjonen av sammenfallende risikofaktorer og økt stress kan altså forklare denne overhyppighet i dødelighet. Et annet moment var at alvorlige kreftdiagnoser ga høyere risiko for både selvmord og hjertesykdom enn hva mindre alvorlige kreftdiagnoser ga, noe som bekrefter denne tolkningen om at stress er den utløsende faktor.

Alt i alt peker samtlige data som Kilden Nyheter viser til at selve kreftbehandlingen ikke er en utløsende faktor for selvmord, men de skriver likevel nøyaktig det motsatte. Så upålitelige er altså Kilden Nyheter som informasjonskilde.

Det mest tragiske er at ved å spre slik feilinformasjon og skremselspropaganda så bidrar de selv nettopp til det problemet de omtaler. Det er frykten for kreft og behandlingen som kan utløse selvmord hos noen få, og denne frykten jobber Kilden Nyheter aktivt for å bygge opp under i artikkel etter artikkel. Kombinasjonen av at de kan skremme kreftsyke fra å velge effektiv behandling, og at de kan skremme noen til å ta livet sitt i frykt for behandlingen, er alvorlig. Disse alternative lysmesterne kan ha liv på samvittigheten, slik de holder på.

Ikke-representativt utvalg av studier

Tilbake til de ikke-replikerte kreftstudiene som jeg innledet med. I Nature-artikkelen kan vi lese:

It was acknowledged from the outset that some of the data might not hold up, because papers were deliberately selected that described something completely new, such as fresh approaches to targeting cancers or alternative clinical uses for existing therapeutics. Nevertheless, scientific findings were confirmed in only 6 (11%) cases. Even knowing the limitations of preclinical research, this was a shocking result.

Studiene som var valgt ut var altså ikke representative for den generelle forskningen, men gjaldt ekstraordinære resultater og banebrytende nye legemidler eller behandlingsteknikker. Her vil naturlig nok andel falske positiver være høyere enn i forskning på ting som allerede er velkjent og testet i ulike varianter tidligere. Dette nevner selvsagt ikke Kilden Nyheter noe om. De vil ha det til å fremstå som om dette er gjeldende status innen generell kreftforskning.

Likevel peker selvsagt Kilden Nyheter på et viktig problem, et problem vi skeptikere også forsøker å hamre inn gang på gang på gang: Man kan ikke stole på enkeltstudier. Replikering og fagfellevurdering av forskning er helt sentralt for å finne pålitelige svar på medisinske spørsmål. Det fascinerende er at denne ekstremalternative gjengen ikke ser ut til å synes at det er noe problem å cherry-picke enkeltstudier som skal vise at homeopati skal virke, for eksempel de ikke-replikerte studiene til Luc Montagnier. Men når det gjelder legemiddelindustrien er det plutselig et problem verdt å rette fokus på. Merkelig.

Så sent som i min bloggpost om karse/wifi-eksperimentet til de danske niendeklassingene omtalte jeg problemet med falske positiver i innledende forskning. Jeg skrev:

De som har fulgt denne bloggen en stund vet at man ikke kan basere sine konklusjoner på enkeltstudier. En vesentlig andel av enkeltstudier, selv de som er mest rigid designet, kommer ut med feil svar, altså gjerne en «falsk positiv». Man får sin hypotese bekreftet, men så viser etterfølgende replikeringer av studien at dette var feil. John Ioannidis publiserte i 2005 artikkelen «Why Most Publishes Research Findings Are False», og du kan lese en flott artikkel om dette i The Atlantic: «Lies, Damnes Lies, and Medical Science».

Et velkjent problem, altså. Noen få av de ikke-replikerte prekliniske studiene analysert av Begley og hans team hadde likevel dannet grunnlag for videre kliniske studier, og det er mer alvorlig. Da risikerer pasienter å lide under forskning på legemidler det ikke finnes gode nok prekliniske data til å forsvare kliniske studier på. Men det var altså et mindretall av studiene fra et ikke-representativt utvalg av forskningen, og hvis de ikke virket falt de nok gjennom i de kliniske studiene.

Det er med andre ord ingen overveldende fare for at disse ikke-replikerte prekliniske studiene skal ende opp som godkjente legemidler. Da må de første gjennom flere faser av klinisk forskning før endelig godkjenning. Vi kan være ganske trygge på at de legemidler som brukes innen kreftbehandling har en veldokumentert effekt, på tross av hva Kilden Nyheter påstår.

Utfordringer innen medisinsk forskning

Nature skriver:

These results, although disturbing, do not mean that the entire system is flawed. There are many examples of outstanding research that has been rapidly and reliably translated into clinical benefit. In 2011, several new cancer drugs were approved, built on robust preclinical data. However, the inability of industry and clinical trials to validate results from the majority of publications on potential therapeutic targets suggests a general, systemic problem. On speaking with many investigators in academia and industry, we found widespread recognition of this issue.

Og videre:

An enduring challenge in cancer-drug development lies in the erroneous use and misinterpretation of preclinical data from cell lines and animal models. The limitations of preclinical cancer models have been widely reviewed and are largely acknowledged by the field.

Dette har jeg også påpekt før, og jeg tar også for meg dette problemet i (manusutkastet til) min kommende bok, hvor jeg skriver:

Kliniske studier for utprøving av nye medisiner har som regel fem faser. Disse studiene starter først etter datamodelleringer, pilotstudier, utprøving på cellekulturer i laboratorier (såkalte «in vitro»-studier med celler i petriskåler), og dyreforsøk. Forsøk på levende hele organismer kalles «in vivo»-studier og omfatter både forsøk på dyr såvel som mennesker. Bare rundt to prosent av stoffer utprøvd in vitro går videre til kliniske studier, og av disse igjen er det bare rundt åtte prosent som ender opp i medisinsk bruk etter å ha gjennomgått alle kliniske utprøvninger og godkjenninger. Det er altså ekstremt strenge kriterier for hva som ender opp som godkjent legemiddel, og når man derfor leser om fantastiske stoffer som har vist god effekt i laboratorieforsøk skal man huske at bare kanskje en promille av disse ender opp som effektiv og trygg medisin til slutt.

Selv om «in vitro»-studier kan gi mye viktige data, så kan man sjelden trekke konklusjoner basert på disse alene. Et medikament kan ha god effekt i kunstig dyrkede cellekulturer, men man vet man ikke noe om effekten i mennesket før man har testet dette i kliniske studier. Medikamentet skal nå frem til riktig sted i kroppen i en dose som har effekt uten å ha uakseptabelt store bivirkinger. Kanskje kommer medikamentet i konflikt med andre mekanismer i kroppen og gjør at det oppfører seg annerledes enn det gjorde i petriskålen. Derfor er kliniske studier så kritiske i utprøving av nye medisiner.

Moderne medisin hviler på et fundament av robuste kliniske studier. Før dette ble vanlig rundt andre verdenskrig så bestod «skolemedisinen» stort sett av enkel kirurgi og placeboeffekt. Det er kliniske studier i kontrollert form med etterfølgende fagfellevurdering, publisering og replikering, som gjør at vi kan stole på at moderne medisin virker og er trygg.

De ekstremalternative ønsker seg bort fra dette. De vil at behandlingsmetoder som har feilet fullstendig når slike strenge testkriterier tas i bruk, for eksempel homeopati, healing og akupunktur, skal aksepteres, bare fordi noen føler at det virker for dem. Derfor blir det så absurd å se de samme antivitenskapelige menneskene kritisere mangel på god forskningsskikk innen legemiddelindustrien. De ønsker en vesentlig lavere vitenskapelig robusthet og standard for alternativ behandling enn for skolemedisinen.

Nature skriver:

The lack of rigour that currently exists around generation and analysis of preclinical data is reminiscent of the situation in clinical research about 50 years ago.

Nettopp. Det er identisk med hva vi ser innen såkalt «alternativ forskning» hvor enkeltstudier hylles som fasitsvar og prekliniske data på stoffer som DCA, antineoplasteoner, granolafrukt, vitamin C, B17 eller tilsvarende «naturlige kreftmedisiner» brukes som bevis for at de kan helbrede kreft. Sannheten er at de aldri viser gode nok resultater til å passere nåløyet videre til nettopp kliniske studier. Når noen forsøker å replikere positive studier, så finner de ikke de samme positive resultatene. Likevel mener de alternative at ikke-replikerte prekliniske data her er godt nok til å ta stoffene i bruk mot kreft. Det er selvmotsigende.

Publikasjonsskjevhet og Helsinkideklarasjonen

Kilden nyheter fortsetter med sitt tredje hovedpoeng i artikkelen:

Forskere ved universitetet i Michigan Comprehensive Cancer Center, gikk i 2009 gjennom interessekonflikten ved kreftforskning som var publisert i 8 vitenskapelige tidsskrifter. De fant ut rundt en tredjedel av de hadde interessekonflikt i forhold til forskerne bak studien, og 17% hadde finansiell støtte fra farmasøytisk industri.

De konkluderte med at studier med industriell finansiering var mer sannsynlig å fokusere på behandling, og det var mer positive resultater i forhold til overlevelse når en interessekonflikt var til stede.

Dette er i utgangspunktet kjent stoff for alle som har fulgt arbeidet til Ben Goldacre de siste årene. Industrifinansierte studier har en større tendens til å ha positive resultater i favør av legemiddelet de tester, enn såkalt «uavhengig forskning» finanisert av det offentlige eller uavhengige organisasjoner. Kilden Nyheter viser til denne studien, men har igjen forvrengt budskapet. Sannsynligvis har de ikke lest selve fullteksten, men bare rapportert blindt fra en annenhåndskilde. I diskusjonsdelen av forskningsrapporten skriver nemlig forskerne (min utheving):

Similarly, we find among the randomized trials that assessed survival in our sample, those studies with conflicts of interest were more likely to report positive outcomes. However, because we did not find a higher rate of discordantly positive author interpretations of outcome in the studies with conflicts of interest, we do not believe that the reason underlying this observed difference is simply interpretation or a tendency for studies with conflicts of interest to focus upon outcomes other than overall survival. Another potential mechanism is publication bias; author groups with conflicts of interest may be even more likely to publish positive results (or less likely to publish negative results) than others. These findings are also consistent with the suggestion that studies supported by industry are more likely to use study designs that are more likely to yield positive results (such as trials with a placebo rather than active controls).

Merk hva de her skriver. Forskerne sier at årsaken til at de industrifinansierte studiene, eller studier hvor de fant en form for interessekonflikt, oftere hadde et positivt utfall, ikke skyldtes at forskerne i større grad blåste opp de positive resultatene de fant. Studiene var altså like objektive og rigide som de uavhengige studiene. Begley sitt forskerteam peker ikke på at forskerne jukser eller rapporterer feilaktige data, slik Kilden Nyheter sannsynligvis vil at leserne skal tro. Industrifinansiering gjør ikke studiene i seg selv mindre pålitelige. Ben Goldacre har blant annet pekt på at de tvert i mot ofte er bedre designet og mer rigide enn de uavhengige studiene.

Årsakene til det høyere antallet positive studier ser derimot ut til å handle om publiseringsskjevhet, altså den velkjente «skrivebordskuffeffekten». Studier finansiert av industrien har kanskje større press på seg til å publiseres om de er positive, sammenlignet med studier finansert av det offentlige. Tilsvarende er kanskje presset større til å gjemme bort negative studier i skrivebordsskuffen hvis industrien selv har stått bak studien.

Kampanjen AllTrials jobber nå for å rette opp i dette problemet, og har fått flere store legemiddelselskaper til å garantere at de i fremtiden vil publisere all forskning, både positiv og negativ, og ikke holde tilbake data. Her kan vi altså forvente en forbedring.

En annen årsak Begley peker på er at studier finansiert av industrien kanskje i større grad testes mot placebo heller enn mot den beste tilgjengelige medisin. Det er også en måte positiv effekt kan overdrives på, og er også et poeng Goldacre har trukket frem. Det er absolutt et moment verdt å merke seg, men igjen må jeg peke ut ironien i dette. Et av de fremste argumentene til de ekstremalternative som er mot konvensjonell kreftbehandling er nemlig at de mener det er et stort problem at slike kreftmedisiner ikke testes mot placebo! De mener at uten å teste mot en placebogruppe kan man ikke vite om medisinen egentlig virker. Det er en feilaktig forståelse av kontrollerte studier, og jeg har tidligere påpekt at i kliniske studier anses dette som uetisk i følge Helsinkideklarasjonen. Pasientene i kontrollgruppen har også krav på den best tilgjengelige behandling, ikke bare et placebo.

Konklusjon

Vi ser altså dobbeltmoralen til denne antivitenskapelige gjengen på sitt aller mest tydelige i artikler som denne.

• De bruker selv cherry picking av ikke-replikerte enkeltstudier til å underbygge sitt forsvar for alternativ behandling, men når de finner at en liten del preklinisk forskning innen kreftbehandling ikke er replikert, så er det plutselig et alvorlig problem.
• De mener at all kreftbehandling må testes mot placebo for å se om det egentlig virker, men mener samtidig det er svært kritikkverdig at industrifinansierte studier i større grad enn uavhengige studier testes mot placebo.
• De prøver å gi et bilde av at konvensjonell kreftbehandling er så grusom at kreftsyke tar livet sitt over en lav sko, mens studiene de viser til forteller oss nøyaktig det motsatte.

Snakk om å skyte seg selv i foten.

Begleys studie og Natures artikkel peker på en utfordring innen preklinisk forskning som man skal være klar over og utforme mekanismer for å rette opp i. Det er viktig at all forskning som viser positive resultater og skal danne grunnlag for kliniske studier eller til slutt legemidler i vanlig bruk er replikerte. Det er eneste måte vi kan stole på resultatet.

Samtidig skulle jeg ønske at de alternative viste samme grad av kritikk mot sitt eget felt. Jeg skulle ønske de sluttet å fronte ikke-replikerte enkeltstudier som bevis for det ene og det andre, og at de ropte etter samme robuste forskningsmetoder innen alternativbransjen som innen skolemedisinen. Det hadde gitt dem et snev av troverdighet, men på den annen side hadde det ikke eksistert noen alternativbransje om de stilte slike krav til seg selv. Det er selvsagt et dilemma for dem, og forklarer hvorfor deres eneste valg er å drive systematisk løgn.

Relateterte bloggposter:

1. Svineinfluensa: Redaktøren i Tidsskriftet forvrenger fakta
2. Virrvarr er taus om sine giftige sexleketøy
3. Informative nyheter
4. Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider

Det er en stund siden jeg har plassert noen journalister i Pressens Paranormale skammekrok (PPS), men nylig dukket det opp en artikkel på abcnyheter.no som var så tragisk dårlig sett fra et vitenskapelig standpunkt at jeg må avbryte konfektspisingen for å bloggdaske litt.

I dag er det journalist Christina Andersen i ABC Nyheter som må sette seg i skammekroken for en artikkel som ble publisert på julaften. Her kan vi lese følgende:

På samme måte som trykkpunkter i føttene skal være være knyttet til visse organer i kroppen, hevder en ny studie at stimulering av fem akupunkturpunkter i øret kan hjelpe pasienter med vekttap, skriver nyhetsbyrået AFP Relaxnews.

Jassåja. Christina fortsette med å gjengi hvordan studien ble gjennomført, men før vi ser på det skal jeg gi dere en bitteliten nyttårsgave. Her får du et lite utdrag fra boken min Placebodefekten:

Hawthorne-effekten

I 1950 analyserte Henry A. Landsberger data fra noen forsøk utført på en fabrikk utenfor Chicago. Fabrikken hadde navnet Hawthorne Works og var eid av det amerikanske selskapet Western Electric. Her ble det i perioden 1924−32 utført noen undersøkelser for å finne ut hvordan ulike variabler på arbeidsplassen påvirket produktiviteten hos de ansatte. Man endret på varighet og hyppighet av pauser, lengde på arbeidsdag, og til og med inneklima. Den mest kjente delen av disse undersøkelsene er nok likevel eksperimentet hvor de endret på belysningen i fabrikklokalene.

Det Landsberger fant da han analyserte datamaterialet, var at enhver endring i lysstyrke medførte økt produktivitet. Da man økte belysningen, arbeidet de ansatte bedre. Da man økte det enda mer, jobbet de enda bedre. Men det samme gjorde de da man senket belysningen. Selv da belysningen ble senket så mye at det var mørkere i arbeidslokalene enn det hadde vært noensinne, økte produksjonen. Da forsøkene ble avsluttet, sank derimot produktiviteten igjen. Det kunne altså virke som om at det å gjøre endringer i arbeidsforholdene, uansett på hvilken måte, påvirket produktiviteten positivt. Ja, i et forsøk ble lyspærene i lokalene byttet mens arbeiderne så på, og de fikk beskjed om at de nye lyspærene var kraftigere enn de forrige. I realiteten ga de nye lyspærene akkurat like mye lys som de forrige, men likevel økte produktiviteten.

Denne effekten ble også vist ved å gjøre andre endringer på arbeidsplassen, for eksempel ekstra fokus på å holde arbeidsstasjonen ren, fjerne hindringer fra gulvet, eller til og med å flytte rundt på arbeidsstasjonene. Enhver slik ekstra oppmerksomhet og endring i arbeidsforholdene hadde en kortvarig produksjonsøkende effekt, selv om man endret en variabel tilbake til slik den hadde vært tidligere. Flere andre tilsvarende eksperimenter ble utført, og konklusjonen ble at selve det å bli observert i en studie førte til økt produktivitet, uansett hvilken variabel man endret. Kanskje det skyldtes at de ansatte følte ledelsen eller forskerne viste ekstra interesse for dem, og at det hadde en motiverende effekt. Det at man blir observert kan gjøre at man føler seg spesiell og betydningsfull, og det kan gjøre at man også presterer bedre.

Dette fenomenet kaller vi i dag for «Hawthorne-effekten». I nyere tid har Hawthorne-effekten blitt bestridt av andre forskere. De opprinnelige dataene til Landsberger er borte, og det eneste vi har igjen er i praksis en anekdote. Noen få data fra Hawthorne-studiene er likevel funnet i senere tid, men en reanalyse av disse fant ingen slik tydelig effekt. Flere andre studier er utført i senere tid hvor man heller ikke har klart å påvise noen Hawthorne-effekt, så i dag anses effekten mest av alt som en myte.

Likevel ser man en slags Hawthorne-effekt i kliniske studier, spesielt i studier hvor oppførsel er en viktig faktor. Typiske eksempler på dette er studier på slanking, dietter og vekt, eller studier hos diabetespasienter som tester ulike måter å regulere og vedlikeholde et stabilt blodsukker på. Det er nemlig svært effektivt å jevnlig introdusere nye «gadgets», teknikker og utstyr for diabetespasienter, fordi det hele tiden øker bevisstheten rundt det pasientene gjør, og sørger for større effekt. Å bli fulgt opp, eller få introdusert nye hjelpemidler, hjelper pasienten å holde fokus på det de driver med. Det gjør at en studie på en slankepille kan gi inntrykk av å ha slankende effekt uten at den egentlig har det, bare fordi oppfølgingen av pasientene og ritualet ved å ta pillen hjelper dem til å ha en bevissthet rundt kosthold og livsstil som totalt sett er slankende.

Akupunkturstudien

I denne studien hadde de tre grupper med omkring 30 personer i hver. Den ene gruppen fikk satt små nåler i fem spesielle akpunkturpunkter i det ene øret. Disse ble holdt på plass med teip og byttet ut ukentlig, i tillegg til at man byttet øre for hver uke. Nålene satt der i totalt åtte uker.

En annen gruppe fikk én slik nål i et annet punkt i øret som i følge akupunkturlæren skal påvirke sultfølelse. Denne nålen ble også byttet mellom ørene ukentlig og satt der i åtte uker. Den siste gruppen, den såkalte kontrollgruppen, fikk satt nåler i de fem punktene som første gruppen fikk, men nålene ble fjernet igjen med en gang heller enn å få stå der kontinuerlig i ukesvis.

Alle personene ble fortalt at de skulle følge en restriktiv diett, men ikke gå på noen slankekur. De skulle heller ikke øke mengden av fysisk aktivitet i løpet av de åtte ukene. Etter 4 og 8 uker målte forskerne forsøkspersonenes vekt BMI, livvidde, kroppsfett-masse (BFM), fettprosent og blodtrykk.

I løpet av studien falt 24 av deltakerne fra, hvorav 15 fra kontrollgruppen. Etter 8 uker var altså 58 av 91 deltakere fortsatt med i studien, og hos disse fant man statistisk signifikante forskjeller i BMI, vekt og kroppsfett-masse. Gruppen som fikk nåler i 5 akupunkturpunkter over 8 uker oppnådde en 6.1% reduksjon i BMI, mens gruppen med nål i bare ett akupunkturpunkt fikk BMI redusert med 5,7%. Dette er så likt at rent statistisk anser man det som at begge akupunkturtyper i praksis ga samme resultat.

Problemer med studien

Konklusjonen var altså at de som fikk ekte akupuktur, enten i alle fem punkter, eller i det ene sultfølelse-punktet, opplevde vektreduksjon. Viser dette at akupunktur virker? Slettes ikke. Og det var heller ikke målsetningen med studien. Studien tok egentlig utgangspunkt i at akupunktur virker, men ville se om de fem punktene virket like bra som det ene punktet. Dette fikk forskerne bekreftet. Begge akupunkturvariantene virket omtrent like godt.

Ettersom de også hadde en kontrollgruppe, kunne man kanskje anta at studien også viste at akupunktur virket bedre enn «falsk akupunktur». Men det er feil. Denne studien var ikke egnet til å vise dette. Hvorfor ikke? Jo, fordi Hawthorne-effekten.

Denne effekten gjør seg som nevnt spesielt gjeldende når man skal teste dietter, fordi en diett er mye enklere å holde hvis man hele tiden blir påminnet at man er med i en studie og noen derfor følger med på vekten og hva man spiser. Å følge en streng diett utenfor en studie-situasjon, er derimot vanskeligere. Det er med stor sannsynlighet dette som skjedde i denne akupunkturstudien. De som fikk ha nålene teipet til øret hele tiden, samt måtte inn ukentlig for å få nålene byttet og flyttet til det andre øret, opplevde en kontinuerlig oppfølging og påminnelse om at deres vekt ble overvåket. De som fikk falsk akupunktur gjorde ikke det. Dermed vil Hawthorne-effekten i seg selv være nok til å forklare vektreduksjonen.

Det man burde hatt i denne gruppen, var en kontrollgruppe som fikk den samme type jevnlige påminnelse, men uten at det var akupunktur. De kunne for eksempel fått en strikk rundt armen. Eller nåler teipet fast til et tilfeldig sted på kroppen. I tillegg burde også kontrollgruppe-personene måtte møte til ukentlig oppfølging hvor strikken ble flyttet til den andre armen, eller nålene byttet og flyttet til et annet sted på kroppen. Først med en slik kontrollgruppe ville man kunne se om det var akupunkturen som virker slankende, eller om det er Hawthorne-effekten som spiller inn.

Manglende blinding

Strengt tatt ville ikke dette løst alle problemer, fordi med et slikt oppsett ville studien fortsatt ikke vært blindet. Det er nemlig et alvorlig problem med denne studien. Den mangler blinding fullstendig. Deltakerne vet om de får «behandling» eller ikke. En god studie bør ha en kontrollgruppe som mottar et placebo, altså en falsk behandling som oppleves identisk med ekte behandling. Det er helt sentralt for å nøytralisere Hawthorne-effekten og placeboeffekten fullstendig, altså gjøre disse uspesifikke effektene like store i alle pasientgruppene slik at de kan nulles ut i resultatet.

Å blinde akupunkturstudier er alltid krevende, men i dette tilfellet kunne man ganske enkelt gjort det ved å sette nålene i litt andre punkter enn de korrekte akupunkturpunktene. De kunne satt en nål i et tilfeldig punkt i øret heller enn i det spesielle punktet som i følge akupunkturlæren skal regulere sultfølelse. Da ville også kontrollgruppen hatt akkurat samme opplevelse som behandlingsgruppene, men uten at de egentlig fikk korrekt utført akupunktur.

I tidligere studier hvor man har satt nåler i tilfeldige punkter, ser man at effekten har vært akkurat like god som når man setter nåler i de korrekte punktene. Det tyder på at den effekten man ser ikke skyldes akupunkturen, men derimot Hawthorne-effekt, placeboeffekt og andre uspesifikke behandlingseffekter.

Meningsløs studie

Det er ganske ufattelig hvorfor man gidder å bruke tid og ressurser på å gjøre slike studier som denne. Studier som har en slik åpenbar svakhet at den ender opp med å ikke kunne fortelle oss noenting. Men det ser vi hele tiden innen akupukturforskning. Studiene utformes sjelden med den hensikt å falsifisere hypotesen om at akupunktur virker. De utformes med det utgangspunkt at akupunktur fungerer, søker å få bekreftet dette, og ender derfor opp med å ikke kunne vise oss noe som helst nyttig.

Disse studiene mangler ofte kontrollgruppe, og hvis de har kontrollgruppe, så er det en kontrollgruppe som ikke er relevant – slik vi har sett i denne vektstudien. Hensikten med en kontrollgruppe skal være at alle variabler holdes like som hos de som får behandling, bortsett fra selve behandlingen. Det blir den ene variabelen som er ulik, og dermed kan eventuelle effekter knyttes til denne variabelen, altså selve behandlingen. I denne studien var det ikke bare akupunkturen som ble utelatt, men også den kontinuerlige påminnelsen og oppfølgingen som vil trigge Hawthorne-effekten.

Forskjellen på kontrollgruppen og behandlingsgruppene var altså ikke bare én variabel, men hvertfall tre variabler: 1) Behandling, 2) kontinuerlig påminnelse og 3) ukentlig oppfølging. Hvis de hadde sørget for at kontrollgruppen også fikk de to siste variablene, ville man med større grad av sikkerhet kunne sagt at det måtte være den ene variabelen som var ulik, altså behandlingen/akupunkturen, som var årsaken til vektreduksjonen.

Det er også andre problemer med studien, som at en stor del av deltakerne i kontrollgruppen trakk seg. Faktisk falt halvparten av alle deltakerne i kontrollgruppen fra i løpet av de åtte ukene. Hvorfor gjorde de det? Kan det hende at mangel på oppfølging og kontinuerlig påminnelse gjorde at de mistet motivasjonen? Det styrker i så fall min mistanke om at dette handler om Hawthorne-effekt.

Konklusjon

Problemet med journalist Christina Andersen er at hun her bare gjengir en studie uten innspill fra noen som er i stand til å vurdere studien kritisk. En journalist burde alltid be om innspill fra en skeptiker som er i stand til å lese forskning kritisk hvis denne type forskningsresultater skal omtales redaksjonelt. Når Andersen ikke gjør det, bidrar hun bare til å spre desinformasjon og unyttige helseråd.

Hun burde ta lærdom av hvordan nettstedet WebMD har dekket denne saken. De har gjengitt innholdet i studien mer fyldig enn ABC Nyheter, og har også snakket med eksperter som har kompetanse til å gi kritiske innspill for å belyse studiens svakheter. Her kan vi lese:

Dr. David Katz, director of the Yale University Prevention Research Center, said, «We must avoid rushing to judge that a treatment is ineffective just because we don’t understand the mechanism. Rather, if a treatment is genuinely effective, it invites us to figure out the mechanism.»

But this study does not prove the effectiveness of acupuncture, he said. «Placebo effects are strong, particularly when they involve needles. The evidence here falls short of proof,» Katz said.

Christina Andersen må derfor i skammekroken for å ikke ha gjort sin jobb som kritisk journalist. Hun valgte å ikke sjekke om denne studien holdt mål ved å intervjue en som har kompetanse til å vurdere forskningen. Hun har ikke selv sjekket originalstudien, men bare gjengitt AFP Relaxnews sin dekning og vinkling ukritisk. Det fører til at leserne villedes og må gjøre den undersøkelsesjobben hun er betalt for å gjøre før hun publiserer nyheten. La oss håpe at det ikke gjentar seg.

Relateterte bloggposter:

1. NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
2. Få akupunktur ut av fødestuene!
3. Er lettbrus farlig å drikke?
4. Dødsstøtet for akupunktur?
5. Alternativ behandling mot allergier
6. Hvor populært er akupunktur?
7. Akupunktur mot ryggsmerter?
8. Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
9. Flekkefjord Akupunktur
10. Tankefeltterapi (TFT)

Det alternative nettstedet Kilden Nyheter kunne tilbake i juni 2013 informere oss om at halvparten av europeere har stoffet glyfosat i urinen. Glyfosat er det aktive virkestoffet i plantevernmiddelet Roundup som produseres av Monsanto.

Hvis man har fulgt litt med de siste årene, vet man at Monsanto er selve Satan innen de alternative miljøene. Det er derfor ikke rart at Kilden Nyheter lager en sak om dette. Og det høres jo unektelig litt skummelt ut. Et giftig stoff fra landbruket som ender opp i kroppene til mange av oss?

Oikos

Den ideelle organisasjonen Oikos, som kjemper for økologisk landbruk og mat, har også lagt ut en artikkel om denne saken. De skriver:

Glyfosat er et virkestoff som blant annet finnes i sprøytemiddelet Roundup. Virkestoffet er det mest brukte i sprøytemidler i Norge, og det som selges mest på verdensbasis. Nå viser en omfattende studie fra 18 europeiske land at en stor del av befolkningen i europeiske storbyer har glyfosat i kroppen. Det ble påvist slik gift i nesten annenhver urinprøve i studien.

Så la oss se litt på det Oikos kaller en «omfattende studie». Denne «omfattende studien» var en analyse av urinprøver fra bare 182 personer fordelt på 18 europeiske land. Allerede her skurrer det veldig. Kan man virkelig si noe om hele den europeiske befolkning ved å ta prøver av bare rundt ti personer fra hvert land? Neppe. Spesielt når det viser seg at disse rundt ti personer fra hvert land ikke er tilfeldig utvalgt, men derimot frivillige kandidater. Det er så langt fra et representativt datagrunnlag som man kan komme.

Åtti av disse 182 hadde visstnok glyfosat i urinen. Det er litt under halvparten. Med andre ord snakker vi om 4-5 personer fra hvert av de 18 ulike landene i snitt, men med litt varierende hyppighet i de ulike land:

På Malta var over 90 prosent av prøvene belastet, mens Bulgaria og Makedonia lå på bunnen med bare 10 prosent belastning. Blant briter, polakker og tyskere hadde 70 prosent av befolkningen glyfosat i kroppen. Studien er gjennomført av Medizinisches Labor Bremen i Tyskland, på oppdrag fra den tyske miljøorganisasjonen BUND og Europa-avdelingen til den internasjonale paraplyorganisasjonen Friends of the Earth.

Massiv kritikk mot studien

Denne studien, som hadde ukjente rutiner for prøvetaking, ukjent metodologi, ukjent utvalg av små testgrupper, ingen kontrollgrupper, og som kun ble «publisert» på nettsidene til en miljøorganisasjon, har fått massiv kritikk.

Her er et utvalg eksperter som har sagt noe om studien:

Prof Tom Sanders, Head of the Nutritional Sciences Research Division at Kings College London, said:

“Most samples were below the level of detection and the highest value found was less than 2 microgram (a millionth of a gram) per litre. As most people excrete about 2.5 litres a day it would indicate the maximum intake was 5 micrograms, which is unlikely to be of any significance to health because it is 300 times lower than the level which might cause concern – even in the most vulnerable groups.”

Prof Denis Murphy, Professor of Biotechnology at Glamorgan University, said:

“There is a lot of unreliable junk ‘science’ and even more uninformed speculation about glyphosate on the internet – even though it is one of the safest weed control agents we have.

“This new study is impossible to critique as we are not given a sufficiently detailed protocol or experimental design etc so it cannot be classified as a scientific report.

“The issue of GM crops is a red herring as few if any glyphosate tolerant GM crops are grown in Europe – and even if livestock had been fed GM soy, any traces of the glyphosate would have been eliminated from their systems and even if any was present it would be in their gastrointestinal tract (offal) and not in the meat of the animals.

“It should also be noted that the recognised danger level of glyphosate is less than that of table salt! In other words a far lower dose of salt is lethal to mammals compared to glyphosate. So even if we are eating glyphosate it is relatively benign and not of major concern.”

Prof Alan Boobis, Professor of Biochemical Pharmacology at Imperial College London, said:

“The press release contains a number of inaccuracies. The critical issue is the sensitivity of the analytical method. The report mentions traces of the pesticides. Given that low residues of glyphosate are permitted in food but are considered safe, it is not at all surprising that very low levels could be found in the urine of some people. It would be necessary to determine if these suggested excessive intake. But from what is presented here I don’t consider there is any cause for concern.”

Prof Chris Pollock, Aberystwyth University, said:

“It’s difficult to know where to begin with such an obviously political press release. Without access to the full methodology that would be part of a peer-reviewed paper it is not possible to comment on the sampling procedures, the experimental design, the accuracy or the biological significance of these observations. That is why peer-review has become the gold standard to permit scientists to evaluate new information appropriately. Furthermore, I don’t believe that these observations, even if correct, allow one to draw any conclusions about ways in which individuals might have been exposed to these substances.”

Dr Alison Haughton, head of the Pollination Ecology Group at Rothamsted Research, said:

“This is not good science – I cannot find where the methodology and results are published, and so it is impossible to assess the robustness of the work. If FOE and GM Freeze want their work to have scientific credibility, and provide a genuine contribution to the debate on pesticide residues, then they should submit their work for publication in a peer-reviewed journal. As it stands, this press release is completely insubstantial, it is not scientific, and cannot be taken seriously by anyone.”

Er glyfosat helseskadelig?

Oikos skriver videre i sin artikkel om saken:

Glyfosat regnes for å være helseskadelig.

Jasså? La oss se hva Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) skriver om stoffet (mine uthevinger):

Glyfosat absorberes raskt, men i liten grad fra mage/tarmkanalen. Hudopptaket er lavt. Utskillelse fra kroppen går raskt og nesten fullstendig. Glyfosatsyre og saltene har lav akutt giftighet ved svelging og hudkontakt og ved inhalasjon. Glyfosatsyre og saltene er ikke hudirriterende. Ufortynnet glyfosatsyre er alvorlig øyeirriterende, men ikke saltene. Verken glyfosatsyre eller saltene er funnet allergifremkallende. Metabolitten AMPA har lav akutt giftighet, er ikke irriterende for hud og øyne, og er ikke funnet allergifremkallende. I forsøk med gjentatt eksponering ble det sett irritasjon i mage/tarmkanalen, endringer i spyttkjertler, samt endringer som kan indikere leverskade ved relativt høye konsentrasjoner. Glyfosat og metabolitten AMPA gir ikke skader på arvematerialet. Glyfosat er heller ikke kreftfremkallende. Glyfosat og AMPA er ikke skadelig for reproduksjonen, men effekter av glyfosat på fostre forekom ved høye konsentrasjoner som også ga effekt på mødrene.

På Helsebiblioteket kan vi lese:

Glyfosat er blant de minst giftige plantevernmidlene og har en relativt lav akutt toksisitet for mennesker, men erfaringen fra publiserte kasus er noe sprikende.

Det er gjennomført flere studier for å se på den langsiktige effekt av eksponering til lave doser av glyfosat. En gjennomgang av forskningen publisert i 2011 konkluderer slik:

Our review found no evidence of a consistent pattern of positive associations indicating a causal relationship between any disease and exposure to glyphosate.

En annen slik gjennomgang av forskningen publisert i 2012 konkluderer:

Our review found no consistent pattern of positive associations indicating a causal relationship between total cancer (in adults or children) or any site-specific cancer and exposure to glyphosate.

En kritisk analyse av forskningen publisert i 2012 konkluderer som følger:

An evaluation of this database found no consistent effects of glyphosate exposure on reproductive health or the developing offspring. Furthermore, no plausible mechanisms of action for such effects were elucidated. Although toxicity was observed in studies that used glyphosate-based formulations, the data strongly suggest that such effects were due to surfactants present in the formulations and not the direct result of glyphosate exposure. To estimate potential human exposure concentrations to glyphosate as a result of working directly with the herbicide, available biomonitoring data were examined. These data demonstrated extremely low human exposures as a result of normal application practices. Furthermore, the estimated exposure concentrations in humans are >500-fold less than the oral reference dose for glyphosate of 2 mg/kg/d set by the U.S. Environmental Protection Agency (U.S. EPA 1993). In conclusion, the available literature shows no solid evidence linking glyphosate exposure to adverse developmental or reproductive effects at environmentally realistic exposure concentrations.

I 2013 ble det også publisert en gjennomgang av forskningen som konkluderte slik:

In summary, assessment of the entire body of the developmental toxicity data reviewed fails to support a potential risk for increased cardiovascular defects as a result of glyphosate exposure during pregnancy.

Glyfosat regnes for å ikke være kreftfremkallende, og akutt giftig bare i svært høye doser:

The EPA considered a «worst case» dietary risk model of an individual eating a lifetime of food derived entirely from glyphosate-sprayed fields with residues at their maximum levels. This model indicated that no adverse health effects would be expected under such conditions.

Flaut fra Oikos

Man må lure på hva Oikos egentlig driver med. De omtaler en liten ikke-publisert studie som er så lite etterprøvbar at den er umulig å vurdere resultatene fra, som en «omfattende studie», og påstår at glyfosat regnes for å være helseskadelig når det kun gjelder i doser som er helt utenkelige for vanlige forbrukere å innta med mindre de drikker en flaske Roundup. Utrolig tendensiøst.

Daglig leder i Oikos, Regine Andersen, uttaler at norske myndigheter må jobbe for å forby Roundup snarest mulig. Virkelig? Skal man jobbe for å forby det kanskje tryggeste av alle sprøyemidler? Et stoff som man ikke har klart å finne at er skadelig for mennesker på tross av mange omfattende studier?

Hun uttaler også følgende:

- Alle som ønsker det kan unngå inntak av glyfosat. Alle som ønsker det kan også sørge for at glyfosat ikke spres i naturen og skader artsmangfoldet. Det er bare å velge økologisk mat, så er man alt en del av løsningen, og ikke av problemet, sier Regine Andersen. Økologisk landbruk spiller på lag med naturen og det brukes naturligvis ikke glyfosat. På toppen av det hele får man sunn mat av god kvalitet.

Dette er klassisk villedende retorikk fra de som forkynner økologisk mat sin fortreffelighet. Det er villedende påstander, fordi ingenting tyder på at økologisk mat er sunnere eller av bedre kvalitet enn konvensjonelt dyrket mat der for eksempel Roundup brukes.

Konklusjon

Studien Kilden Nyheter og Oikos viser til er altså fullstendig upålitelig og har ingen annen nytte enn som en slags hypotesedannende pilotstudie som kan danne grunnlag for videre forskning. I tillegg er det ingenting som tyder på at glyfosat er farlig i de mikroskopiske doser som (kanskje) ble oppdaget i urinprøvene.

Det er en selvfølge at Kilden Nyheter publiserer slikt svada, fordi deres agenda er tross alt å fremheve alt som er i strid med god vitenskap som Sannheter. Men at Oikos ikke holder høyere standard, er bekymringsverdig.

Relateterte bloggposter:

1. Farlig falsk balanse i helsejournalistikk
2. Advarsel: Epler er fulle av E-stoffer og gift!
3. Er lettbrus farlig å drikke?
4. Nei, mobilstråling er fortsatt ikke farlig
5. Farlig filosofi
6. Kinesisk urtemedisin er farlig!
7. Om miljø og perspektiver
8. Viser WHO-rapport at mobilstråling er farlig?
9. Farlig å drikke Coca Cola?
10. Homeopati – farlig placebo

Det har pågått en akupunkturdebatt i avisa Gjengangeren, og siste utspill i saken kommer fra lege og akupunktør Maryna Kovalevska som bestemt mener at akupunktur har effekt. Det er ikke så rart ettersom hun jobber som privatpraktiserende lege og akupunktør og derfor selvsagt har direkte økonomiske interesser i å forsvare akupunktur som behandlingsmetode.

Så la oss se litt på hennes argumentasjon. Holder den vann? Nei. Jeg skal her ta for meg påstand for påstand og vise at disse ikke er korrekte og/eller er basert på synsing heller enn fakta.

Placeboeffekt virker ikke på dyr og barn?

Etter en kort innledning om akupukturens historie, skriver hun:

I 1976 begynte vestlig medisin forskning på akupunktur. Det ble lagt frem teori om at smertelindring skyldes endorfiners (biokjemiske signalstoffer) utslipp (Stux, G., Pomeranz, B.: Akupunkture-Textbook and Atlas 1987). Før i tiden var det mest utbredte synspunktet at grunnlaget for akupunktur er placeboeffekt (Beecher, H. K.: Placebo analgesia in human volunteers 1955). Men dette ble ignorert da resultater fra dyrestudier, samt positiv effekt av akupunktur på barn, ikke kunne forklares av placebo-virkningsmekanismen.

Argumentet om at noe ikke kan være placeboeffekt fordi man finner en effekt hos barn og dyr, er normalt noe man hører fra mennesker som ikke har særlig kompetanse på hvordan behandling påvirker pasienter. Det burde man likevel forvente at en lege og akupunktør har. Dr Kovalevska mener også å vite noe om disse mekanismene, og dermed får jeg vondt langt inn i hjerneroten av å lese noe sånt som dette fra henne. Enten vet hun faktisk ikke bedre, ellers så prøver hun bevisst å lure sitt publikum med en argumentasjon hun vet går rett hjem hos svært mange. Begge deler er like ille.

Selvsagt er placeboeffekten relevnt også for dyr og barn. Dette har jeg et eget minikapittel om i boken min «Placebodefekten – Hvorfor alternativ behandling virker som den virker», og jeg har også vært innom temaet i bloggen tidligere (Er homeopatien kommet for å bli? Svar til Reidun Jakobsen og Friske med nåler? – samt i kommentarfeltet bl.a. her og her).

Kort sagt er det hvertfall tre grunner til at påstanden hennes er feil.

1) Placeboeffekten er i stor grad en tillært forventningseffekt. Tenk Pavlovs hunder. Tenk klassisk betinging. Hvis et dyr eller barn har lært å assosiere en persons stemme, lukt eller berøring med lindring, ro og behag, så vil dette kunne trigge en placeboeffekt.

Med andre ord: Hvis en hest husker at sist denne personen, dyrlegen, gjorde at det vonde i foten ble borte, så vil de oppleve det positivt når dyrlegen kommer igjen neste gang. Selv uten at dyrlegen gir effektiv behandling. Når et barn får omsorg av sin far, så assosiserer de det med trygghet og lindring, og dermed har denne nærhet i seg selv en placeboeffekt. Det gir stressreduksjon og kan gi smertelindring. For mange mennesker starter helbredelsesprosessen allerede i det de går ut døra fra legekontoret, fordi man assosierer legebesøket med «noe som har hjulpet tidligere», og allerede der trigges en viss placeboeffekt og stressreduksjon.

Mer konkret: Hvis en pasient har fått Paracet tidligere, og opplevd at det virker smertestillende, så vil sukkerpiller merket «Paracet» har en større effekt enn om pasienten aldri har prøvd Paracet før. Hvis pasienten ikke har opplevd effekten av Paracet, vil også forventningene være lavere, og dermed placeboeffekten lavere. Placeboeffekten er i stor grad en tillært effekt som påvirkes av erfaringer, som igjen formes av kultur, oppvekst og tradisjoner.

Slike tillærte forventningseffekter gjelder like mye for dyr og barn som for voksne. Dette ble ganske nylig påvist i en rottestudie:

Researchers from the University of Florida (UF) conditioned rats to expect morphine or saltwater by injecting them with one or the other during 2 sessions in which the rats were subjected to mild thermal pain on their faces. Then, during a third session, the researchers gave both groups the saline injection, and found that around 30-40 percent of the rats that had previously received morphine showed hallmarks of placebo-induced pain relief.

De rottene som var lært opp til at en injeksjon virket smertestillende ved at de tidligere hadde fått injisert morfin, opplevde en større smertestillende placeboeffekt fra en saltvannsinnsprøytning enn de rottene som ikke var blitt opplært.

2) Effekten av behandling formidles ikke fra dyret eller barnet selv, men fra voksne mennesker som tolker barnets/dyrets respons og tegn på symptomer. Når de voksne er de som har valgt å la en akupunktør behandle dyret eller barnet, vil de naturlig nok også ha forventninger til behandlingens effekt, som igjen påvirker deres tolkning av kroppsspråk hos barn og dyr. Hvis de voksne altså tror at akupunktur kan virke, så vil de også være tilbøyelige til å tolke kroppsspråket i favør av at det har hjulpet.

3) De som har betalt for at en akupunktør skal stikke nåler i barnet eller dyret, vil gjerne føle et behov for å forsvare dette valget. Hvis behandlingen ikke hjelper så godt som man håpet, så fører det til en kognitiv dissonans, altså at hjernen må stride mellom to ulike saker å forsvare. På den ene siden må man forsvare valget man gjorde, og på den annen siden må man forsvare den manglende effekt man har opplevd. Da tilpasses gjerne virkeligheten litt for å forsvare eget valg, og man overvurderer effekten av behandlingen – uten at man selv er dette bevisst.

Man opplever virkelig en større placeboeffekt (på seg selv eller gjennom tolkning av dyrets/barnets respons) når man har investert mer (penger, tid, ære) i behandlingen – en investering man må forsvare overfor seg selv og andre.

Psykolog Jan-Ole Hesselberg har skrevet litt om Kognitiv dissonans og placebo, og det anbefaler jeg deg å lese.

Tannfe-vitenskap

Kovalevska fortsetter:

I de senere årene er det blitt mulig å observere hjernen direkte mens den er aktiv, ved hjelp av for eksempel MR, under en akupunkturbehandling. De første resultater viser aktivering for noen hjernestrukturer, så vel som den akselererte blodstrømmen via visse områder av hjernen, økt oksygentilførsel til hjernevev (Litscher, G., Yang, N.H., Schwarz, G., Wang, L.: Computer-controlled acupuncture 1999).

Hvis man kikker litt på forskningen til Litscher, så ser man at det startet med ultralydmåling av blodgjennomstrømning på spesifikke steder i hjernen, før det senere gikk over til også å benytte fMRI for å måle endringer i hjerneaktiviteten. Forskerne hevder å se en endring i blodgjennomstrømning når en pasient behandles med klassisk akupunktur eller laserakupunktur.

Hva forteller dette oss? Svært lite. Det at noe skjer i hjernen når vevet penetreres med kirurgisk stål er ikke veldig overraskende. Det ville kanskje vært mer overraskende om man ikke så noen respons i hjernen. Men denne «oppdagelsen» er en såkalt «proxy», altså ikke en direkte observasjon som bekrefter at akupunktur virker, men derimot bare at noe skjer når man stikkes med nåler, uten at det kan omsettes i en rell helseeffekt.

Disse studiene som har undersøkt hjernens blodgjennomstrømning er alle veldig små, alt fra bare én testperson til kanskje 15 personer, og stort sett ublindede eller enkeltblindede. Ergo kan vi ikke vite om den endring man ser i hjernen er resultatet av placeboeffekt, altså forventninger, eller spesifikt knyttet til akupunkturbehandlingen.

Sammenligner du disse ultrasmå studiene uten tilstrekkelig blinding med de store metaanalyser på smerte med tusenvis av deltakere som viser null effekt, så vet jeg hva jeg ville stolt mest på. Kovalevska synes derimot å bare ignorere de store metaanalysene, fordi hun har funnet noen små, ukontrollerte studier med proxy-målepunkter som kan, med litt velvilje, tolkes som å vise at akupunktur virker. Det oppfatter jeg som ganske desperat og uredelig.

I tillegg til at slike studier ikke forteller oss noe om effekten av akupunktur i utgangspunktet, så kan man også stille seg spørsmålet om hvor troverdige disse resultatene egentlig er. En årsak til denne skepsis er at fMRI-data er vanskelig å tolke om det ikke gjøres riktig. fMRI kan gi verdifull informasjon, men kan også lett gi falske positiver om man ikke analyserer dataene korrekt. Det beste eksemplet på dette er vel den famøse studien som fant at selv død laks viste hjerneaktivitet i tråd med hva forskerne ønsket å påvise.

Denne type forskning minner om den amerikanske legen Harriet Hall sitt konsept om tannfe-vitenskap:

This study falls into the category of what I call Tooth Fairy science. You could measure how much money the Tooth Fairy leaves under the pillow, whether she leaves more cash for the first or last tooth, whether the payoff is greater if you leave the tooth in a plastic baggie versus wrapped in Kleenex. You can get all kinds of good data that is reproducible and statistically significant. Yes, you have learned something. But you haven’t learned what you think you’ve learned, because you haven’t bothered to establish whether the Tooth Fairy really exists.

Man kan altså forske på indirekte aspekter ved tannfeens handlinger og publisere tusenvis av studier med høyst signifikante resultater. Problemet er bare at man unnlater å kontrollere det som faktisk er interessant. Man stiller ikke det riktige spørsmålet: Finnes tannfeen? Det at man finner en tier på nattbordet der tanna lå, beviser ikke at tannfeen finnes, men bare at noen bytter ut tanna med en mynt i løpet av natten. Hvis man automatisk tolker dette proxy-resulatet som at tannfeen finnes, så har man bommet grundig. Tolker man økt blodgjennomstrømning i hjernen som at akupunktur virker, har man bommet like grundig.

Som jeg har sagt til det kjedsommelige: Vi trenger ikke å forske på å forstå hvordan akupunktur virker når vi ikke en gang kan påvise at det virker.

Vi ser det samme om og om igjen innen akupunkturforskning; studier som viser at «noe skjer» når man stikker en nål inn i kroppen. Kanskje den finner at det frigjøres adenosin? Eller at pasienter som får akupunkturbehandling føler seg fornøyde med behandlingen? Eller at et område i hjernen lyser opp i fMRI? Men man glemmer å stille det sentrale spørsmålet: Virker akupunktur? Har det noen effekt på smerte eller andre symptomer? Er det de spesifikke aspektene ved det å stikke kirugisk stål i spesielle akupunkturpunkter i kroppen som medfører disse endringene?

Når man gjør studier hvor man stiller de riktige spørsmål, så er svaret nei. Akupunktur virker ikke bedre enn falsk akupunktur. Det er altså et placebo.

Svak norsk forskning

Videre kan vi lese:

I Norge har vi flere doktorgradstudier fra Universitetet i Bergen, Oslo og Tromsø som beviser en positiv effekt av akupunktur. Akupunktur brukes på flere avdelinger på sykehus, som i fødeavdelinger, smertebehandlingsavdelinger og kreftavdelinger. Helsedirektoratet slår fast at bruk av nåler i fysioterapi utløser refusjon.

I leserinnlegget spesifiserer hun ikke nøyaktig hvilke doktorgader og studier det gjelder, men det kan vi finne ut ved å kikke på nettsidene til privatklinikken hun jobber ved. Der kan vi lese:

I Norge har vi flere doktorgrader som ser på effekten av akupunktur og flere er påbegynt. Terje Alræk (2004) ved Universitetet i Bergen fokuserte doktorgradsarbeidet sitt på akupunktur for urinveislidelser, He Dong (2008) ved Universitetet i Oslo på «Effect of Acupuncture on Smoking Cessation and Chronic Neck and Shoulder Pain» og Roar Jensen (2009) ved Universitetet i Bergen på akupunkturbehandling som behandling av langvarige knesmerter. Einar K. Borud (2010) ved Universitetet i Tromsø har sett på akupunktur tilknyttet behandling av hetetokter i forbindelse med kvinnelig overgangsalder.

Terje Alræk sin forskning har jeg slaktet som akupunkturbevis i bloggposten NRK Ekko bommer grovt om akupunktur. He Dong, Roar Jensen og Einar K Borud sin forskning er gjennomgått og slaktet som akupunkturbevis i bloggposten Pinlig uærlighet fra Akupunkturforeningen. Felles for disse studiene er at de er små, mangler blinding, og kan ikke gjøre noe annet enn å måle placeboeffekt. Fullstendig meningsløst. Skremmende nok forstår hverken akupunkturforeningen eller lege Kovalevska at slike studier ikke kan brukes som «bevis».

Les gjerne også Folkeopplysningen: Akupunkturforeningen pynter på sannheten for mer informasjon om hvor uinformerte Akupunkturforeningen er når det kommer til å lese forskning kritisk. Det er relevant ettersom Kovalevska synes å hente sine argumenter rett fra denne foreningens informasjonsmateriell, noe hun kanskje burde slutte med om hun skal beholde noen form for troverdighet.

Jeg utfordrer Kovalevska til å vise meg noe norsk forskning som «beviser» at akupunktur virker utover placeboeffekten. Og det at akupunktur brukes blant annet i fødeavdelinger på sykehus, forteller oss ikke at behandlingen virker. Tvert i mot viser forskningen at akupunktur hverken har noen relevant smertestillende effekt hos fødende, eller kan bidra til å sette i gang fødselen. Det har jeg blogget om i Få akupunktur ut av fødestuene!

Hva så med smerteavdelingene? Vel, den største metaanalysen for bruk av akupunktur mot smerte viste at effekten ikke var klinisk relevant sammenlignet med placebo (se Dødsstøtet for akupunktur?). At akupunktur derfor brukes på smerteavdelinger er uetisk, og forteller oss ingenting om akupunktur virker eller ei.

I kreftsammenheng brukes vel ikke så mye klassisk akupunktur som akupressur, blant annet for å lindre kvalme som ubehag fra blant annet cellegift, ikke for å påvirke kreften i seg selv. Men selv som kvalmedempende behandling er nytteverdien usikker. En Cochrane-review antyder at stimulering av akupunkturpunktet P6 kan redusere kvalme og oppkast, men finner ikke at det er bedre enn annen behandling. Andre og nyere studier er mye mer usikre på om det egentlig har noen effekt likevel.

Nylig ble en studie som så på effekten av akupunktur mot bivirkningsplager fra brystkreftbehandling publisert, og den fant også at falsk akupunktur virket like godt som ekte akupunktur. Altså snakker vi om placeboeffekt, ikke at akupunktur faktisk virker.

Sykehusene burde kvitte seg med behandling med så lav grav av dokumentert effekt av respekt for pasientene sine, så lenge det finnes alternativer som er like gode eller bedre. Så lenge de fortsetter å tilby akupunktur bidrar de til å forurense pasientens mulighet til å gjøre et godt informert valg for egen helse, og de bidrar til å validere behandling som strengt tatt ikke virker. Det hjelper ingen, annet enn de som tjener penger på at pasienter fortsetter å tro.

Smertelindring

Kovalvska fortsetter med påstander om at akupunktur er effektivt for å redusere smerte ved slitasjegikt/artrose. Dette er altså stikk i strid med hva den beste forskning forteller oss, så jeg aner ikke hvor legen henter denne påstanden fra.

En Cochrane-review konkluderer slik:

From the little evidence that there is, acupuncture does not appear to improve the symptoms of rheumatoid arthritis.

En annen systematisk gjennomgang av forskningslitteraturen på bruk av akupunktur mot revmatisk artritt (RA) konkluderer slik:

In conclusion, penetrating or non-penetrating sham-controlled RCTs failed to show specific effects of acupuncture for pain control in patients with RA. More rigorous research seems to be warranted.

En Cochrane-review på akupunktur mot slitasjegikt viser heller ingen klinisk relevant effekt sammenlignet med placebobehandling:

Sham-controlled trials show statistically significant benefits; however, these benefits are small, do not meet our pre-defined thresholds for clinical relevance, and are probably due at least partially to placebo effects from incomplete blinding. Waiting list-controlled trials of acupuncture for peripheral joint osteoarthritis suggest statistically significant and clinically relevant benefits, much of which may be due to expectation or placebo effects.

Ser man dette sammen med de store metaanalysene på bruk av akupunktur mot ulike typer smerter, som altså også er negative, er det vanskelig å kjøpe Kovalevskas påstand om at det er fornuftig og nyttig å behandle pasienter med artrose og slitasjegikt med akupunktur.

Andre effekter av akupunktur

Hun fortsetter med flere interessante påstander:

De fleste resultater av forskning viser at akupunktur også har betennelsesdempende effekt, virker muskelavslappende, øker blod- og lymfesirkulasjon.

Hva gjelder betennelsesdempende effekt, så finner jeg lite forskning, og ingen systematiske gjennomganger. Det nærmeste jeg kommer er en rykende fersk studie som viser lovende effekt av elektroakupunktur mot sepsis. Men det å stimulere en stor nerve med elektrisitet er ikke relevant for spørsmålet om klassisk akupunktur virker eller ei.

Dette er likevel en typisk måte akupunktørtilhengere forsøker å validere akupunktur på. De viser til studier som stimulerer nerver med elektrisitet gjennom elektroakupunktur, og hevder at eventuell positiv effekt av dette viser at akupunktur virker. Det blir villedende da slik elektrisk stimulering av nervene (TENS) ikke er akupunktur per definisjon. Selv om begge behandlingsmetodene kan bruke nåler, så sier det ingenting om akupunkturpunkter, meridianer, De-Qi eller andre aspekter ved akupunkturlæren. Det er omtrent like relevant som å hevde at fordi Paracet demper smerte, så virker homeopatiske piller også. Begge deler er jo piller.

Når det gjelder muskelavslapning og effekt på blod- og lymfesirkulasjon, så finner jeg ingen god forskning som demonstrerer dette. Det hadde vært interessant å vite hvilke studier Kovalevska baserer denne påstanden på.

Kovalevska skriver videre:

Vi vet også at det er mange forskjellige reseptorer (sensorer) i hud som reagerer på varme, kulde, deformasjon. Det eksisterer nervefibre som oppfatter denne impulsen og leder denne til ryggmargen, hjernen og indre organer. Og det finnes en annen type nervefibre gjennom hvilke impulsen går fra sentralnervesystemet tilbake til musklene, bindevevet og hud. Det er en refleks som vi kunstig fremkaller ved å sette nålen i huden, og det er en fysiologisk prosess som foregår ved bruk av nåler.

Denne fysiologiske prosess foregår også når man klyper noen eller slår dem. Informasjonen hun her serverer oss sier igjen ingenting om at akupunktur virker. Det er atter et forsøk på å gi oss en forklaringsmekanisme for et fenomen som er klin umulig å påvise. Det er ikke opplysende, men villedende.

Naturlig energi

Så leverer hun vel sitt mest absurde argument for akupunktur:

Norge er et land som bruker mye naturlig energi. Kanskje kunne det vært bra om befolkningen også brukte mer «naturlige» behandlingsmetoder (jeg mener, uten legemidler) hvis det er mulig. For eksempel forbedret kosthold, økt søvnkvaliteten, endret livstil, trening, fysioterapi, akupunktur osv. Akupunktur er rett og slett miljøvennlig, brukte nåler går til resirkulasjon.

Ja, selvsagt er det bra å gjøre mest mulig behandling uten legemidler i den grad det er mulig. En god lege vil forsøke å rette opp i pasientens livsstil gjennom anbefalinger om kosthold, mosjon og stressreduksjon før de «propper dem fulle av piller». Men en god lege vil likevel ikke anbefale ineffektiv behandling som akupunktur. En god lege vil heller ikke injisere saltvann i pasienter for å trigge placeboeffekt, uansett hvor mye sprøytenålene resirkuleres og er miljøvennlige.

Konklusjon

Til slutt i sitt leserinnlegg kommer Kovalevska med de vanlige forbehold om at pasienter selvsagt skal oppsøke lege først og at skolemedisinsk behandling er fint og flott til sitt bruk. Det er jo greit for å slippe å bryte med lovverket om markedsføring av alternativ behandling. Man må likevel undre seg over i hvilken grad hun egentlig mener dette, ettersom hun synes å sterkt anbefale akupunktur over skolemedisinsk for flere tilstander tidligere i teksten sin.

Kovalevska prøver hardt, men lykkes dårlig i å forsvare akupunkturen. Forskningslitteraturen er rett og slett ikke på hennes side. Når hun forsøker å appellere til folks «logiske sans», for eksempel ved å vise til at placeboeffekten ikke kan virke på dyr og barn, så feiler hun også grovt. Påstandene er beviselig feil og viser en kunnskapsløshet fra hennes side.

Hvis hun virkelig tok sin ed om å hjelpe pasienter på alvor, ville hun slutte med akupunktur, og holde seg til evidensbasert medisin. Men det er nok mye mindre penger i akkurat det, og hun må jo forsvare den tid og penger hun har brukt på å lære seg akupunktur også, må vite. Dermed kan man neppe forvente en særlig objektiv holdning fra henne. Det er synd, fordi en lege burde sette kravet til evidens høyere enn tykkelsen på egen lommebok.

Relateterte bloggposter:

1. PPS: Akupunktur mot fedme?
2. NRK Ekko bommer grovt om akupunktur
3. Få akupunktur ut av fødestuene!
4. En skeptikers forsvar for alternativ behandling
5. Dødsstøtet for akupunktur?
6. Alternativ behandling mot allergier
7. Hvor populært er akupunktur?
8. Akupunktur mot ryggsmerter?
9. Flekkefjord Akupunktur endrer sine nettsider
10. Flekkefjord Akupunktur

Psykolog, skribent, sanger og programleder Kristin Spitznogle figurerer for tiden i en reklamekampanje for kosttilskuddet Bio-Qinon Q10 Gold.

Koenzymet Q10 er et et stoff som finnes naturlig i alle kroppens celler. Det er en viktig del av funksjonen til cellenes mitokondrier som står for energiproduksjonen i kroppen.

Enkelte sykdomstilstander kan gjøre at Q10-mengden synker, og det samme synes å være tilfelle ved økende alder. Et lavt nivå av Q10 kan være relatert til enkelte sykdommer, kanskje spesielt hjertemuskelsykdommer, men per i dag finnes ingen forskning som viser at det har noen forebyggende eller helbredende effekt å ta Q10 som tilskudd.

Q10 markedsføres likevel som et kosttilskudd alle vil oppleve god effekt av, kanskje spesielt kvinner, og det er ikke måte på hvor bra det skal være for deg! Spitznogle har nå satt sitt navn på denne markedsføringen og skriver selv under reklamebildet hun delte på Facebook:

I selve reklamen kan vi lese følgende påstander fra produsenten Pharma Nord:

Spitznogle fortsetter under Facebook-postingen sin:

Spitznogle hevder altså at Q10 hjelper på hennes energi og overskudd, samt at det gjør henne mer opplagt, fokusert, våken og konsentrert. Hun føyer til at denne effekten er dokumentert i mer enn 90 publiserte vitenskapelige studier og at man derfor vet at produktet holder hva det lover – med nesten umiddelbar virkning!

Jeg syntes dette var interessant. Min «karriere» som skepsisblogger startet på mange måter ved å undersøke dokumentasjonen til kosttilskudd som Evelle, VitaePro og Nushape, og nå var jeg nysgjerrig på hva slags dokumentasjon som lå bak de fantastiske påstandene til Q10.

Jeg skrev derfor en kommentar under Facebook-postingen til Spitznogle:

Responsen fra Kristin var mildt sagt oppsiktsvekkende. Jeg fikk dessverre aldri tatt screenshot av dette før hun redigerte meldingen, men en nettbekjent leste det og skrev følgende på Twitter:

Jepp. Svaret jeg fikk var at jeg var en kranglefant og at jeg kunne gå og ta meg en bolle. Flaut fra Spitznogle. Mange på Twitter klikket seg inn og leste tråden og uttrykte sin forbauselse over Spitznogle sin usaklige respons, og etterhvert redigerte hun sitt svar til meg til det mer saklige og høflige som jeg her tok screenshot av:

Flere blandet seg inn i diskusjonen:

Her understreker Spitznogle at hun går god for forskningen som dokumenterer den effekt hun selv hevder at Q10 har. Men på litt for kjent vis avfeier hun min forespørsel om forskning ved å vise til at den finnes, men jeg må finne den selv.

Jeg svarte henne:

og

Dette var ganske sent på kvelden, men utpå natten dukket det opp noen svar fra Kristin som ikke tilførte noe nytt til debatten. Jeg skrev ikke noe mer til henne. Da jeg våknet neste morgen var hele tråden slettet, og jeg var blitt blokkert av henne. Enkelte andre som hadde deltatt i samme tråd skrev til meg at de også var blitt blokkerte.

Dette undrer meg. Spitznogle har lang akademisk bakgrunn, noe hun selv trekker frem som relevant. Likevel reagerer hun på saklige, høflige, men kritiske spørsmål, ved å slette og blokkere. Hun vil ikke fremvise dokumentasjon selv, og hevder at det er godt nok at det virker for henne. Men samtidig skryter hun av at dokumentasjonen finnes. Over 90 publiserte vitenskapelige studier, må vite.

Forskningen

Vel, som jeg skrev til henne, så mailet jeg Pharma Nord:

Hei!

Viser til markedsføring av Q10-kapsler hvor dere skriver: «Dokumentert i flere enn 90 vitenskapelige undersøkelser»

http://www.pharmanord.no/produkter/bio-quinone-q10-gold-100mg

Kan dere sende meg en liste over disse 90 studiene som dokumenterer effekt på kognitive og fysiske evner, som er det blant annet Kristin Spitznogle fremmer i reklamen deres?

Jeg er IKKE interessert i studier som viser biotilgjengelighet, sikkerhet, eller effekt på hjerte-/karsykdommer eller annet. Jeg ønsker å se studiene som er direkte relevante for den påstanden reklamen fremmer, som altså er rettet mot et generelt publikum, ikke mennesker med spesifikke sykdommer eller risikogrupper.

Jeg ser frem til å høre fra dere!

Mvh Gunnar R Tjomlid

Dagen etter fikk jeg svar fra Pharma Nord. Et langt svar med gjennomgang av flere studier, og med studiene vedlagt som PDF-filer. Det satte jeg pris på. Det jeg ikke satte like mye pris på var at de selvsagt gjorde nettopp det jeg ba dem om å ikke gjøre. Jeg fikk studier som viste biotilgjengelighet, effekt på hjertesykdom, effekt på infertilitet, effekt på tannhelse og mye annet rart.

Det eneste som var direkte relevant til min forespørsel var dette:

Studier vedrørende Q10 og sport/energi/fysisk velbefindende

Der findes studier, som viser en effekt af Q10 i forbindelse med sport og fysisk træning. Pharma Nords Q10 præparat har været afprøvet i et kontrolleret studie, A-4212 (Ylikoski et al.), som viser en klar effekt af Bio-Qinon på finske elite-skiløbere, der kunne arbejde lidt længere tid og lidt hårdere efter Q10. Bemærk også den figur, som viser skiløbernes egen bedømmelse af præparatets effekt: der er en helt indiskutabel sammenhæng mellem verum/placebo og positiv/negativ bedømmelse af virkningen – selv om skiløberne selvfølgelig ikke vidste, om de fik det ene eller det andet.

Et andet studie på fodboldspillere godtgør en positiv effekt af Q10 (Tauler et al ; A-9115). Et mindre studie antydede også en subjektiv bedre velbefindende efter Q10 indtag (Tholle; A-5178). Skulle sportsfolk få lyst til at tage Q10 (eller andre Pharma Nord præparater) er de undersøgt og kontrolleret for at være fri for noget doping-relateret (Annon; A-6633).

La meg se litt nærmere på dette. Den første studien av Ylikoski et al ble gjort på finske elite-skiløpere. Det var en liten studie med 25 deltakere, altså bare 12-13 i hver gruppe. I tillegg ble resultatene fra 7 deltakere eksludert fordi de ikke gjennomførte treningsprogrammet og testene fullstendig. Da står vi igjen med data fra bare 18 personer. Studien ble også delvis finansiert av Pharma Nord selv.

Greit, denne lille studien fra 1997 viser en overbevisende effekt av Q10 på ytelsen til disse 18 elite-skiløperne. Men viser dette hele bildet? Nei, her må vi sjekke alle relevante studier. Etter litt googling fant jeg en rapport fra australske myndigheter som hadde gjennomgått mange studier på effekten av Q10 for idrettsutøvere, sist oppdatert i desember 2011.

Her listes det opp 9 studier som har sett på «COENZYME Q10 SUPPLEMENTATION AND EXERCISE PERFORMANCE». Åtte av disse er negative. Tre av studiene fant at Q10-tilskudd faktisk hemmet ytelsen. Den eneste positive studien er altså den Pharma Nord selv har bidratt økonomisk til. Huff da.

Hva så med neste studie de viser til, Tauler et al, som så på fotballspillere? Her fikk 19 fotballspillere enten placebopiller eller en cocktail av multivitaminer og mineraler, som også inneholdt Q10, i 3 måneder. Og hva fant de? Tja, resultatet kan oppsummeres slik:

In summary, the moderate antioxidant supplementation of the diet for 3 months using a multivitamin and mineral cocktail prevented the plasma oxidative molecular damage induced by a football match without influencing the antioxidant adaptations induced by exercise. The supplementation did not influence the antioxidant response or the oxidative stress makers in neutrophils.

Det sier ikke meg som lekmann så mye annet enn at man har målt objektive markører i blodet på fotballspillerne som viser en effekt av antioksidanter, men som ikke sier noe spesifikt om Q10 eller om dette har noen som helst effekt på fotballspillernes prestasjoner. I fotballkampen som ble spilt for å måle effekten av kosttilskuddene etter 3 måneder så man ingen forskjell i energiforbruk, puls, oksygenopptak eller ytelse. Det var en god ting for å kunne gjøre relevante sammenligninger av blodmarkører, men sier oss også noe om at Q10-gruppen ikke så ut til å ha oppnådd bedre prestasjonsevner etter 3 måneder med tilskudd.

Over til Tholle-studien som i følge produsenten viste en «subjektiv bedre velbefindende» hos eldre menn som fikk Q10-tilskudd. Studien fra 1998 konkluderte slik:

It is concluded that resting EE [energy expenditure] is unaffected by Q10 whereas the effect on subjective wellbeing needs further attention.

Med andre ord: Man fant ingen målbar endring i energiforbruk ved hvile, men de som fikk Q10 følte seg bedre. I studien skriver de også:

When asked immediately after each of the 1 week interventions 8 of 11 subjects were able to state correct treatment (P < 0.08) due to a better well being and reduction in sleep.

Hm. Et flertall tippet riktig på om de fikk placebokapsler eller Q10-kapsler, og dette bruker de som bevis for at Q10 må ha virket? Jeg ville vel heller først og fremst stilt spørsmålet om ikke det viser at blindingen har vært for dårlig…

Den siste studien de viser til handler om at Pharma Nord sine kapsler ikke kan regnes som doping. Det er selvsagt irrelevant for mitt spørsmål.

Med andre ord klarte Pharma Nord egentlig bare vise til en eneste studie som tydet på at Q10 ga bedre ytelse – en selvfinansiert studie «cherry picked» fra flere studier hvor alle andre er negative.

Bløff

Spitznogle hevder at Pharma Nord har minst 90 publiserte vitenskapelige studier som viser at Q10 virker positivt på ytelse, både fysisk og kognitiv. Det har de åpenbart ikke. De har i beste fall 2-3 positive studier, men utelater da alle de negative studiene utført av andre uavhengige parter. De positive studiene er små og har metodologiske svakheter, samt at man kan stille spørsmål ved om markører som oksidativt stress på celler egentlig er direkte relevant for om man føler seg mer våken og opplagt i hverdagen. Det gjør det neppe.

Hva skal jeg da konkludere med? Er Spitznogle en løgner? Eller er hun fryktelig naiv? Med 6 års akademisk utdannelse og erfaring som trainee hos Pharma Nord burde hun vel vite hva hun snakket om før hun gikk ut og bastant hevdet at de kunne vise til over 90 vitenskapelige studier som underbygget hennes påstander. For disse studiene finnes ikke. Det innrømmer Pharma Nord selv når de i sin mail til meg skriver (min utheving):

Kære Gunnar Tjomlid,

Min kollega Carsten Jørgensen har bedt mig fremsende dig noget af vor dokumentation for vores Q10 præparat, som fremdeles vedrører raske og hhv forbedret fysik. Selv om vi har stået for større eller mindre undersøgelser gennem de sidste 20 år er det ikke det emne der har været forsket mest i; oftest har man forsøgt med Q10 at afhjælpe et allerede eksisterende problem; [...]

De sier altså selv at det ikke har vært forsket så mye på dette med effekten av Q10 på kognitive/fysiske prestasjonsevner. Spitznogle bløffer.

Jeg skrev tilbake til Pharma Nord med noen korte kommentarer til studiene de hadde sendt meg, og avsluttet slik:

Det jeg stiller spørsmål ved er vedlagte reklame for Q10 hvor Kristin Spitznogle forteller oss at hun opplever Q10 som kosttilskudd hjelper henne med å prestere bedre i hverdagen. Det fremgår at Spitznogle påstår Q10 gir bedre kognitive og kanskje også fysiske prestasjonsevner. Dette underbygges i teksten av at det er «dokumentert» i mer enn 90 publiserte vitenskapelige studier.

Men hva er dokumentert? Åpenbart ikke påstanden som Spitznogle fremsetter. Jeg kan heller ikke se at du har gitt meg noe som helst dokumentasjon som viser at det å ta Q10 som kosttilskudd vil ha noen dokumentert effekt for folk/kvinner flest.

Mine spørsmål blir derfor:
* Er dere enige i at reklamen med Kristin Spitznogle gir et budskap om at man med Q10-tilskudd kan yte bedre kognitivt og fysisk?
* Er dere enige i at det ikke finnes god forskning som viser akkurat dette?
* Er dere enige i at ved å vise til «90 publiserte vitenskapelige studier» så villeder dere publikum til å tro at Spitznogle sin opplevelse er vitenskapelig bekreftet?

Håper dere vil svare konkret på disse spørsmål.

Dette har jeg aldri fått svar på.

Konklusjon

Reklamen for Q10 er åpenbart svært villedende. Den gir et klart og tydelig inntrykk av at de effekter Spitznogle forteller om også er dokumentert vitenskapelig. Det er de altså ikke. Tvert i mot viser flertallet av studier at Q10 ikke har noen som helst effekt på fysiske prestasjoner.

Det er god grunn til å anta at det Spitznogle opplever er god, gammeldags placeboeffekt, for hvis det er noe placeboeffekten kan påvirke, så er det nettopp den subjektive følelsen av opplagthet og evne til fokus. Hun kunne like gjerne dyttet i seg sukkerpiller, så lenge hun tror på effekten. Man skulle tro at en psykolog visste bedre enn å la seg lure av egne opplevelser på denne måten, men det viser vel bare atter en gang at høy utdannelse ikke er noen vaksine mot selvbedrag.

Q10-tilskudd mangler per i dag god dokumentert effekt på noe som helst. Det finnes ikke en eneste god grunn til å kaste bort penger på Q10-tilskudd, både for spesifikke pasientgrupper, som de med hjerteproblemer, migrene, høyt blodtrykk, parkinsons etc, og for folk flest. Det finnes ikke solid dokumentasjon for noen forebyggende eller helbredende effekt for noen sykdom, og det gjør deg neppe mer opplagt eller fokusert.

Den eneste dokumenterte effekt av Pharma Nord sin Bio-Qinon Q10 Gold er at det konverterer penger til dyr bæsj svært effektivt.

Oppdatering: Jeg ble tipset om at også EFSA har vurdert helsepåstander rundt Q10, og de finner ingen dokumentert effekt for noen av påstandene.

En oversikt hos Maya Clinic i USA mener det finnes noe dokumentasjon på at Q10-tilskudd kan være nyttig for hjertesyke og folk med høyt blodtrykk, men det er ikke relevant for folk flest, og flere større studier trengs for å bekrefte disse resultatene. Det eneste Q10-tilskudd beviselig hjelper mot er Q10-mangel…

Relateterte bloggposter:

1. Lab Pharma med ulovlige helsepåstander
2. Antioksidanter – en moderne helsemyte
3. Og slik omgår man lovverket
4. Antioksidanter kan hemme treningen – og VitaeLab pynter litt på sannheten
5. Forskning.no om VitaePro
6. Nushape og deres tvilsomme vitenskapelige dokumentasjon
7. VitaeLab vurderer søksmål mot NRK
8. VitaePro slaktes av RELIS
9. Muskler, ledd, astaxanthin og VitaePro
10. VitaePro – villedende markedsføring

Denne videoen av ni beagle-hunder som fikk kjenne gress under føttene for første gang, har gått sin seiersgang i sosiale medier og i de store norske nettaviser. Dagbladets DBTV skriver:

Beagle Freedom Project reddet nylig ni hunder fra et labratorium i Nevada, USA, hvor de hele sitt liv har blitt brukt som forsøksdyr for sminke, medisiner og rengjøringsmiddel.

Andre steder kan vi lese:

As a part of the Beagle Freedom Project, these dogs were rescued from horrific living situations. The beagles had spent their entire existence as test subjects in a laboratory, and now get to be outdoors for the very first time in their lives.

Huffington Post skriver:

The pups appear apprehensive at first, having spent their entire lives behind bars.

ABC13 presenterer videoen slik:

What if you were locked in a cage for your entire life? You’ve never felt the warmth of the sun, or breathed in fresh air. That’s life for a beagle who is trapped for lab testing, until the Beagle Freedom Project saves them.

Beagle Freedom Project skriver følgende på sine egne nettsider:

On Monday May the 5th (Cinco de Mayo) BFP rescued 9 beagles from a Nevada area lab and introduced them to a new life, their new families, and freedom in the gorgeous backyard of a Las Vegas supporter.

Og videre:

This is an understandable anxiety built up after years of violence and trauma.

For ikke å snakke om:

The Las Vegas media was on hand to document these first few monumental moments and help us tell the stories of laboratory survivors.

Under YouTube-videoen de postet på sin egen kanal, skriver de:

On May 6, 2014, Beagle Freedom Project rescued nine beagles from a laboratory in Nevada. Until this day, these beagles had never known a kind touch, been loved or felt safe.

Litt uklarhet om datoen der altså, men stemmer denne beskrivelsen av hundenes leveforhold frem til de ble «reddet» av Beagle Freedom Project (BFP)? Var det modige aksjonister som brøt seg inn i laboratoriene og fikk reddet ut hunder som ble utsatt for tortur og vanskjøtsel? Sørget disse heltene fra BFP for at hundenes ikke lenger trengte å lide ved å fjerne dem fra laboratoriet mot forskernes vilje?

Nei. Denne saken forvrenges av mange som gjengir videoen, og saken er nok ikke fullt så sort/hvitt som media og BFP liker å fremstille den som.

Beagle som forsøksdyr

Beagle er den mest brukte hunderasen i forskning. Grunnen til det er at de av natur er rolige, er ganske små i størrelse, og er enkle å ha med å gjøre. I USA brukes et sted mellom 50.000 og 75.000 beagler hvert år i forskning.

Det er for det meste forskning av biomedisinsk art, ofte hjerte- og lungesykdommer, kreft, aldring og ortopedi. Det er også relativt vanlig at nye legemidler og industrikjemikalier testes på disse dyrene for å se hvordan de tåler dem. De brukes derimot svært sjeldent til å teste sikkerheten av sminke og den type ting, noe som uansett i stor grad er forbudt i store deler av verden, blant annet i EU og Norge. USA er også i ferd med å innføre et slikt forbud. I tillegg til vitenskapelig forskning og testing, brukes disse hundene også ofte i undervisningsøyemed for veterinær- og legestudenter.

Når hundene har utspilt sin rolle i laboratoriet, blir de ofte avlivet. Men en del hunder gis også bort for adopsjon til nye eiere som ønsker et kjæledyr. Dette er fortrinnsvis hunder som det ikke er blitt testet noen giftige stoffer på, hunder som har vært i kontrollgruppen i studier, eller hunder som rett og slett ikke trengs i forskningen likevel. Det finnes egne organisasjoner som samarbeider med laboratorier for å sørge for omplassering av disse hundene.

Så hvordan behandles dyrene i laboratoriene? Lider de under grusomme leveforhold? Nei, stort sett ikke. Bruk av dyr i forskning er underlagt strenge etiske regler. I USA er det U.S. Department of Agriculture (USDA) som regulerer og overvåker dette. De passer på at dyrene behandles etter en høy etisk standard. Laboratoriene har veterinærer til stede som passer på at dyrene har god helse. De får regelmessig mosjon og får sosialisere med mennesker. Burene rengjøres regelmessig og de har alltid tilgang på vann. Laboratoriene utsettes for kontroller med jevne mellomrom, og det er vanskelig å slippe unna med slurv på dette området fordi det er så mange både statlige og private instanser som følger med på at dyrene har det bra.

Jeg har kikket litt på nettsidene til USDA, og her finnner man blant annet info om krav til mosjon og berikelse av omgivelsene til hundene slik at de skal få nok fysisk aktivitet og stimulans. Vi kan og lese om Animal Welfare Act (AWA) som regulerer bruk av dyr i laboratorieforsøk, og det finnes mye informasjon om hvordan spesifikt hunder skal behandles på en etisk forsvarlig måte i laboratoriene.

Hundene som brukes i slik forskning er som regel oppfostret til nettopp dette formål. Det finnes flere private aktører som sørger for å «produsere» tusenvis av beagle-hunder som de selger til laboratorier. På den måten kan man argumentere med at disse dyrene ikke hadde fått leve i det hele tatt om de ikke ble brukt i forskning. Når de også avlives humant etterpå, blir det en filosofisk, eksistensiell diskusjon om dette da kan hevdes å være verre enn å bli adoptert bort etter at de har utspilt sin rolle i forskningen. Jeg har ikke svaret.

Baksiden

Dessverre skjer det brudd på de etiske regler, og en del dyr lider unødvendig. Jeg sier unødvendig, fordi noe av lidelsen er nødvendig. Det er vanskelig å drive forskning på dyr uten at de utsettes for en viss grad av smerte og stress. Målet er likevel å kunne rettferdiggjøre og minimalisere dette slik at dyrene ikke påføres lidelse utover det som er helt nødvendig i forskningsøyemed. Dessverre finnes det for mange smutthull i regelverket til at dyrene beskyttes tilstrekkelig.

På nettsidene til organisasjonen Neavs som jobber mot dyretesting og spesielt kirurgiske inngrep på dyr, kan vi lese:

While the USDA and the AWA and IACUC systems purport to ensure “humane” treatment of animals in labs, the system is plagued with loopholes that leave animals with little to no protection. Recent incidents at several major research institutions point to profound inadequacies within the federal enforcement program, and to AWA regulations that are so limited that physical and psychological cruelty and suffering continue.

For example, while the AWA stipulates that researchers “… avoid or minimize discomfort, distress, and pain to the animals,” procedures that cause pain and distress merely require that the “principal investigator has considered alternatives to procedures that may cause more than momentary or slight pain or distress to the animals, and has provided a written narrative description of the methods and sources…used to determine that alternatives were not available.”

While the AWA “requires researchers to provide anesthesia or pain-relieving medication [to regulated animals] to minimize the pain or distress caused by the experiment…,” they can withhold anesthetics, painkillers, and tranquilizers if deemed «scientifically necessary.» This same vacuous “protection” applies to conducting multiple survival surgeries on an animal, where the animal will recover from one major experimental surgery and then be subjected later to more surgery. The AWA prohibits this, yet it is allowed if called for by an IACUC-approved experiment.

Ultimately, the possibility exists for any procedure or protocol to be allowed as long as a researcher can state a “scientific need” for using animals in that manner to advance human health.

I USA estimeres det at et sted mellom 25 og 100 millioner dyr, hvorav mesteparten er rotter, mus, kaniner og fugler, brukes i dyreforsøk hvert år. Mange av disse lider unødvendig og har en vesentlig dårligere beskyttelse gjennom lovverket enn hva større dyr som hunder og apekatter, og spesielt ikke-menneskelige primater, har. At mange av dyreartene har relativt svak beskyttelse, er et problem.

Samtidig blir det for enkelt å si «stopp alle dyreforsøk!,» fordi svært mye av de moderne legemidler, vaksiner og behandlingsmetoder vi nyter godt av i dag springer ut av dyreforsøk. Det er en nødvendighet i mange tilfeller, hvertfall om menneskeheten skal kunne nyte godt av moderne medisin. Det man bør fokusere på å kjempe mot er at en del dyr brukes unødvendig i laboratorieforsøk når det finnes gode alternativer. I tillegg må vi selvsagt kjempe mot at en del dyr utsettes for mer stress og lidelse enn de egentlig behøver og burde.

Når skal jeg ikke gå inn i en omfattende drøfting av bruk av dyr i forsøk her, men den enkle konklusjon er nok at det finnes et omfattende regelverk for å ivareta en høy etisk standard rundt dyreforsøk, samtidig som det også skjer mange brudd på denne. Myndighetene klarer ikke å avdekke og følge opp dette godt nok, spesielt for mindre dyrearter. Dessverre. I den sammeheng gjør dyrevernsaktivister en god jobb med å rette oppmerksomhet mot disse problemene.

Men tilbake til våre søte hunder. Hva er deres historie? Vel, lite tyder på at disse hundene lider spesielt mye i laboratoriene. Beaglene ble ikke reddet av BFP, fordi laboratoriene samarbeider om å få hundene omplassert til folk som vil ha dem. De hundene som gis bort for omplassering har sannsynligvis hatt et ganske behagelig liv i laboratoriene. Det de derimot ikke har fått, er gress under potene og blå himmel over hodet. De lever innendørs hele sitt liv, og den mosjon og sosial omgang de får, skjer innenfor laboratoriets fire vegger.

Et slikt liv påvirker selvsagt dyrene, men det er blitt gjort hvertfall én studie som har forsøkt å finne ut hvordan hundene har det etter at de er blitt adoptert av familier. Denne studien fulgte opp 191 beagle-hunder over 8 år etter omplassering, og konkluderte slik:

Among other results, our analysis showed two consistent successive phases following adoption. First, dogs went through an initial acute phase that included anorexia, resistance to urinate or defecate outside, and reluctance to walk on a leash and climb stairs. This phase may last for days or weeks. In a second phase, dogs became clean inside, were eager to be walked and became friendly with family members and other animals. Most dogs were easily frightened by rapid movements or loud noises. Looking back to the behavior of dogs in the laboratory yielded a pretty good indication of their adaptability. Those who were shy or extrovert remain that way within the adopting family. Though the adoption program was largely successful (only 6% returned), adopting laboratory beagles required a lot of patience, but the families reported a very high degree of satisfaction.

Selv om beaglene bar preg av sitt liv i laboratoriene, klarte de aller fleste seg veldig fint etterpå.

Dyrevernsterrorisme

Dyrevernsaktivister kan altså gjøre nytte for seg og virkelig bidra til at forsøksdyr får det bedre. Likevel er det noen ting med denne ferske beagle-saken som skurrer. Beagle Freedom Project er nemlig ikke helt ærlige i sin markedsføring av seg selv og det de driver med.

I fjor fikk de medieoppslag i USA etter å ha «reddet» en beagle fra laboratoriet det var «fanget i» og «utsatt for grusom forskning». De stilte opp sammen med den søte hunden, mens nyhetsstasjonenes kamerafolk filmet villig:

Problemet var bare at forskningsinstituttet ved UC Davis, som hunden visstnok var blitt reddet fra, kjente igjen øremerket til hunden på bildene, og kunne da sjekke sitt register for å se hva slags forskning hunden hadde vært del av. Det viste seg at den kun var blitt brukt i undervisning hvor hunden hadde fått narkose og deretter fått elektroder plassert på huden i en demonstrasjon av en type elektrofysiologisk undersøkelse. Den var ikke blitt utsatt for smertefulle inngrep overhodet. To hunder i året blir brukt til denne type undervisining ved UC Davis, og nesten alltid adoptert bort til en familie etterpå, ferdig steriliserte og vaksinerte.

Hunden i nyhetssaken ble adoptert av en kvinne i samarbeid med forskningsinstituttet, men dagen etter stod BFP frem på nyhetene med denne hunden de hevdet å ha «reddet». De trengte rett og slett en «poster-dog» til å markedsføre sin egen aktivitet med. Ganske patetisk.

Det er flott at organisasjoner jobber for å få disse forsøkshundene adoptert av familier, og det er flott at mange retter et kritisk søkelys på de etiske sidene ved dyreforskning. Men å hevde at beaglene lever innesperret i bur hele livet, er derimot ikke korrekt. Å hevde at de utsettes for vold og traumatiserende overgrep, er noe BFP neppe har grunnlag for å hevde. Dessverre er de flinke til å markedsføre seg selv med rørende YouTube-videoer og gjentatte medieoppslag om deres «redningsprosjekter».

SHACT

Kampen for å «redde beagler» fikk en oppsving i 1997 da en dokumentar med hemmelige opptak gjort av PETA ble vist på Channel Four Television i Storbritannia. Her hadde de besøkt selskapet Huntingdon Life Sciences hvor de filmet en forsker som slo en beagle i ansiktet, i tillegg til noen som kjeftet på hundene og ristet dem. Flere ansatte ved Huntingdon fikk sparken etter denne avsløringen.

Dette la grunnlaget for etablering av organisasjonen Stop Huntingdon Animal Cruelty (SHACT) som har benyttet seg av brutale metoder for å forsøke å stanse denne forskningen på beagler, noe flere av dem har fått mange års fengselsstraff for. Samtidig som de fleste av aktivistene sikkert har nytt godt av vaksiner eller medisinsk behandling som blant annet springer ut av denne forskningen…

En av grunnleggerne av SHACT, Kevin Kjonaas (aka Kevin Chase/Kevin Jonas), er nå også en av lederne i BFP Han ble nylig sluppet fri fra fengsel etter å ha medvirket i trusler, hærverk, vold og trakassering av mennesker knyttet til dyreforsøk:

Kevin Kjonaas shed no tears when three masked animal-rights activists beat Brian Cass with ax handles outside Cass’ home. Cass’ company tests pharmaceuticals on laboratory animals.

Nor was he moved on another occasion when assailants sprayed a caustic liquid in the face of Cass’ colleague as he stepped out of his car at home, then beat him as he writhed on the pavement in pain, his wife and daughter watching from inside their house.

Kjonaas, 25, is a leader of a New Jersey-based animal-rights group that the FBI says has an «extensive» history of violence in the United States and abroad. Its aim is to shut down a chemical and pharmaceutical testing company called Huntingdon Life Sciences, which uses rats, mice, beagles and other animals in research at its labs in England and in East Millstone, N.J., just outside Princeton.

[...]

Since the campaign against Huntingdon began three years ago, activists have firebombed 11 cars in England, swarmed into offices, broken windows in executives’ homes, sunk a private yacht on Long Island, and committed other acts of violence, according to police and the company.

They say opponents of the company were responsible for the attacks in England on Brian Cass, managing director of Huntingdon, and his colleague, who was temporarily blinded and declines to be identified because he fears for the safety of his family.

They have jammed a Huntingdon creditor’s cash machines with glue, and harangued executives of Huntingdon and employees of companies that do business with Huntingdon with loudspeakers outside their homes in the early morning. No physical attacks have occurred in the United States, where the violence has been limited to property damage.

Beagle Freedom Project ledes altså av det man kan kalle en terrorist, og jobber hardt for å få goodwill og stille seg selv i et positiv lys. Denne nye beagle-videoen er ledd i en slik kampanje for å fremstille BFP som reddende engler som bare vil verden godt. Sannheten er derimot at de både lyver og støtter grov vold og trakassering av mennesker i sin ideologiske kamp.

Konklusjon

Beagle Freedom Project er en av flere organisasjoner som jobber for å omplassere forsøksdyr til familer som ønsker disse som kjæledyr, men selv om de er flinke til å markedsføre seg selv i et positivt lys, er de nok en av de organisasjonene som fortjener det minst. Det finnes mange tilsvarende organisasjoner som evner å samarbeide med laboratorier på en fruktbar og positiv måte til dyrenes, og forskningslaboratorienes, beste, uten å bedrive villedende propaganda og støtte til det man vel kan kalle «dyreverns-terrorisme».

Videoen av beaglene som får leke på gresset etter et liv innendørs, er hjertevarmende. Det er nydelig at disse hundene får et fint liv i sin pensjonisttilværelse. Men det er med god grunn at disse hundene brukes til forskning, og det er bare unntaksvis at hundene utsettes for uforsvarlig smerte eller for vanskjøtsel. Dokumentasjon på at disse beaglene har det så grusomt i laboratoriene som BFP vil ha det til, er mistenkelig fraværende. Det handler nok mer om føleri enn realisme.

Det er alvorlig og tragisk at mange mindre dyrarter lider unødvendig i vitenskapelige forsøk, men det er likevel viktig å ikke blande kortene og tro at også disse søte beagle-hundene lever et liv i tortur og grusomheter. Bortsett fra at de ikke har sett dagslys før, har de nok levd ganske greie liv. Sannsynligvis mer behagelig enn det livet de meste ekstreme dyrevernsaktivisetene fører til at utpekte forskere, og dere partnere og barn, får når de må leve i konstant frykt for vold og trakassering.

La oss glede oss over beaglene som får et nytt liv hos forhåpentligvis godhjertede eiere, men det er umulig å hylle Beagle Freedom Project og tilsvarende organisasjoner ukritisk. Deres kamp for en høyere etisk standard for forsøksdyr gjennomføres dessverre fullstendig uetisk overfor enkelte mennesker. Til syvende og sist kan deres ekstremisme ramme oss alle gjennom at viktige forsøkslaboratorier drives til konkurs slik at viktig medisinsk forskning stagnerer. Kall meg gjerne kynisk, men jeg vil heller at min datter får vokse opp frisk og rask enn at alle beagler i verden skal få løpe på grønt gress. Det kalles realisme. It’s a bitch.

Ingen relaterte bloggposter.

En av de store medisinske utfordringer i vår tid er å finne en kur for kreft. Vel, det er selvsagt en grov forenkling. Kreft er over hundre ulike sykdommer, så man vil neppe finne en kur som helbreder alle krefttyper, men hvert lille bidrag som øker sjansen for helbredelse av en eller flere krefttyper er en stor seier. Vi har kommet et stykke på vei allerede. Flere og flere overlever kreft, og enkelte krefttyper som tidligere var dødsdommer, for eksempel barneleukemi, er i dag en sykdom de fleste blir friske fra. Medisinsk forskning har kommet langt på dette området, men det er fortsatt milevis igjen å gå.

Dette er selvsagt en løgn, sier mange røster fra alternativsiden. Kuren for kreft er allerede funnet, men den undertrykkes av legemiddelindustrien. En av disse mange såkalte kreftkurene er Dr Stanislaw Burzynskis antineoplaston-behandling. Denne opprinnelig polske legen fant på 70-tallet ut at folk med kreft manglet et naturlig stoff som blant annet skilles ut i urinen. De som derimot aldri får kreft hadde mye av dette stoffet i blodet. Stoffet var en type peptider, lange kjeder av aminosyrer, som finnes i blodet, og urinen, hos mennesker. Han startet forsøk med å høste disse peptidene fra sitt eget blod og blodet til familiemedlemmer, så vel som å sanke urin fra offentlige toaletter. Han slet med å skaffe til veie nok råmateriale, men til slutt fant han ut hvordan han kunne fremstille disse peptidene syntetisk, og kalte dem antineoplastoner. Hans hypotese var at ved å tilføre kreftsyke pasienter dette stoffet, så ville kreften kunne bekjempes.

I de etterfølgende 20 år ble han dratt for retten flere ganger av blant annet US Food and Drug Administration (FDA) og National Cancer Institute (NCI) fordi de mente han markedsførte behandlingen ulovlig, solgte antineoplastoner ulovlig, og var ansvarlig for ulike tilfeller av bedrageri, men for det meste vant han sakene. Burzynski har alltid fått bred støtte fra pasienter som mener at hans behandling reddet livet deres, eller til noen i deres familie, der hvor konvensjonell kreftbehandling ikke kunne gjøre noe. Eller hvis den kunne gjøre noe så var behandlingen i seg selv farlig, for eksempel gjennom kraftige stråledoser eller cellegift som kunne gi varige mén like ille som kreften den skulle helbrede.

Burzynski har de siste 15-20 år blitt en folkehelt i alternativmiljøene fordi han er symbolet på den enkle outsider som på tross av å ha blitt motarbeidet av myndighetene og legemiddelindustrien i årevis, har overlevd. Og enda bedre, hans behandlingsmetode mot kreft er i følge ham selv og hans tilhengere 100% naturlig, 100% ikke-giftig, og svært effektiv mot kreftformer som normalt anses som umulige å helbrede.

I fjor ble det sluppet en dokumentarfilm om Burzynski som hadde til hensikt å overbevise folk om at hans antineoplastoner er effektive mot kreft, og at han har blitt urettferdig behandlet av myndighetene og legemiddelindustrien i alle år. Filmen kan sees på burzynskimovie.com for de som er interesserte.

Jeg har nettopp sett hele filmen og fikk lyst å skrive litt om den, fordi den lenkes til overalt hvor alternativtilhengerne ytrer seg, og blir brukt som bevis for hvor ond legemiddelindustrien er, at kreft egentlig er kurert for lenge siden, og at denne kuren er 100% naturlig og ufarlig.

La meg først si at etter å ha sett dokumentaren ble jeg usikker. Her viser de til eksempel på eksempel med personer, ofte barn, som har blitt helbredet fra uhelbredelig kreft gjennom Bursynskis antineoplastonbehandling. De viser statistikker som viser en mye høyere helbredelsesrate med hans behandling enn konvensjonell behandling. De viser at da FDA ga ham klarsignal til at NCI kunne starte fase II kliniske studier så brukte de helt feil doseringer, noe som ga negative resultater, og som Burzynski mener var bevisst for å kunne avskrive antineoplastoner som ineffektive mot kreft.

Filmen er vellaget, og det er lett å se hvordan folk kan bli overbevist om at dette er en genial og livreddende mann som sitter på kuren til kreft, men som har blitt motarbeidet av onde kapitalistiske krefter.

Når man apellerer til følelser, slik filmen gjør hele veien gjennom, er det lett å bli grepet. Men som skeptiker må man søke videre for å se om det finnes også en annen side av saken. Og det gjør det. I aller høyeste grad.

Filmen gir inntrykk av å være grundig og objektiv, men det krever ikke mye googling før man oppdager hvor mange forhold filmen bevisst har valgt å ikke si noenting om. Jeg skal her ramse opp noen av mine innvendinger mot filmen og Burzynski. Det er ikke noen altomfattende liste, men forhåpentligvis nok til at enhver som ser filmen forstår at denne ikke gir noe korrekt bilde av Burzynski-saken.

Anekdoter og Julian Whitaker

Det første som slår meg er at filmen innledes med en anekdote. Man får se en politimann i rettsalen som står med en liten jente og forteller at hun er den gjenlevende tvilling etter at hennes søster døde av kreft. Søsteren hadde en alvorlig krefttype og fikk først konvensjonell kreftbehandling med stråling og cellegift. Denne påførte henne store lidelser, og de valgte så å forsøke Burzynskis behandling. I følge denne triste pappaen så fikk antineoplastonene kreften til å forsvinne, men jenta døde likevel senere av komplikasjoner fra strålingen hun hadde fått først.

Det er gripende, og det er meningen. Og slik fortsetter filmen. Den ene personlige historie etter den andre. Folk som forteller hvordan valget av Burzynskis behandling reddet livet deres, eller til deres syke barn. For en ukritisk tenker kan dette virke overbevisende. Her ser vi tross alt mange navngitte individer som sverger til at Burzynskis behandling reddet deres liv – tilsynelatende uten senskader og bivirkninger. Men en kritisk tenker vet at mange anekdoter ikke er det samme som gode data. Vi kan ikke avgjøre om en behandlingsmetode er effektiv basert på anekdotiske bevis.

Etter politimannen har snakket ferdig klippes det til en mann i hvit frakk som visstnok er Dr. Julian Whitaker. Han snakker varmt om Burzynski, og man får inntrykk av at her har man en respektabel medisinsk profesjonell som anbefaler Burzynskis behandlingsmetode.

Ikke helt så. I følge Wikipedia-artikkelen om Julian Whitaker ser man at han er en alternativ behandler som anbefaler vitaminkurer og annen alternativ behandling som han promoterer og selger via internett, sitt eget nyhetsbrev og bøker. Han har en medisinsk utdannelse, men er stor motstander av psykiatrisk behandling og mener hans golden retriever kunne gjort samme jobben som en psykiater. Han mener at vitaminkurer kan kurere de fleste lidelser, inklusive psykologiske problemer, og har møtt mye kritikk blant annet fra The National Council Against Health Fraud som sier han promoterer udokumenterte og potensielt farlige behandlingsmetoder. Akkurat den rette personen til å forsvare Burzynski altså, noe han også har gjort både moralsk så vel som økonomisk.

Aldri dømt?

Dokumentaren viser rettsak etter rettsak og hevder at Burzynski aldri er dømt for noe som helst. Det er ikke helt sant. Midt på 80-tallet forsøkte Burzynski å behandle en mann med kreft i spiserøret. Burzynski hadde kun lov å drive sin virksomhet i sin egen stat, Texas, men mannen reiste hjem til Oregon hvor han fortsatte sin antineoplaston-behandling på egen hånd. Behandlingen hadde ingen effekt, og mannen avsluttet selv behandlingen etter omtrent et år.

Mannen hadde en helseforsikring som Burzynski klarte å få utbetalt over 90.000 dollar fra for å dekke kostander til behandlingen. Dette var ulovlig fordi denne helseforsikringen ikke dekket behandlingsmetoder som ikke var godkjent av myndighetene og ikke ble ansett som nødvendige for pasienten. Det var også ulovlig fordi Burynski ikke hadde godkjenning til å behandle folk utenfor staten Texas. Burzynski forfalsket søknadsskjemaene ved å blant annet oppgi at mannen fikk «cellegift», uten å oppgi at denne «cellegiften» var et udokumentert og ikke-godkjent medikament.

Burzynski ble dømt for svindel i denne saken. Det nevnes aldri i dokumentaren. Dette er selvsagt irrelevant for om hans behandlingsmetode har effekt eller ikke, men det er påfallende hvordan dokumentaren maler et plettfritt bilde av denne legen, når vi etterhvert skal se at han slettes ikke er spesielt ærlig eller troverdig i sin framferd.

Antineoplastoner

Ser man på disse antineoplastonene som Burzynski hevder skal kurere kreft, er det veldig usannsynlig at de kan ha nevnte effekt rent kjemisk sett. Dr Saul Green, biokjemiker og kreftforsker, skriver:

Tracing the biochemistry involved in Burzynski’s synthesis of antineoplastons shows that the substances are without value for cancer treatment.

By 1985, Burzynski said he was using eight antineoplastons to treat cancer patients. The first five, which were fractions from human urine, he called A-1 through A-5. From A-2 he made A-10, which was insoluble 3-N-phenylacetylamino piperidine 2,6-dione. He said A-10 was the anticancer peptide common to all his urine fractions. He then treated A-10 with alkali, which yielded a soluble product he named AS-2.5. Further treatment of AS-2.5 with alkali yielded a product he called AS-2.1. Burzynski is currently treating patients with what he calls «AS-2.1» and «A-10.»

In reality, AS-2.1 is phenylacetic acid (PA), a potentially toxic substance produced during normal metabolism. PA is detoxified in the liver to phenylacetyl glutamine (PAG), which is excreted in the urine. When urine is heated after adding acid, the PAG loses water and becomes 3-N-phenylacetylamino piperidine 2,6-dione (PAPD), which is insoluble. Normally there is no PAPD in human urine.

What Burzynski calls «A-10» is really PAPD treated with alkali to make it soluble. But doing this does not create a soluble form of A-10. It simply reinserts water into the molecule and regenerates the PAG (Burzynski’s AS-2.5). Further treatment of this with alkali breaks it down into a mixture of PA and PAG. Thus Burzynski’s «AS-2.1» is nothing but a mixture of the naturally occurring substances PA and PAG.

Burzyski claims that A-10 acts by fitting into indentations in DNA. But PAG is too big a molecule to do this, and Burzynski himself has reported that PAG is ineffective against cancer [5,6].

Så allerede på et teoretisk nivå er det lite sannsynlig at antineoplastonene kan ha den effekt på kreft som Burzynski hevder.

Giftig

I dokumentaren hevdes det gjentatte ganger at antineoplastoner er ugiftige og fullstendig uten bivirkninger. Dette synes ikke å stemme helt. Phenylacetic acid, eller fenyleddiksyre på norsk, som er hovedingrediensen i antineoplastonene, er vist å kunne være giftige når de inntas hos vanlige personer. Det kan også gi hjerneskader hos barn hvis det inntas av gravide mødre. Stoffet brukes i produksjonen av amfetamin/metamfetamin og er derfor strengt regulert i USA. Det brukes også som luktstoff i parfymer, samt i produksjon av enkelte andre medikamenter.

Antineoplastonene inneholder også høye doser av natrium, og en pasient som behandles med antineoplastoner må derfor overvåkes nøye for å ikke ta skade av dette. En voksen mann vil med denne behandlingen få nesten 150 gram natrium tilført kroppen hver eneste dag, og det er slettes ikke ufarlig:

«This is an exceptional amount of sodium, and no matter what the body’s defenses, and no matter what the renal function, first the patient is going to get excessively thirsty, and there is going to be some swelling related to the sodium level,» said nephrologist Richard Quigg, associate professor of medicine at the University of Chicago.

Side effects from sodium alone are likely to include hypernatremia, edema, and, potentially, seizures, Quigg said. «A patient who weights 88 kilograms would have to get to about 12 liters of water a day in order not to die,» he said. Patients who become incapacitated would be in grave danger, he said.

According to McFarland’s calculation, a low dose of antineoplastons pumps 41.4 grams of sodium into the same patient’s veins. By comparison, the daily sodium load of phenylacetate or phenylbuterate, two drugs closely related to antineoplastons, is around 8.8 grams.

Even with a sodium content of about one-seventeenth of high-dose antineoplastons, phenylacetate and phenylbuterate are considered high-sodium drugs. Patients currently receiving these drugs in phase I studies are carefully monitored, advised to go on a low-sodium diet, and given diuretics, said Michael Carducci, assistant professor of oncology and urology at Johns Hopkins School of Medicine.

«Infusion of hypertonic saline leads to a shift of fluid from inside the cells to outside the cells,» said nephrologist Quigg. «With such massive sodium loads, edema, both cerebral and total body, would occur.»

The metabolic consequences of this therapy could be disastrous, said Bruce Chabner, chief of medical hematology and oncology at Massachusetts General Hospital. «As a rational physician I would never do something like this,» Chabner said. «This makes no sense.«

I følge dokumentaren får vi gjentatte ganger høre hvor trygg denne behandlingen til Burzynski er. Det vi ikke får høre er at Burzynski selv innrømmer to tilfeller hvor hans pasienter døde av hypernatremi, altså unormalt høye nivåer av natrium i blodet.

In a document released at recent hearing held by Rep. Dan Burton (R-IN), chairman of the Government Reform and Oversight Committee, FDA officials said that according to Burzynski’s data, 4% of his patients died while on protocol. According to FDA, hypernatremia-an elevation of serum sodium levels-may have been a factor in the deaths of 1.7% of patients enrolled in the studies in 1997 (The Cancer Letter, April 24).

Burzynski said his patients are encouraged to drink large amounts of fluid, but sometimes neglect to do so.

«When they stay in Houston, we watch them very carefully, and we monitor fluid in and out very carefully, and we try to convince then that this is important to do,» Burzynski said. «But sometimes they don’t drink as much fluid as they should, and then they may get dehydrated, and they have an elevation of sodium.»

Burzynski said the sodium levels are usually brought down successfully.

«In practically all of these cases except for two cases we were able to reverse hypernatremia and bring this to a normal level, and the patient did not die as a result of hypernatremia,» he said. «We had one case when a patient developed hypernatremia and intracerebral hemorrhage, and he died without having a chance to bring hypernatremia to normal. We had another case when a patient who had extensive liver involvement which can cause hypernatremia also developed hypernatremia, and she did not wish to have any treatment for hypernatremia, and she also died.

«So we have two cases in which we couldn’t bring hypernatremia under control,» Burzynski said.

Ingen dokumentasjon på effekt

Den eneste som noensinne hevder å ha klart å vise at antineoplastoner har en effekt på kreft er Burzynski selv. Og han er den eneste som har økonomiske interesser i at stoffet skal kunne selges som effektiv behandling. Det er ganske interessant å merke seg.

Dokumentaren gjør et stort nummer ut av at da NCI skulle teste antineoplastoner i en fase II klinisk studie, så brukte de medikamentet feil, til Burzynskis store fortvilelse, og derfor fant de heller ingen effekt. Det de ikke nevner er at NCI ikke er de eneste som har testet antineoplastoner mot kreft:

Burzynski has never demonstrated that A-2.1 (PA) or «soluble A-10» (PA and PAG) are effective against cancer or that tumor cells from patients treated with these antineoplastons have been «normalized.» Tests of antineoplastons at the National Cancer Institute have never been positive. The drug company Sigma-Tau Pharmaceuticals could not duplicate Burzynski’s claims for AS-2.1 and A-10. The Japanese National Cancer Institute has reported that antineoplastons did not work in their studies. No Burzynski coauthors have endorsed his use of antineoplastons in cancer patients.

Problemet med Burzynksi er også at han aktivt har motarbeidet alle forsøk på å dokumentere effekt over snart tre tiår. Han hevder å ha behandlet over 8000 pasienter til dags dato, men har ennå ikke klart å produsere noen pålitelige data som viser at behandlingen virker. Uavhengige forskere som har forsøkt å gjennomgå hans pasientdata sier det bare er rot og fullstendig verdiløst. Det er ikke mer enn en samling anekdoter uten noen objektive kriterier for vurdering av sykdom eller behandlingens effekt.

Han pøser ut flere studier enn nesten noen annen forsker, men alle er av like dårlig metodologisk kvalitet:

Working outside peer review, Burzynski is conducting 71 concurrent, preliminary phase II trials that cover most cancer indications-an unheard of number for a single investigator, and for a drug which is yet to be proven effective for any indication.

These trials are fundamentally flawed in design and execution, said three experts after reviewing the Burzynski Research Institute’s 1997 annual report to the Food and Drug Administration.

De tre ekspertene var valgt ut av The Cancer Letter, ble ikke betalt for jobben, og jobbet helt uavhengig av hverandre uten å diskutere arbeidet sammen underveis. Likevel kom de frem til følgende sammenfallende konklusjoner om forskningen til Burzynski som involverte data fra 963 pasienter:

• The protocols are poorly designed and data are not interpretable.
• The toxicities of the antineoplastons treatment are significant and life-threatening.
• The data do not justify making antineoplastons available under special exceptions.
• Burzynski is conducting more clinical trials than his data justify.
• Burzynski’s claim that antineoplastons produce «stable disease,» which he considers a positive result, runs counter to established rules for interpretation of clinical trials data.
• Withdrawal by patients described by Burzynski as having responded is unusual in the practice of medicine.
• If Burzynski wants to convince patients and physicians that his drug works, he will have to accept the established mechanisms of clinical trials.

Andre problemer med forskningen hans som jeg har plukket ut av rapportene til de tre forskjerne:

• Han tar i mot enhver pasient som kommer inn døren hans, uansett hvilken krefttype de har, og grupperer data utelukkende basert på hvor kreftsvulsten befinner seg, helt uavhengig av hvilken krefttype det er, hvor fremskriden kreften er, og hva slags behandling pasienten har fått før han/hun kom til Burzynski. Det gjør det fullstendig umulig å trekke noen konklusjoner fra dataene, fordi man vet ikke om det er den tidligere behandlingen som fortsatt virker i kroppen, eller hvor alvorlig kreften var i utgangspunktet.
• Pasientene mangler fullstendig en evaluering når de starter behandlingen. Man vet ikke om de får annen behandling parallellt med Burzynskis behandling eller hvor lenge siden det var de avsluttet eventuell annen behandling. Tidlig i Burzynskis karriere fikk en stor del av pasientene konvensjonell behandling parallellt med hans behandling, men dette er ikke lenger lovlig da kun «oppgitte» pasienter nå for lov til å motta antineoplastoner.
• Han baserer stort sett all evaluering på for eksempel bilder fra MRI-scanning av hodet, men dette gir bare en liten del av sykdomsbildet i følge eksperter, som også betviler Burzynskis kompetanse til å lese denne type bilder. Ofte kan en betennelse etter en operasjon se ut som en svulst på et radiobilde av hjernen, men deretter gå over av seg selv. Det kan gi inntrykk av en svulst som forsvinner, selv om det aldri var noen svulst der i utgangspunktet. Det er også mange andre faktorer som kan påvirke disse radiobildene, og Burzynski kontrollerer ikke for noen av dem.
• Studieprotokollen til Burzynski baserer seg utelukkende på en faktor: respons. Han ser ikke på hvor lenge en pasient er sykdomsfri, livskvalitet, tid før kreften igjen viser progresjon, eller total overlevelsesrate. Dermed kan man ikke si noe som helst om reell effekt av behandlingen. Det eneste Burzynksi baserer seg på er om han selv mener svulsten krymper etter behandling eller ikke.
• Burzynski bruker stadig begrepet «stabil sykdom» som et positivt resultat. Men «stabil sykdom» brukes ikke innen forskningen. Begrepet har ingen verdi, og i vanlige fase II-studier vil ikke «stabil sykdom» uansett regnes som et positivt resultat. Skulle man basere seg på «stabil sykdom» som kriterie måtte denne vare over lang tid, minst 6, 12 eller 24 måneder i pasienter med en krefttype som viser rask progresjon. Burzynski baserer seg på «stabil sykdom» i 1 til 3 måneder, noe som er alt for kort til å gi noen mening. En pasient med brystkreft kan ha et sykdomsforløp som varer i over ti år, så å hevde at behandlingen har medført «stabil sykdom» i noen måneder er fullstendig meningsløst som faktor å vurdere effekt utifra.
• Burzynski bryter ofte sin egen studieprotokoll.
• Flere pasienter som Burzynski hevder hadde positiv effekt av behandlingen trakk seg fra studien. Dette må bety at pasientene selv følte de fikk dårligere effekt av behandlingen enn det Burzynski selv hevder, ellers ville de neppe ha trukket seg fra behandlingen. Det er mistenkelig.
• Dataene til Burzynski viser en dødsrate på 4% relatert til behandlingen selv, noe som anses som alvorlig giftighet.
• Dataene er for det meste uforståelige for de fleste forskere, fordi han beskriver sine metoder og resultater alt for dårlig. De er umulig å evaluere.
• Rundt 80% av pasientdatane var på tidspunktet Burzynksi leverte resultatene for sin studie alt for ferske til å kunne si noe om effekt. Likevel inkluderer Burzynski disse i sine tall for behandlingens effekt. Det er fullstendig misvisende. Dette forvrenger fullstendig de data som legges frem i dokumentaren også, fordi sammenligningen mellom Burzynskis resultater og resultater fra konvensjonell behandling er basert på helt ulike kriterier. Kriteriene er mye strengere i konvensjonell behandling enn det Burzynski har basert seg på i sine studier. Sagt på en annen måte: Det at noen har «stabil sykdom» etter 3 måneder er noe helt annet enn at de lever uten kreft etter fem år.
• Forskningsrapportene er ikke fremlagt for peer-review og dermed er det umulig å vite om han har kontrollert for faktorer som kan forvrenge resultatet. Uten peer-review kan dataene hans være manipulert på alle slags måter, uten at dette fanges opp.

Burzynski er heller ikke helt ærlig med fremstillingen av sine pasientdata:

During the 1980s, the United States Congressional Office of Technology Assessment (OTA) reviewed medical journal articles describing cases of cancer patients whom Dr. Burzynski had treated with antineoplaston therapy. Its report, published in 1990, concludes that, «Despite a substantial number of preliminary clinical studies published by Burzynski and his associates describing outcomes among the patients he treated with Antineoplastons and an attempt at a ‘best case’ review, there is still a lack of valid information to judge whether this treatment is likely to be beneficial to cancer patients.» The OTA report criticized Burzynski’s research process and noted that his definitions of advanced cancer and of complete and partial cancer remission were not used in accordance with generally accepted definitions. One example they pointed to was a patient said to have had a complete remission after treatment with antineoplastons. The report concluded, however, that this claim was inappropriate because the cancer had been removed by surgery before the antineoplaston treatment was started.

Andre som har vurdert hans suksesshistorier har heller ikke sett de fantastiske resultater han selv hevder å ha hatt. Tvert i mot er resultatene nedslående og skremmende:

In 1982, consultants to the Ontario (Canada) Ministry of Health visited Burzynski’s clinic and reviewed records of twelve patients selected by Burzynski from among the thousands he had treated. According to the OTA report, the Canadian doctors «found no examples of objective response to Antineoplastons.» In 1985, the Canadian Bureau of Prescription Drugs examined the records of Canadian doctors who had treated patients at Dr. Burzynski’s clinic in Houston. Of 36 patients, 32 had died without showing signs of improvement. Of the remaining 4, one patient died after slight improvement, while one patient died after stabilizing for a year. The 2 remaining patients had widespread cancer.

Selv ikke en gang sterke forsvarere av alternativ medisin er like positive til Burzynskis resultater. Andrew Weil er en kjent tilhenger og forsvarer av alternativ medisin, og selv han er altså skeptisk:

Although some proponents of antineoplaston therapy have suggested that the reviews of this treatment by conventional cancer specialists are biased by mistrust of alternative therapies, even some prominent figures in the field of alternative medicine have reservations about antineoplastons. According to Dr. Andrew Weil, «Over the years, Dr. Burzynski claims to have treated more than 8,000 patients, but his success rates are unknown. His Web site states only that he has helped ‘many’ people. If antineoplaston therapy works, we should have scientific studies showing what percentage of patients treated have survived and for how long, as well as evidence showing how Dr. Burzynski’s method stacks up against conventional cancer treatment…. Until we have credible scientific evidence showing what antineoplastons are, how they act in the body, and what realistic expectations of treatment with them might be, I see no reason for any cancer patient to take this route.«

Det finnes mange dokumenterte eksempler på forskningsdata hvor Burzynski hevder å helbredet alvorlig kreftsyke pasienter, men hvor det viser seg at pasienten ikke hadde en alvorlig krefttype i utgangspunktet. Andre eksempler viser at antineoplaston-behandlingen ikke hadde noen effekt, men pasienten ble deretter kurert med konvensjonell behandling hvorpå Burzynski likevel hevder at antineoplastonene var årsaken. Da Office of Technology Assessment (OTA) gjorde en vurdering av Burzynskis behandling i 1990 ga de flere eksempler på dette:

A particular difficulty with these papers is that some important terms —e.g., «complete regression» and «partial regression,» terms used to describe the effectiveness of Antineoplastons in these papers —are not used in accordance with their generally-accepted definitions. In the first Burzynski study cited above, six «complete remissions» were reported among 15 patients described as having «advanced neoplastic disease.» Three of these six patients were reported to have non-metastatic transitional cell carcinoma of the bladder, grade II, which would not be described as «advanced» by mainstream definitions. […] Two of them reportedly had no measurable malignant disease when they began Antineoplaston treatment.

OTA-rapporten beskriver disse to eksemplene i detalj, og oppsummerer:

Neither of these patients had measurable malignant disease when treatment began and both had recurrences after treatment. Patient J.J. had curative conventional surgery and chemotherapy as treatment for the recurrence. Burzynski counts both of these patients as complete remissions, and J.J. as a five-year survivor, as a result of Antineoplaston treatment. However, the evidence presented does not substantiate the claimed benefit to either patient from the treatment.

Et annet eksempel fra rapporten til OTA:

In the second paper, another patient in «complete remission» is described as having «adenocarcinoma of the colon, status post resection,» meaning that the tumor had been removed surgically before the patient started treatment with Antineoplastons:

The patient…maintained complete remission during the treatment with Antineoplaston A3…After discontinuation of this form of treatment he developed recurrence with liver metastases, which responded to treatment with different formulations of Antineoplastons and 5-fluorouracil. This patient is alive, well and free from cancer over six years after his participation in Phase I studies with Antineoplaston A3.

This patient evidently had no measurable disease when Antineoplaston A3 treatment started, but reportedly had a «recurrence,» was treated with conventional chemotherapy plus Antineoplastons, and then was reported free of cancer. There is no evidence that this patient was helped by Antineoplastons, and the case does not describe a «complete remission» attributable to that treatment.

Burzynski har også en rar vane med å beskrive tildels alvorlige bivirkninger, som for eksempel et antall hvite blodceller så høyt at pasienten står i fare for blodpropp, som «ønskede bieffekter», uten noensinne å forklare hvorfor disse bieffektene skulle være positive for pasienten.

Flere av pasientene som Burzynski har rapportert som fullstendig kurerte, har dødd av kreft kort tid etter behandlingen med antineoplastoner, i følge flere undersøkelser gjort av ulike instanser, beskrevet i OTA-rapporten. Flere av pasientene som Burzynski hevder ble helbredet av antineoplastoner har like før fått konvensjonell behandling som ofte tar måneder før når sin fulle effekt. Når disse da blir bedre parallellt med at de får Burzynskis behandling, finnes det ingen grunn til å anta at det er antineoplastonene som kurerer pasienten.

Falsk forskning i kommersiell hensikt

Og hvorfor har han så mange studier pågående? Jo, fordi han har fått beskjed av FDA om at han kun kan behandle pasienter med antineoplastoner hvis det dreier seg om kliniske studier, eller pasienter som er godkjente som spesielle unntak. For å kunne fortsette sin kommersielle virksomhet med bruk av dette ikke-godkjente stoffet, må han derfor holde studiene gående kontinuerlig. Dette er kanskje det viktigste av alt å merke seg. Mens hans tilhengere ser på ham som en altruistisk engel som kjemper mot den pengegriske legemiddelindustrien, så peker alle indisier mot at Burzynksi selv er en pengemaskin som holder absurd mange kliniske studier gående parallellt slik at han kan ta inn flest mulig pasienter som han kan tjene penger på å behandle. I tillegg har han sørget for å tjene gode penger på å selge sine antineoplastoner til andre behandlere i inn- og utland.

Nå i 2011 er han i følge Wikipedia registrert med 11 pågående kliniske fase II-studier som alle skal avsluttes i løpet av året. Det er imponerende at man kan gjennomføre så mange studier på så mange pasienter uten å klare å legge frem noe som helst vitenskapelig rigid dokumentasjon på effekt og trygghet.

Burzynski lyver også på seg samarbeidspartnere i forskningen sin:

Though Burzynski says he has a network of physician «co-investigators» who follow his patients, several of these investigators said they did not put patients on the trial, do not administer antineoplastons, have no authority to stop the treatment, and have no knowledge of Burzynski’s protocols. These physicians said they had not presented the protocols to their local Institutional Review Boards, which determine whether clinical trials are ethical.

NCI og kliniske studier

I 1991 vurderte NCI de 7 beste kandidatene Burzynski kunne legge frem for at hans behandling er effektiv, og disse var gode nok til at NCI mente han kunne hoppe over fase I-studier og gå rett på fase II-studier. Normalt ville ikke dette vært mulig, men det var på den tiden stort press fra enkelte tilhengere av alternativ medisin innen amerikanske myndigheter til å teste ut de mest lovende alternative behandlingsmetodene, så et Office of Alternative Medicine (OAM) ble etablert for å overse denne forskningen.

I følge OAM gjorde de sitt ytterste for å hjelpe Burzynksi i å designe en god studieprotokoll, men han ville ikke samarbeide. Lederen av OAM, Joseph Jacobs, uttalte dengang:

«OAM was willing to buy the research assistance for [Burzynski] to design a good protocol and to set up a data monitoring committee,» Jacobs said to The Cancer Letter. «There have been plenty of opportunities. And those clowns, his supporters, were doing everything they could to wreck those opportunities.«

I 1993 måtte til slutt Burzynski og hans tilhengere gi opp kampen om å få iverksatt en studie med mye dårligere metodologi enn man normalt krever innen slike fase II-studier, og NCI tok derfor over kontrollen av denne studien. Denne fase II-studien involverte ni pasienter, men ble til slutt avbrutt grunnet uenighet mellom NCI og Burzynksi. Da hadde NCI brukt mer enn 1 million dollar på studien. Uenigheten gikk blant annet på at NCI slet med å finne nok pasienter som hadde en krefttype som kvalifiserte til studieprotokollen, og tok til slutt inn to pasienter med svulst større enn det de opprinnelig var blitt enige om med Burzynski. Dermed mente han at de brukte helt feil dosering på disse pasientene. I følge dokumentaren fremstilles dette som grovt urettferdig mot Burzynski, men NCI ba gjentatte ganger om at Burzynksi skulle legge frem dokumentasjon for de påstandene han kom med om doseringer og metoder, uten at han noensinne gjorde dette. Han hadde alle muligheter til å forsvare sin sak, men svarte bare med skriftlige angrep mot NCI. Flere av pasientene opplevde også ulike bivirkninger av behandlingen, og forskerne reduserte derfor doseringen av antineoplastoner for å beskytte pasientene, og da sa Burzynski stopp.

Da studien ble avbrutt i 1995 hadde man ikke klart å konkludere noe om effekt, men hadde litt data om bivirkninger og giftigheten til antineoplastonene.

Deretter fikk Burzynksi lov til å starte sine egne fase II-studier, og endte da opp med det absurde tallet av 71 samtidig pågående studier, noe som har møtt mange spørsmål:

The purpose of preliminary studies is to ask a single research question. Usually, such studies are done in one-or as many as five-indications that the sponsor regards as the most promising.

«I think the question that needs to be asked is what are the gaps in our surveillance system that would allow someone to do 71 preliminary studies on a single regimen,» said Norman Wolmark, chairman of the National Surgical Adjuvant Breast and Bowel Project. «To justify this kind of an effort, the investigator has to have 71 legitimate research questions. I certainly could not come up with that number of questions on a single regimen.»

«The problem with 71 pilot trials is that it is so diffuse that it becomes no trial at all,» said Robert Young, president of Fox Chase Cancer Center in Philadelphia. «This defeats the purpose of having a clinical trial design.»

Generally, peer review – or the cost of conducting a proper trial – prevent investigators from undertaking 71 concurrent preliminary studies. FDA reviews trials for safety, and has no authority to regulate protocol design, the agency said.

«FDA works to ensure that trials are designed to produce clinically relevant results without placing research subjects at unreasonable risk,» the agency said in a statement to The Cancer Letter. «Although the agency may place an unacceptably designed clinical trial on hold, the ultimate responsibility for designing and conducting trials properly rests with the clinical investigator.«

FDA uttalte også følgende om forskningen til Burzynksi:

«Perhaps the most unfortunate result of Dr. Burzynski’s practice over the past two decades is that he has administered antineoplastons to several thousand patients without, for the most part, gathering enough information to determine whether the product is safe or actually works,» the statement said.

«That situation does not help patients, and it does not advance medical science.«

Femten år senere er status fortsatt den samme. Flere tusen pasienter behandlet, ingen gode data er samlet for å dokumentere effekt. Utrolig. Det fascinerende er at siden den gang har tusenvis av stoffer blitt testet og vist seg effektive eller ineffektive i å bekjempe kreft. Alle andre forskere klarer å gjennomføre gode studier på ulike stoffer på relativt kort tid, men etter 30 år har Burzynski ennå ikke klart det, og han skylder hele veien på alle andre som han hevder motarbeider ham.

Som tidligere nevnt måtte NCI-studien avbrytes, men selv om de aldri rakk å dokumentere noen effekt, rakk de å dokumentere alvorlige bivirkninger fra antineplastonene:

Independent investigators who worked with antineoplastons confirmed that the treatment was associated with substantial toxicity.

«We found severe toxicity in three of the nine patients, which necessitated stopping treatment,» said Mark Malkin, associate attending neurologist at Memorial-Sloan Kettering Cancer Center, an investigator in the NCI-sponsored trial.

«In two of the three patients, we observed somnolence and seizures that resolved by stopping antineoplastons,» Malkin said. «The third patient with protocol-ending toxicity developed a general edema of her body, and required stopping the infusion and diuretics to bring her back to normal. This woman had no history of kidney problems, liver problems, heart problems, or high blood pressure.»

In two patients, edema appeared to have been attributable to the therapy. «Scans showed that the mass characteristics didn’t change, but the edema in the brain went up,» he said.

Pasientenes interessegrupper

Det er også interessant å merke seg at selv om dokumentaren fremstiller det som om alle kreftsyke støtter Burzynksi, så er ikke det hele bildet. Interessegrupper for ulike krefttyper har over tid blitt svært flinke til å forstå hva som er gode kliniske studier og får ofte medvirke i peer-review-prosessen av denne type studier for å sikre at pasientenes egne interesser ivaretas på best mulig måte. Burzynski har aldri åpnet opp for noen slik medvirkning fra pasientenes interessegrupper. Han har aldri vist noen vilje til å utsette sin forskning for peer-review fra noe hold. Merkelig.

«It’s a travesty of everything we fought for as activists,» said Fran Visco, president of the National Breast Cancer Coalition and a member of the President’s Cancer Panel. «We’ve spent years educating breast cancer activists about the importance of quality trials, the importance of research, and advocating for support of research. If this is the type of research that is permitted to go forward, it’s a threat to our lives and a threat to continued support for science.»

Visco said the reviews by Ozer, Friedman, and Eisenberg point to a breakdown in the system of regulation of clinical research.

«It looks like we have a breakdown on every level of the system that supposedly is designed to advance good science while it protects patients,» Visco said. «We supposedly have all these laws and all these regulations in place, so things like this don’t happen. How is he getting away with it? There are so many issues here. There is the issue of informed consent. What are these patients being told? What IRBs have been involved in this? What system of checks and balances at the FDA has been called into play here?

«We as activists have to find out where the system broke down. We have to fix it and make certain it never happens again,» Visco said. «This clearly warrants an investigation and a response at the highest levels.«

Og han er ikke den eneste som har reagert på Burzynskis fremgangsmåte i sin «forskning»:

Ellen Stovall, executive director of the National Coalition for Cancer Survivorship and president of The March: Coming Together To Conquer Cancer, said Burzynski’s supporters in Congress and in the media owe an apology to cancer patients and their families.

«These reviews make it painfully clear that Dr. Burzynski has bastardized the system that patients and their advocates rely on to validate safety and efficacy of cancer therapies,» Stovall said.

«The exposure of this information propels us to become actively involved in monitoring Dr. Burzynski’s practice. From this moment on, we are not going to let him rest. He is insulting the intelligence of the American people by calling his therapy nontoxic and alternative.

«All the news organizations, all his Congressional supporters-all those who by virtue of giving him a microphone gave him the opportunity to present himself as a folk hero-now have the moral responsibility to tell the public what the evidence really shows,» Stovall said.

«I would like to see Dr. Burzynski’s Congressional patrons apologize to the American people. Now that the truth is out, nothing less than an apology will suffice.«

Dokumentarfilmen om Burzynski prøver altså fremstille det som at det bare er myndighetene og legemiddelindustrien som er mot Burzynski, mens alle andre synes hans behandlingsmetode må få full støtte, men disse eksemplene viser at selv kreftpasientenes interessegrupper er sterkt kritiske til måten Burzynski overkjører sine pasienter, og den amerikanske befolkning, på.

Økonomi

I dokumentaren hevdes det at Burzynksi ikke kan ha råd til å gjennomføre skikkelige studier fordi pengene til forskning kanaliseres inn til andre aktører. Det de ikke sier er at Burzynksi gjentatte ganger har fått tilbud om hjelp til å utforme gode studier, bl.a. av tidligere nevnte OAM, men også andre:

Would it have been difficult-or prohibitively expensive-for Burzynski to design phase II clinical trials that would have provided convincing answers?

«We design trials like this all the time,» said ODAC Chairman Dutcher.

The process of designing a proper trial for antineoplastons would have required little more than a one-day meeting involving four experts, said Richard Schilsky, a member of ODAC, chairman of Cancer and Leukemia Group B, and director of the University of Chicago Cancer Research Center.

«If it were just an issue of design, Dr. Burzynski could have brought together four outside consultants-people who have experience and credibility in the clinical cancer research community-and presented his data, and sought their advice on how to design a clinical trial,» Schilsky said.

«He could have paid them $1,000 each, and another $1,000 to cover travel expenses, and he would have gotten some very valuable scientific advice,» he said.

Had Burzynski invited alternative medicine scholar Cassileth, with whom he is acquainted, he would have saved the honorarium. «If I had known that he needed help in protocol design, I would have offered my assistance gratis,» Cassileth said.

Men dette er bare kostnadene for utformingen av studiene. Hva så med selve gjennomføring og evaluering av data? Dette er det mest kostnadskrevende, men også her fantes det muligheter for Burzynksi om han var villig til å ta i mot hjelp:

Of course, protocol design is just a fraction of the cost of a proper trial. For trials to be meaningful, data have to be properly collected and audited. Such work is performed routinely by institutions, NCI-funded clinical trials cooperative groups, and private clinical trials organizations.

«Had Dr. Burzynski presented his data to CALGB, and had it evaluated by a peer group of investigators, and was able to persuade us that these are exciting data that should be tested fully, CALGB would have been more than willing to do a well-designed clinical trial evaluating these compounds, and that would have been a relatively low-cost effort for Dr. Burzynski to be able to utilize the existing national clinical trials program to evaluate these new agents,» Schilsky said.

Government-funded clinical trials groups would not have been the only place available for Burzynski, Dutcher said.

«If he doesn’t want the government involved, then he can go to one of the commercial clinical trials groups, and have an external advisory board watching it,» Dutcher said.

Normalt vil en behandlingsmetode kunne vise effekt etter bare å ha behandlet 30-40 pasienter, og dermed få klarsignal til å gå i gang med fase III kliniske studier. Burzynski har behandlet over 8000 og ennå ikke klart å vise til dokumenterbar effekt i sine fase II-studier.

Det burde ikke være mangel på penger heller. En pasient som behandles hos Burzynski må betale 6000 dollar i depositum. Deretter betaler de fra 7500 til 9000 dollar hver måned for å dekke konsultasjoner, kurs i hvordan de skal bruke antineoplastonene, og materiell som går med i behandlingen. Om lag 50.000 kroner per måned altså. Hvis hver pasient behandles i snitt 10 måneder (vanlig behandlingstid er 8-12 måneder), og han har behandlet over 8000 pasienter, bør han ha tjent flere milliarder på sin behandlingsmetode, eller minst et par hundre millioner kroner i året. Tilbake i 1990 innrømmet han å ha tjent 10 millioner dollar, eller rundt 70 millioner kroner, det foregående år i et intervju med CNN. Disse pengene går til å dekke lønn, og resten kanaliseres visstnok inn i forskning. Men selve råstoffet i antineoplastonene koster ham bare rundt 19 dollar dagen, så de resterende 320 dollar, eller rundt 1500-2000 kroner dagen per pasient, i tillegg til fortjeneste på salg av antineoplastoner til andre behandlere, burde kunne finansiere forskningen hans.

Men dette er ikke lønnsomt nok for Burzynski, så han har nå også begynt med antirynkekremer. Gjennom sitt selskap og merkevare Aminocare er det gjennomført flere tullestudier som skal vise at rynkene blir mindre med hans mirakelkrem, og hans påstander støttes av tvilsomme forskere som mener å ha funnet nøkkelen til evig liv. Ikke veldig tillitsvekkende.

Ikke alle anekdoter er suksesshistorier

Dokumentarfilmen viser en serie med pasienter som hevder de opplevde positiv effekt av Burzynskis behandling. Filmen fremstiller det som om det aldri har vært registrert bivirkninger eller negative utfall av hans behandling. Det har vi allerede sett er et feilaktig da han selv innrømmer dødsfall relatert til behandlingen, så vel som en del alvorlige bivirkninger. NCI-studiene bekreftet også dette.

Men det kan også være interessant å se på en konkret historie for å sette et ansikt på denne siden av saken. I 1996 startet Burzynski behandling av en 4 år gammel gutt som hadde fått fjernet en hjernesvulst kirurgisk. Denne type svulst regnes i vanlig medisin som noe som kan behandles med stor suksess hvis det fanges opp i en tidlig fase:

In mainstream medicine, early stage medulloblastoma is regarded as a treatable disease.

«Basically, if you treat a kid who has had a resection, and has no metastatic disease, we expect that survival should be at the 70 to 80% level with reduced dose irradiation and chemotherapy,» said Larry Kun, president of the American Society of Therapeutic Radiology and Oncology, chairman of radiation oncology, and program leader in neurobiology and brain tumors at St. Jude’s Children’s Research Hospital.

Det er svært etisk problematisk å ta inn en pasient med en sykdom som kan behandles på konvensjonelt vis i en fase II-studie av en behandlingsmetode som per definisjon ikke har noen dokumentert effekt ennå:

«One has to come to grips with what would justify withholding effective standard therapy for a treatment regimen that is undergoing investigation,» Wolmark said. «Even if one were to consider clinical trials in such a setting, those trials would have to be rigorously controlled, and the experimental regimen would have to be compared to the standard of care.«

I dokumentarfilmen får vi til stadighet høre hvordan for eksempel strålebehandling vil fullstendig ødelegge hjernen til slike pasienter. Burzynski brukte det samme argumentet for å behandle denne fireåringen:

«For such patients, radiation therapy certainly would cause lifelong adverse effects, and certainly mental retardation,» Burzynski said. «And, certainly, there was no assurance that this was a curative treatment.«

Men det stemmer ikke:

«This statement is entirely false,» said Kun. «The current standard for a resected patient is a reduced dose of radiation, in conjunction with chemotherapy, as practiced at every major center in North America now.

«This treatment seems to be associated with rather limited kinds of deficits,» Kun said. «The majority of kids will show changes in the order of 10 or less than 20 IQ points. These kids will likely require some assistance with learning, but the early information tells us that they are capable of learning independently at a respectable level and continue to do well.«

Burzynski hevder det fortsatt var rester av svulsten i hodet til gutten basert på sin egen evaluering av MRI-bildene, men en onkolog som vurderte gutten før han startet behandling hos Burzynski er helt uenig:

«There was no measurable residual disease at the end of surgery,» Friedman said. «There was stuff in the lateral ventricles that was initially interpreted by many institutions, including us, as metastatic tumor, and later was shown to be heterotypia. We had better radiologists look at it over time and realized that this thing was not a tumor.«

Etter åtte måneder med antineolaston-behandling hevder Burzynski at svulsten var redusert med 40%, men at en ny svulst var oppdaget, og han søkte derfor FDA om tillatelse til å oppgradere til den kraftigste dosen antineoplastoner for å ta knekken på denne nye svulsten.

Men ekspertene er uenige med Burzynski, fordi svulsten han hevder krympet med 40% var aldri en svulst i utgangspunktet. Flere radiologer hadde allerede bekreftet dette. Burzynski var på viddene.

FDA godkjente ny og kraftigere behandling av gutten, men denne hadde ingen effekt annet enn å sørge for at gutten ikke fikk effektiv behandling mens kreften skred frem med en ny svulst i hjernen hans. Behandlingen ble avbrutt etter åtte nye måneder med kraftige doser antineoplastoner, og siden den gang har gutten hatt fire vellykkede kirurgiske inngrep etterfulgt av strålebehandling, og ingen av disse har påvirket hans intellekt på noe vis.

Burzynskis behandling hadde altså ingen effekt på kreften. Den eneste effekt Burzynski så var på en klump som ikke var kreft i utgangspunktet og som ville forsvunnet av seg selv. Samtidig fikk kreften spre seg og vokse, men heldigvis ble gutten tatt av Burzynskis behandling raskt nok til at han kunne reddes med konvensjonell behandling som har vært effektiv og uten å gi gutten varige mén.

Hvorfor nevner dokumentarfilmen aldri disse tilfellene med mannen som hadde spiserørskreft og denne gutten med hjernesvulst hvor behandlingen ikke har virket overhodet? Hvorfor nevnes aldri de titalls med dokumenterbare tilfeller av pasienter som Burzynski hevder ble kurert, men som døde kort tid senere?

Anekdoter igjen

Når alt kommer til alt er anekdotisk bevis alt Burzynski har å fare med. Men her skiller han seg ikke fra telefonhealere som Svein-Magne Pedersen som har tusenvis av sannhetsvitner på at han har helbredet dem fra alt fra kreft til AIDS gjennom forbønn alene, eller Snåsamannen som også kan peke på flere vitner som vil sverge sitt liv på at han helbredet dem. Problemet er at døde mennesker ikke vitner. Vi får aldri høre om de tusenvis av menneskene som har fått behandling, men ikke blitt friske. Som kanskje gikk til Burzynski som sitt siste håp, men endte i graven. Selv i tilfellet med den fire år gamle gutten som antineoplastonene hadde null effekt på, forsvarer fortsatt foreldrene sitt valg om å la gutten få behandling av Burzynski selv om de holdt på å drepe ham ved å gjøre dette. De mener at om det bare hadde eksistert en kraftigere dose antineoplastoner som kunne gis uten å forgifte gutten med natrium, så hadde han blitt frisk. Men det er ingenting som tyder på at dette stemmer. Konvensjonell behandling kurerte gutten, men de forsvarer fortsatt Burzynski. Slik fungerer vi mennesker. Vi er irrasjonelle og forsvarer våre egne valg selv om dette beviselig var dårlige valg, og det kommer svindlere til gode, gang på gang.

Det er også påfallende hvordan slike pasienter er hellig overbevist om at hvis de opplever en bedring fra sykdommen, så er årsaken til dette den alternativ behandling de har brukt. Opplever de derimot bivirkninger eller negative effekter, så skyldes dette alltid konvensjonell behandling. Overlever pasienten er det takket være antineoplastonene. Dør pasienten er det fordi de tidligere fikk strålebehandling eller cellegift. Slik rasjonaliserer disse pasientene som har valgt en udokumentert behandlingsform.

En bekjent fortalte meg nylig om en venn av henne som hadde kreft og som hadde fått konvensjonell behandling i et par år og som nå var blitt frisk. Nylig hadde han betrodd seg til henne og sagt at uten at noen visste det hadde han også betalt for å gå til en healer, og han var hellig overbevist om at det var healeren som hadde gjort ham frisk. Vi har en desperat trang til å forsvare de valg vi selv tar, for disse er mye mer verdifulle for oss enn den behandling noen andre velger for oss, for eksempel strålebehandling eller cellegift.

Burzynski er en klassisk svindler. Han holder hundrevis av patenter, alt fra tannkrem som skal kurere kreft, til antineoplastoner mot AIDS, Parkinsons og nevrofibromatose. Patentet for AIDS-behandlingen hevder å kunne vise til fantastiske resultater med 3 AIDS-pasienter. Likevel har han aldri fulgt opp denne behandlingsmetoden. Man kan bare spekulere i hvorfor.

Han bedrar sine pasienter ved å vise til at han har publisert hundrevis av forskningsrapporter, men disse er aldri peer-reviewed og som regel publisert i obskure tidsskrifter. Innholdet i dem er også så som så. En artikkel han publiserte i 2004 heter «Antineoplastons in Dairy Products» og handler om hvordan myse inneholder mye mer antineoplastoner enn fetaost. Nyttig.

Burzynski har tjent enorme summer på denne udokumenterte behandlingen i over 30 år, og han fortsetter å manipulere systemet slik at han kan holde på under dekke av å drive forskning. Mens hans tilhengere og dokumentarfilmen forsøker å fremstille det som om myndighetene forsøker å motarbeide ham, er det derimot ufattelig å se hvor stor frihet de gir ham. Selv etter 30 år uten resultater å vise til, får han behandle tusenvis av pasienter og tjene grovt med penger på dette, enten de overlever eller dør. De er bare data i hans forskning, og penger i banken. Det er ufattelig kynisk.

Takk til bl.a. Liv Langberg som har delt interessante lenker om Burzynski på Facebook og som utgjorde noe av kildematerialet til denne bloggposten.

En artikkel på Nyhetsspeilet med tittelen Skeptikerens hemningsløse naivitet har skapt stor glede i leiren til alternativtilhengere. I artikkelen finner vi den etterhvert litt utslitte retorikk om at alternativtilhengere og de som tror på paranormale fenomener og store konspirasjonsteorier er «de ekte skeptikerne», fordi de er skeptiske til alle etablerte sannheter og går utenfor «mainstream» i sitt syn på verden rundt seg. Vi som kaller oss skeptikere i tradisjonell forstand er derimot ikke skeptiske nok, fordi vi stoler på autoriteter og forskning.

Eller med artikkelforfatter Gard Gulbrandsens egne ord:

Den ekte skeptikeren er komfortabel og trygg nok på seg selv til at han/hun kan leve med at «alt er sannsynligheter» unntatt det du selv har erfart som 100% sant. Den falske skeptikeren derimot, er så usikker og utrygg på seg selv at han/hun må klamre seg til «kunnskap» fra autoritære kilder for å føle seg «på trygg grunn».

Den feige og falske skeptikeren inntar alltid en ego-posisjon hvor han/hun garantert har flertallet i ryggen. På den måten kan den falske skeptikeren med «hele samfunnet og vitenskapen» i ryggen «lene seg» på den ekte skeptikeren og påklebe ham merkelappen «konspirasjonsteoretiker» med en lett hånlig mine eller et falskt usikkert flir.

Dette er faktisk en god oppsummering av forskjellen på de to ulike tilnærmingene til verden som skeptikere og alternativtilhengerne står for. Jeg har derfor lyst å si noen ord om hva jeg mener definisjonen av en skeptiker er.

Ydmykhet

For meg handler skeptisisme først og fremst om ydmykhet. Det høres kanskje rart ut for mange, for vi skeptikere er ofte plagsomme bedrevitere med en slitsom trang til å knuse myter og korrigere folks feiloppfatninger. Vi er ikke mer ydmyke overfor andre mennesker enn det folk flest er. I oppførsel og personlighet er vi nok like mangfoldige som alle andre. Men en god skeptiker må være usedvanlig ydmyk overfor individets egne begrensninger. En god skeptiker må erkjenne at de metodene vi bruker for å finne ut hva som er riktige beskrivelser av verden alt for lett påvirkes av våre egne ønsker, erfaringer, forutinntatthet, kunnskapsløshet og forvrengte sansebilde av virkeligheten vi er en del av.

Først når man anerkjenner dette faktum kan man kalle seg en skeptiker, og det er her veiene til alternativtilhengerne og oss selverklærte skeptikere skilles. Alternativtilhengerne synes å ha en overdreven tro på sin egen evne til å «se sannheten» utelukkende gjennom subjektive resonnement basert på kunnskap tilegnet via ulike selektive kilder, eller gjennom egne opplevelser som de alltid mener representerer den hele og fulle objektive virkelighet slik alle burde sanse den (om de bare var like åpne som dem).

La meg gå litt mer i detalj om hva jeg mener når jeg snakker om mine begrensninger som jeg hele tiden må ta hensyn til når jeg skal finne ut noe om verden rundt meg.

Ekspertise

For det første kan ingen av oss være eksperter på alt. Mange av oss er eksperter innen ett fagfelt. Ja, kanskje til og med to eller tre. Men det aller meste er vi ikke eksperter på. Det finnes også grader av ekspertise. Jeg kan kalle meg en ekspert innen IT fordi jeg jobber profesjonelt med dette, men samtidig er jeg ydmyk overfor at jeg kan svært lite sammenlignet med mange andre eksperter, selv innen de snevre områder av IT som jeg jobber mest med.

Hva er konsekvensen av dette? Jo, hvis jeg skal uttale meg om global oppvarming, hvem som stod bak terrorangrepene mot USA 11. september 2001, effekten og tryggheten til vaksiner, homoepatiens effekt, evolusjon versus kreasjonisme eller andre tema, så må jeg lene meg til det som de beste eksperter på området samlet sett har blitt enige om er den mest sannsynlige sannhet basert på tilgjengelige data. Jeg kan selvsagt sitte i måneder og år og se YouTube-videoer, lese bøker og lese artikler på nett, men selv om jeg på egen hånd opparbeider meg mye kunnskap om et tema vil jeg likevel bare være én person målt mot som regel titusenvis av andre eksperter som gjennom en utveksling av kunnskap og data via fagfellevurderte publiserte forskningsrapporter har dannet teorier med mye tyngde bak. Det vil være arrogant av meg å hevde at jeg har funnet sannheten mens alle disse andre menneskene, som ofte har brukt et helt liv på å fordype seg i materien, tar fullstendig feil.

Dette mener Gulbrandsen er en svakhet. En feighet. En redsel for å bryte ut fra det allment aksepterte. Jeg mener det er en styrke. Det handler om å innse sine egne begrensninger og ikke tro at man selv vet alt best ut fra den mikroskopiske lille og snevre bit av kunnskap og viten man selv kan besitte.

En ekte skeptiker går dit dataene leder. Men datagrunnlaget kan selvsagt endre seg over tid. Sannheter er ofte midlertidige. Nye data kan gi grunnlag for nye hypoteser som må testes og som kan føre til at nye teorier etableres. Men inntil nye data foreligger er det arrogant å tro at man selv kan vite bedre enn hva det vitenskapelig flertall har konkludert med.

Det handler ikke om å følge strømmen eller å tro blindt. Man skal gjøre sitt beste for å utforske, kritisere og analysere på egen hånd. Men om man kommer til en konklusjon som avviker fra det vitenskapelig flertall må man tørre å stille seg spørsmålene: «Hva er det jeg overser? Hva er det jeg ikke vet? Hva er det jeg ikke forstår?» Man må være hundre ganger mer kritisk til seg selv enn til de man mener tar feil. Sannsynligheten for at man selv har oppdaget noe som fagfolkene ikke allerede har tenkt på eller analysert, er forsvinnende liten.

Det handler om ydmykhet. Newton var et geni. Einstein var et geni. Jeg er ikke det. Det er neppe du heller.

Sanser

Et annet og minst like viktig område er de enorme begrensninger vi har i å oppleve virkeligheten rundt oss på noen som helst korrekt måte, i den grad det gir noen mening i det hele tatt. De fleste av oss tror at det vi ser, hører, føler, lukter og smaker representerer en objektiv virkelighet. Verden slik den er. Det er en vrangforestilling. Alt vi sanser er bare død og nøytral input til hjernen vår som deretter konstruerer en «levende virkelighet» basert på forventninger, tidligere erfaringer og praktiske hensyn. Det er denne konstruerte virkeligheten vi opplever som virkelig.

Det meste av det vi sanser filtreres bort for å ikke gi oss informasjons-overbelastning. En stor del av det vi tror vi sanser er bare tomrom som fylles av en virkelighet konstruert av hjernen. Hjernen produserer vår virkelighet, men jorder den i sanseinntrykkene fra den fysiske virkelighet rundt oss. Våre sanser er som en blekkspruts tentakler som føler på den fysiske virkelighet og på den måten pusser ned kantene av den mer grenseløse virkelighet som hjernen er i stand til å konstruere. Når vi drømmer er sanseinntrykkene stengt av. Tentaklene føler ikke noe lenger. Da kan hjernens kreativitet få fritt spillerom fordi vi ikke lenger har sanser å teste denne konstant produserte kreative virkeligheten mot. Dermed kan vi fly og gjøre de mest fantastiske ting i drømmene våre. Den konstruerte virkelighet kræsjer ikke med den fysiske virkelighet, fordi det ikke finnes noen tentakler som føler på den lengre og på den måten gir feedback til hjernen om hva som er umulig og mulig. Men straks vi våkner og sansene våre skrus på og når inn til hjernen igjen, blir den hjerneproduserte virkelighet filtrert for å matche vår sansede opplevelse av den fysiske virkelighet. Dette kan igjen forstyrres gjennom bruk av rusmidler eller fysiske skader på hjernen, men hos de fleste matcher vår produserte virkelighet den fysiske virkelighet ganske godt, fordi det gjør at vi fungerer best mulig i verden rundt oss.

Det vi tror vi sanser og opplever er altså bare hjernens ferdig tolkede resultat av det vi egentlig opplever og sanser. Det kan vi aldri komme oss rundt og utenom. Vår virkelighet er den virkelighet hjernen bestemmer at vi skal oppleve.

Se på følgende video:

Det er et perfekt eksempel på at vi ser noe helt annet enn det som faktisk er virkelig. Ikke bare i et lite øyeblikk av forvirring, men konstant. Hele tiden. Den lyse firkanten i skyggen ser hele tiden lysere ut enn den faktisk er i virkeligheten. Hjernen konstruerer en falsk virkelighet for å innfri våre forventninger. Rett foran øynene våre. Vi forventer at noe som ligger i skygge er mørkere enn om det ikke falt noen skygge på det, vi forventer at de lyse feltene har samme uniforme farge over hele sjakkbrettet, og hjernen kompenserer derfor for denne forventning og gjør firkanten i skyggen lysere, selv om den faktisk har nøyaktig samme gråtone som den mørke belyste firkanten har.

Vi stirrer på noe som oppleves som virkelig, men som rett og slett er fullstendig falskt. Det vi ser matcher ikke våre sanseinntrykk, fordi disse er blitt fortolket og omformet i hjernen basert på våre forventninger, og den virkelighet vi opplever er derfor ute av takt med den fysiske virkelighet. Forventningene til hva vi ser overstyrer altså de faktiske synsinntrykk. Vi kan vite det rent logisk, men vår opplevelse påvirkes likevel ikke. Firkanten i skyggen virker likefullt lysere selv om vi vet at den egentlig ikke er det. Og det føles 100% virkelig.

De fleste skeptikere jeg kjenner er smertelig klar over dette. Vi vet at vår observasjonsevne er uhyre begrenset. Vi vet at for eksempel øyenvitneskildringer av dramatiske hendelser kan være fullstendig motstridende, selv om alle sverger til at de gjengir hendelsen nøyaktig slik de ser den for seg i hukommelsen.

Hukommelse

Vi diskuterte nettopp dette i familien min. Min bestefar døde for over 20 år siden, og vi har alle ulike minner av hvor vi var i det han åndet ut. Helt motstridende ideer, men alle er like sikre på at de husker det riktig. Min mor mener hun stod på kjøkkenet med bestemor. Jeg husker helt tydelig at da han hadde trukket sitt siste åndedrag løp jeg ut på trappa og ropte til mamma og bestemor som kom gående på gårdstunet på vei fra fjøset at bestefar var død, og at mamma spontant brøt ut i gråt. Hun husker altså noe helt annet. Begge ser det tydelig for seg. To ulike scenarioer av samme hendelse som oppleves fullstendig virkelige for oss begge. En av oss, eller begge, må ta feil, uansett hvor levende vi husker det.

Hukommelsen er ikke et filmopptak som lagres i hjernen og kan spilles av ved en senere anledning. Hukommelsen synes derimot å lagre en kakafoni av følelser, bilder og sanseinntrykk med separate elementer som over tid forsterkes og glemmes og blandes sammen med andre minner slik at når man skal hente frem noe fra fortiden må dette rekonstrueres fra mange ulike deler som er påvirket og formet over tid. Hukommelsen er ekstremt upålitelig, selv etter kort tid, og uansett hvor sant og virkelig et minne virker for oss kan vi aldri si med sikkerhet at ting faktisk skjedde slik man føler så intenst er riktig. Forsøk gjort av blant annet Elizabeth Loftus har vist hvor enkelt man kan plante falske barndomsminner inn i hodet på en del mennesker bare ved å stille dem noen ledende spørsmål om en fiktiv hendelse. Det er fascinerende, men vi må huske at dette gjelder oss alle. Vi kan alle la oss lure, selv om vi tror at vår hukommelse og våre sanser er ufeilbarlige. Det finnes ingen måte å skille en korrekt husket opplevelse fra en falskt husket opplevelse rent emosjonelt. Begge deler føles like virkelig, og det er nesten umulig for mange å akseptere.

Men en skeptiker må akseptere det. En ekte skeptiker må også mer enn å bare erkjenne dette faktum. Skeptikeren må være ydmyk nok til å innse at det gjelder også for en selv. Det er lett å peke ut denne type svakheter for andre, men å bruke kunnskapen på seg selv og sine egne opplevelser krever mye. Det er i blant nesten umulig å overprøve det man opplever som virkelig, det man husker som virkelig, med kunnskapen om at det med stor sannsynlighet er feil. Men det må altså en god skeptiker til stadighet være ydmyk nok til å gjøre. Det skiller oss vesentlig fra alternativtilhengerne, som synes å opphøye sin egen subjektive virkelighet til sannhet i enhver debatt.

Frykt og etablerte sannheter

Gulbrandsen skriver:

Den falske skeptikeren er alltid – uten unntak – en nyttig idiot, en vokter, og en løpegutt for det rådende, etablerte, og «autoritære». Den falske skeptikeren kan aldri skape noe virkelig nytt fordi han/hun per definisjon er livredd for å bryte med etablerte «sannheter» og for å «stå alene».

…før han hitler artikkelen ved å sammenligne oss med nazister – et klassisk tegn på at man sliter litt med argumentasjonen.

Deretter skriver han:

For det kan ikke fornektes. Den falske skeptikeren lider av blind autoritetstro. Han/hun har nemlig aldri våget å stille spørsmål ved all den «kunnskapen» som vi fra barndommen av «tar for gitt». Det er nettopp her vi avslører den falske skeptikeren sin hemningsløse naivitet. Den falske skeptikeren har nemlig aldri inntatt en skeptisk holdning overfor sine egne «grunnantagelser» og sin egen indoktrinerte «kunnskap».

Dette er stråmannsargumentasjon, fordi en god skeptiker er alltid kritisk til sine egne holdninger. Gjennom denne bloggen tester jeg hele tiden mine holdninger og forutinntatte ideer mot data. Det er styrken ved å ta seg bryet til å skrive ut sine tanker og lufte dem offentlig, fordi da må man hele tiden teste sine egne ideer mot virkeligheten. Ikke den subjektive virkelighet man selv opplever, men den virkelighet som andre mennesker i felleskap gjennom kontrollerte metoder har testet seg frem til. Jeg kan ikke slippe unna med å bare mene noe som føles riktig og unnlate å sjekke om det virkelig stemmer. Jeg lærer noe nytt hver gang jeg skriver en bloggpost. Jeg må endre mening om noe hver gang jeg driver research. Jeg oppdager hele tiden at jeg har trodd noe feil, og må derfor korrigere meg selv når jeg får testet dette mot publisert forskning.

Jeg har flere halvskrevne bloggposter hvor jeg begynte å skrive om noe jeg trodde var sant, men etterhvert som jeg researchet oppdaget jeg at det jeg trodde var sant var fullstendig feil, noe som ofte kan være irriterende fordi poenget mitt var så ekstremt bra og det føltes så riktig og sant. Min hypotese fikk alt til å falle på plass. Jeg så plutselig hvordan ting fungerer… helt til jeg oppdaget at dataene ikke støttet opp om hypotesen min. Da må hypotesen forkastes. Det skjer sjelden hos konspirasjonsteoretikere og vaksinemotstandere. De lar seg ikke affisere av data som ikke matcher, fordi hypotesen deres er for vakker og for god til å kunne gi slipp på. Det føles så riktig. Ting faller på plass. Men bare om de ikke tar innover seg alle data.

Det tror jeg gjelder for de fleste skeptikere. Jeg kjenner ikke en eneste skeptiker som ikke har en forhistorie hvor han eller hun trodde på spøkelser, fremmed besøk fra det ytre rom («UFOer»), synske, telepati, nær-døden-opplevelser og så videre. Men i det øyeblikk man tør å være ydmyk overfor ekspertene og dataene må disse ideene forkastes, fordi man ser at det finnes rasjonelle og naturlige forklaringer hvis man bare tør sette til side sine egne ønsker og forutinntatthet.

Det handler hele tiden om ydmykhet. Det å tørre å sette seg selv til side og la dataene råde. Jeg kjenner ikke en skeptiker som ikke ville synes et var det mest fantastiske på jord om Gunnar Henriksen eller Snåsamannen kunne se andre folks smerter og sykdommer, eller enda bedre å heale alvorlige sykdommer som kreft, ved å sende «energi» inn i kroppene deres. Det hadde både vært fantastisk fordi da kunne man spart mennesker for mye lidelse, og fantastisk fordi det ville være noe helt nytt med verden som vi tidligere ikke visste om og som man nå kan finne ut av.

Jeg skulle ønske jeg kunne lese andres tanker. Jeg skulle ønske jeg kunne astralprojisere meg til ethvert sted i verden. Jeg skulle ønske jeg kunne se inn i fremtiden. Jeg skulle ønske jeg kunne helbrede syke i min familie ved å ta på dem eller be for dem. Jeg skulle ønske det fantes en kosmisk rettferdighet. Jeg skulle ønske global oppvarming ikke var menneskeskapt. Jeg skulle ønske George Bush stod bak 9/11 – herregud så spennende og fascinerende! Men det hjelper ikke hva jeg ønsker hvis dataene ikke støtter opp om mine hypoteser og drømmer. Det hjelper ikke hva jeg opplever hvis kontrollerte tester viser noe annet.

I motsetning til hva The Secret vil ha oss til å tro formes ikke virkeligheten av våre ønsker. Vi kan ikke velge å påstå at homeopati har en effekt utover placebo bare fordi forklaringsmekanismene vi skaper er vakre, eller fordi psoriasisen som ble borte oppleves som bevis for effekt for oss selv. Vi må se utover våre egne ønsker, ideer og opplevelser, og se hva andre har funnet ut gjennom kontrollerte studier. Og når disse kræsjer med hva vi selv føler så sterkt må være riktig, må vi være ydmyke og innse at den mest sannsynlige forklaring er at vi selv tar feil. Vi er alle ofre for forutinntatthet, bekreftelsesbias, selektivt valg av kilder, og en bråte andre logiske tankefeil. Dette skjer ofte så ubevisst at å stole utelukkende på egne slutninger uten å våge å teste disse mot den vitenskapelige konsensus ofte kan føre oss på ville veier.

Men så finnes det selvsagt ulike grader av vitenskapelig konsensus. Evolusjon er kanskje den best testede teori vi har i vitenskapen. Å være skeptisk til evolusjon er egentlig bare idioti. Homeopati virker ikke utover placebo, det viser summen av all forskning med stor grad av sikkerhet. Å tro at homeopati virker gjennom vannets hukommelse eller kvantevibrasjoner er idioti. Men er global oppvarming menneskeskapt? Med 90% sannsynlighet er den det. Men graden av sikkerhet er mye lavere der enn når det gjelder for eksempel evolusjon eller effekten av homeopati. Er mobilstråling farlig ved langtidseksponering? De fleste data tyder på at det er helt ufarlig, men vi vet ikke sikkert. Her har den vitenskapelige konsensus mindre tynge, fordi vi ennå mangler data eller god nok kunnskap til å tolke disse riktig. En god skeptiker vil likevel lene seg mot at global oppvarming er menneskeskapt og at mobilstråling ikke er farlig fordi dataene så langt peker i den retning. Men vi må være klar over at dette kan endre seg om fem eller ti år. Det gir likevel ingen mening, basert på alle de begrensninger jeg har ramset opp ovenfor, å konkludere med at global oppvarming ikke er menneskeskapt eller at mobilstråling er farlig, fordi da velger man kilder selektivt og overser hva majoriteten av eksperter på området har konkludert med.

Kilder

Alternativtilhengerne vil nå si at de er enige med meg. Selvsagt har vi våre begrensninger. Selvsagt må vi lytte til ekspertene. Men hvilke eksperter? Og hvilke kilder skal vi bruke? De velger andre eksperter og andre kilder enn meg for å komme frem til sine slutninger. De finnes studier som bekrefter deres opplevelser, og hvem er jeg til å si at disse ikke er like gode?

Dette koker ned til metode og hvilke praktiske resultater dette metodevalg har gitt oss. Før andre verdenskrig ble lite medisinsk behandling testet i kontrollerte former. I den grad leger hjalp pasienter, var det i all hovedsak placeboeffekt. Dødeligheten var høy. Så begynte man rundt andre verdenskrig å teste behandlingsmetoder med randomiserte, dobbeltblinde, kontrollerte forsøk, og plutselig ble medisinsk behandling uendelig mye mer effektiv. Dødeligheten sank. Vi fikk et helt konkret bevis for at metodevalget var riktig. Den vitenskapelige metode fungerer. Selv om 2000 års bruk av årelating som foretrukket behandlingsmetode for alt fra kviser til kreft virket riktig, fordi de beste leger så at det virke gang på gang, så vet vi i dag at dette bare var en konsekvens av bekreftelsesbias, manglende forståelse av årsakene til sykdom, manglende forståelse av kroppen, selektiv hukommelse – kort sagt: alle de fallgruver vi er sårbare for når man ikke bruker vitenskapelig metode for å teste hypoteser. I beste fall gjorde årelatingen ingenting for pasienten. Svært ofte gjorde det dem sykere, eller tok livet av dem. Det er konsekvensen av å velge feil metode.

En skeptiker må også vurdere kvaliteten av kildene. Det er enkelt å lage studier som bekrefter det man ønsker å bekrefte. For eksempel at homeopati virker. Derfor krever man fagfellevurdering av forskingsrapporter, publisering av resultater, replikering av resultater, og systematiske gjennomganger og metaanalyser av disse resultatene. Å bygge opp et syn om at homeopati virker gjennom å bare se på de positive enkeltstudier, men ignorere systematiske gjennomganger som er negative, er intellektuell uredelighet. Man kan ikke teste sin egen subjektive virkelighetsoppfatning mot studier som bare har som funksjon å bevise den subjektive virkelighetsoppfatning til et annet individ som tilfeldigvis er enig med deg. Da er man like langt. Da vasser man fortsatt bare rundt i subjektiviteten og har ikke utvist et fnugg av skeptisisme. Det er bare de kilder som har tålt å bli replikert og kritisert og analysert statistisk som har tyngde nok til å kunne sies at de kanskje gir oss et bilde av en objektiv virkelighet som vi kan teste vår egen subjektive virkelighet mot.

Vi må stole på systemet. Når forskningen ikke gir oss de resultater vi ønsker, kan vi ikke dikte opp årsaker som konspirasjoner, kapitalistisk grådighet og systematiske løgner for å avfeie den forskning som ikke passer oss. Selvsagt finnes konspirasjoner på ulike plan. Selvsagt er kapitalistisk grådighet en viktig faktor. Selvsagt lyves og jukses det i alle fagmiljøer. Men vi kan ikke trekke frem disse påstandene ubegrunnet og selektivt bare der de gjør jobben for vår sak. Vi kan heller ikke ignorere det faktum at disse faktorene er godt kjent og at det derfor finnes mekanismer for å fange opp disse og korrigere for dem best mulig. Systemet er ikke perfekt, men skeptikerne er like klar over disse systematiske svakhetene som det alternativtilhengerne er. De har ikke gjennomskuet noe, slik de synes å tro når de bruker sin innbilte unike innsikt til å forkaste data som ikke smaker godt.

Vi kan ikke bare rope «Big Pharma» når den medisinen vi skulle ønske virket viser seg å ikke gjøre det, men akseptere studiene hver gang de bekrefter det vi ønsker å tro. Homeopater er notoriske til å lenke til studier som synes å bekrefte effekten av homeopati, men hver gang en studie viser null effekt påstår de at vitenskapelig metode er utilstrekkelig for å teste homeopati. Man kan ikke få i både pose og sekk. Man kan ikke bruke vitenskapelige kilder når de støtter vår sak, og så hevde vitenskapen er for begrenset når den taler mot oss.

Konklusjon

Når jeg sier at skeptisisme handler om ydmykhet mener jeg ikke at skeptikere er bedre mennesker enn andre. Jeg tror også at dette handler mer om idealer enn det hver og en av oss klarer å oppfylle til enhver tid. Vi er alle lette å lure, og vi har alle de samme svakheter. Men det viktige poenget for meg å få gjennom er at en skeptiker er smertefullt klar over sine begrensninger, og dermed må se til noe større for å finne sannhetene. Vi har for mange filter, for mange svakheter, og for lite kunnskap til å kunne finne sannheten kun gjennom egne refleksjoner og datautvalg.

Å være skeptiker er å være ydmyk overfor den virkelighet som eksisterer utenfor vårt eget hode, fordi den ofte er ganske annerledes enn den som finnes innenfor.

Her kommer en ny historie sendt til meg etter at jeg ba om å få høre om lesernes vei fra overtro til skeptisisme. Denne leser har valgt å forbli anonym, og historien lyder slik:

Hei.

Jeg velger å være anonym, ikke fordi det er så fryktelig farlig å “stå fram”, men mer for fred og ro innad i familien.

Jeg er vokst opp i en vanlig familie, religionen holdt vi stort sett til høytidene, bortsett fra den daglige aftenbønnen. Men mange i familien, besteforeldre, tanter og onkler var meget aktive innenfor en frikirkelig menighet. Så (stor)familien min ble regnet som kristen, og etternavnet var viktig i deler av det religiøse miljøet i byen. De siste årene har jeg helt forlatt min barnetro, noe som er en ganske naturlig utvikling – noe som resten av teksten min vil vise.

Jeg er født med en kronisk sykdom, men det tok lang tid å få diagnosen. Jeg hadde en oppvekst preget av mye sykdom, sykehusinnleggelser og medisinbruk. Etter hvert som jeg ble eldre, prøvde jeg masse forskjellige alternative behandlinger, både på eget initiativ, og på ektefelle og families sådanne. Jeg var rimelig ukritisk, men relativt oppgitt over at ingenting virket. Det eneste jeg hadde glede av, var fotsoneterapi, men jeg har alltid likt å bli massert (hardt) på føttene. Det var deilig, men hadde ingen helbredende virkning. Reflekterte jeg noe særlig over det? Dessverre alt for lite. Jeg trodde på diverse anekdoter, og tenkte som så mange andre at det er “mer mellom himmel og … BLÆ!”

For et par år siden kom jeg av en eller annen grunn inn på skepsis.no. Jeg leste med stor iver, og puslespillbitene begynte å falle på plass. Jeg gikk på biblioteket og lånte bøkene som foreningen Skepsis har stått bak, og jeg begynte å støvsuge nettet for informasjon, og ikke propaganda denne gangen. Jeg har lest forskningsartikler, diskusjoner og blogger om alt fra konspirasjonsteorier til fjernhealing. Jeg må si det har vært en utrolig lettelse å gå fra å være rimelig bevisstløs til å bli en skeptiker, en stolt sådan. Da jeg kom over bloggen din, Gunnar, falt den siste biten på plass. Jeg er nå en erklært skeptiker, det er en god følelse å vite at jeg vet veldig, veldig lite, og at alle de ferdige løsningene fra alternativfolket ikke er noe annet enn en hvilken som helst religiøs overbevisning uten rot i virkeligheten. Og som du så fint formulerte det, Gunnar: virkeligheten med alt den har å by på er jo så vakker, mystikkens verden og de alternative forklaringene blir bare bleke barnetegninger i forhold.

Til slutt vil jeg bare nevne en negativ ting med å ha blitt skeptiker: Jeg har familiemedlemmer som er helt overbevist om at de har “evner” – og det blir veldig slitsomt å diskutere/snakke om det. Det har lett for å bli at vi går i hver våre skyttergraver, derfor har jeg sluttet med de diskusjonene, av hensyn til en stor del av familien som ønsker fred og ro i familieselskapene…

Anonym

Vi er nok mange som kjenner oss igjen i siste avsnitt. Som skeptiker må man ofte velge å holde kjeft for å bevare freden.

Har du en tilsvarende historie? Send den til meg!

I et foruminnlegg på nettsidene til Norsk Akademi for Naturmedisin skriver styreleder og foreleser ved NAN, homeopaten Andreas N. Bjørndal, følgende:

Kan homeopati hjelpe?
Det er i homeopatien flere midler som kan være aktuelle ved kronisk utmattelses syndrom (Chronic Fatigue Syndrom, CFS, myalgisk encefalopati, ME). Ett nytt middel som er verdt å fordype seg i når Carcinosinum synes å være indisert, men ikke virker er Johneinum.

Effekten av homeopati på kronisk utmattelses syndrom, kommer frem i en observasjonsstudie (8) der 6544 pasienter som kom til et homeopatisk sykehus ble fulgt opp over 6 år. En av de største gruppene var ME/CFS gruppen på 354 pasienter. På en skala fra -3 til +3 har vi 0% på -3, 1% på -2, 2 % på -1, altså kun 3% på minus siden. 25 % svarer ingen endring, mens 29% er +1, 25% er på +2 og 18% på +3, altså 72% opplever positiv bedring (8) Vi har også et positivt randomisert trippelblind studie (9, 10).

La oss begynne med slutten. Han henviser til to studier i siste setning. Den første av disse, en randomisert trippelblindet studie, kan leses her. Metoden i studien beskrives slik:

Using a triple-blind design (patient and homeopath blind to group assignment and data analyst blind to group until after initial analyses to reduce the possibility of bias due to data analyst), we randomly assigned patients to homeopathic medicine or identical placebo. One hundred and three patients meeting the Oxford criteria for CFS were recruited from two specialist hospital out patient departments. Patients had monthly consultations with a professional homeopath for 6 months. Main outcome measures were scores on the subscales of the Multidimensional Fatigue Inventory (MFI) and proportions of each group attaining clinically significant improvements on each subscale. Secondary outcome measures were the Fatigue Impact Scale (FIS) and the Functional Limitations Profile (FLP). Ninety-two patients completed treatment in the trial (47 homeopathic treatment, 45 placebo). Eighty-six patients returned fully or partially completed posttreatment outcome measures (41 homeopathic treatment group who completed treatment, 2 homeopathic treatment group who did not complete treatment, 38 placebo group who completed treatment, and 5 placebo group who did not complete treatment).

Det første problemet her er at hverken Bjørndal eller studiens forfattere skiller mellom CFS og ME. CFS, altså Chronic Fatigue Syndrome eller kronisk utmattelsessyndrom, er noe annet enn ME, og skal man teste behandlingsmetoder må man være ekstremt nøye på å ikke blande sammen ulike lidelser. Dette er et av problemene med bl.a. Lightning Process som heller ikke skiller mellom CFS og ME på noe vis, og dermed promoterer seg med å være en effektiv behandling mot ME, selv om de egentlig bare kan ha positiv effekt på CFS.

ME har nettopp fått nye definerte kriterier som du kan lese i sin helhet på norsk her (PDF) og som innledningsvis oppsummeres slik:

Myalgisk encefalomyelitt er en ervervet nevrologisk sykdom med komplekse, globale funksjonsforstyrrelser. Patologisk regulering av nevrologiske, immunologiske og endokrine systemer, sammen med svekket cellulær energimetabolisme og ionetransport, er fremtredende trekk. Selv om tegn og symptomer er dynamiske, interaktive og årsaksmessig forbundet, er kriteriene for enkelthets skyld gruppert i patofysiologiske områder.

En pasient vil tilfredsstille kriteriene for myalgisk encefalomyelitt dersom følgende symptomer foreligger: Anstrengelsesutløst nevroimmunologisk energisvikt (A), minst ett symptom fra tre kategorier av nevrologisk svekkelse (B), minst ett symptom fra tre kategorier som omfatter immunsystemet, mage-/tarmsystemet, urogenitalsystemet (C) og minst ett symptom fra svekkelser i energimetabolisme/ionetransport (D).

Selv om Bjørndal skriver om CFS/ME, så viser han til en studie på bare CFS, og som i tillegg har valgt å bruke de svært svake Oxford-kriteriene fra 1991 for å definere lidelsen. Disse kriteriene er gamle, er ubrukelige til å definere ME, og er diffuse selv i å definere CFS. Oxford-definisjonen av CFS inkluderer eksempelvis psykiske lidelser som depresjoner, angst og hyperventilering, og de utelukker heller ikke generell langvarig utmattelse som skyldes andre sykdommer. Studien sier altså ingenting om ME-syke, og sier egentlig lite om effekten på CFS også, da denne lidelsen i senere tid har fått strengere diagnosekriterier. Hvorfor en studie publisert i 2004 velger å bruke så gamle diagnosekriterier, heller enn for eksempel den mye bedre og strengere CDC-definisjonen fra 1994 eller de mest brukte kanadiske kriteriene fra 2003, er merkverdig, men sikkert svært praktisk for å få homeopati til å ta seg best mulig ut.

Det neste problemet er at studien slettes ikke viste noen spesielt god effekt av homeopati mot CFS. I konklusjonen heter det:

There is weak but equivocal evidence that the effects of homeopathic medicine are superior to placebo. Results also suggest that there may be nonspecific benefits from the homeopathic consultation. Further studies are needed to determine whether these differences hold in larger samples.

Resultatene i all hovedsak ikke statistisk signifikante, og de var i tillegg svake og tvetydige. Det som likevel er verdt å merke seg er at resultatene tydet på at alle hadde en viss effekt av behandlingen («nonspecific benefits»), enten de fikk «ekte homeopatisk medisin» eller placebo. Dette er fordi alle pasientene gjennomgikk månedlige konsultasjoner med homeopat i et halvt år, og har man pasienter som sliter med ulike psykiske lidelser og former for utmattelse («møtt veggen») og lar dem få prate med en dyktig behandler over tid, så er det ikke rart at en del av dem føler seg bedre. I tillegg vil man forvente at denne type uspesifiserte utmattelseslidelser også vil kunne gå over av seg selv etter en stund.

Men så viser Bjørndal til en systematisk gjennomgang av forskningen på ulike behandlingsmetoder for CFS som er publisert av Clinical Evidence, og ser vi på deres konklusjoner så ser de slik ut:

Viser denne at homeopati er effektivt mot CFS/ME? Nei. Homeopati er her klassifisert som å ha «ukjent effekt», og det er basert kun på den ene studien de fant på homeopati mot CFS, nettopp den jeg har skrevet om ovenfor. Så mens Bjørndal mener denne studien viser at homeopati er effektivt mot CFS, så sier altså denne analysen at den ikke gir noen sikre svar.

La oss se litt mer spesifikt på hva Clinical Evidence sier om denne studien. Om homeopati sin effekt på «fatigue», altså utmattelse, skriver de:

Compared with placebo: We don’t know whether homeopathy is more effective at improving measures of fatigue (low-quality evidence).

Og om «functional status», altså funksjonsbedring og aktivitetsnivå hos de syke:

Compared with placebo: Homeopathy seems no more effective at improving activity (assessed using the Multidimensional Fatigue Inventory reduced activity subscale) at 6 months (moderate-quality evidence).

Og om «overall improvement», altså den totale bedring:

Compared with placebo: Homeopathy seems no more effective at improving overall symptoms of chronic fatigue at 6 months (moderate-quality evidence).

Analysen identifiserte også en annen studie fra 1996 som ikke viste noen effekt av homeopati mot CFS, men denne har de ikke omtalt noe nærmere, og jeg har ikke funnet den på nett.

La oss så gå tilbake til den første studien (PDF) han bruker litt mer tekst på å beskrive. Her skriver Bjørndal at 72% opplevde positiv bedring ved bruk av homeopati mot CFS/ME.

Vel, denne studien er heller ikke uten problemer. For det første er det ikke sagt noe om hvordan man har definert CFS/ME. Hvilke kriterier er brukt for å si at en pasient lider av CFS/ME? Ingen vet. Det kan være like diffuse og svake kriterier som i den andre studien, altså inkludere alt fra depresjoner til sykdomsrelatert utmattelse, uten noen nevroimmunologiske markører.

Det andre problemet er enda mer alvorlig. Studien har ingen kontrollgruppe. Det eneste denne studien viser er at pasienter opplever en forbedring ved å gå til behandling, altså snakke med en homeopat gjentatte ganger. No shit. Dette kalles placeboeffekt, og hele poenget med å gjennomføre kontrollerte studier er å finne en effekt utover placeboeffekten. Dermed blir en slik studie som dette fullstendig meningsløs og sier overhodet ingenting om homeopatisk medisin.

Studien sier heller ikke noe om hvor mange ganger pasientene besøkte homeopat, bare at de gikk der gjentatte ganger. Studien varte i 6 år, så pasientene kan ha fått behandling i årevis for alt vi vet. Pasientene vurderte effekten subjektivt ved hver konsultasjon, altså om de selv følte de hadde blitt bedre eller verre, og den siste vurdering gitt av pasienten var den som ble brukt i studien. Et problem med dette er at hvis en pasient opplever forbedring så vil de gjerne fortsette å oppsøke homeopaten, men straks de føler seg dårligere (utmattet) eller føler at behandlingen ikke hjelper vil de kanskje slutte. Dermed vil en naturlig svingning i sykdomsforløpet føre til at den effektvurdering man tar med i studien er den siste som ble avgitt før pasienten sluttet å gå til homeopaten, altså en vurdering som kanskje er rett før pasienten igjen «gikk i grøfta». Uten å på forhånd spesifisere hvor mange konsultasjoner hver pasient skal ha og over hvor lang tid, blir altså disse tallene svært villedende.

Som vi ser er Andreas N. Bjørndal ute og villeder sine pasienter og sine lesere atter en gang. Han er ekspert i å gjengi negative studier som om de viser at homeopati har effekt, og dette har han økonomiske interesser i ettersom han eier aksjer i holdingselskapet Aleph-Tau AS som igjen er hovedaksjonær i Norsk Akademi for Naturmedisin. Bjørndal kjemper en desperat kamp for å forsøke å overbevise eksisterende og potensielle nye kunder om at homeopati er effektiv behandling, slik at han kan selge dem konsultasjoner og sukkerpiller, men må gang på gang se seg slått av objektiv vitenskapelig forskning. Det er rått parti.

Jeg har tidligere skrevet en del om Kreftforbundet og deres promotering av uvirksomme og ofte farlige alternative behandlinger for kreft, både her i bloggen såvel som en serie på fem artikler for FriTanke.no hvor jeg går systematisk gjennom de fleste behandlingsmetodene de promoterer og ser hva forskningen faktisk viser. Etter en disputt med Kreftforeningen endret de sitt navn, og Kreftforbundet kaller seg nå for Kreftsiden.

Kreftforbundet, bestående av en sivilingeniør og en fiskehandler fra Kristiansand, var for inntil et halvt års tid siden ganske aktive på Facebook og hadde sin egen side hvor de postet desinformasjon om konvensjonell kreftbehandling, for eksempel myten om at cellegift ikke virker (avkreftet her), samt aktiv promotering av udokumenterte behandlingsformer eller behandlingsformer som er dokumentert ineffektive eller farlige.

I ny og ne kikket jeg innom deres Facebook-side, brukte litt tid på å researche påstander de kom med, f.eks. sjekket studier/forskning de henviste til, og postet så en respons hvor jeg forsøkte å nyansere bildet og peke ut feil i deres fremstilling av saken. Hver gang jeg gjorde det satte de i gang med en Gish Gallop hvor de for hver påstand jeg plukket fra hverandre fulgte opp med en ny. De erkjente aldri at deres forrige påstand ikke hadde dekning i forskningen eller var fremstilt på misvisende vis, men bare hoppet videre til neste påstand i en effektiv utmattelsestaktikk. Det sier seg selv at dette er tidkrevende, og når man heller ikke møter noen som helst vilje til at de faktisk vil ta innover seg andre kilder og objektiv forskning som ikke støtter deres sak, føltes det etterhvert litt meningsløst. Da de deretter startet å aktivt slette mine kommentarer og så blokkere meg ute fra siden deres, kunne jeg ikke gjøre så mye lenger.

Man skulle tro voksne mennesker var i stand til å håndtere saklig kritikk, men det synes ikke å være tilfelle, for nå har de lagt ut følgende tekst på Kreftsiden.no:

Enkelte kreftsyke ønsker å styre sin egen kreftbehandling, samtidig gis mange kreftsyke opp av helsevesenet. Noen av de uhelbredelig syke overlever. Verken helsevesenet, Kreftforeningen eller andre tilbyr faktainformasjon om alternativene, eller hva de som overlever har gjort. Vi ønsket derfor at Facebooksiden vår skulle kunne benyttes av kreftsyke som var interessert i og gjerne selv benyttet andre metoder enn dem helsevesenet tilbyr. Aksjonister fra Humanetisk Forbund (HEF) har imidlertid klart å torpedere dette.

Mette Sørstrand Knutsen har overlevd uhelbredelig kreft. På HEFs nettsider betviles hennes eksistens. Hun vil på vegne av Kreftsiden.no dele ut 20 tusenlapper på et russearrangement i mai 2012, i Kristiansand, til den russen som har det mest originale / virkningsfulle påfunnet som resulterer i at Facebooksiden vår kan benyttes av dem som er interessert og ikke blir sabotert av HEF’s aksjonister. Vi vil i første omgang være aktive i Kristiansand. Flyere vil bli hengt opp.

Disse «aksjonistene» fra HEF (Human-Etisk Forbund) er så vidt jeg kan forstå meg selv og andre som kommenterte på deres Facebookside for et halvt års tid siden. Så vidt jeg vet var det én kvinne i tillegg til meg som tok seg bryet å i noen særlig grad imøtegå deres påstander. Ingen av oss har noen som helst tilknytning til HEF, annet enn at jeg var og er ordinært medlem, og hun har blitt det i ettertid. Å kalle meg «aksjonist fra HEF» er derfor like saklig som å kalle Kreftsiden en «kampanje fra Statskirken» hvis bakmennene tilfeldigvis skulle være medlemmer der.

Grunnen til at de blander inn HEF i det hele tatt er nok aksjonen Ingen Liker Å Bli Lurt som ble kjørt i gang i mars og som hadde og har som formål å oppfordre folk til å tenke kritisk omkring påstander om blant annet alternativ behandling. Jeg har ingen tilknytning til denne aksjonen annet enn at jeg støtter den og har på frivillig og personlig grunnlag skrevet en del i bloggen til støtte for det livssyn aksjonen promoterer.

«Miraklet» Mette Sørstrand Knutsen

Denne kvinnen som omtales, Mette Sørstrand Knutsen, kan også være verdt å kikke litt på. Av en eller annen grunn hevder Kreftsiden at HEF benekter hennes eksistens. Med det antar jeg de mener at HEF sin holdning er at ingen blir friske av alternativ behandling, en holdning som støttes både av landets fremste krefteksperter så vel som av den statlige informasjonskanal for alternativ behandling, NIFAB. Ettersom Knutsen hevder å ha blitt frisk av alternativ kreftbehandling må HEF altså i følge Kreftsidens forskrudde verdensbilde implisitt benekte at hun eksisterer. Dette er selvsagt absurd. Men det kan være verdt å se hva Knutsen mener at helbredet henne. I Fædrelandsvennen beskrives hennes historie slik:

Den andre kvinnen Kreftforbundet har hentet inn til mandagens møte, er Mette Sørstrand Knutsen fra Søgne. Det er tre år siden hun fikk hjernesvulst.

– Det var liksom bare én utgang på det, og det var døden. På Rikshospitalet ble jeg fortalt at det bare var én person i Norge som hadde overlevd. Én lege mente jeg bare hadde tre uker igjen å leve, sier hun.

Hun ble satt rett på en svært smertefull cellegiftkur, men sluttet etter kort tid. Heller ikke hun orket mer.

Mette Sørstrand Knutsen fortsatte imidlertid med strålebehandlingen. Så fikk hun tips om at hun i tillegg burde prøve B17.

Stoffet bestilte hun selv fra utlandet, både kapsler og innsprøytinger. Samtidig jobbet hun med å stimulere de gode tankene i hodet – og oppsøkte en healer.

Til publikum i Byhallen vil hun forklare at hun nå er frisk. Årsaken sier hun er en masse kjærlighet fra de rundt henne, hennes egne positive tanker – og B17.

– Jeg er 110 prosent frisk, og legene sier det er minimale sjanser for at kreften skal komme tilbake, sier Mette Sørstrand Knutsen.

På en annen webside finner man derimot denne historien:

Her fortelles den utrolige men flotte historien til Mette Sørstrand Knutsen som mot alle odds vinner kampen mot 2 hjernesvulster. En av legene gir henne 3 uker igjen å leve, og en annen tilføyer at hvis det er noe hun ønsker å gjøre før hun dør, må hun gjøre det nå. Dette nekter Mette å høre på, og tar kontakt med Elisabeth. Der får hun betryggelse om at dette skal gå bra og får faktisk vite hvor stor den ene svulsten er. Noe MR undersøkelser kan bekrefte. Mette mottar healing og fjernhealing fra Elisabeth. Hun tar også store tak i å lage seg en så positiv tilværelse som mulig, vekk med negativitet og negative energier. Til slutt er svulstene helt borte. Hun har som nr 2 i Norge vunnet kampen mot denne alvorlige krefttypen.

Mens bruk av det dokumentert ineffektive og potensielt farlige stoffet B17 (laetrile) er helt i tråd med Kreftsidens anbefalinger, så er vel fjernhealing ikke helt det Kreftsiden ønsker å promotere som behandling mot kreft skulle man tro. Det synes derfor å være litt uklart hva Knutsen mener egentlig gjorde henne frisk. B17 eller healing? Eller begge? Eller kan det være det faktum at hun også fikk konvensjonell kreftbehandling? Det er ganske så vanlig at pasienter som benytter seg av alternativ behandling parallellt med konvensjonell behandling gir den alternative behandlingen æren for helbredelsen hvis de blir friske.

Dette sannhetsvitnet til Kreftsiden.no er for øvrig ikke hvem som helst. Hun er selv med og driver Kreftsiden.no, og driver et annet selskap, Kreftskolen AS, sammen med en av Kreftsidens grunnleggere, Eyvind Todal Larsen. Å bruke en person med direkte interesser i de samme foretak som dem selv som sannhetsvitne, virker noe tvilsomt.

HEFs «kreftekspert»

For inntil noen dager siden stod også følgende å lese på deres nettsider:

Her kan dere se reaksjonen fra HEFs såkalte ”kreftekspert” når vi anbefalte å se NRK Puls den 06.12.11.

Hva de egentlig henviser til er ikke godt å si, fordi det var hverken tekst eller bilde som hørte sammen med denne setningen, men det interessante er at de henviser til «HEFs såkalte kreftekspert«. HEF befatter seg naturlig nok ikke med kreftforskning, og har selvsagt ingen ekspert på området. Men det aner meg at de kanskje henviser til meg fordi jeg var så frekk at jeg turte stille spørsmål ved deres uvitenskapelige propaganda samt blogge jevnlig om påstandene de har lagt frem? Denne motstanden de møtte ser også ut til å ha vært relativt vellykket ettersom de nå stort sett er forsvunnet fra jordens overflate…

Jeg sende dem en mail for noen dager siden for å spørre om hvem denne «krefteksperten» var og på hvilken måte de følte at de hadde blitt «torpedert», men har ikke fått noe svar. Derimot fjernet de nevnte setning fra nettsidene sine like etter, så mailen er åpenbart mottatt og lest.

Programmet på NRK Puls som omhandlet en dansk kreftsyk mann som mente å ha fått forlenget sitt liv gjennom en endring av kostholdet har jeg blogget om tidligere. Kreftsiden.no dukket da opp i kommentarfeltet mitt for å forsvare seg, og diskusjonen som utspant seg der var interessant. Det er tydelig at Kreftsiden.no mener at mine personlige kommentarer representerer Human-Etisk Forbund sitt offisielle syn. Det gjør det selvsagt ikke da jeg som nevnt ikke har noen formell rolle eller posisjon i HEF.

Paranoia og apell til følelser

Kreftsiden.no skriver videre, og hent lommetørkle, fordi dette er virkelig tåredryppende:

Det tok lang tid før vi skjønte hvor sterk motstanden eller hatet mot oss er i HEF, men da HEF i vår startet opp en kampanje mot alternativ medisin så vi fort hvilke krefter som dominerte. Epimediologene sier at de ikke har endelig bevist sammenhengen mellom mat og kreft, men de bekrefter samtidig at de kreftsyke vil dø før bevisene kommer på bordet. Bør humanetikerne få hindre dem som vil velge selv?

Hva skal man si til sånt? Er det å rette saklig kritikk med fyldige vitenskapelige referanser for å nyansere det ensidige og ofte direkte feilaktige bildet Kreftsiden gir av ineffektive alternative behandlingsformer det samme som å hate dem? Man må være ganske langt ute på viddene hvis man som en interesseorganisasjon føler at saklig kritikk er likestilt med hat. Men dette faller helt inn i Kreftsidens strategi om å spille på følelser. Gang på gang har de hevdet at HEF er stygge mot kreftsyke som velger alternativ behandling, noe som selvsagt er fullstendig horribelt å påstå da aksjonens og mine egne kommentarer aldri har vært rettet mot kreftpasienter, men derimot mot utøvere av alternativ kreftbehandling samt deres promotører.

Heller enn å forsvare seg på saklig vis velger altså Kreftsiden å fremstille seg som et offer for onde krefter – noe som i praksis vil si meg. En person som retter litt kritikk i en håndfull kommentarer for et halvt år siden er altså nok til at Kreftsiden føler seg «torpedert» og utsatt for en hat-aksjon på en slik måte at de måtte legge ned hele Facebooksiden sin. Med et slikt forvrengt verdensbilde er det ikke rart man ser kreftkurer i olivenolje.

Det er også merkelig hvordan Kreftsiden mener at «humanetikere» vil hindre kreftsyke i å få velge selv. Dette er det etterhvert svært så utslitte argumentet som kritikerne av HEF sin «Ingen liker å bli lurt»-aksjon har fyrt av gang på gang. Det de synes å glemme er at aksjonen aldri har hatt til hensikt å hindre noen i å velge selv. Derimot er hensikten å gi de som velger selv et best mulig grunnlag å foreta sitt viktige valg på. Hvis ikke Kreftsidens påstander får lov til å møte kritikk og balanse, vil det være umulig for kreftsyke å kunne foreta et informert valg. Dette er ganske ironisk, fordi Kreftsiden oppstod nettopp fordi de mente kreftsyke burde få lytte til informasjon fra «begge sider», men i praksis oppfatter de enhver balansert informasjon som en målrettet hatefull kampanje mot deres ønske om ensidig informasjon. Paradoksalt og hyklerisk.

Falske premisser

Kreftsiden skriver også følgende:

Hvorfor jobber humanetikerne aktivt imot at kreftsyke skal tilbys ufarlige alternativer til dagens kreftbehandling som er svært skadelig?

Som nevnt så jobber ingen mot at kreftsyke skal ha mulighet til å velge alternativ eller komplementær behandling hvis de ønsker det, men da må de også ha fått god informasjon om det valget de tar. Men i påstanden til Kreftsiden ligger det også to falske premisser. De hevder for det første at de promoterer «ufarlige alternativer«. Det er ikke sant. Eksempelvis er flere studier gjort på «B17» som viser at det kan gi alvorlig forgiftning. I tillegg er disse alternativene ofte direkte dødelige hvis pasienter lures til å velge dem fremfor behandling som kan ha en god effekt mot kreft. Heldigvis er det svært få som velger bort konvensjonell kreftbehandling, men det finnes dessverre eksempler på de som har valgt den sikre død i den vrangforestilling at det budskap som bl.a. Kreftsiden promoterer er sant.

Dernest hevder de at «dagens kreftbehandling er svært skadelig«. For et friskt menneske vil mange former for kreftbehandling definitivt være skadelig, ja. Det er ganske dramatiske inngrep som gjøres for å drepe kreftcellene. Men for et mennneske hvis alternativ er å dø av sykdommen, så kan man sjelden anse behandlingen som skadelig så lenge den fører til livsforlengelse eller i beste fall helbredelse. Både cellegift, strålebehandling og kirurgi er inngrep som er farlige, men hensikten er å drepe eller fjerne kreftsvulstene, og da er bivirkninger og potensiell skade på friskt vev som regel en pris man er villig til å betale.

I tillegg er det slik at alternative kreftbehandlere svært ofte overdriver skadevirkningen av konvensjonell kreftbehandling for å skremme redde pasienter til å heller betale for alternativ behandling som høres mindre skummel ut, noe jeg skrev om i bloggposten om Burzynski sin ineffektive, men svært så populære, kreftbehandling. Moderne kreftbehandling har kommet langt, og det utvikles stadig nye metoder for å kunne levere cellegift mer målrettet og andre teknikker for å minimalisere skadene og bivirkningene for pasienten.

Og kanskje viktigst av alt: Dette «ufarlige alternativet» har ingen noensinne sett et eneste dokumentert eksempel på at har vært effektivt mot kreft. Ikke et eneste. De alternative behandlingsformene mot kreft virker ikke. Det er den brutale sannhet. Å forsøke å styre folk bort fra cellegift og effektiv behandling for å heller reise til Tyskland eller USA og motta meningsløse vitaminkurer som koster hundretusenvis av kroner, er grovt uetisk og en form for indirekte drap etter mitt syn.

Desinformasjon

I en flyer (PDF) som Kreftsiden skal dele ut til studenter sprer de sin vanlige desinformasjon. Her ytrer de eksempelvis et ønske om at kreftpasienter som har muligheten til å få livreddende behandling skal fratas denne rett i forskningens tjeneste. De vil altså at man skal ta bort effektiv konvensjonell behandling og heller gi dem behandling uten dokumentert effekt for å se om det kanskje kan virke. Dette er i strid med Helsinikideklarasjonen og naturligvis grovt uetisk. En alvorlig syk pasient har krav på å få den beste behandling vi kjenner til, ikke brukes som laboratorierotter, annet enn i helt spesielle unntak.

Deretter pusher de ideen om vitamin C som cellegift, selv om dette er grundig forsket på uten at det har blitt akseptert som en effektiv og trygg metode for å drepe kreftceller. Mer forstyrrende er det at de enda en gang kaster frempå argumentet om at cellegift ikke testes mot «narremedisin», altså placebo. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har forklart dette til Kreftforbundet/Kreftsiden, ofte i direkte dialog med dem, uten at de noensinne vil erkjenne sin feil. Dette handler igjen om etikk. Man tester ikke cellegift mot narremedisin, fordi kreftsyke har krav på den beste behandling som til enhver tid finnes. Eneste unntak fra dette er pasienter som ikke har gode behandlingsalternativ og hvor derfor ny udokumentert behandling kan være bedre enn ingenting. Gjennom omfattende testing både i laboratorier og på denne type pasienter, samt ved å teste ulike former for cellegift mot hverandre, har man god dokumentasjon på at cellegift virker på en rekke krefttyper. I tillegg til at cellegift kan drepe en del svulster, bidrar den også til å krympe svulster slik at for eksempel brystkreft kan opereres uten å fjerne hele brystet, eller at kreft i anus kan opereres uten å ødelegge lukkemuskelen. Cellegift kan også være effektivt for å forlenge liv, selv om den ikke klarer å fjerne kreften helt. At Kreftsiden kjemper for at kreftsyke skal bytte ut dokumentert effektiv behandling med noe man ikke aner om har effekt, bare fordi de har en agenda hvor dette hadde vært koselig, er rett og slett kvalmende.

Kreftsiden har også en flyer om galvanoterapi (PDF) og spør hvorfor ikke kreftpasienter i Norge kan velge dette. Vel, årsaken er ganske enkel. Metoden er fortsatt svært eksperimentell og mangler gode data som viser effekt. I PubMed finnes jeg denne artikkelen fra 2009 som sier følgende:

In clinical trials similar oncological results of electrotherapy in several malignant tumours compared to established therapeutic methods were observed, whereas clinical trial designs to some extent were not consistent with internationally accepted scientific standards. Regarding electrotherapy of localised prostate cancer only limited data with a few cases and controversial study designs were published. According to EAU guidelines electrotherapy of localised prostate cancer as an alternative treatment option is not recommended and is still an experimental method. For this procedure well-designed clinical trials and a longer follow-up are mandatory to assess the true role of electrotherapy in the management of prostate cancer.

Mens Kreftsiden mener det finnes mye studier som viser at galvanoterapi virker, så sier altså denne artikkelen at disse studiene ofte har store mangler og svakheter, og at det også bare er testet på et fåtall pasienter. Å promotere en behandlingsmetode som mangler dokumentasjon på effekt til pasienter som har effektive alternativer, for eksempel brystkreftpasienter, er galskap.

Kreftsidens kommersielle interesser

Kreftsiden hevder stadig vekk at de ikke har noen kommersielle interesser i sin propaganda, likevel anbefaler de og lenker til firmaet Biomedisinsk Helse AS som igjen promoterer et behandlingssenter i Tyskland og arrangerer fellesturer dit. Denne behandlingen koster mellom 50.000 og 100.000 kroner per behandling, en behandling som altså er fullstendig uten dokumentert effekt. Det må kunne kalles en dyr ferietur til dødens forkammer.

Dette firmaet tilbyr også tulletesting av helseplager til kr 1100,- per konsultasjon, og anbefaler alt fra amalgam-avgiftning til ideen om syre/base-balanse som årsak til sykdom. Useriøst og farlig fra ende til annen, men dette er hva Kreftsiden vil at kreftsyke skal bruke sin tid og sine penger på, heller enn å få behandling som kan forlenge og redde liv.

Med russ på frontlinjen

Som et ledd i sin propaganda har Kreftsiden nå også utlovet en pengepremie til kreative studenter og russ:

Vi betaler NOK 20.000 til den student eller skoleelev som klarer å finne en måte å få lov til å teste ufarlige kreftbehandlingsmetoder mot cellegiftbehandling. I første omgang ville vi prioritert å teste en alternativ metode på brystkreftpasienter.

Jeg har vanskelig for å forstå hva de ønsker å oppnå med dette. Tror de virkelig man kan finne en lur ide som får hele forskerstandens syn på etikk å endre seg over natten? Mener de at man skal finne et smutthull for å omgå de regler som er på plass nettopp for å beskytte syke mennesker fra å bli utnyttet i forskningens øyemed? Man må anta de ønsker det ettersom de åpenbart mener det er etisk forsvarlig å utsette brystkreftpasienter for galvanoterapi heller enn behandling som faktisk er testet effektiv. Konsekvensen av en slik studie vil være at kreftsyke som trenger rask behandling vil få denne utsatt fordi de i mellomtiden utsettes for en behandling som man ikke har grunnlag for å anta at virker bra. Det kan være den sikre død for pasientene som deltar i en slik studie.

Hvis denne behandlingsmetoden likevel viser seg å være effektiv kan Kreftsiden være ganske trygge på at den vil komme frem i lyset etterhvert som etisk forsvarlig og skikkelig forskning blir gjort. Å forsøke å ta snarveier tjener ingens interesse.

Konklusjon

Kreftsiden synes heldigvis å være i ferd med å dø sakte ut, men deres propaganda kan likevel gjøre stor skade hvis folk svelger svadaet deres. Når de ikke tillater kritikk eller motargumenter, men aktivt sensurerer dette, gjør de det umulig for kreftsyke å finne balansert informasjon som setter dem i stand til å foreta et best mulig valg. Dette er nøyaktig det motsatte av det man skulle tro Kreftsiden egentlig ønsker.

Det meste av det Kreftsiden fremstiller som effektiv alternativ behandling mot kreft er virkningsløst. Noen av det er potensielt effektivt, men mangler per i dag god nok forskning til å kunne ta det i bruk. Hvis Kreftsiden kun hadde til interesse å opplyse om slik «cutting edge»-forskning slik at kreftsyke uten andre gode alternativer kunne prøve dette, så hadde jeg ikke hatt noe problemer med deres agenda. Men Kreftsiden går aktivt ut og oppfordrer kreftsyke til å unngå konvensjonell kreftbehandling ved å lyve om at det ikke virker og at det bare gjør vondt verre. Det er forferdelig galt. De promoterer som nevnt også en hel rekke alternative behandlingsformer som vi vet ikke har noen effekt, men som ulike alternative behandlere i inn- og utland har store kommersielle interesser i å selge til desperate døende pasienter. Det er også forferdelig galt.

Kreftsiden raserer sin egen misjon ved å ikke evne å skille mellom god og dårlig forskning. De forstår ikke vitenskapelig metode med sine etiske hensyn, og de henfaller til konspirasjonsteorier når forskningen ikke understøtter de behandlingsmetoder de har trykket til sitt hjerte. De vedkjenner seg ikke feil når disse pekes ut til dem, og fortsetter å spre de samme feilaktige påstander gang på gang selv om de har all informasjon de trenger til å vite at de egentlig tar feil. Det gjør at man ikke kan ta Kreftsiden på alvor, og at de utgjør en alvorlig, men heldigvis liten, trussel mot kreftsyke pasienter og det norske helsevesen.

Hvorfor får nesten aldri nonner livmorhalskreft? Dette er et av spørsmålene som ledet til at Harald zur Hausen for rundt 30 år siden oppdaget sammenhengen mellom det seksuelt overførbare viruset HPV (humant papillomavirus) og livmorhalskreft. Denne oppdagelsen fikk han Nobelprisen for i 2008.

HPV er den vanligste seksuelt overførebare sykdommen vi har, og mellom 70 og 80% av alle mennesker vil bli smittet av HPV-viruset en eller flere ganger i løpet av sitt seksuelt aktive liv. For hver ny seksualpartner man har er det ca 10% risiko for at man smittes av HPV. Kondom reduserer risikoen for smitte vesentlig, men viruset kan også smitte fra områder som ikke er dekket av kondomet, så på samme måte som med herpesviruset gir derfor ikke kondom fullstendig beskyttelse.

Av kvinner som smittes av HPV vil rundt 1-2% utvikle livmorhalskreft som en konsekvens av dette, og i dag vet vi at så godt som alle tilfeller av livmorhalskreft skyldes dette viruset. Og det er også svaret på hvorfor nonner, eller andre seksuelt avholdne kvinner, nesten aldri får livmorhalskreft.

Livmorhalskreft og kjønnsvorter

Livmorhalskreft er etter brystkreft den vanligste av kreftformene som primært eller bare rammer kvinner, og hos kvinner under 35 år er det den vanligste kreftformen. I Norge får om lag 300 kvinner hvert år livmorhalskreft, og omtrent 100 av disse dør av sykdommen. I tillegg må rundt 3000 kvinner gjennomgå kirurgi for å operere bort forstadier til kreft når celleforandringer oppdages, og dette inngrepet øker risikoen for senaborter og for tidlige fødsler i etterfølgende svangerskap.

Men HPV kan også føre til andre krefttyper. Viruset kan forårsake kreft i ytre kjønnsorganer (vulva, vagina, penis), endetarm (analkreft) og noen typer øre/nese/halskreft. Hele 80% av alle tilfeller analkreft skyldes faktisk HPV. I tillegg er HPV årsaken til halvparten av all peniskreft, 40% av vulvakreft, og 24% av øre/nese/halskreft. Enkelte studier har også påvist HPV i 20% av all lungekreft og 14% av tykktarmskreft, samt enkelte typer brystkreft. Viruset kan også gi kjønnsvorter (kondylomer), en sykdom 6000 kvinner og menn får behandling for hvert eneste år.

HPV-vaksine

I Norge får nå alle jenter i 7. klasse tilbud om gratis HPV-vaksine, mens eldre jenter/kvinner og gutter/menn må betale for vaksinen selv. Vaksinen som brukes i Norge heter Gardasil og ble godkjent for bruk i 2006. Det finnes over 150 ulike typer HPV (noen sier over 200 typer), hvorav hvertfall 15 kan gi kreft. Gardasil er anbefalt for jenter og kvinner i alderen 11 til 26 år, og beskytter mot de to viktigste variantene, HPV type 16 og 18, som er årsaken til 70% av alle tilfeller livmorhalskreft. I tillegg beskytter Gardasil mot HPV type 6 og 11 som er årsak til 90% av alle tilfeller av kjønnsvorter.

Vaksinen har i studier blitt dokumentert å være 90% effektiv mot celleforandringer forårsaket av HPV type 16 og 18, og nesten 100% effektiv mot kjønnsvorter forårsaket av HPV type 6 og 11. Vaksinen gir også kryssbeskyttelse og har derfor også delvis effekt på andre HPV-typer. I tillegg til dette er det viktig å huske på at med høy vaksinasjonsgrad oppnår man flokkimmunitet. Det betyr at også folk som ikke er vaksinert mot HPV er indirekte beskyttet fordi færre personer i samfunnet bærer på smitten.

En kritisk redaktør

Det var litt fakta om HPV og HPV-vaksinen, men nå skal vi over til redaktør i «Tidsskrift for Den norske legeforening», Charlotte Haug. Nylig skrev Charlotte Haug en artikkel i New Scientist hvor hun stiller en del kritiske spørsmål rundt HPV-vaksinen. Med en doktorgrad i virologi fra Universitetet i Oslo skulle man tro at en slik person ville ha mye vettugt å si om dette viruset og vaksinene mot det, men dessverre virker det som om hun her har gått seg helt bort.

Da jeg leste artikkelen ble jeg rett og slett sjokkert. Hun argumenterer på en måte man bare ville forvente av uinformerte vaksinemotstandere, og dessverre gir hennes tittel henne en viss autoritet som gjør at hun bidrar til å spre farlig frykt hos foreldre som vurderere om de skal la sin datter (eller sønn) få vaksinen. Allerede tilbake i mars da jeg skrev mitt svar til vaksinemotstander og homeopat Gro Lystad om vaksiner tok jeg for meg noen av de samme argumentene mot HPV-vaksine som Haug her serverer, og når en lekmann som meg lett kan finne den informasjon hun synes å etterlyse kan hun ikke ha gjort en særlig god jobb i sin research.

Charlotte Haug, som for øvrig er gift med Gudmund Hernes (som selvsagt har retweetet artikkelanbefalingen til @StineCamilla), kommer i artikkelen med mange påstander og spørsmål som jeg tenke å ta for meg. Mitt mål er at alle spørsmålene hun lar henge i luften kan festes til tunge lodd av fakta og dokumentasjon som ankrer dem til bakken slik at de kan stikkes hull på.

Er vaksinen effektiv?

Artikkelen hennes i New Scientist, «We need to talk about HPV vaccination – seriously«, starter med å hevde at det ikke finnes noe entydig svar på om foreldre burde vaksinere sine døtre mot HPV. Som vi skal se er det en særdeles pessimistisk og etter mitt syn også vitenskapsfiendtlig holding.

Hun starter med å stille spørsmål ved om vi egentlig kan vite at vaksinen er effektiv:

But despite claims that the vaccine will cut cancer deaths by two-thirds or more, its overall effectiveness in the prevention of cervical cancer remains unknown and will not be known for decades.

Det tar tid å utvikle kreft, og derfor mener Haug vi ikke kan vite om vaksinen er effektiv før det er gått flere tiår. Hun mener derfor vi skal vente med vaksinering til man har fulgt opp testpersoner i tilsvarende lang tid for å se om de faktisk får mindre livmorhalskreft enn uvaksinerte kvinner. Først hvis resultatene fra en slik langvarig studie er positiv, bør vi anbefale vaksinering av norske jenter, mener hun – hvis jeg forstår henne riktig.

Men dette er en destruktiv tankegang. De studier som er gjort har vist god effekt allerede. Vi vet at vaksinen er svært effektiv mot de aktuelle kretfremkallende virustypene, og selv om vi ikke har hatt vaksinen lenge nok til at vi kan se om det faktiske antallet livmorhalskrefttilfeller synker, er det god grunn til å anta at vi vil se en slik effekt ettersom vi vet det er en direkte sammenheng mellom virusene og denne krefttypen.

Men selv om HPV-smitte er en nødvendighet for at en kvinne skal utvikle livmorhalskreft, er det ikke nok i seg selv. Hos over 90% av smittede vil HPV-infeksjon bekjempes av kroppens eget immunsystem i løpet av 6-24 måneder. Likevel har kvinner 10% risiko for å få kjønnsvorter i løpet av livet, 10% risiko for å utvikle behandlingskrevende celleforandringer, og 0.9% risiko for å utvikle livmorhalskreft. Når vi da vet at HPV-vaksinen Gardasil reduserer risiko for kjønnsvorter med 90%, celleforandringer totalt med 45%, og risiko for livmorhalskreft med 70%, burde det ikke være mye usikkerhet omkring viktigheten av denne vaksinen.

For å sette det i et litt annet perspektiv. Av 1000 jenter som takker nei til vaksine vil 120 få kjønnsvorter (kondylomer), 100 vil få behandlingkrevende celleforandringer, 10 vil få livmorhalskreft, hvorav 3 vil dø av sykdommen. Av 1000 jenter som takker ja til vaksine vil 12 få kjønnsvorter, 65 vil få behandlingskrevende celleforandringer, 3 vil få livmorhalskreft, hvorav én vil dø av sykdommen.

For å unngå ett tilfelle av kjønnsvorter må du vaksinere 10 kvinner. For å unngå ett tilfelle av celleforandringer må du vaksinere 20 kvinner. For å unngå ett tilfelle av livmorhalskreft må du vaksinere 150 kvinner, og for å unngå ett dødsfall må du vaksinere 500 kvinner.

Å holde tilbake vaksinen fra norske jenter fordi vi ennå ikke har data som viser at antallet krefttilfeller faktisk synker, er rett og slett uetisk etter mitt syn. Det er å la flere tusen norske kvinner dø en smertefull død helt unødvendig all den tid vi har nok informasjon til å med stor grad av trygghet si at vaksinen vil beskytte mot kreft i livmoren.

Det er heller ikke sikkert at vi trenger være så pessimistiske som det Haug er i sine prognoser. Risiko for livmorhalskreft begynner å stige etter at kvinnen har blitt 25 år. Selv om det vanligvis tar minst 10-15 år fra HPV-smitte til kreft utvikles, er det noen som utvikler kreft allerede etter 5 år. I Australia er 70% av alle jenter/kvinner i alderen 12-26 år blitt vaksinert, og her har man allerede sett nedgang i kjønnsvorter og celleforandringer. Det er altså mulig vi vil se en reduksjon i antall tilfeller av kreft i Australia allerede etter 5 år. I Finland pågår det også vaksinestudier hvor de regner med å se resultater på kreft i løpet av 5-10 år. Dataene Haug etterlyser bør altså kunne være tilgjengelige mye fortere enn hun frykter.

Alt eller ingenting?

Charlotte Haug fortsetter:

The theory behind the vaccine is sound: if HPV infection can be prevented, cervical cancer will not occur. But in practice the issue is more complex.

Why? First, there are more than 100 different types of HPV, at least 15 of which cause cancer. But the vaccine protects only against the two most important cancer-causing strains, HPV-16 and HPV-18, though it may also offer partial protection against some closely related strains (The Lancet, vol 374, p 301). But the remaining strains still cause cancer.

Det er her Haug mister meg helt. Hva slags retorisk triks forsøker hun seg egentlig på? Det er riktig som hun sier at det finnes minst 15 HPV-varianter som fører til kreft, men det er også veldokumentert at de to variantene som Gardasil beskytter mot er årsaken til 70% av krefttilfellene. Det er også sannsynlig at beskyttelsesgraden vil være enda høyere på grunn av kryssbeskyttelse, muligens så høyt som 90%. I tillegg kommer beskyttelse også mot en del andre krefttyper.

Her har Haug gulpet opp et klassisk antivaksineargument. Det er nemlig vanlig fra vaksinemotstandere å minne folk på at vaksiner, enten det er mot kikhoste eller influensa, ikke gir 100% beskyttelse. Det reelle tallet er kanskje alt fra 60-95% for ulike vanlige vaksiner. Påstanden deres synes derfor å være at så lenge man ikke oppnår fullstendig garantert beskyttelse kan det være det samme med hele vaksinen. Det blir som å si at så lenge bruk av bilbelte ikke gir 100% beskyttelse mot dødsfall ved en frontkollisjon kan man like gjerne kjøre uten bilbelte på. De fleste vil forstå at det er et merkelig resonnement. 90% beskyttelse er ikke perfekt, men det er vanvittig mye bedre enn 0% beskyttelse.

Men Charlotte Haug synes ikke å være helt enig i det. Så lenge vaksinen ikke beskytter mot alle HPV-varianter som kan gi kreft kan vi i følge henne like gjerne droppe hele vaksinen. En reduksjon av antall tilfeller livmorhalskreft fra rundt 300 til 100 hvert år er altså ikke verdt risikoen mener hun. Og hva er risikoen? Vel, som vi snart skal se er den tilnærmet lik null, og gevinsten må derfor anses som nesten uendelig stor i dette regnestykket.

I tillegg er det slik at hele 92% av tilfellene av livmorhalskreft hos kvinner under 35 år skyldes HPV 16 og 18, så selv om risikoen reduseres med «bare» 70% for alle aldersgrupper, vil altså mer enn 9 av 10 kvinner under 35 år som ellers ville fått livmorhalskreft være beskyttet mot kreft gjennom denne vaksinen. Det bør vi juble hurra for!

Ingen kreft uten forstadier til kreft

Hun skriver videre:

Second, though clinical trials have shown that the vaccine reduces the incidence of precancerous lesions, we cannot say for sure that this will translate into cutting cervical cancer and deaths 20 to 40 years in the future.

Dette er igjen et merkelig argument fra en person som burde vite bedre. I Norge har man siden 1995 hatt et organisert masseundersøkelsesprogram mot livmorhalskreft som innebærer at alle kvinner i alderen 25-69 år innkalles til celleprøver hvert tredje år. Gjennom denne screeningprosessen ønsker man å oppdage celleforandringer tidlig slik at disse kan behandles kirurgisk. Dette har hatt god effekt og antallet tilfeller av livmorhalskreft i Norge er blitt redusert med 35%, så vel som at dødeligheten er halvert, etter at screeningen ble innført. (Selv om enkelte stiller spørsmål ved hvor effektiv organisert screening faktisk er.) Hele screeningsprogrammet er altså basert på å oppdage forstadier til kreft slik at disse kan behandles før kreft utvikles. Av en eller annen grunn vil ikke Haug gå med på at samme fremgangsmåte er effektiv når det gjelder vaksinen.

Det er merkelig, for vaksinestudier som er gjort, samt data fra Australia, har vist at HPV-vaksinen vil redusere slike forstadier til kreft (celleforandringer). Det er nesten biologisk umulig at livmorhalskreft kan utvikles uten forstadier, og dermed tyder alt på at en vaksine som vi allerede vet reduserer forstadiene til kreft også vil redusere antallet krefttilfeller i fremtiden, på samme måte som at kirurgisk behandling av celleforandringer forebygger kreft.

Å vite dette helt sikkert er likevel problematisk ettersom det i denne type studier vil være uetisk å ikke behandle kvinner med forstadier til kreft. Å la dem få en placebovaksine heller enn effektiv behandling vil altså ikke være akspetabelt. Slike kvinner har krav på å bli operert for å unngå å få kreft, og derfor vil man ikke kunne studere om vaksinen i seg selv hindrer kreft. Men så lenge det er god dokumentasjon på at den hindrer forstadiene til kreft, og disse er en nødvendighet for å utvikle kreft, så kan man med stor grad av sikkerhet si at vaksinen også vil hindre kreft. Dataene fra den virkelige verden vil vi som sagt få om få år.

Screeningprogrammene har også en del begrensninger, spesielt hos unge kvinner, og derfor vil HPV-vaksinen være et uunnværlig verktøy i å redusere risikoen for livmorhalskreft hos spesielt unge kvinner – som kanskje trenger det aller mest.

Vaksinens varighet?

Haug fortsetter med mer antivaksineretorikk:

There are many other gaps in our knowledge. How long does the vaccine provide protection without a booster?

Dette vet vi ikke med sikkerhet per i dag, men vaksinestudier (PDF) med 10 års oppfølging viser ingen avtagende effekt. Mye tyder derfor på at effekten er langvarig, kanskje livsvarig. Vaksinen mot Hepatitt B, som er basert på samme prinsipp (virus-lignende partikler – VLP), ser eksempelvis ut til å gi livsvarig beskyttelse.

HPV-vaksinen gir god effekt også på «memory B-cells«, og booster-dose etter 4 år viser rask respons. Det er også mulig at eksponering for HPV-smitte vil gi naturlig boostring av vaksinen slik at de kvinnene som trenger vaksinen mest også får best effekt over lang tid.

Forstyrrer vaksiner vårt naturlige immunsystem?

Hun fortsetter:

Does it affect natural immunity against HPV, and with what consequences?

Atter et velkjent antivaksineargument. Det skremmer meg, fordi denne type argumenter hører man først og fremst fra vaksinemotstandere som for eksempel homeopat Gro Lystad eller andre ekstremister. Det er derfor usedvanlig trist å se Haug fyre av de samme dårlige argumentene når hun tross alt har tilgang på all informasjon hun trenger for å få svar på disse spørsmålene sine. Spørsmål som synes stilt mer ut fra et ønske om å skape usikkerhet og blest om seg selv heller enn å få gode svar. Svarene hun har tilgang på allerede nå er ikke nødvendigvis 100% sikre svar, men svar med god nok sikkerhet til at fordelene klart synes å oppveie eventuell risiko.

Vaksinemotstandere argumenterer nemlig ofte med at vaksiner klusser med kroppens naturlige immunsystem. Det finnes ingen dokumentasjon på at det er tilfelle, ei heller noen biologisk troverdig forklaring på hvorfor det skulle være slik. Studier som er gjort tyder på at barn som vaksineres tvert i mot er mindre syke enn uvaksinerte barn. Hvis immunsystemet ble forstyrret ville vi se at slike barn hadde flere lidelser enn uvaksinerte barn, men det gjør vi altså ikke (annet enn i skyene av anekdotiske bevis som vaksinemotstandere mener er viktigere enn kontrollerte studier og systematiske analyser).

Det vi derimot vet er at naturlig gjennomgått HPV-infeksjon gir liten eller ingen beskyttelse mot senere infeksjoner, selv ikke av samme HPV-type. Kroppens naturlige immunsystem kommer altså til kort i en del tilfeller. Selv om kroppen har kvittet seg med virus en gang, er det ikke sikkert at det går bra neste gang. HPV-vaksinen hjelper for øvrig ikke i forhold til en pågående infeksjon, men dersom kroppen kvitter seg med infeksjonen, kan HPV-vaksinen beskytte mot senere smitte. Det betyr at det altså aldri er for sent å ta vaksinen.

Spørsmål om alder

Artikkelforfatteren skriver videre:

Can we really be sure that the vaccine protects preadolescent girls when proper clinical trials have been carried out only in women aged 16 to 24?

Det mest vanlige er nå å vaksinere jenter i alderen 12-13 år. Selv om de kliniske studiene er utført på eldre jenter/kvinner er det gjort såkalte «bridging studies» der det er dokumentert god immunrespons på vaksinen også hos yngre jenter, spesielt på 9-13-åringer. Det er faktisk mulig at to doser HPV-vaksine hos en 9-12 år gammel jente (eller gutt) vil gi bedre immunrespons enn tre doser hos en 18 år gammel kvinne.

Ett skritt frem og to tilbake?

Haug fortsetter:

Another critical question is what vaccination does to the uptake of cervical screening. As the vaccines protect against only some of the cancer-causing strains, women must continue cervical screening. But vaccinated women may feel protected and therefore be less likely to go for screening.

Endelig et godt spørsmål, men et spørsmål hun lett burde ha funnet svar på uten å gå ut i et vitenskapelig tidsskrift og skapt bekymring og usikkerhet hos målgruppen. Vil færre la seg screene for livmorhalskreft hvis de er vaksinerte? Vel, erfaringene så langt er i følge fagmiljøet at økt oppmerksomhet om HPV, celleforandringer og kreft tvert i mot øker oppslutningen om screeningprogrammet. Det er heller ikke umulig at effekten av HPV-vaksinen vil bli større enn effekten av dagens screeningprogram slik at dette etterhvert kan reduseres. Med god vaksinedekning er det mulig at det er unødvendig å starte screening før 35 års alder.

I tillegg er det slik at det nå utvikles HPV-vaksiner som dekker flere HPV-typer. Dersom de nye vaksinene blir effektive nok, er det ikke sikkert det vil være behov for screening i det hele tatt. Inntil videre er det likevel best med en kombinasjon av vaksinering og screening.

Mutasjoner

Videre skriver hun:

There is another serious question that may be answered sooner: what effect will the vaccine have on the other cancer-causing strains of HPV? Nature never leaves a void, so if HPV-16 and HPV-18 are suppressed by an effective vaccine, other strains of the virus will take their place. The question is, will these strains cause cervical cancer?

Som tidligere nevnt så har dagens HPV-vaksine delvis effekt på enkelte andre HPV-typer som HPV 31, 33 og 45 gjennom kryssbeskyttelse. HPV-vaksinen kan derfor vise seg å forebygge mer kreft enn det som skyldes HPV 16 og 18 alene.

Når det er sagt så baserer Haugs spørsmål seg på et merkelig premiss om at HPV skulle høre naturlig hjemme i livmorhalsen. Det gjør den på ingen måte. HPV er ikke en del av normalfloraen. Det skal ikke være HPV der i det hele tatt. Når først HPV har inntatt livmoren så lever virusene fredelig side om side og lager hver sin celleforandring, uten å konkurrere med hverandre.

Det er også slik at HPV er et svært stabilt virus som endrer seg lite over tid. Det er ingen grunn til å tro at andre HPV-typer blir farligere selv om HPV 16 og 18 «mangler» eller forsvinner fra livmorhalsen. Hvis en kvinne har HPV 33 så spiller det ingen rolle for dette viruset at hun ikke også har andre typer som HPV 16 og 18, enten det er fordi hun er vaksinert eller fordi hun aldri er blitt smittet av disse typene. HPV 33 kan forårsake kreft, men mye sjeldnere enn HPV 16 og 18. Et HPV 33 blir ikke mer aggressivt selv om det ikke er noe HPV 16 og 18 der. Skal man ta dette argumentet fra Haug på alvor måtte man sørge for at kvinner smittet med for eksempel HPV 33 også ble smittet av HPV 16 og 18 for å «beskytte» dem mot at HPV 33 endret seg i mangel av «konkurranse». Det faller selvsagt på sin egen urimelighet.

Results from clinical trials are not encouraging. Vaccinated women show an increased number of precancerous lesions caused by strains of HPV other than HPV-16 and HPV-18. The results are not statistically significant, but if the trend is real – and further clinical trials should tell us in a few years – there is reason for serious concern.

Det er usikkert hvor hun har dette fra, og det synes ikke å stemme med det vi vet om vaksinens effekt. Ettersom det er godt dokumentert at vaksinen gir kryssbeskyttelse, må man forvente at det blir redusert risiko for celleforandringer totalt sett hos vaksinerte kvinner.

De skumle bivirkningene

Så kommer hun til bivirkningene av vaksinen – vaksinemotstandernes fremste våpen for å skape frykt:

Yet another worry is side effects. In the US, the Vaccine Adverse Events Reporting System (VAERS) has received many reports of adverse effects following HPV vaccination. The vast majority are mild, such as headaches and nausea, but there are some reports of severe reactions including anaphylactic shock, Guillain-Barré syndrome, pancreatitis and thrombosis. Of 12,424 adverse reactions reported between June 2006 and December 2008, 32 were fatal. About 23 million girls received a vaccination in that period. Overall, the rate of adverse effects is 54 per 100,000 doses, about the same as for other vaccines (The Journal of the American Medical Association, vol 302, p 750).

Oi, det høres skremmende ut. 32 dødsfall knyttet til vaksinen? Det er ikke bra, men så skriver hun videre i neste avsnitt noe som i praksis kansellerer ut hele forrige avsnittet hennes om innrapporterte bivirkninger:

VAERS is a voluntary reporting system with serious limitations – it is impossible, for example, to be sure that the reported effects were actually caused by the vaccine. Only systematic studies will be able to distinguish the true extent of side effects of the vaccine.

Nettopp. VAERS er et system for å ta i mot rapporter om bivirkninger folk opplever etter å ha blitt vaksinert, uansett om det er timer, dager, uker eller år etter at vaksinen ble mottatt. Rapportering kan gjøres av både vanlige personer, helsepersonell og vaksineprodusenter, og en rapport betyr ikke at man har dokumentert noen sammenheng mellom vaksinen og bivirkningen. For å avdekke slike sammenhenger kreves grundige datanalyser av alle rapportene.

Gjennom VAERS kan man altså hente inn data om bivirkninger, men systemet sier ingenting om en kausal sammenheng. Man kan altså samle data om hvor mange som opplevde hodepine etter å ha tatt vaksinen, men ikke om hodepinen oppstod på grunn av vaksinen eller om den dukket opp av helt andre årsaker.

La oss derfor se nærmere på hva VAERS-tallene og andre studier rundt bivirkningene av HPV-vaksinen viser. Tallene Haug referer til er hentet fra en studie publisert i JAMA etter at 23 millioner amerikanske jenter var blitt vaksinerte i perioden juni 2006 til desember 2008. Av de 12.424 innrapporterte bivirkningene var 94% ikke alvorlige, dvs at det var vanlige reaksjoner på sprøyter (eller blodprøver eller andre nålestikk) som besvimelse, hevelse på vaksinasjonsstedet, svimmelhet, kvalme eller hodepine. Når det gis placeboinjeksjoner ser man det samme antallet av denne type bivirkninger, noe som tyder på at de ikke skyldes vaksinen, men nålestikket i seg selv.

6% av bivirkningene, dvs 772 tilfeller av 23 millioner vaksinerte, ble ansett som alvorlige. Dette er de mest interessante tilfellene å se på. Først og fremst ble det innrapportert 32 dødsfall. Det er selvsagt et skremmende tall, men det Haug unnlater å si er at dette tallet ikke er høyere enn det man forventer hos 23 millioner uvaksinerte jenter. Med andre ord, man forventer at rundt 30 jenter vil dø av ulike årsaker i samme periode og i samme aldersgruppe enten de vaksineres eller ikke. Husk at dødsfallene rapporteres inn til VAERS selv om de ikke antas å ha noen sammenheng med vaksinen, og i de tilfellene hvor det ble gjort en obduksjon eller det forelå en dødsattest viste det seg uten unntak at dødsfallene skyldtes noe annet enn vaksinen, for eksempel diabetes, virusinfeksjon, narkotikabruk eller hjertestans.

Selv om man selvsagt ikke kan utelukke med 100% sikkerhet at enkelte av disse dødsfallene skyldtes vaksinen, så er det ingenting som tyder på at det finnes en slik sammenheng, både fordi de granskede tilfellene viste andre årsaker, og fordi antallet dødsfall ikke var høyere hos vaksinerte jenter enn hos uvaksinerte jenter. Hvorfor Haug unnlater å presisere dette kan man bare undre seg over, men det er en farlig lek hun driver med ettersom hun kan skremme folk bort fra den livreddende vaksinen på helt feil premisser.

Sammenlignet med andre vaksiner gitt til jenter/kvinner i samme aldersgruppe var det en forhøyet innrapportering av blodpropp i lunger, hjerte og ben. Da disse tilfellene ble gransket hadde 90% av disse jentene/kvinnene kjente risikofaktorer for blodpropp, for eksempel bruk av p-piller, kraftig overvekt, røyking, eller andre risikofaktorer. Det er foreløpig ikke dokumentert noen sammenheng mellom vaksinen og disse tilfellene av blodpropp, men dette granskes videre for å forsøke å finne ut mer. Det kan likevel være verdt å merke seg at et annet overvåkingssystem som amerikanske helsemyndigheter benytter seg av, The Vaccine Safety Datalink (VSD) Project, ikke har funnet noen forhøyet risiko for blodpropp hos vaksinerte jenter.

De andre bivirkningene som nevnes av Haug er også lidelser som ikke har høyere rate hos vaksinerte jenter enn hos uvaksinerte jenter. I enhver befolkningsgruppe vil man forvente en del tilfeller av for eksempel Guillan Barré Syndrom ettersom denne nevrologiske (og som regel kurerbare) sykdommen oppstår i etterkant av en infeksjon, for eksempel influensa. Men antallet jenter med disse lidelsene er altså ikke høyere hos de som har fått HPV-vaksinen enn hos befolkningen for øvrig.

Oppdaterte tall

Det finnes også nyere tall enn de Charlotte Haug bruker. CDC har oppdatert sine nettsider med VAERS-tall fra juni 2011 etter at hele 35 millioner doser Gardasil er blitt gitt til amerikanske jenter/kvinner og gutter/menn. Antallet bivirkninger er nå oppe i 18.727 hvorav 92% regnes som ikke alvorlige og 8% regnes som alvorlige. Alvorlige bivirkninger er de som medfører sykehusinnleggelse, permanent skade, livstruende sykdom eller død, men som med all VAERS-rapportering kan man ikke uten videre si om det finnes noen sammenheng mellom vaksinen og «bivirkingen».

I de siste VAERS-tallene er det 68 dødsfall, men bare 32 av disse er bekreftet. De øvrige dødsrapportene mangler detaljer om den avdøde (navn, adresse etc) som gjør det mulig å kontrollere tilfellene. I de 32 bekreftede tilfellene er det ingenting som tyder på at de har noen sammenheng med vaksinen, og i noen av tilfellene er det altså bekreftet andre dødsårsaker.

I Frankrike har 1.1 millioner jenter fått til sammen 2,7 millioner doser Gardasil, og heller ikke her er det registrert noen økning av autoimmune/allergiske reaksjoner eller andre alvorlige bivirkninger. Selv om rundt 70 av jentene var eller ble gravide kort tid etter vaksinasjonen er det ingenting som tyder på at denne har hatt noen som helst innvirkning på svangerskapet.

Norske tall

Hva så med vårt eget land. Helt ferske tall fra Norge (per 7. september 2011) viser at 70% av jenter født i 1997 har fått minst en vaksinedose. Det samme gjelder 78% av alle jenter født i 1998. Hos disse ca 46.000 jentene er det så langt meldt om 283 bivirkinger. Omtrent som i USA så ser vi at 95% av bivirkningen regnes som ikke alvorlige (kvalme, hevelse, svimmelhet, feber, diaré etc), mens de resterende 5%, dvs kun 15 tilfeller, regnes som alvorlige.

Disse 15 alvorlige tilfellene gjaldt for det meste sykehusinnleggelser som konsekvens av at noen av jentene opplevde besvimelse, allergi eller kramper etter vaksinen. Nå skal jeg ikke undergrave eventuelle reelle bivirkninger av vaksinen, men det må nevnes at alle disse symtomene er vanlige reaksjoner på nålestikk hos spesielt unge mennesker, og ville normalt blitt regnet som en ikke alvorlig hendelse om ikke vedkommende reagerte på en måte som gjorde at hun ble lagt inn på sykehus for en kort periode. Folk reagerer ulikt på de samme hendelsene.

Det er registrert ett tilfelle av betennelse i hjernen hos en jente, men det skjedde så mange måneder etter at hun fikk vaksinen at det er liten grunn til å anta det finnes noen sammenheng. En jente opplevde forbigående tap av en del av synsfeltet på det ene øyet, og en annen jente fikk oppdaget en cyste på en av eggstokkene fem uker etter vaksinasjon. Selv om det er teoretisk mulig at disse problemen kan skyldes vaksinen, er en slik sammenheng lite sannsynlig. Det er også rapportert om ett tilfelle der en jente fikk diagnosen «postviralt tretthetssyndrom» etter vaksinering, men denne jenta hadde hatt flere virusinfeksjoner som kan utløse dette syndromet, så en årsakssammenheng med vaksinen er derfor usikker.

Så godt som alle disse jentene er også i bedring eller allerede helt friske fra helseproblemene sine.

Etter at det er gitt rundt 70 millioner doser HPV-vaksine til jenter verden over, og 46.000 norske jenter har fått vaksinen (over 100.000 doser gitt), er det altså ikke avdekket noen som helst alvorlige bivirkninger som kan knyttes til vaksinen. Man har ikke sett forhøyet antall av hverken alvorlige sykdommer eller dødsfall, og bekymringene til Charlotte Haug synes derfor å være fullstendig grunnløse.

Det må også nevnes at Gardasil ble testet på over 30.000 kvinner og menn i 25 kliniske studier i 5 år før den ble godkjent for bruk i 2006, så å antyde at vaksinen er dårlig testet er mildt sagt upresist. I Norge hadde man 8 års klinisk erfaring før den ble godkjent for bruk i 2009.

Ubesvarte spørsmål?

Charlotte Haug skisserer til slutt en analysemodell hun mener må til for å kunne vurdere om HPV-vaksinen totalt sett er verdt det, og peker så til at en slik analyse allerede er gjort:

The modelling has been done (The New England Journal of Medicine, vol 359, p 821) and suggests that vaccinating 12-year-old girls is worth it. However, the model includes a number of highly optimistic assumptions. Among these are that the vaccine offers lifelong protection with no need for a booster, that it has the same effect on young girls as older women, that HPV-16 and HPV-18 are not replaced by other cancer-causing strains, that vaccinated women continue getting screened for cervical cancer, and that natural immunity against HPV is unaffected.

Are these assumptions reasonable? We do not know.

Det er her hun tar feil. Vi vet nemlig mye mer enn det Haug ønsker å innrømme. La oss kort oppsummere og svare på de antagelsene hun finner problematiske i nevnte analyse:

Among these are that the vaccine offers lifelong protection with no need for a booster

Mye data peker i retning av at beskyttelsen kan være livsvarig, og hvertfall langvarig. Effekten av en eventuell booster synes også å være svært effektiv.

that it has the same effect on young girls as older women

Studier viser at den sannsynligvis har det ja, kanskje enda bedre effekt til og med.

that HPV-16 and HPV-18 are not replaced by other cancer-causing strains

Det finnes ingen grunn til å anta det.

that vaccinated women continue getting screened for cervical cancer

Erfaring tyder på at kvinner fortsatt vil la seg screene, til og med at de kanskje vil bli enda ivrigere grunnet økt fokus på HPV og livmorhalskreft. I tillegg vil man etterhvert få nye vaksiner som virker mot enda flere varianter av HPV, og da vil kanskje behovet for screening gradvis reduseres.

and that natural immunity against HPV is unaffected

Det finnes ingen eksempler på at vaksiner forstyrrer kroppens naturlige immunforsvar, og ingenting som tyder på at så skulle være tilfelle med HPV-vaksinen.

Haug stiller også spørsmål ved om jenter som er vaksinert mot HPV blir mer promiskuøse enn de ellers ville vært, altså at en økt seksuell risikoatferd vil motvirke den beskyttende effekten av vaksinen. Dette er blitt undersøkt, og en britisk studie publisert i The British Journal of Cancer i 2009 viste at 79% av jentene sa at HPV-vaksinen har gjort dem mer oppmerksomme på risikoene ved å ha sex. Økt fokus på risikoen for HPV-smitte og livmorhalskreft vil altså kunne føre til at jenter blir mer forsiktige, noe som gir en bonuseffekt for å redusere risikoen for HPV-smitte.

54% av jentene mente for øvrig at vaksinen var svært viktig for dem, og 90% oppga frykt for livmorhalskreft som hovedårsak til at de tok vaksinen.

Konklusjon

Charlotte Haug avslutter slik:

With so many essential questions unanswered, there is good reason to be cautious about introducing large-scale HPV vaccination. Instead, we should concentrate on getting answers.

Det har hun helt rett i, og derfor er det ekstra deprimerende å registrere at hun slettes ikke synes å vise noen vilje til å finne disse svarene selv. På samme måte som klimafornektere og «truthers», altså de som mener 9/11 var en innsidejobb, så stiller hun bare spørsmål. Det høres alltid bra ut, for man skal jo være kritisk, men da må man også vise vilje til å søke etter svar og forholde seg til disse når de foreligger. Det sitter visst langt inne hos Charlotte Haug.

Jeg håper denne gjennomgangen får lesere som er usikre på om de selv skal ta HPV-vaksinen, eller som skal vurdere om deres barn skal ta vaksinen, til å føle seg tryggere på vaksinen.

Kan det være langtidsbivirkninger slik så mange frykter? Ja, det kan vi aldri utelukke, men HPV-vaksinen er en av de best testede vaksiner noensinne, har en av de mest omfattende overvåkingsprogrammene noensinne sett i vaksinehistorien, og har nå allerede vært i bruk i noen år uten at man har avdekket alvorlige bivirkninger hos de 70 millioner vaksinerte. Derimot er det god dokumentasjon på at vaksinen vil beskytte deg og dine barn mot flere ulike former for kreft, spesielt livmorhalskreft. Regnestykket burde derfor være ganske enkelt.

Til slutt vil jeg sterkt anbefale deg å kikke innom «Information Is Beautiful» som har laget en informativ og lett forståelig visuell fremstilling av data som omhandler HPV-vaksinens effektivitet og trygghet. Se den her!

Homeopater må være verdensmestere i selektivt utvalg av forskningsresultater. Homeopat Reidun Alice Flåtter Jakobsen har jeg skrevet om før (her, her, her og her), og hun er notorisk i å pumpe ut studier som tilsynelatende bekrefter homeopatiens fortreffelighet. Det er svært passende at dette skjer på en Facebook-side som heter Alle Liker Å Bli Lurt, fordi da treffer hun sitt rette publikum: En ukritisk masse som sluker alt som passer deres forutinntatte syn.

For oss som derimot ikke liker å bli lurt er ting litt mer komplisert. Forskning er grumsete, og enkeltstudier sier oss i praksis ingenting. Dette forstår dessverre ikke homeopater som ynder å plukke de 10 positive studiene fra en samling på 200 studier og hovere over at forskningen viser homeopati har effekt – mens de forsiktig skyver de 190 negative studiene og de negative systematiske gjennomgangene under teppet bak seg i håp om at ingen oppdager dem.

La oss se på enda et av mange eksempler på Jakobsens desinformasjon:

Jakobsens tolkning er at det homeopatiske medikamentet Sabal serrulata viser seg å være effektivt i å bekjempe kreftceller når det testes vitenskapelig i studien Effects of homeopathic preparations on human prostate cancer growth in cellular and animal models. Studien er publisert i tidsskriftet Integrative Cancer Therapies, et tidsskrift som omhandler alternativ og komplementær behandling av kreft og som er lavt rangert innen vitenskapelige tidsskrifter. Dette er egentlig et rart valg av tidsskrift å publisere i, fordi om man virkelig fant ut at et homeopatisk medikament hadde effekt mot kreft burde det umiddelbart publiseres i et betydningsfullt medisinsk tidsskrift som Nature Medicine eller Cancer Cell ettersom det ville revolusjonere medisinen og kreftforskning. Men selv ikke forskerne bak studien Jakobsen henviser til er altså så selvsikre på sine resultater…

Sabal serrulata (dvergpalme) er en plante som brukes mye i plantemedisin, men også i homeopatiske medikamenter mot lidelser gjerne relatert til seksualproblemer, kjønnsorganer, eggstokker, prostata og annet. Bruk av dvergpalme mot prostataplager har vært ganske utbredt, men en systematisk gjennomgang av forskningen har vist at det ikke har noen effekt. Dette er i og for seg irrelevant ettersom de homeopatiske fortynningene brukt i studiene jeg her omtaler er så høye at man måtte spise fire univers proppet fulle av homeopatisk «medisin» for å statistisk sett få i seg et eneste molekyl av planteekstraktet. Skulle man bli frisk fra prostatskreften ville man slite med massiv mageknip i etterkant… i tillegg til at man ville bli et sort hull. Men jeg avviker fra temaet.

Studien Jakobsen henviser til sier bl.a. følgende i sitt abstract:

Our study clearly demonstrates a biologic response to homeopathic treatment as manifested by cell proliferation and tumor growth. This biologic effect was (i)significantly stronger to Sabal serrulata than to controls and (ii)specific to human prostate cancer. Sabal serrulata should thus be further investigated as a specific homeopathic remedy for prostate pathology.

Det høres spennende ut. Det homeopatiske medikament hadde effekt på kreftceller fra prostata, men ingen effekt på kreftceller fra brystvev. Et par andre homeopatiske medikamenter som ble testet hadde ingen effekt. Dette tyder på at Sabal serrulate helt spesifikt virker mot prostatakreft.

Studien ble publisert i desemberutgaven av Integrative Cancer Therapies i 2006. Det Jakobsen ikke sier noe om er at det i samme utgave ble publisert to andre studier som undersøkte samme fenomen, og som kom ut med negativt resultat.

Studien Homeopathic medicines do not alter growth and gene expression in prostate and breast cancer cells in vitro konkluderer slik:

The results demonstrate that the highly diluted homeopathic remedies used by homeopathic practitioners for cancer show no measurable effects on cell growth or gene expression in vitro using currently available methodologies.

I denne studien ble Sabal serrulata testet på nøyaktig samme cellelinje med prostatakreft som i den andre studien som Jakobsen henviser til, men altså uten at man fant noen effekt. Samme hovedforfatter publiserte også en studie til i samme utgave. Denne studien het Effect of homeopathic treatment on gene expression in Copenhagen rat tumor tissues og konkluderte slik:

This study indicates that treatment with the highly diluted homeopathic remedies does not alter the gene expression in primary prostate tumors or in lung metastasis. The therapeutic effect of homeopathic treatments observed in the in vivo experiments cannot be explained by mechanisms based on distinct alterations in gene expression related to apoptosis or cytokines. Future research should explore subtle modulations in the expression of multiple genes in different biological pathways.

Mens den første studien sier at de ikke observerte noen effekt hverken på celledelingen eller genuttrykk, bekrefter denne andre studien at de ikke fant noe utslag i genuttrykk ved bruk av blant annet Sabal serrulata på prostatakreft.

Forskerne henviser til enda en studie publisert i samme utgave som visstnok skal vise at homeopatiske medikamenter har effekt på prostatakreft. Studien de henviser til er nok Can homeopathic treatment slow prostate cancer growth? som sier:

The findings indicate that selected homeopathic remedies for the present study have no direct cellular anticancer effects but appear to significantly slow the progression of cancer and reduce cancer incidence and mortality in Copenhagen rats injected with MAT-LyLu prostate cancer cells.

Det høres igjen lovende ut, men studiens forfattere sier også følgende:

Given the lack of mechanism to explain our findings, any interpretation of these data should be done cautiously. However, we employed a careful, systematic, and blinded approach (pilot tests; sufficiently powered, blinded study; confirmatory histopathology; PCNA and TUNEL assays) and therefore felt the information should be published so others can attempt independent replications.

Dette minner om de ferske resultatene fra CERN som tilsynelatende viser at nøytrinoer beveger seg raskere enn lysets hastighet. Også her kom forskerne frem til et resultat som de ikke kan forklare og som strider mot den rådende vitenskapelige modell, og derfor publiserer de resultatene slik at andre forskere kan replikere forsøket og se om de får de samme resultater. I homeopatenes verden ville denne ene studien nå være bevis for at Einstein tok feil. I verdenen til seriøse vitenskapsmenn er dette bare en studie med et avvikende resultat som de antar er feil, men som de ønsker å publisere slik at andre kan kritisere og granske resultatene og metodologien.

Det kan også være interessant å se på studiens hovedforfatter, WB Jonas. Han er selv homeopat og naturligvis en sterk tilhenger av homeopati, noe som har gitt ham problemer tidligere:

Dr. Jonas was enamored of homeopathy as a medical student at the Bowman Gray School of Medicine in North Carolina. After suggesting that a patient with severe pneumonia be treated with homeopathy, his supervisors asked him to repeat his rotation in medicine. But even as a medical student Dr. Jonas was impervious to reason. As OAM Director he told an interviewer that «Just as the discovery of infectious agents revolutionized our ability to care for many diseases at the turn of the century, the discovery of what happens when a homeopathic preparation is made and how it impacts the body might revolutionize our understanding of chemistry, biology and medicine.» [29]

Dr Jonas co-authored a book on homeopathy in which he makes it clear that he is certain of its effectiveness but is only doubtful about its mechanism. The pattern of nonexistent molecules «must be stored in some way in the diluted water/alcohol mixture» he wrote, suggesting that all manner of occult energies, imaginary «biophotons» or New Age quantum effects could be involved [30]. Of late, Dr. Jonas has become frustrated with homeopathy research, perhaps because of the obvious truth in one medical scientist’s observation that such research is nothing more than «a game of chance between two placebos.» [31] Dr. Jonas has suggested that validating homeopathy «may require a theory that incorporates subjective variables,» [32] which is to say, how the thoughts of patients, doctors, and perhaps their next-door neighbors might influence the effects of a homeopathic remedy. This is in line with mystical beliefs in «nonlocal effects» caused by «intentionality,» or, in other words, psychic powers.

Jonas tror ikke bare på homeopati. Neida, han er visst åpen for det aller meste:

In June of 2001 Dr. Jonas was on the Program Committee of a conference in San Diego touting the reality of UFO’s, paranormalism, Qigong, Orgone Energy and other pseudoscientific claims [34].

Så hva sitter vi da igjen med? Vi har en pilotstudie og liten oppfølgingsstudie (100 rotter) som viser at homeopatiske medikamenter har en krefthemmende effekt på levende dyr, men hvor bare en av de to studiene viste effekt på cellekulturer i laboratoriet. De to oppfølgingsstudiene viste heller ingen effekt på cellekulturer, ei heller på genuttrykk, noe som gjør at forskernes opprinnelige hypotese om virkningsårsak ikke ble bekreftet.

Hvorfor fant man da en effekt i levende dyr, men ikke i cellekulturer? Det er ikke godt å si, og studienes forfattere vet heller ikke. Det er likevel påpekt svakheter som kan forklare dette fenomenet. Et stort problem er at den positive oppfølgingsstudien som viste at kreft ble hemmet i levende dyr hadde et høyt antall mulige endepunkter som gjør at man kan velge ut de positive faktorer man finner og ignorere de negative. Det er dårlig metodologi. Se diskusjonen av studien her og her.

Faktum er at 3 av 4 studier ikke klarte å dokumentere noen effekt av homeopatiske medikamenter på cellekulturer med prostatakreft. Og dette er studier utført av homeopater selv, så man kan vanskelig si at de er vrangvillige mot å finne noen positiv effekt… Forskerne innleder til og med artikkelen med «There have been no high quality studies of homeopathy on the treatment of cancer.» Kanskje Jakobsen burde merke seg det? Når selv homeopatene i studien hun refererer til anerkjenner at det ikke finnes god forskning som viser at homeopati har effekt mot kreft, burde hun kanskje være forsiktig med å gå ut og hevde dette selv…

Ingen av studiene som viste positiv effekt mot prostatakreft i levende dyr er blitt replikert av andre forskere, så det er umulig å vite om det positive resultat skyldes svakheter i blinding, svakheter i randomisering, tilfeldigheter, svakheter i statistiske utregninger, andre feil i metodologi, seleksjonsbias etc.

Så hva står vi da igjen med, kjære Jakobsen og andre som liker å bli lurt? Jo, vi har en håndfull studier utført av stort sett de samme forskerne, noen med begrenset positivt resultat i studier med metodologiske svakheter, og et høyere antall studier som er direkte negative. Ingen av de positive studiene er replikert av andre forskere, og resultatene er publisert i et lite anerkjent vitenskapelig tidsskrift. De positive resultatene følges også av store forbehold fra forfatterne selv, noe Jakobsen selvsagt elegant ignorerer.

Med andre ord: Dette kan i beste fall sies å være et resultat som burde forsøkes replikert av andre, men slik status er nå sier det oss absolutt ingenting av interesse. Det er også påfallende at Jakobsen velger å ikke dele de negative studiene av de samme forskerne med sine venner på Facebook. Kanskje det er greit å lure folk i en Facebook-gruppe for folk som liker å bli lurt?

Det som er litt fascinerende med Kreftsiden (tidligere Kreftforbundet) er at de er en utømmelig kilde til underholdning. De har overhodet ingenting av substans å servere, så de må stadig dikte opp nye offerroller, nye fantasihistorier, og nye fiktive helsebudskap for å forsøke å fenge folks oppmerksomhet. Med hele 46 følgere av sin Facebook-side er det mye som tyder på at strategien har mislykkes.

Den beste og verste reklamen Kreftsiden får er nok fra min blogg, og jeg går ikke av veien for å hjelpe dem atter en gang. Deres siste PDF-flyer er i en klasse for seg selv, og det er imponerende at en forening som ønsker å bli tatt på alvor kan produsere slikt useriøst møl. Men hey, det er deres egen fot og deres egen kule. Jeg trekker gjerne av for dem når de allerede har siktet så godt.

I deres nyeste utspill har de atter en gang gjort den imponerende prestasjon å få så godt som alle fakta feil. Og denne gang har de til og med gitt meg en sentral rolle i desinformasjonen sin.

Flyeren starter slik:

Jeg har altså fått status som en «humanetisk vekkelsespredikant». Betyr det at hvis fiskehandleren og sivilingeniøren som står bak Kreftsiden er kristne, så kan vi kalle dem «kristne vekkelsespredikanter» når de snakker om kreft? Har egentlig livssyn noe med vitenskapelige fakta å gjøre? Selvsagt ikke. Det beviselig ineffektive og farlige favorittvidundermiddelet til Kreftsiden, B17, virker ikke enten man påpeker dette faktum som humanetiker, kristen, muslim eller buddhist. Den vitenskapelige forskning viser dette helt uavhengig av livssyn. Det er det som er så fint med vitenskapelig metode. Den bryr seg ikke om hva man måtte tro på. Den viser bare hardt og brutalt hvordan virkeligheten faktisk er. Og virkeligheten er at om man gir B17 (laetrile/amygdalin) som eneste behandling til en kreftssyk pasient, så vil denne pasienten dø like fort som om de ikke fikk noen behandling overhodet.

Kreftsiden skriver:

Den Humanetiske Vekkelsespredikanten Romlid (fiktiv person) mener ytringsfriheten er viktig og er positiv til at mennesker får velge selv, men ser til sin store bekymring at stadig flere velger feil og atter andre blir lurt.

Det har de helt rett i. Det er bekymringsfullt når folk velger feil basert på manglende kunnskap eller påtrykket desinformasjon. Dette handler tross alt om det viktigste vi har, vår egen helse, og for mange handler det om liv og død. Da er det viktig at informasjon er gitt basert på objektiv vitenskapelig forskning, ikke anekdotiske bevis eller forvrengt fremstilling av forskningsresultater. Heldigvis er det neppe slik at «stadig flere» velger feil. Et forsvinnende lite antall mennesker velger ineffektiv og farlig alternativ kreftbehandling foran konvensjonell behandling, og jeg har ikke sett tall som tyder på at denne andelen har økt. Heldigvis. Det kan derimot være at flere velger alternativ behandling som et tillegg til konvensjonell kreftbehandling, f.eks. akupunktur eller healing for å dempe bivirkninger, men det er en helt annen diskusjon.

Han får med seg det Humanetiske eldsterådet på at det bør lages en kampanje for å hindre at så mange blir lurt (eller velger feil).

Her insinuerer de at jeg står bak Human-Etisk Forbund (HEF) sin aksjon «Ingen liker å bli lurt«, en aksjon som er plagsom for Kreftsiden fordi de ønsker at folk skal bli lurt. De vil ikke at folk skal være kritiske og se på all informasjon som er tilgjengelig. De vil bare at folk skal tro på det de sier, uten å vurdere kvalitet på den forskning de legger frem, uten å spørre etter objektiv dokumentasjon, uten å tvile på om en udokumentert behandling til 100.000 kroner hver måned virkelig er verdt prisen. Men jeg har ingenting med denne aksjonen å gjøre. Og jeg begynte å skrive kritisk om Kreftsiden (dengang Kreftforbundet) mer enn et halvt år før denne aksjonen ble startet. Jeg fikk ikke en gang vite om aksjonen før den skulle lanseres, og jeg har ingen formell posisjon i HEF overhodet. Jeg kan ikke en gang huske om jeg har betalt medlemsskapet mitt…

Likevel klarer Kreftsiden å skape et bilde av at jeg sitter og trekker i noen tråder og styrer hele showet. Det er en særdeles alternativ virkelighetsoppfatning. Og ikke så rent lite paranoid.

Kreftsiden skriver videre:

Aftenposten leder hadde 20.07.11 overskriften “Rystende om kreftinformasjon“. Pasienter får ikke faktainformasjon om bivirkninger. I 2004 skrev Der Spiegel om cellegiftbehandling av kreftpasienter med spredning under overskriften “Giftkur uten nytte“. Utviklingen av cellegifter fra 1978 til 2002 har ikke gitt lenger overlevelse for kreftsyke med bryst-, prostata-, lunge- og tarmkreft med spredning, dette gjelder kreftsyke i Munchen området.

Hvis informasjonen i Aftenpostens leder er korrekt, så er det helt klart rystende. Pasienter bør få god informasjon. Problemet er at dette ikke er noe argument mot konvensjonell kreftbehandling. Poenget til Kreftsiden synes å være at ettersom cellegift ikke virker, og den har alvorlige bivirkninger, så burde den ikke brukes. Men vi skal snart se at denne påstand om cellegiftens manglende effekt er feil, og i tillegg glemmer de at lederen de henviser til ikke betviler cellegiftens effekt. I lederen finner vi blant annet dette:

«Å bli behandlet for kreft er en svært tøff prosess. Og inntil behandlingsmetodene engang kanskje blir så bra at de ikke medfører bivirkninger eller senskader, må økning i antall pasienter som reddes også føre til økning i tallet på mennesker som dessverre må leve med senskader etter behandlingen.»

Tekstforfatteren erkjenner altså at behandlingsmetodene redder liv, det nøyaktig motsatte budskap av hva Kreftsiden selv påstår.

Hva så med Der Spiegel og påstandene om at cellegift ikke har noen effekt? Kreftsiden har forsøkt seg på dette trikset flere ganger tidligere, og har blitt motsagt med mye saklig informasjon, men de vil ikke lytte.

Trikset de benytter seg av er at de peker ut noen krefttyper i spesielt alvorlige tilfeller, altså «bryst-, prostata-, lunge- og tarmkreft med spredning», og sier at cellegift ikke hjelper noe særlig. Det har en kjerne av sannhet i seg, men hva så? Betyr det at cellegift er en uting? Cellegift hjelper nemlig særdeles godt i andre typer kreft, og kan også ha vesentlig effekt i noen av nevnte krefttyper på et tidligere stadium. Dette argumentet blir som å si at antibiotika hjelper ingenting mot influensavirus, og dermed er antibiotika ubrukelig medisin.

Cellegift er heller ikke primær behandlingsmetode for de aller fleste typer brystkreft. Det er primært stråling og kirurgi som brukes, men studier viser at de som får cellegift som tilleggsbehandling har høyere overlevelsesrate enn andre. Dette fordi cellegiften, ubehagelig som den kan være, kan ta knekken på kreftceller og små svulster andre steder i kroppen som man ikke har mulighet til å oppdage.

En annen viktig bruk av cellegift er for å krympe en svulst slik at en mindre del av brystet trenger å fjernes kirurgisk. Dette er ekstremt viktig for den kreftsyke kvinne, fordi det kan være forskjellen på å få beholde sitt bryst eller fjerne det helt.

En tredje viktig måte å bruke cellegift på er å rett og slett holde mennesker i live. Ved hjelp av cellegift kan man holde uhelbredelige kreftsyke i live ved hjelp av regelmessig cellegiftbehandling for å bremse utviklingen av kreften. Selv om cellegiften ikke kurerer pasienten, så er mange ekstra leveår definitivt noe man må anse som en positiv gevinst av denne behandlingsformen.

Men for Kreftsiden er verden sort/hvitt. Hvis ikke cellegift kurerer alle former for kreft i alle stadier med 100% virkning og uten bivirkninger, så er behandlingen meningsløs, og det er bedre å gå på vitaminkurer og dietter som ikke har andre bivirkninger enn at man dør smertefullt og raskt.

Så er det også slik at selv om Der Spiegel skriver noe, så trenger det ikke være sant. En studie fra M.D. Anderson Cancer Center, en behandlingsinstitusjon Kreftsiden selv stadig referer til som autoritativ, sier nemlig noe annet:

A recent study from M.D. Anderson Cancer Center that compared length of survival of metastatic breast cancer patients treated at their institution in five-year increments, found that median survival had doubled to 51 months (range 33-69 months) in 1995-2000 from a median survival of 27 months (range 21-33 months) only five years earlier, 1990-1994. Five years after their diagnosis with metastatic disease, 40 percent of these patients were still alive, as compared with 29 percent during 1990-1994. At the initiation of their study, during the period 1974-79, only 10 percent of patients were still alive at five years and the median survival was only 15 months (range 11-19 months).

Dette er altså pasienter som har brystkreft med spredning, nettopp de som Kreftsiden påstår ikke har noen effekt av cellegift, hvertfall ikke i Munchen-området.

En annen studie viser også at selv for brystkreft med spredning så øker overlevelsesraten:

Dr Marie Sundquist, from the Department of Surgery, County Hospital, Kalmar, Sweden, said that the median survival times for five-year intervals of 557 metastatic breast cancer patients in Kalmar, Sweden, increased steadily, from 10 months for the 1985 to 1990 period, to 22 months for the 2000 to 2004 period.

[…]

Dr Sundquist told delegates that for 288 patients with grade III tumours, the most aggressive type of breast cancer, the median survival time increased from 10 months for the 1985 to1990 period to 17 months for the 2000 to 2004 period. The increased use of the chemotherapy drugs called anthracyclines and taxanes led to the improved survival outcomes in this group of patients with the aggressive form of metastatic breast cancer, she said.

En studie publisert så tidlig som 1988 viste også en klar sammenheng mellom overlevelsesrate og de som responderte best på cellegiftbehandling hos pasienter som hadde brystkreft med spredning:

The relative efficacies of cytotoxic chemotherapy regimens in the treatment of advanced breast cancer are generally assessed by comparing response rates in randomised trials. Treatment attempts to prolong survival but trials rarely demonstrate a statistically significant survival advantage: it has been argued that chemotherapy does not prolong survival. The correlation between response rates and survival has been examined by reviewing 79 comparisons between arms with unequal response rates in 50 published trials of chemotherapy in advanced breast cancer. In 73% of comparisons the group with the higher response rate also demonstrated the longer median survival (P less than 0.001). Weighted linear regression showed a statistically significant relationship between relative response rates and survival (P less than 0.001). The number of patients in a comparison did not influence this relationship.

En studie publisert i 2007 viste også at cellegift hadde effekt hos slike pasienter:

Population-based access to new therapeutic agents for [metastatic breast cancer] appeared to be associated with improved survival. To the authors’ knowledge, this is the first study to date that demonstrates, from a population-based perspective, improving survival over the past decade for women with [metastatic breast cancer].

Trenger du mer dokumentasjon på at Kreftsiden sprer dødelig desinformasjon? OK, her er en studie fra 2005 som bekrefter at cellegift virker på denne type brystkreftpasienter:

The analysis provided evidence of improvement in prognosis of [metastatic breast cancer] patients that was associated with use of modern chemotherapeutic agents independent of time.

Hva, trenger du enda mer bevis? OK da, her er en enda ferskere studie (metaanalyse) publisert i 2010 som så på kvinner i Hellas som hadde brystkreft med spredning og som ble behandlet med cellegift:

The results of this study provide significant evidence of improvement in prognosis of [metastatic breast cancer] patients within the last 15 years, taking into account all the important significant prognostic factors, and this improvement can be attributed to the use of new systemic treatment agents in the management of the disease.

Et kjapt søk viser at en Cochrane-gjennomgang av cellgift mot prostatakreft også viser en positiv, om enn liten, effekt på overlevelsesraten:

Only studies using docetaxel reported a significant improvement in overall survival compared to best standard of care, although the increase was small (< 2.5 months).

Forfatternes konklusjon lød slik:

Patients with HRPC have not traditionally been offered chemotherapy as a routine treatment because of treatment-related toxicity and poor responses. Recent data from randomised studies, in particular those using docetaxel, have provided encouraging improvements in overall survival, palliation of symptoms, and improvements in quality of life. Chemotherapy should be considered as a treatment option for patients with HRPC. However, patients should make an informed decision based on the risks and benefits of chemotherapy.

Her er en Cochrane-gjennomgang av cellegift på lungekreft med spredning:

Data from 52 trials and 9387 patients were included. The results for modern regimens containing cisplatin favoured chemotherapy in all comparisons and reached conventional levels of significance when used with radical radiotherapy and with supportive care. Trials comparing surgery with surgery plus chemotherapy gave a hazard ratio of 0.87 (13% reduction in the risk of death, equivalent to an absolute benefit of 5% at 5 years). Trials comparing radical radiotherapy with radical radiotherapy plus chemotherapy gave a hazard ratio 0.87 (13% reduction in the risk of death equivalent to an absolute benefit of 4% at 2 years), and trials comparing supportive care with supportive care plus chemotherapy gave a hazard ratio of 0.73 (27% reduction in the risk of death equivalent to a 10% improvement in survival at one year). The essential drugs needed to achieve these effects were not identified. No difference in the size of effect was seen in any subgroup of patients. In all but the radical radiotherapy setting, older trials using long term alkylating agents tended to show a detrimental effect of chemotherapy. This effect reached conventional significance in the adjuvant surgical comparison.

Forfatternes konklusjon lød slik:

At the outset of this meta-analysis there was considerable pessimism about the role of chemotherapy in the treatment of non-small cell lung cancer. These results offer hope of progress and suggest that chemotherapy may have a role in treating this disease.

For småcellet lungekreft er dataene mer sprikende, og effekten av cellegift synes å være usikker.

Og til slutt skal vi se en Cochrane-gjennomgang av effekten av cellegift mot kreft i tykktarm med spredning:

13 randomised controlled trials representing a total of 1365 randomised patients met the inclusion criteria. Meta-analysis of a subset of trials that provided individual patient data demonstrated that palliative chemotherapy was associated with a 35% (95% CI 24% to 44%) reduction in the risk of death. This translates into an absolute improvement in survival of 16% at both 6 months and 12 months and an improvement in median survival of 3.7 months. The overall quality of evidence relating to treatment toxicity, symptom control and quality of life was poor.

Forfatternes konklusjon lød slik:

Chemotherapy is effective in prolonging time to disease progression and survival in patients with advanced colorectal cancer. The survival benefit may be underestimated by this meta-analysis, as a proportion of patients in the control arms of some trials received chemotherapy. No age related differences were found in the effectiveness of chemotherapy, but elderly patients were under represented in trials. Treatment toxicity and impact upon quality of life and symptom control have been inadequately assessed in the majority of trials and further research is needed to clarify the palliative benefit of chemotherapy.

Så ja, cellegift har alvorlige bivirkninger, og hos pasienter hvor effekten kanskje bare gir noen måneder økt levetid må man vurdere om bivirkningene er verdt den ekstra levetiden. Men cellegift kan i noen tilfeller også lindre smerter selv om den ikke kurerer, så dette er et komplisert regnestykke og tunge vurderinger for en døende pasient å ta. Det hjelper dem ikke på noen måte å bli fortalt av Kreftsiden at Der Spiegel mener cellegift ikke virker på disse krefttypene, når sannheten er at solid vitenskapelig forskning viser at den har en effekt.

Så påstanden til Kreftsiden, basert på en artikkel i det «tunge vitenskapelige tidskriftet» Der Spiegel, og helt uten å gidde å sjekke den viktigste kilden til god vitenskapelig informasjon, nemlig Cochrane-databasen, er altså beviselig feil. Cellegiftbehandling har økt levetiden til pasienter med de nevnte former for kreft med spredning. Det er ingen mirakelkur, og effekten kan i blant være liten, men den er der, og den er uhyre viktig for de det gjelder. I tillegg har det skjedd store fremskritt de siste årene, så en avisartikkel fra 2004 er uansett ganske utdatert.

Kreftsiden fortsetter i sin flyer:

De påpeker at cellegift bare sammenlignes med eldre cellegifter og at virkningen derfor er uviss. Ved Universitetet i Munchen kaller de det trikseforskning. Vi kjenner ikke til noen nyere cellegift patenter. Dette tar Pastor Romlid med knusende ro. De etiske komiteene sier at cellegift bare må testes mot cellegift, derfor er alt annet uetisk

Første setning faller på sin egen urimelighet. Hvordan ellers skal man teste cellegift? Hvis man allerede har etablert at en cellegift øker overlevelsesraten, så er eneste måten å finne ut om nye cellegifter virker bedre ved å sammenligne med den beste cellegift som eksisterer (for den relevante krefttypen) på det tidspunkt studien foretas. Er det trikseforskning? Slettes ikke. Det er den eneste korrekte og etisk forsvarlige måten å gjøre det på.

De skriver så at de ikke kjenner til noen nyere cellegiftpatenter. Hva de legger i «nyere» er ikke godt å si, men her er en del nye typer cellegift som er blitt patentert de siste årene:

Tasigna

Tasigna is the brand name for the generic medication, nilotinib. It was originally approved by the FDA in 2007, but was approved for a new use on June 17, 2010. Tasigna is used for the treatment of patients who have been recently diagnosed with Philadelphia-chromosome-positive chronic myeloid leukemia. This is an oral medication which patients take twice daily without food. Tasigna belongs to a class of drugs called kinase inhibitors which help to deactivate enzymes that lead to uncontrolled cancer growth.

Jevtana

Also approved by the FDA on June 17, 2010 is Jevtana for prostate cancer. It is also known by the generic name cabazitaxel. Jevtana is used along with the steroid, prednisone, to treat men with advanced prostate cancer that has spread and did not respond to previous treatment. It is an injectable medication known as a microtubule inhibitor that interrupts the function of cancer cells. Jevtana is a powerful chemo drug that can cause low white blood cell counts which means frequent monitoring of patients treated with this medication.

Tykerb

Tykerb received FDA approval in late January 2010. Also known by its generic name, lapatinib, Tykerb is used for treatment of patients with HER2-positive breast cancer that has spread. The initial approval is for women who have already experienced menopause. Tykerb is combined with letrozole or capecitabine to help women whose breast cancer responds to hormone-blocking treatment. It is an oral medication that has been associated with liver problems during treatment.

Provenge (sipuleucel-T); Dendreon;
For the treatment of hormone refractory prostate cancer, Approved May 2010

2009

The U.S. Food and Drug Administration today approved Rituxan (rituximab) to treat certain patients with chronic lymphocytic leukemia (CLL), a slowly progressing blood and bone marrow cancer.

Rituxan, an anti-cancer drug, is intended for patients with CLL who are beginning chemotherapy for the first time and for those who have not responded to other cancer drugs for CLL. Rituxan is administered with two other chemotherapy drugs, fludarabine and cyclophosphamide.

Votrient (pazopanib); GlaxoSmithKline; For the treatment of renal cell carcinoma, Approved October of 2009

Istodax (romidepsin); Gloucester Pharmaceuticals; For the treatment of cutaneous T-cell lymphoma Nov 2009

Avastin (bevacizumab); Genentech; For the treatment of renal cell carcinoma July 2008

Arzerra (ofatumumab); GlaxoSmithKline; For the treatment of chronic lymphocytic leukemia, Approved Oct 2009

Afinitor (everolimus); Novartis; For the treatment of renal cell carcinoma, Approved March 2009

Vectibix released 2006
Generic Name: Panitumumab

Drug Type:
Vectibix is classified as a «monoclonal antibody» and «signal transduction inhibitor» by binding to epidermal growth factor receptors (EGFR). To treat advanced colon cancer

Alimta® released 2004
Generic name: Pemetrexed
Alimta is the trade name for the generic drug name Pemetrexed. In some cases, health care professionals may use the trade name Alimta when referring to the generic drug name Pemetrexed.

Drug type: Alimta is an anti-cancer («antineoplastic» or «cytotoxic») chemotherapy drug. This medication is classified as an «antimetabolite». To treat non small cell lung cancer non squamous

Drug Type: Tarceva 2004
Genentech, OSI Pharmaceuticals; For the treatment of advanced refractory metastatic non-small cell lung cancer

Targeted therapies
As researchers have come to learn more about the inner workings of cancer cells, they have begun to create new drugs that attack cancer cells more specifically than traditional chemotherapy drugs can. Most attack cells with mutant versions of certain genes, or cells that express too many copies of a particular gene. These drugs can be used as part of primary treatment or after treatment to maintain remission or decrease the chance of recurrence.

Only a handful of these drugs are available at this time. Examples include imatinib (Gleevec®), gefitinib (Iressa®), erlotinib (Tarceva®), sunitinib (Sutent®) and bortezomib (Velcade®). Types of immunotherapies include:

Monoclonal antibody therapy (passive immunotherapies) — rituximab (Rituxan®) and alemtuzumab (Campath®)

Jeg tror vi trygt kan si at Kreftsiden har gjort relativt dårlig research her.

De «etiske komiteene» Kreftsiden nevner er den såkalte Helsinkideklarasjonen som beskriver de etiske retningslinjer som må gjelde for forskning. Disse retningslinjene er fastsatt for å verne pasienter mot uetisk forskning. Kreftsiden liker ikke disse retningslinjene. De vil at slike etiske hensyn skal settes til side. De vil eksempelvis at pasienter med et tidlig avdekket stadie av brystkreft som i over 98% av tilfellene vil bli friske med konvensjonell behandling (kirurgi/stråling/cellegift) skal tas bort fra slik livreddende behandling og heller få en behandlingsform forskningen så langt ikke har klart å vise at har noen effekt. Blås i etikk. Blås i at noen liv kan gå tapt. Her handler det om viktigere ting, nemlig at Kreftsiden skal få rett.

I en aksjon rettet mot Russ 2012 skriver Kreftsiden:

Den student eller skoleelev som klarer å finne en måte å få igangsatt en studie hvor cellegift testes mot f.eks. vitamin C, gurkemeje eller hyperthermia på brystkreftpasienter vil bli tildelt [20.000 kroner].

Alle disse behandlingsformene er testet, og har ikke fått påvist noen god effekt mot kreft. At Kreftsiden bruker penger som lokkemiddel for å få skoleelever til å overbevise kreftsyke pasienter som kan bli friske med konvensjonell behandling til å forkaste denne behandling for å heller være laboratoriemus og etter all sannsynlighet dø helt unødvendig, er helt ufattelig kynisk. Men Kreftsiden liker ikke etiske hensyn, de ler av de «etiske komiteer», så for dem er dette helt uproblematisk.

Deretter kommer noen udokumenterte anekdotiske bevis som handler om alt annet enn kreft og som overser at 1-3% av uhelbredelige kreftpasienter opplever fullstendig remisjon av ukjente grunner. Men så fortsetter de med sin offerprat, dakar Kreftsiden:

Vi tror alle kan enes om at det finnes mange “luringer“ innen både skole- og alternativ medisin. Hvem skal vi stole på? Risikerer vi anarki hvis de kreftsyke får diskutere åpent? Kan det føre til full systemsvikt? Vekkelsespredikant Romlid vil selvfølgelig ikke stå i veien for ytringsfriheten, men etter å ha pratet med eldsterådet ser han det som sin plikt å sørge for at ikke så mange blir lurt eller velger feil. Han velger derfor å blande seg i diskusjoner der han ser at de kreftsyke enten tar feil eller blir lurt. Ytringsfriheten støtter han selvfølgelig, men han må av og til gå litt hardt til verks for at ikke folk skal bli lurt eller velge feil. Vekkelsespredikant Romlid ser i år fram til å starte årets konfirmant undervisning, hvor han skal lære ungdommen å tenke kritisk

Det er her jeg faller av lasset, fordi jeg har aldri noensinne argumentert for at kreftssyke ikke skal få diskutere åpent. Men i enhver diskusjon er det viktig at de får all informasjon. Når Kreftsiden legger ut sin desinformasjon, så parerer jeg med å vise til god forskning. Dette mener Kreftsiden er å kneble kreftssyke. Det er rart, fordi hele hensikten med foreningen Kreftsiden er nettopp å sørge for at kreftssyke skal få informasjon om alle muligheter. Det må vel da også inkludere informasjon om de muligheter som faktisk virker, og informasjon om hvilke alternativer som er dårlige valg basert på den forskning som finnes? Eller mener virkelig Kreftsiden at ved å gi saklig, vitenskapelig basert informasjon så ødelegger man kreftssykes valgmuligheter? De har en merkverdig virkelighetsoppfatning.

Nå er jeg også for snill med Kreftsiden, for deres agenda er slettes ikke å bare gi informasjon om alternativ behandling. Hadde det bare vært det hadde jeg ikke hatt så mye problemer med dem. Det farlige med Kreftsiden er at de aktivt forteller kreftsyke at om de velger konvensjonell behandling, altså dokumentert effektiv kreftbehandling som cellegift, strålebehandling og kirurgi, så vil de dø. Bare om de reiser til Tyskland og får en diettbasert behandling med oljer og multivitaminer, eller inntar aprikoskjerner, eller tar megadoser med vitamin C, vil de bli friske. De går aktivt ut og fraråder alvorlig syke mennesker å få livreddende behandling. Det er særdeles alvorlig, og at ikke myndighetene har reagert på denne foreningen allerede er merkelig.

Det er også litt rart at Kreftsiden ynker seg slik, for mens jeg aldri har nektet dem å kommentere i bloggen min, så har de blokkert meg fra sin Facebookside, og de svarer heller ikke på mail fra meg. I følge deres egne nettsider er deres formål å «legge til rette for å samle og utveksle informasjon om hvordan kreft kan forebygges og behandles«. Men for å utveksle informasjon må man også tillate andre å få delta i debatten og komme med saklige innspill. Kreftsiden synes å definere ordet «utveksle» som en ensrettet informasjonsstrøm som bare støtter en side av saken. De vil altså ikke la meg komme til ordet i noen av de forum de kontrollerer.

Og dette er det store poenget. Kreftsiden ønsker rett og slett ikke de kreftsykes beste. De ønsker ikke at kreftsyke skal få informasjon basert på vitenskap og informasjon som viser alle sider av en sak. De vil at kreftsyke skal velge bort beviselig effektiv behandling og heller reise til ekstremt kostbare behandlingssentre i utlandet som Kreftsiden selv promoterer. All informasjon som taler mot et slikt valg blir sensurert bort, og personer som forsøker å korrigere og balansere den desinformasjon de serverer blir forsøkt uthengt i målrettede kampanjer hvor de fremstiller seg selv som offer for noen stygge, fæle, meningsmotstandere som er så frekke at de våger komme med vitenskapelige referanser som viser at Kreftsiden tar feil.

Hvor troverdig kan en slik forening anses for å være? Ville du kjøpt en bil av en fiskehandler som knebler, mobber, og skryter av strikkmotoren under panseret? Jeg tror ikke det. Dermed bør du nok hvertfall styre unna å ta i mot helseinformasjon fra disse folkene, informasjon som jeg gang på gang på gang har vist er direkte feil.

For mer om Kreftforbundet/Kreftsiden kan du lese disse artiklene og bloggpostene:

Kreftforbundet og positiv tenking
Kosthold, oljer og den nye germanske medisin
Talltriksing og manipulerende anekdoter
Nei, vitamin C og «vitamin B17» virker ikke mot kreft
Konspirasjonsteoriene om legemiddelindustrien holder ikke

Kreftsiden.no – dødelig desinformasjon
Kreftforbundet dytter kreftsyke utfor stupet
Kreftforbundet blir stadig eklere

Og fra ScienceBlogs anbefaler jeg denne:

Does chemotherapy work or not? The «2% gambit»

For en tid tilbake skrev jeg en bloggpost hvor jeg tok for meg et foruminnlegg på nettsidene til Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN). Innlegget var skrevet av NANs eier og rektor, Andreas N. Bjørndal, og handlet om bruk av homeopati mot CFS/ME.

For en tid tilbake dukket det opp en kommentar til bloggposten, skrevet av Andreas Bjørndal selv. Kommentaren gikk i spamfilteret ettersom den inneholdt flere lenker (standard WordPress-innstilling), og der ble den liggende fordi jeg ikke hadde tid til å se på den straks, og så glemte jeg den litt vekk. Men nå fant jeg den igjen og ser at den fortjener et tilsvar. Du kan lese kommentaren her, men jeg gjengir den i sin helhet her i bloggposten, bare avbrutt av mine kommentarer.

Hei Gunnar, like skråsikker på egen fornuft som alltid, ser jeg.

Jeg har igjen valgt å slette deg på FB, men velger å gi deg en mulighet til en fornuftig diskurs, selv om jeg ikke øyner stort håp om at det er mulig.

Han henviser her til at han har valgt å slette meg fra NAN sine Facebookside fordi jeg ved 2-3 anledninger har kommet med kritiske bemerkninger til påstander de legger ut der. Det som fikk begeret til å renne over for Bjørndal må ha vært min kommentar til en posting fra 16. november som så slik ut:

Svaret mitt er slettet, men det jeg kort sagt sa var at jeg sjekket hans påstander og fant at de ikke holdt vann. Han skriver «det er studier som mistenker vertikal overføring» og referer til side 463 i Fenner´s Veterinary Virology. Det jeg fant i boken nederst i det relevante kapittel, på side 465, var én setning som henviste til én enkelt studie:

Siste setning sier:

Finally, although initial experimental trials with salmonid alphavirus suggest a potential role for vertical transmission og the virus, further studies to confirm this important pathway are required.

Så vidt jeg kan forstå sikter man til en norsk studie, Studies on the possibility of vertical transmission of Norwegian salmonid Alphavirus in production of Atlantic salmon in Norway, som konkluderer slik:

Given the difficulties in tracing the virus through the production cycle until development of SAV disease in the marine farm, we cannot draw any firm conclusions about whether vertical transmission occurs in Norwegian salmon production, and we cannot exclude the possibility that the development of SAV after 1 year at sea was caused by horizontal transmission rather than vertical transmission.

I studien undersøker man muligheten for en vertikal overføring av dette lakseviruset fra et oppdrettsanlegg til et annet, altså at viruset smitter til fiskens avkom (smolt) som fører det videre. Men studien konkluderer med at det kan like gjerne være horisontal overføring (smitte mellom voksne lakser). Det er altså bare en hypotese som ikke er bekreftet på noe vis. Likevel bruker Bjørndal dette til å male et skremselsbilde av en truende situasjon for menneskeheten.

Det Bjørndal ikke nevner er etterfølgende studier som for eksempel denne: Lack of evidence for vertical transmission of SAV 3 using gametes of Atlantic salmon, Salmo salar L., exposed by natural and experimental routes som konkluderer slik:

This result shows that SAV 3 is not readily transmitted vertically from parents to offspring. Additional negative PCR results from salmon sampled in commercial hatcheries support these findings. Also, recent studies have shown that risk factors for the horizontal transmission route explain the vast majority of PD outbreaks in Norway. It is concluded that if it happens at all, vertical transmission is of minor importance in the spread of SAV 3.

Hensikten med Bjørndals kritikk er at han er notorisk motstander av antibiotika og frykter at menneskeheten gjennom medisinsk behandling av syke mennesker egentlig bare «tukler med naturen» på en måte som gjør at vi legger til rette for skumle virus som en dag vil gjøre stor skade, for eksempel laksevirus som hopper over på mennesker.

Tygg litt på det. Bjørndal synes at antibiotika, et gruppe bakteriedrepende medikamenter som har reddet flere hundre millioner menneskeliv etter at Alexander Fleming oppdaget penicillin i 1928, er negativt for menneskeheten. Noe vi helst burde styre unna. Tidligere i år skrev nemlig Bjørndal følgende på NAN sine nettsider:

Spørmålet er om dette bildet av moderne medisin og legemiddelindustri er i ferd med å endres. Sitter vi på en tidsinnstilt bombe? Er denne rapporten fra WHO nok et tegn på dette? Vil vi se pandemier som aldri hadde forekommet hvis det ikke var nettopp pga antibiotika, vaksiner og sterke medikamenter? Vil vi se nye kroniske sykdommer som er skapt av moderne legemidler?

Jeg kommenterte dette i denne bloggposten, og det er hårreisende at denne mannen faktisk mener at antibiotika er en uting, og at man heller burde satse på homeopati, altså dokumentert ineffektiv religiøst basert tullemedisin, en strategi som umiddelbart ville senket vår levealder med mange år og sørget for at en stor del av våre barn døde i ung alder.

Så Bjørndal slettet meg fra NAN sin Facebookside fordi jeg våget å vise til vitenskapelige referanser som ga leserne et litt annet bilde av virkeligheten enn det bildet han ønsket å tegne for sine tilhengere. Takhøyden er ikke veldig stor i homeopatileiren. Men de har det mest behagelig slik. Fritatt for kritikk.

Bjørndal fortsetter i sin kommentar:

Du har sikkert ikke engang undret deg hvorfor jeg ikke gidder å ta en debatt med deg, men jeg skal likevel fortelle deg det. Det er ene og alene fordi jeg opplever at du snakker om ting du har for lite greie på, som om du skulle være en ekspert – noe jeg opplever som et dårlig utgangspunkt for en fruktbar dialog.

Da jeg hørte ditt intervju om vaksine på saltklypa håpet jeg nesten av du var forskånet fra å oppdatere deg på oppvasken som kom etter svineinfluensa saken, men jeg vet ikke om du evner å se det. Det virker som halleluja-menigheten fra blogg og skepsisforum er alt som skal til for å få deg til å tikke.

Heller enn å evne å peke på faktiske feil i mine kommentarer og bloggposter, så går han altså på person. Igjen klassisk taktikk fra homeopatileiren. Han har en dårlig sak, og han vet det, så for å beskytte sitt daglige levebrød må han forsøke å sverte motparten i håp om at det vil undergrave tidligere og fremtidig kritikk.

Det er nå likevel fascinerende at han faktisk har lyttet til Saltklypa. Det håper jeg han vil fortsette med. Kanskje han lærer noe om kritisk tenking. Når det er sagt skjønner jeg ikke helt hva denne vaksinemotstanderen sikter til når han peker på svineinfluensavaksinen. Det har så vidt jeg har fått med meg ikke vært noen reell oppvask i etterkant av vaksineprogrammet.

Vaksinemotstandere synes å leve i den villfarelse at det har vært stor faglig kritikk av H1N1-vaksinen i etterkant av pandemien, og at de nå kan nyte følelsen av å ha hatt rett hele tiden. Mye av dette er nå knyttet til den muligen sammenhengen mellom Pandemrix og narkolepsi. Vel, la oss se litt på det. Det er oppdaget en mulig sammenheng mellom vaksinen og narkolepsi. Denne sammenheng opptrer så sjelden at den er helt umulig å oppdage gjennom kliniske studier. Det kan kun oppdages i post-surveillance (fase 4)-studier når flere millioner mennesker har fått vaksinen. Dette sa både Folkehelseinstituttet og produsenten GlaxoSmithKline fra starten av, fordi slik er det alltid med nye medisiner og vaksiner. Bivirkninger som oppstår ekstremt sjelden kan av naturlig årsaker ikke fanges opp i mindre kliniske studier.

Slike bivirkninger vet vi altså kan oppstå, men om man skulle la være å gi vaksiner fordi de teoretisk sett kan trigge immunreaksjoner hos noen ytterst få mennesker som vi aldri kan vite før vi har gitt vaksinen til tilstrekkelig mange, så vil vi aldri kunne utvikle flere vaksiner eller legemidler. Det er rett og slett en risiko vi må leve med.

Risikoen for narkolepsi er også ekstremt liten. Det er snakk om kanskje 3-4 ekstra tilfeller per 100.000 vaksinerte, kun i aldersgruppen 5-19 år, og kun i enkelt geografiske områder. Derimot har analyser vist at vaksinen avverget mange tilfeller av sykdom og død. I Finland hvor bekymringen for en kobling mellom narkolepsi og Pandemrix først oppstod, er situasjonen slik:

I Finland ble ca. halvparten av befolkningen vaksinert mot svineinfluensa. Da epidemien var på sitt høyeste var det 400 pasienter innlagt på sykehus med svineinfluensa, og over 50 ble behandlet på intensivavdelinger (pasienter under 65 år). 44 døde som følge av svineinfluensaen. Under influensasesongen 2010 – 2011 ble 52 pasienter behandlet på intensivavdeling og 13 døde. Når en ser på sykelighetstallene og dødstallene for disse to periodene har man beregnet at en hadde mellom 75 og 88 prosent beskyttelse mot svineinfluensa siste periode og en antar at 40 000 tilfeller av svineinfluensa ble forebygget.

Svineinfluensaen var et skummelt virus. Mens det i vanlige influensasesonger så godt som aldri dør folk under 70 år, var alle 30+ dødsfall i Norge, med unntak av ett, hos folk under 70 år, mange av dem i 20-30 årene. Det er helt unikt. Hadde en ukjent sykdom plutselig rammet Norge som tok livet av 30 unge mennesker ville folk fått panikk. Men av en eller annen merkelig grunn er det visst greit at unge mennesker dør når det «bare» er influensa, og når de er svekket i forkant uansett. Det ironiske er at de som har utviklet narkolepsi mest sannsynlig også er «svekket i forkant» gjennom en genetisk betinget reaksjon. Hvorfor er dette mer problematisk?

I England hvor man vaksinerte mye mindre enn Norge fikk de ny bølge i 2011 med rundt 30 nye dødsfall. Vi slapp det fordi så mange lot seg vaksinere. I min bok er det en god ting når folk ikke dør helt unødvendig, kanskje spesielt unge mennesker.

På toppen av det hele er det altså ennå ikke gjort noen endelig kobling mellom Pandemrix og narkolepsi, selv om mye tyder på at det kan være en sammenheng, f.eks. at adjuvansen i vaksinen stimulerte immunsystemet så kraftig at det hos noen førte til en permanent skade, narkolepsi. Andre analyser peker likevel i retning av at det kan har vært svineinfluensaen selv om utløste narkolepsien:

The onset of narcolepsy appears to follow seasonal patterns of H1N1 and other upper airway infections, according to a new study of patients in China that was led by Stanford University School of Medicine narcolepsy expert Emmanuel Mignot, MD.

The findings, published online Aug. 22 in Annals of Neurology, a journal of the American Neurological Association and Child Neurology Society, show that a peak in narcolepsy cases occurred five to seven months after a peak in flu/cold or H1N1 infections in the country.

«Together with recent findings, these results strongly suggest that winter airway infections such as influenza A (including H1N1), and/or Streptococcus pyogenes are triggers for narcolepsy«, Mignot, a professor of psychiatry and behavioral sciences, and his colleagues wrote in the paper.

The study follows recent reports that a particular H1N1 vaccine, not one used in the United States or China, seemed to lead to narcolepsy. This new paper, however, found no correlation between vaccination and narcolepsy among the patients studied in China. «The new finding of an association with infection, and not vaccination, is important as it suggests that limiting vaccination because of a fear of narcolepsy could actually increase overall risk,» the authors wrote.

Det samme ser vi med Guillan-Barré-syndromet (GBS) som en del frykter å få etter vaksine. GBS utløses av en infeksjon, f.eks. influensavirusinfeksjon, og når man vaksinerer seg så reduserer man nettopp risiko for infeksjon. Ergo så reduserer man også risiko for GBS, selv om vaksinen i sjeldne tilfeller kan utløse GBS. Men vaksinen reduserer altså totalrisikoen for GBS, og kanskje gjør også influensavaksinen det når det gjelder narkolepsi. Vi vet ikke ennå.

Poenget er at jeg ikke forstår helt hva som menes med at vi har sett noen oppvask i etterkant av vaksineprogrammet mot svineinfluensa. Ja, vi har hatt mange kritikere, da spesielt vaksinemotstandere, men jeg har ennå til gode å se at noen av disse har hatt noe relevant å komme med. Pandemrix er dokumentert å ha vært svært effektiv og defintivt avverget flere dødsfall og alvorlig sykdom enn antall tilfeller narkolepsi den har påført. Det var fakta da vi spilte inn Saltklypa-episoden om vaksinen, og det er fakta nå.

Hele situasjonen med narkolepsi viser også at myndighetene og produsenter har fulgt opp befolkningen tett for å avdekke bivirkninger, og straks denne mulige bivirkningen ble kjent ble alle tall offentliggjort og man satte i gang full etterforskning. Det er stikk i strid med det budskapet vaksinemotstanderne som regel forkynner om en konspiratorisk mafia bestående av legemiddelindustrien og sentrale personer i myndighetene som sammen ønsker å lure befolkningen til å ta mest mulig vaksiner slik at de selv kan tjene mye penger.

Pandemrix brukes ikke lengre ettersom vaksine mot H1N1 nå finnes i vanlig influensavaksine, og i påvente av en endelig avklaring omkring en mulig sammenheng med narkolepsi så vil den heller ikke bli brukt i de aktuelle aldersgrupper om det skulle bli et slikt behov i fremtiden. Det er ryddig, det er trygt, det er gjennomsiktig, og det er forsvarlig.

Bjørndal skriver videre:

Når du lager et nummer av det jeg skriver på NAN sitt forum om tarm CFS/ME og Johneinum så viser du igjen din manglende forståelse og kompetanse i medisinske emner. Når du velger å ta diskusjonen ut av vårt forum kan jeg ikke se hva du har der å gjøre.

Det å være ute etter å finne feil, er en ting, det å finne ut av hvor meningsforskjell ligger, noe helt annet.

For det første tar du dette ut av sin sammenheng, uten å gjøre lesere oppmerksom på det, men det er kanskje ikke så nøye når det er du som gjør det?

Jeg er usikker på hva Bjørndal mener med dette. Jeg lenker til originalinnlegget hans så alle kan lese det i sin helhet og jeg siterer noen relevante avsnitt på vanlig måte. Alle som leser bloggposten skjønner at dette er korte utdrag og ikke en komplett gjengivelse av hele innlegget hans, noe som også ville vært dårlig sitatskikk. Hele denne kritikken virker meningsløs og litt desperat etter å finne noe å ta meg på heller enn å diskutere sak.

Han fortsetter:

De som arbeider med ME / CFS er klar over utfordringene som ligger i å enes om begreper, kriterier og definisjoner. De fleste som er innenfor fagfeltene har fått med seg en utvikling og diskusjon som du synes å ikke kjenne til.

Igjen en påstand uten begrunnelse lagt frem på en måte som får det til å høres ut som om jeg ikke har nok kunnskap til å diskutere med slike allvitere som Bjørndal selv. Samtidig så kritiserer han meg innledningsvis for å være for «skråsikker på egen fornuft«. Splint, bjelke, øye osv.

Tilbakemeldinger fra de som kanskje er mest inne i ME-debatten her til lands har vært utelukkende positive på denne bloggposten og spesielt på min presisering av hvor viktig det er å bruke korrekte diagnosekriterier. Hvis Bjørndal mener at jeg og alle disse ME-involverte personene tar feil, så hadde det vært fint om han påpekte hvor vi tar feil og holdt seg til sak, men det gjør han ikke. Han vil heller bare være diffus slik at han kan hovere uten å måtte stå til rette for sine påstander.

Bjørndal skriver videre:

Å forsøke å lage et billig poeng av dette kan skyldes:
– at du ikke ser hva det egentlig skrives om
– at du ikke evner å se hvordan begrepene har vært brukt som overlappende og enda brukes omhverandre
– at du kun er ute etter latterliggjøring og billige poeng
– at du tar det for gitt eller ikke tror jeg er klar over disse utfordringene

Det eneste jeg blir sittende igjen med er hvordan noen kan være så skråsikre på fagområder de tydeligvis ikke har annen oversikt over en noen søk her og der på nettet.

Jeg er slettes ingen ekspert på CFS/ME, la det være klart, men jeg har heller aldri hevdet å være det. Derimot har jeg fulgt debatten i et par år, lest veldig mye om det ettersom jeg følger mange ME-syke og ME-aktivister i de sosiale medier, og hatt mange diskusjoner om det med oppegående fagpersoner, så litt kan jeg. Kritikken Bjørndal retter mot meg har ingen rot i virkeligheten hvis man leser bloggposten min og ser hva jeg faktisk skriver.

Han fortsetter:

Dessuten burde du fått med deg at mitt innlegg kom flere uker før de nye kriteriene du synes jeg burde ha lest ble publisert – men hva spiller det for rolle for deg, du forventer vel at jeg ikke følger med på slikt, er upresis eller visste dette og valgte å skrive det feil?

Spørsmålet blir nå om du visste det og skulle ha et billig poeng, eller var det noe du ikke hadde tenkt på som en mulighet, eller gadd å sjekke i din ufeilbarlighet?

Det er helt greit med en begrepsdiskusjon, men det er ikke greit å være skråsikker og gjøre slike feil.

Dette er ren løgn. I bloggposten skriver jeg følgende:

Selv om Bjørndal skriver om CFS/ME, så viser han til en studie på bare CFS, og som i tillegg har valgt å bruke de svært svake Oxford-kriteriene fra 1991 for å definere lidelsen. Disse kriteriene er gamle, er ubrukelige til å definere ME, og er diffuse selv i å definere CFS. Oxford-definisjonen av CFS inkluderer eksempelvis psykiske lidelser som depresjoner, angst og hyperventilering, og de utelukker heller ikke generell langvarig utmattelse som skyldes andre sykdommer. Studien sier altså ingenting om ME-syke, og sier egentlig lite om effekten på CFS også, da denne lidelsen i senere tid har fått strengere diagnosekriterier. Hvorfor en studie publisert i 2004 velger å bruke så gamle diagnosekriterier, heller enn for eksempel den mye bedre og strengere CDC-definisjonen fra 1994 eller de mest brukte kanadiske kriteriene fra 2003, er merkverdig, men sikkert svært praktisk for å få homeopati til å ta seg best mulig ut.

Jeg påpeker altså at studien fra 2004 burde forholdt seg til nyere diagnosekriterier fra 1994 eller 2003, ikke Bjørndal selv.

Jeg nevner også de helt nye internasjonale konsensuskriteriene som ble publisert 22. august 2011, men sier aldri at Bjørndal burde forholdt seg til disse i sitt innlegg. Jeg ønsker bare å påpeke ovenfor leserne at det nå finnes nye kriterier som viser at ME faktisk er en nevroimmunologisk sykdom og at nettopp derfor er diagnosekriterier helt avgjørende om man skal gjennomføre forskning for å finne ut om en behandling virker mot ME.

Likevel raser altså Bjørndal mot meg og mener jeg lyver og oppfører meg uredelig. For et merkelig og barnslig spill.

Kommentaren hans fortsetter:

Du og dine meningsfeller er jo store entusiaster for Edzard Ernst, neste gang du har litt tid så kan du jo leke leken «Finn 10 feil» i hans arbeider, det er lett, fordi det er så mange flere.

Kongen av Vage Påstander, aka Andreas Bjørndal, lirer av seg enda en slik. Han insinuerer at noe er feil, slik han alltid gjør, men uten å noensinne konkretisere hva som er feil. Han er en ekspert i manipulativ debatteknikk hvor han hele veien forsøker å så tvil hos leseren, men uten å underbygge hva han egentlig mener eller sikter til. Det viktige for Bjørndal er å fremstille seg selv som den kunnskapsrike mens motparten er kunnskapsløs og dum, og så må vitenskapelig dokumentasjon bare feies under teppet. Heldigvis er de fleste av mine lesere smartere enn at de går i en slik felle.

Videre skriver han:

Hvis du ikke ønsker å bruke din kritiske sans på dette så kan jo jeg fortelle deg hva han sier om homeopati og CFS i sin kritikk mot homeopatien «For one condition, namely chronic fatigue syndrome, the direction of evidence changed in a «positive» sense.» Hans poeng er at jo mer forskning på homeopati, jo dårligere blir resultatene, men det er et unntak i henhold til Ernst. (PS, jeg ville ikke tatt ham som en særlig god kilde – men det vet du jo, så kan jo du velge å ta ham som du vil)
Eller kanskje velger du å se på dette som en av feilene i hans arbeider?

Det er korrekt at i denne gjennomgangen så peker Ernst på at for én lidelse, nemlig CFS, har retningen av evidens for effekt av homeopati blitt bedre om man sammenligner forskningen som forelå i 2000 med den som forelå i 2005. Det Bjørndal ikke nevner er likevel fotnoten merket med *:

Selv om trenden altså har gått i positiv retning, så betyr det ingenting ettersom mengden av dokumentasjon ikke er stor nok til at man kan vektlegge det. Det var lite dokumentasjon i 2000, og moderate mengder i 2005, men ikke den mengde som kreves for å kunne si noe med vitenskapelig tyngde.

Igjen gjør Bjørndal det han er best til, nemlig å ta løsrevne sitater og studier som støtter hans sak og fremstille det som om forskningen støtter hans ståsted. Det er uredelig og spesielt kynisk ettersom han har direkte økonomiske interesser i å drive denne form for desinformasjon.

Jeg gjorde for moro skyld et nytt søk på homeopati og «chronic fatigue syndrome» i PubMed og oppdaget at det i oktober 2011 i tidsskriftet BMC Complementary Alternative Medicine er publisert en ny systematisk gjennomgang av all forskning. Og hva sier denne gjennomgangen gjort av forskere ved Universitetet i Tromsø? Jo (min utheving):

A total of 26 RCTs, which included 3,273 participants, met our inclusion criteria. The CAM therapy from the RCTs included the following: mind-body medicine, distant healing, massage, tuina and tai chi, homeopathy, ginseng, and dietary supplementation. Studies of qigong, massage and tuina were demonstrated to have positive effects, whereas distant healing failed to do so. Compared with placebo, homeopathy also had insufficient evidence of symptom improvement in CFS. Seventeen studies tested supplements for CFS. Most of the supplements failed to show beneficial effects for CFS, with the exception of NADH and magnesium.

Den dag i dag mangler det altså vitenskapelig dokumentasjon på at homeopati har noen som helst effekt mot CFS. Sett i lys av at homeopati ikke inneholder noe aktiv substans, og at det er dokumentert ineffektivt mot alle andre lidelser, er det lite grunn til å tro at det noensinne vil dukke opp noe god forskning som viser slik effekt mot CFS eller ME.

Det er også verdt å gjenta igjen at måten man undersøker dette på er helt avgjørende fordi det slettes ikke er urimelig at gjentatte samtaler med en dyktig homeopat kan ha positiv effekt på psykiske lidelser eller stressrelaterte diagnoser. Effekten på ekte ME vil derfor være marginal eller ikke-eksisterende, ettersom dette er en sykdom som ikke først og fremst «sitter i hodet». Det interessante i disse studiene er likevel ikke om homeopatisk behandling som helhet virker, men om de homeopatiske preparatene har en terapeutisk effekt. Hvis man ikke utfører studien på en måte som gjør at det kun er preparatet som varieres mellom testgruppe og kontrollgruppe, så vil man ikke finne annet enn at gode mellommenneskelige samtaler fra en engasjert person med tid og empati har en positiv effekt for mange psykiske og stressrelaterte lidelser. Men det vet vi allerede. Det vi ønsker å finne ut er om homeopatiske preparater faktisk har en terapeutisk effekt på somatiske sykdommer ettersom de tross alt ikke inneholder noe aktivt stoff.

Likevel, summen av forskning peker altså fortsatt i negativ retning.

Bjørndal skriver:

Vel Gunnar, jeg har i dag slettet deg fra FB siden vår, ene og alene fordi jeg ikke gidder å bruke tid på slikt tull, slik det også har vært i andre sammenhenger jeg har støtt på deg.

Å kneble meningsmotstandere er alltid en behagelig og enkel utvei. Det påfallende med hele denne kommentaren fra Bjørndal er at den ikke inneholder et eneste saklig argument til støtte for hans påstand om at homeopati virker mot CFS/ME. Det er bare en tirade i personangrep og bortforklaringer, fullstendig blottet for substans. Det er en øvelse i metaargumentasjon, en diskusjonsform med like lite innhold som den homeopatiske medisin har forsøker å forsvare.

Videre:

Vi ser og oppfatter virkeligheten ulikt, jeg har ingen intensjoner eller behov for å få deg til å se den med mine øyne, vet ikke om du ville evne det engang. Vi kunne sikkert blitt enige om kriterier for en diskurs og vi kunne blitt enige om kriterier for evidens, men jeg tror reisen hadde stanset der.

Om vi skulle se på evidensens begrensninger, f.eks utfordringene i møtet mellom subjekt og evidens, noe jeg syns ikke bare er mer spennende, men også mer relevant når man arbeider i dette fagområdet, så tror jeg ikke jeg hadde fått deg med meg. Tar jeg feil og du har en oppriktig intensjon om saklighet og diskurs står døren på gløtt. Du synes å ha svarene, personlig er jeg mye mer begeistret for å stå i spørsmålene.

Jeg engasjerer meg stadig vekk, viser til vitenskapelige referanser og stiller saklige spørsmål. Du svarer aldri, men velger å heller blokkere meg. Hvem av oss er den nysgjerige part som ønsker «saklighet og diskurs» sa du?

Kommentaren hans fortsetter:

Først vil jeg be deg om å realitets forankre ditt bilde av EBM, og hvor mye som vi enda ikke vet, og hvor lite som virkelig er effektivt, kritisk å reflektere over EBM og så vil jeg fortelle deg hvordan jeg oppfatter din rolle og be deg reflektere over dens utfordringer.

Ah, den vanlige «hvis vitenskapelig metode viser at homeopati ikke har noen terapeutisk effekt i kontrollerte studier, så er det vitenskapelig metode det er noe galt med, ikke homeopati«. Sorry Bjørndal. Jeg har hørt det hele før, og det imponerer meg ikke noe særlig. Hva om du heller diskuterte sak heller enn å forsøke deg på alle omveier du kan finne?

For øvrig er jeg enig i at EBM har sine begrensninger, og nettopp derfor er jeg selv mer tilhenger av SBM, Science-Based Medicine:

Good science is the best and only way to determine which treatments and products are truly safe and effective. That idea is already formalized in a movement known as evidence-based medicine (EBM). EBM is a vital and positive influence on the practice of medicine, but it has limitations and problems in practice: it often overemphasizes the value of evidence from clinical trials alone, with some unintended consequences, such as taxpayer dollars spent on “more research” of questionable value. The idea of SBM is not to compete with EBM, but a call to enhance it with a broader view: to answer the question “what works?” we must give more importance to our cumulative scientific knowledge from all relevant disciplines.

Et annet relevant utdrag fra beskrivelsen av SBM finnes her:

All of science describes the same reality, and therefore it must (if it is functioning properly) all be mutually compatible. Collectively, science builds one cumulative model of the natural world. This means we can make rational judgments about what is likely to be true based upon what is already well established. This does not necessarily equate to rejecting new ideas out-of-hand, but rather to adjusting the threshold of evidence required to establish a new claim based upon the prior scientific plausibility of the new claim. Failure to do so leads to conclusions and recommendations that are not reliable, and therefore medical practices that are not reliably safe and effective.

Homeopati rammes spesielt hardt av SBM fordi selv om enkeltstudier viser positive resultater, så må dette tolkes i lys av alle andre vitenskapelige grener, i dette tilfellet spesielt kjemi og fysikk, så vel som biologi og medisin. Der kommer homopati svært dårlig ut.

Vi har for øvrig nylig hatt en lang diskusjon i kommentarfeltet til denne bloggposten omkring nettopp EBM, hvor mye av skolemedisinen som er evidensbasert, og en del påstander Bjørndal også er kjent for å lire av seg, så jeg har reflektert mye over disse tingene.

Bjørndal skriver videre:

Altså å diskutere eller ha en diskurs basert på felles prinsipper er greit nok, men den manglende sakelig tilnærming, fagkompetanse, redelighet og respekt som så mange skeptikere representerer det gavner ikke annet enn en dårlig kopi av MAD. Det er en form for retorikk som selv den vanlige mann i gate, knapt drar på smilebåndet av.

Og likevel evner han ikke ta meg i et eneste faktisk eksempel på at jeg er usaklig, gjengir noe feil, eller er uredelig. Ikke et eneste eksempel. Tvert i mot viser jeg gjentatte ganger hvordan han er usaklig, hvordan han gjengir forskningen feil, hvordan han er direkte uredelig i sin omgang med sannheten, og hvordan han i mangel på respekt for meningsmotstandere heller blokkerer dem heller enn å svare på spørsmål og diskutere på skikkelig vis. Kan noen dra den bjelken ut av øyet hans snart?

Han skriver:

Du skal vite at jeg respekterer at du ofte står frem med navn, jeg respekterer at du søker kilder og søker å underbygge dine påstander, jeg respekterer at du ønske å slå et slag for kritisk tanke og forskning. Det jeg savner er et genuint ønske om å forstå andres standpunkter (ikke for enighet), å være spørrende og undrende, samt en refleksjon over egne begrensning og gjennom det respekt for medisinsk fagkompetanse.

Vel, det er uttallige leger, forskere, psykologer, ulikt helsepersonell og andre fagpersoner som leser bloggen min, og hvis jeg skriver noe feil så er de raske til å korrigere meg. Min blogg blir i praksis «fagfellevurdert» for å si det litt enkelt. Jeg er alltid tydelig på at jeg ikke selv har medisinsk fagkompetanse, men jeg har mange fagpersoner i nettverket rundt meg, og kan spørre dem om jeg er usikker på noe. Når jeg påstår noe så dokumenterer jeg det også alltid med referanser slik at folk kan sjekke selv og si fra om jeg tar feil.

Jeg er alltid spørrende og undrende, ellers hadde jeg hatt null interesse av å blogge om for eksempel homeopati. Men når jeg finner svar så forholder jeg meg også til dem. Jeg går ikke i den fellen hvor jeg «bare stiller spørsmål» for å gi meg selv en aura av åpenhet og ydmykhet. Jeg stiller spørsmål, men jeg søker også gode svar, og når jeg finner dem i henhold til vitenskapelig metode, så forholder jeg meg til dem. Bjørndal er fryktelig god til å «bare stille spørsmål«, men han er fryktelig lite god til å også samtidig lete etter svar.

Jeg går alltid inn i en slik bloggpost med et ønske om å finne ut hva som er sant. Leser jeg noe av Bjørndal så tenker jeg først og fremst: Har han virkelig et poeng her? Kan det stemme det han sier? Så dykker jeg ned i forskningen, søker og leser, og gradvis danner det seg et klart bilde av at Bjørndal som regel tar feil, at homeopatitilhengere alltid har gjengitt bare et selektivt utvalg av forskningen, og gjerne også forvrengt de faktiske konklusjoner. Og alt dette kan folk overprøve meg på. De kan sjekke mine kilder og se om jeg tar feil. Mitt kommentarfelt er åpent for enhver meningsmotstander og kritiker, og jeg blokkerer ikke andre slik Bjørndal gjør.

Jeg har enorm respekt for medisinsk fagkompetanse. Det er derfor jeg alltid støtter meg på god forskning og medisinske fagfolk når jeg forsøker å finne ut noe. Jeg baserer meg ikke på anekdoter, selektivt utvalg av dårlige studier, eller mystiske forklaringer for å bortforklare ubehagelige resultater. Jeg skulle ønske Bjørndal kunne vise den samme respekt ovenfor medisinen og vitenskapelig metode. Han later som han gjør det, men straks han møter resultater som ikke passer med hans forutinntatte syn, så konkluderer han med at det er vitenskapen og medisinen det er noe galt med.

Og tenk litt på følgende: Andreas N Bjørndal ønsker å fjerne de kanskje to viktigste enkeltfaktorene til en opprettholdelse av den gode folkehelsen, nemlig antibiotika og vaksiner, de to best dokumenterte medisinske verktøy som tilnærmet alle leger og medisinske fagpersoner i hele verden anerkjenner som kritiske for den moderne verdens helsetilstand, og så hevder han å ha respekt for medisinsk fagkompetanse? Det er intet mindre enn latterlig.

Kommentaren nærmer seg slutten:

Jeg skal også være helt ærlig med deg og si at så lenge båndene mellom deg og Skepsis og HEF er så klare, så devaluerer det din seriøsitet i mine øyne. Miljøer som gjør en tryllekunstner med store hull i vitenskapelig kompetanse og manglende redelighet til en guru stiller jeg meg meget skeptisk til.

Og der kom den. Bjørndal liker ikke saklig kritikk underbygget med vitenskapelige referanser fordi det kommer fra en person som har vært styremedlem i Skepsis i 8-9 måneder og er vanlig (muligens) betalende medlem i Human-Etisk Forbund. Jeg har heldigvis mer respekt for mine meningsmotstandere enn hva han har. Jeg avfeier aldri Bjørndals påstander med at «han er homeopat og tilknyttet NAN«. Jeg sjekker derimot påstandene hans mot den vitenskapelige litteratur og kritiserer dem på faglig grunnlag. Den respekt og ydmykhet evner ikke han selv å vise dessverre.

Påstanden om at noen av oss ser på James Randi som en guru er også ettertrykkelig feil, men en vanlig påstand fra alternativleiren. Randi må stå til rette for sine uttalelser like mye som alle andre. Da han eksempelvis antydet at han ikke trodde på menneskeskapt global oppvarming fikk han så ørene flagret. Og han endte opp med å korrigere seg selv noen dager senere.

Randi har gjort mye bra for skeptikerbevegelsen, men som selvstendige, kritiske tenkere er det ingen av oss som ser på ham som noen guru. Jeg er like kritisk til Randi som til andre mennesker, og er slettes ikke enig i alt han sier eller skriver. Men det interessante er å se hvordan Bjørndal atter en gang forsøker å sverte meningsmotstandere heller enn å diskutere sak.

Ikke én gang i denne kommentaren adresserer han min faktiske vitenskapelige kritikk av hans foruminnlegg, eller kommer med dokumentasjon som viser at hans konklusjon er korrekt mens min er feil. Han prøver istedenfor på flere ulike måter å fortelle at jeg er inkompetent og en hjernedød skeptikerzombie som blindt gjør det som føles godt for meg («halleluja-menigheten») og som ukritisk følger i fotsporende til en gammel tryllekunstner. Hele kommentaren til Bjørndal er en studie i logiske tankefeil og retoriske triks. Men homeopatiens effekt på CFS/ME vil han visst ikke diskutere. Jeg lurer på hvorfor…

Det er også fascinerende å se at selv når han nevner James Randi velger han å lenke til en fersk sak hvor James Randis samlivspartner i nesten 30 år nå er siktet for identitetstyveri. På hvilken måte er det relevant for meg, Skepsis, HEF eller hvorvidt homeopati virker mot CFS/ME? Bjørndal driver stråmannsargumentasjon og kaster frempå avledningsmanøver etter avledningsmanøver i håp om at ingen skal oppdage at han ikke klarer å legge frem det minste dokumentasjon for at homeopati virker mot CFS/ME.

Det er bare å merke seg hvor stusselig Bjørndal er i sin debattform. Alt handler om person. Alt handler om å sverte motparten. Alt handler om å for enhver pris unngå saklig debatt på vitenskapelige premisser. Fordi der vil han tape så det synger. Han har bygget sitt imperie på kvikksand, og kaver febrilsk for å holde hodet over overflaten. Det er trist å observere.

Han avslutter kommentaren sin slik:

PS Tilgi meg om jeg ikke sjekker om du svarer på dette, før jeg tilfeldig ramler borti i det

Tro meg Bjørndal, du er tilgitt. Men du er velkommen tilbake den dagen du har noe av substans å servere oss. Sånn for eksempel noe som helst av god vitenskapelig dokumentasjon for at homeopati har en terapeutisk effekt utover placeboeffekten for lidelser som ikke normalt går over av seg selv.

Det hadde vært noe det.

I 2012 skal jeg bli flinkere til å blogge småsaker, ikke bare de store bloggpostene med mye research bak som tar timesvis å skrive. Hvis jeg ikke holder det løftet kan dere sparke meg litt bak for å få meg til å skjerpe meg.

For å starte den trenden tenkte jeg å skrive et par ord om en klassisk påstand fra alternative som er overdrevent kritiske til legemiddelindustrien. Det handler ofte om kreft, og påstanden er omtrent som følger:

Kuren for kreft er funnet for lenge siden. Naturlige stoffer både forebygger og bekjemper kreft med 100% effektivitet, men ettersom naturlige stoffer ikke kan patenteres er det ingen som vil bruke penger på å forske på det. Legemiddelindustrien undertrykker derfor også informasjon om disse naturlige stoffene for å unngå konkurranse.

Det finnes flere ankepunkter mot en slik påstand. En av de er at man selger vann på flaske. Tenk litt på det. Rent vann, som de aller fleste i den vestlige verden kan få i rike monn ved å skru på en kran i sitt eget hjem, kan selges i flasker i butikk til en vanvittig pris. Noe som er 100% naturlig, som er tilgjengelig for alle, som koster i praksis kroner null, kan altså likevel selges til relativt høy pris. Joda, jeg er ganske sikker på at legemiddelindustrien fint ville klare å selge også et naturlig, lett tilgjengelig stoff og tjene mye penger på det.

Se bare på kosttilskudd som ofte bare inneholder vitaminer og mineraler vi kan få i oss i rike monn ved å spise vanlig mat. Eller hva med kjente legemidler som det naturlige salisylsyre som kan utvinnes fra barken til blant annet piletreet og selges som acetylsalisylsyre under mekevarenavn som Dispril, Globoid og Aspirin? Eller cellegiften paclitaxel som utvinnes fra barken til tresorten barlind og selges under merkenavnet Taxol? Eller digitalis som finnes naturlig i revebjelle som vokser vilt i store deler av dette landet og brukes som hjertemedisin? Eller malariamedisinen kinin fremstilt av kinabark?

Naturlige medisiner kan definitivt patenteres. Rundt 70% av alle legemidler har sitt utspring i naturen, og selv om man ikke kan ta patent på det rene, naturlige stoffet i seg selv, så kan man patentere måten stoffet utvinnes på fra sin naturlige kilde, man kan patentere ulike kjemiske bindinger av stoffet for å gjøre det tryggere eller mer effektivt, og man kan patentere varianter av de samme molekylene som det naturlige stoffet har. Når det gjelder for eksempel aspirin så kan man ikke patentere barken på piletreet, men man kan patentere måten man utvinner salisylsyre og produserer piller med acetylsalisylsyre i.

Men det er ikke bare å utvinne et naturlig stoff, pakke det i pilleform, og sende ut til apotekene. Legemidler må godkjennes før salg, og det krever at man kan vise til omfattende dokumentasjon på effekt og trygghet. Det er dyrt å gjennomføre de kliniske studier og den nødvendige forskning som kreves før man får de nødvendige godkjenninger for å kunne selge et legemiddel. Dette kan være i størrelsesorden 3 milliarder kroner og opp mot 10 år med forskning, så inntektene fra et legemiddel skal være høye for at det lønner seg. Derfor er patentbeskyttelse av et legemiddel så viktig. Det sikrer produsenten en periode med ekslusive inntekter før andre kan begynne å selge kloner av det produktet.

I USA får man patent på et legemiddel i 20 år, men denne klokken begynner å tikke allerede før de kliniske studiene trer i kraft, så i praksis får man gjerne bare 7-12 års effektiv salgsperiode før patentet går ut og alle andre kan begynne å selge kloner av det samme legemiddelet under egne merkenavn. Dette får prisene til å synke drastisk, og den opprinnelige patenthaver vil selvsagt tjene mindre på legemiddelet når dette skjer. Det koster mindre enn 1/3 så mye å produsere et generisk legemiddel som et patentbeskyttet legemiddel.

Patentet på for eksempel aspirin i USA gikk ut for nesten 100 år siden, men selv om aspirin ikke lenger er patentbeskyttet så forsker man på bruken av aspirin mot kreft. Dette er stikk i strid med alt hva Burzynski-tilhengere og andre anti-skolemedisinfolk vil ha deg til å tro. Hvorfor vil noen forske på aspirin når det ikke lenger kan patenteres? Vel, en årsak kan være at selv de som jobber innen legemiddelfirmaer er vanlige mennesker og vil oppleve at kanskje 1 av 3 av familiemedlemmer og venner før eller siden vil få kreft og derfor har en egeninteresse i å bekjempe denne forferdelige gruppen av sykdommer.

Det samme gjelder gruppen av kolesterolsenkende legemidler kalt statiner som heller ikke er patentbeskyttet lengre, men som man nå forsker på om kan styrke effekten av cellegift mot blant annet småcellet lungekreft. Eller hva med betablokker som normalt brukes mot høyt blodtrykk, som ikke lenger er patentbeskyttet, men som man nå forsker på om kan hjelpe mot brystkreft? Joda, det forskes i aller høyeste grad på ikke-patenterte stoffer i kampen mot kreft.

I tillegg er det slik at hvis man finner at et stoff som ikke lenger er patentbeskyttet kan brukes til å behandle en helt annen type sykdom, for eksempel hvis aspirin skulle kunne forebygge kreft, så kan dette (hvertfall i noen land) likevel patenteres som et sekundært bruksområde for legemiddelet. Dermed finnes det økonomiske insentiver til å forske på bruk av legemidler som ikke lenger er patentbeskyttet.

Selv om det er dyrt å forske frem et helt nytt legemiddel og få det godkjent for salg, så koster det bare en brøkdel å gjennomføre de innledende studier for å se om stoffet har noe potensiale som legemiddel i det hele tatt. Mange av de naturlige stoffene som alternativfolket hevder kan kurere kreft vil man kunne teste i innledende studier for en ganske rimelig penge. Dette får man også støtte fra myndighetene til å gjøre, så den økonomiske risikoen er ikke spesielt høy. Det finnes altså ikke noe økonomisk argument mot å finne ut om ulike naturlige stoffer virker mot kreft, og de fleste av stoffene som alternativfolket hevder er effektive mot kreft er testet i kliniske studier fase I og fase II, men har vist seg ineffektive eller med for store bivirkninger til å kunne brukes som effektivt legemiddel. Dermed stopper forskningen der.

Amerikanske myndigheter har til og med vært en pådriver for å finne naturlige stoffer i kampen mot kreft. Allerede i 1955 iverksatte National Cancer Institute (NCI) i USA noe de kalte Cancer Chemotherapy National Service Center (CCNSC) for å samle inn og teste krefthemmende effekter i naturlige og syntetiske stoffer som ulike legemiddelfirmaer og institusjoner kunne sende inn for testing. Det var gjennom dette tiltaket at taxol ble oppdaget, og NCI støttet videre arbeid med å samle inn mer av stoffet, utføre nødvendig forskning, og gjøre det tilgjengelig som endelig legemiddel.

Konklusjonen er altså at hvis det skulle vise seg at antineoplastoner, C-vitaminer, haibrusk eller B17 skulle være effektivt mot kreft, så ville legemiddelindustrien ha kastet seg over disse for å gjennomføre nødvendige kliniske studier og fått produktene i salg snarest mulig. At legemiddelindustrien ikke gjør det har ikke noe med at de ikke kan tjene penger på slike naturlige stoffer, men derimot at den foreløpige forskning som er gjort tyder på at det ikke finnes noen nyttig effekt og at det derfor ikke er økonomisk eller etisk forsvarlig å forske videre på.

Oppdatering 26.09.2012:

Jeg har blitt gjort oppmerksom på en del forhold som gjør at jeg har valgt å fjerne denne bloggposten. Jeg har ikke tid til å selektivt korrigere de feil som er pekt ut, og det føles heller ikke som en tilfredsstillende løsning, så jeg tar heller bort bloggposten i sin helhet.

Årsakene til at bloggposten fjernes er generelt sett disse:

• Noen av påstandene mot Live Landmark har vært spekulative, og i ettertid ser jeg at det er basert på tildels dårlige kilder. Enkelte av disse kildene har jeg i månedene som har gått etter at bloggposten ble skrevet opplevd som upålitelige i andre sammenhenger, og jeg ønsker ikke lenger å ha påstander stående som er knyttet til disse kildene.
• Minst en konkret påstand er basert på en misforståelse, og jeg ønsker derfor ikke å la en slik feil ligge ute.
• Jeg har snakket med Live Landmark, og hun har tatt selvkritikk på mye og tatt lærdom av en del av tingene jeg kritiserte henne for i denne bloggposten. (Ikke nødvendigvis på grunn av denne bloggposten, men også fordi hun har lært ting underveis selv gjennom egne erfaringer og innspill fra flere hold.) Da føles det feil å la bloggposten ligge ute. Man har rett til en ny sjanse.
• Jeg føler det er ubehagelig at jeg gjenga i generelle ordelag enkelte ting som Live og jeg diskuterte for et års tid siden under den forutsetning at jeg ikke skulle blogge om det. Jeg gjenga ingen direkte sitater, og mener at jeg ikke ga konkrete detaljer fra vår private dialog (selv om Live til dels bestrider dette), men jeg tar selvkritikk på at jeg i det hele tatt skrev at vi hadde hatt en slik dialog, og at jeg beskrev enkelte tanker og følelser knyttet til dette. Det var kritikkverdig og skulle ikke skjedd.

Når det er sagt ønsker jeg å presisere at store deler av kritikken i denne bloggposten var og er legitim, men jeg tar selvkritikk på at den i for stor grad ble knyttet til person heller enn sak, og at enkelte påstander var for spekulative og/eller basert på dårlige kilder. Ønsker du å lese en mer objektiv kritikk av Lightning Process kan du lese min tidligere bloggpost om dette her: En analyse av The Phil Parker Lightning Process

Jeg ønsker at bloggpostene mine skal være fremstå som mest mulig troverdige og korrekte, og ser det derfor som nødvendig å gjøre en slik drastisk korreksjon som jeg her gjør for å fjerne all tvil om at jeg setter sannheten i høysetet. Når feil blir pekt ut på en tydelig og klar måte er det derfor viktig for meg å ta ansvar og korrigere dette.

Det må også presiseres at dette valget er gjort på eget initiativ uten noen form for press eller føringer fra andre. Jeg kunne valgt å bare korrigere eller omformulert de feil og udokumenterte påstander som er pekt ut for meg, men det føles ikke riktig i dette tilfellet. Jeg tar heller bort hele bloggposten, og så får jeg skrive en helt ny tekst med den legitime kritikken mot LP i fremtiden en gang, om det fortsatt føles riktig og viktig.

Jeg ønsker samtidig å beklage for eventuell skade jeg har påført Live Landmark gjennom de uriktige og spekulative påstander som har stått i bloggposten.

Det ser for tiden ut til å kunne være en heltidsjobb å debunke tekster og videoer som spres i sosiale medier. I dag går turen til dennne søte videoen som flere har delt på Facebook:

Man tenker to ting når man ser denne videoen:

1) Wow, dette er skummelt! Jeg visste ikke at poteter var så farlige å spise!

2) For en søt og flink liten jente! Dette apellerer så til mine følelser at jeg velger å tro det er sant. Hun er da alt for sjarmerende til å fare med feilinformasjon?

Det første jeg merket meg da jeg begynte å researche denne påstanden om at stoffet chlorpropham, eller klorprofam på norsk, i poteter var så farlig som den lille jenta vil ha det til, er at side på side med søketreff på Google kun bestod av websider som promoterte økologisk mat. Alle var like imponert over den lille jenta som nå hadde bevist at organisk mat var tryggere enn konvensjonelt dyrket mat, og at hun på en glimrende måte hadde illustrert hvor farlig «sprøytemidler» på grønnsakene våre er.

Vel, folkens, selv om det er en sjarmerende video, og det er flott at unge ønsker å undersøke og teste hypoteser i praksis, så er ikke dette god vitenskap. Det er et utall variabler som ikke er korrigert for. Er potetene sammenlignbare hvis man ser bort fra denne ene faktoren klorprofam? Fikk de samme vekstvilkår da hun gjennomførte testen? Samme temperatur? Samme lys? Samme mengde og type vann? Var potetene like gamle? Var de blitt oppbevart på samme måte før hun kjøpte dem? Var de påvirket av andre kjemikalier?

Vi vet ikke. Dermed kan man selvsagt ikke trekke noen slutninger fra en slik enkeltstående og ukontrollert test. Likevel velger tilhengere av økologisk mat å fronte dette som et slags bevis på at deres budskap er rett. Konvensjonelt dyrket mat er farlig! Kjøp økologisk! Så utrolig pinlig at de tør fremstå som så gjennomført ukritiske og uinformerte at de bruker denne videoen som sitt sannhetsbevis…

Men, selv om metoden hennes har mange svakheter, så er resultatet hennes sannsynligvis rett. Poteten behandlet med klorprofam får ingen groer eller utvekster, men det er også hele poenget med å behandle potetene med stoffet. Klorprofam er en vekstregulator, så hun observerte akkurat det vi forventet.

Likevel er det mange problemer med videoen, og det går først og fremst på hennes påstander om skadelige helseeffekter. Ja, klorprofam er et potensielt giftig stoff. Men vi klassifiserer ikke stoffer som giftige og ikke-giftige, fordi det aldri er enten eller. Det handler alltid om doser. Alle stoffer kan være giftige i for store doser, og alle stoffer kan være ikke-giftige i små nok doser. Spørsmålet er derfor ikke om stoffet er giftig, men om det er giftig i de doser man kan forvente at et menneske får i seg ved å spise poteter behandlet med stoffet.

Dette har blitt undersøkt nøye. Svært nøye. Det er testet og analysert og vurdert av mange ulike fagkomiteer i ulike land med jevne mellomrom. Grenseverdiene har blitt endret noe ettersom mer data og kunnskap har blitt tilgjengelig etter studier på dyr, og det har nå lenge vært bred konsensus om at klorprofam er trygt for mennesker i de mengder vi får det i oss.

Det forutsetter selvsagt at matprodusentene overholder de grenseverdier som er satt. Og det skjer dessverre ikke alltid. Stikkprøver i blant annet England har vist at det i blant er for høye mengder av klorprofam i poteter. Det er ikke bra, men likevel er grenseverdiene satt over 100 ganger lavere enn den minste dose som man har observert skadelige helseeffekter av. Derfor har den jevne forbruker ikke noe å frykte.

Jenta i videoen, og flere nettsteder, hevder også at dette stoffet gjennomsyrer hele poteten slik at det ikke hjelper å vaske den. Det er ikke helt sant. Det aller meste befinner seg utenpå eller i skallet. Ved å vaske potetene godt vil man fjerne oppmot halvparten av stoffet, og ved å skrelle potetene forsvinner inntil 98%, altså så godt som alt. Enda mer blir borte når man koker dem, så den eneste teoretiske risiko for å få i seg for mye er egentlig i forbindelse med bakte poteter, hvor stoffet stenges inne i aluminiumsfolie sammen med poteten. EU-rapporter har estimert at en voksen person får i seg rundt 10% av anbefalt maksimaldose klorprofam ved å spise en vanlig europeisk middag, så et vanlig dagsinntak for et voksent menneske vil ligge ca 1000 ganger lavere enn det som teoretisk sett kan være farlig.

Men dette er i andre land. Hva så med Norge? Mattilsynet ba i 2008 Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) om å vurdere dette stoffet, og de konkluderte også med at det ikke utgjorde noen risiko hos forbrukere. Derimot er det en moderat helserisiko for de som jobber i produksjonen og som «gasser» potetene med dette stoffet. De kan utsettes for store doser og må derfor ha på seg verneutstyr.

Jentas påstander om at klorprofam har drept dyr de har testet det på er korrekt, men det er også poenget med testene, nemlig å finne ut hvor stor dose som må til før det er skadelig og dødelig. Og dødelig dose for rotter var opp mot 3 til 6 gram klorprofam per kg kroppsmasse, mens grenseverdien hos mennesker er satt til 0.05mg/kg kroppsmasse, altså en dose 100.000 ganger lavere per kilo kroppsmasse.

Hun sier også at det har ført til kreftsvulster, men dette er igjen i ekstremt mye høyere doser (ca 20.000 ganger høyere) enn det et menneske har mulighet til å få i seg gjennom maten, og i forsøk som ikke har vært replikert med samme resultat siden. Andre helseskader har vært observert i dyr som har fått høye doser av stoffet, både akutte og mer langsiktige problemer, men igjen er dette i doser mange hundre eller tusen ganger høyere enn det som er tillatt i maten vår.

Det er altså bred enighet om at klorprofam er trygt å bruke i matproduksjon, og man trenger ikke bekymre seg for å spise poteter behandlet med dette stoffet, hvertfall ikke om de vaskes og kokes.

Så det var dagens debunk. Ikke tro på skremselspropaganda i videoer bare fordi en søt liten jente sier at du skal være redd. Men vær likevel glad for at det finnes søte små jenter som begynner å interessere seg for vitenskapelig metode og forhåpentligvis vokser opp med en glødende interesse for naturvitenskap. Med alderen lærer hun sikkert mer om hvordan skikkelige vitenskapelige undersøkelser foregår, og da kan det hende hun kommer med en YouTube-video som vi virkelig bør legge merke til og dele! Jeg gleder meg allerede!

I høst skrev jeg en bloggpost ved navn «HPV-vaksinen: Svar til Charlotte Haug og alle usikre foreldre». Dette var en ganske omfattende bloggpost som tok for seg de fleste av Charlotte Haugs påstander og argumenter mot HPV-vaksinen i en artikkel hun hadde på trykk i New Scientist.

Charlotte Haug er redaktør i «Tidsskrift for Den norske legeforening», heretter forkortet Tidsskriftet, noe som gjorde hennes artikkel, som jeg og mange med meg mener var sterkt misvisende, ekstra oppsiktsvekkende. Men en ting er å blogge om saken, en helt annen ting er å få et motsvar på trykk i det samme tidsskrift som Haug selv er redaktør i. Jeg skrev derfor en svært forkortet versjon av bloggposten som jeg sendte inn som kommentar til Tidsskriftet, ihht deres strenge retningslinjer om lengde, form og kildehenvisninger.

Her er kommentaren i sin helhet:

Kommentaren gikk gjennom den vanlige prosessen med godkjenninger hos Tidsskriftet, og det du ser ovenfor var forfatterkorrekturen som jeg fikk tilsendt og som jeg godkjente. Alt var klart til trykking i neste utgave av Tidsskriftet som skulle utgis i november 2011, da jeg plutselig fikk en mail med refusjon:

Vedr. manuskriptet «Farlig desinformasjon om HPV-vaksine»

Etter at denne kommentaren ble akseptert for publisering, er vi blitt oppmerksomme på at et blogginnlegg med samme innhold allerede er publisert. I henhold til vår praksis for dobbeltpublisering, ønsker vi derfor ikke å publisere kommentaren.

Jeg klaget på dette vedtaket da den innsendte kommentaren er en helt annen tekst enn min opprinnelige bloggpost, bare en brøkdel av lengden, og uten noen sammenfallende setninger. Kommentaren er etter mitt syn en originaltekst, selv om dens argumenter også finnes i en tidligere publisert bloggpost formulert på andre måter. Men kommentaren kom ikke på trykk.

Fair enough. Retningslinjene om dobbeltpublisering kan leses her, og jeg antar de gjelder likt for alle.

Men så skjer noe rart. I siste utgave av Tidsskriftet trykker de en kommentar av Iver Mysterud som skriver om at «Fysisk kontakt med jorden er viktig for helsen». Teksten er oppsiktsvekkende alternativ i sin form, med merkelige påstander som at «Skinnet er en god halvleder», og kildehenvisninger stort sett til alternative tidsskrifter som «Journal of Alternative and Complimentary Medicine».

Det er en merkelig artikkel å sette på trykk i et vitenskapelig legetidsskrift med de dårlige kildene det henvises til. Mysterud ser nemlig ut til å bygge hele sin argumentasjon på én enkelt kilde. Han skriver:

Mangelen på jordkontakt kan påvirke oss negativt på en rekke måter. Pasienterfaringer og pilotstudier indikerer at jording kan motvirke mange kroniske helseplager.

Her henviser han til en review, igjen publisert i The Journal of Alternative and Complementary Medicine, ved navn «The Biologic Effects of Grounding the Human Body During Sleep as Measured by Cortisol Levels and Subjective Reporting of Sleep, Pain, and Stress», som viser til bare én publisert studie. Dette er en studie hvor man tok 12 personer med søvnproblemer og lot dem sove mens de var jordet via en spesiell matte de lå på. Dette mente forskerne gjorde utslag på stresshormonet kortisol. Problemet er at forsøket ikke hadde noen kontrollgruppe, og dermed selvsagt ingen randomisering eller blinding. Studien er heller ikke replisert. Ergo vet man ingenting om det faktisk bare var Hawthorne-effekten i praksis, altså at personer som er med i en studie vil oppleve en placeboeffekt av det faktum alene, eller en reell stressreduserende effekt av jordingen.

Resten av kildehenvisningene er til presentasjoner, foredrag, eller artikler som ikke er publisert i noe vitenskapelig tidsskrift. Det er også interessant at to av hans kildehenvisninger i praksis viser til samme artikkel, den ene gangen som eneste vitenskapelige studie i en review, og den andre gang som studien alene.

Men Mysterud forsøker likevel å gi inntrykk av at det ligger solid vitenskap bak dette, for han skriver også:

«Earthing» gir 22 treff i PubMed (3.12. 2011).

Imponerende. Helt til vi sjekker hva disse treffene er. Hvis man utfører et søk på «earthing» i PubMed, men begrenser søket til kliniske studier får man – tada – 0 treff. Hvis man begrenser til randomiserte kontrollerte studier får man også 0 treff. Det samme om man søker kun på reviews. Alle de 22 artiklene er bare «synsing» fra ulike hold, hvor de drøfter ideen om «earthing» og kommer med sine betraktninger omkring mulige helsemessige effekter.

Det finnes altså ingen god, publisert forskning som underbygger det Mysterud hevder. Likevel vurderer Tidsskriftet dette til å være godt nok til å publiseres. Jeg blir flau på deres vegne. Har de virkelig ikke strengere krav til publisering i Tidsskriftet?

Men det er ikke alt. Jeg googlet nemlig for moro skyld en setning fra teksten, og da oppdager jeg at en tilsvarende tekst av samme forfatter var på trykk i en over ett år gammel utgave av «Helsemagasinet VOF» (januar 2011). VOF står for «Vitenskap & Fornuft», noe som er rart da det synes å være en alternativblekke full av dårlig vitenskap og manglende fornuft, f.eks. antivaksinepropaganda og strålehysteri.

Hvor like er tekstene? Vel, la meg gi et kjapt eksempel. Ingressen fra teksten i Tidsskriftet lyder slik:

På jordoverflaten er det et overskudd av elektroner. Ved jordkontakt strømmer disse inn i kroppen, og kroppen får samme energinivå eller elektriske potensial som jorden. Mennesket hadde i tidligere tider kontakt med underlaget eller brukte sko av materialer som leder godt, slik som skinn. Skinn er en god halvleder og leder enda bedre hvis det impregneres med salter og svette.

I VOF finner vi:

På jordoverflaten er det et overskudd av elektroner, og ved jordkontakt strømmer de inn i kroppen. Samtidig får kroppen samme energinivå eller elektriske potensial som jorda.

og

Mennesket har i fortiden hatt direkte kontakt med underlaget eller brukt sko av materialer som leder godt, som skinn. Skinn er en god halvleder, og materialet leder enda bedre hvis det impregneres med salter og svette.

Så det er stort sett samme tekst i to ulike varianter. På en måte det samme som med min kommentar, bare at min ikke på langt nær var så lik i de to versjonene, samt at jeg anser det å være stor forskjell på et kommersielt magasin og en personlig blogg.

Det er også verdt å nevne at artikkelens forfatter, Iver Mysterud, er redaktør i VOF, og har skrevet mange artikler der før, såvel som i magasinet Mat & Helse og egne bøker. Burde man ikke sjekket dette bedre? Hvis man har en regel om dobbeltpublisering, tar ikke redaksjonen seg da tid til å i det minste google for å se om teksten er publisert tidligere? Jeg tipset selv Charlotte Haug om min bloggpost om HPV da den ble publisert. Er det derfor min kommentar i Tidsskriftet ble «oppdaget» å ha vært publisert tidligere?

Kommentaren om jording er en pinlig tekst for Tidsskriftet å publisere etter mitt syn, og jeg er spent på om de vil reagere på dobbeltpubliseringen i Mysterud sitt eget magasin og/eller beklage publiseringen av en så dårlig underbygget kommentar. Hvis ikke mister de mye troverdighet som vitenskapelig tidsskrift i mine øyne.

Svineinfluensavaksinen er i vinden igjen. Med oppdaterte tall for antall personer som har fått narkolepsi etter vaksinen, har kritikken mot massevaksinasjonen i 2009 fått nytt liv. Flere av de som valgte å ikke vaksinere seg i 2009 godter seg nå over dette. Som om de var smarte og foretok et fornuftig valg dengang.

Men slik er det ikke. Valget om å ikke vaksinere sine barn og seg selv var slettes ikke smart.

Jamen, se hva som skjedde med de 35 barna da? De fikk narkolepsi og er syke for livet!

Ja, og det er forferdelig synd. Men du visste ikke om dette da du tok valget om å ikke vaksinere. Da du valgte å ikke vaksinere deg var status den at det var gitt mange titalls millioner doser influensavaksine uten at alvorlige bivirkninger var avdekket. Da du valgte å ikke vaksinere deg så viste alle vitenskapelige studier og statistikk at disse vaksinene er trygge.

Jamen, denne vaksinen var jo ikke testet like godt som andre influensavaksiner?

Ja og nei. Pandemrix var basert på samme influensavaksine som er gitt i 20 år uten alvorlige bivirkninger, med to viktige forskjeller:

1) Den inneholdt et annet virus, eller rettere sagt døde virusfragmenter, nemlig fra svineinfluensaviruset A(H1N1).

2) Den ble distribuert i tidoseglass heller en enkeltdoser grunnet tidspresset, og måtte derfor tilsettes konserveringsmiddel, tiomersal, for å unngå bakterie- og soppvekst i vaksinen.

At vaksinen inneholdt et annet virus skal ikke ha noen risiko knyttet til seg. Og selv om tiomersal er forbudt å ha i vaksiner i Norge, så gjelder det kun ved mengde på over 0,001 vektprosent. Pandemrix inneholdt bare 0,0005 vektprosent. Omtrent halvparten av dette er kvikksølv, noe som da utgjør 2.5 mikrogram per dose. Gjennom kosten får vi i oss rundt 4 mikrogram kvikksølv hver eneste dag. Spiser man mye fisk kan man få i seg mange ganger denne mengden. Mengden kvikksølv i en slik vaksine er derfor marginal sammenlignet med de aller strengeste grenseverdier som er satt for ukentlig inntak.

Pandemrix inneholdt også skvalen, en adjuvans som tilsettes for å øke immunresponsen fra vaksinen. Gjennom kosten får vi normalt i oss rundt 30 mg skvalen per dag. Spiser man mye olivenolje kan inntaket være 10 ganger så høyt. I en dose Pandemrix er det 0,01 ml (ca 9 mg) skvalen, hvorav ca 60% tas opp i kroppen, altså en mye lavere mengde enn det vi får i oss gjennom maten. Skvalen er testet i mange kliniske studier med et samlet antall på over 50.000 deltagere, og gitt i mange titalls millioner av vaksinedoser siden 1997 da det ble tatt i bruk, og har vist seg å være trygt.

Men ble Pandemrix likevel testet godt tatt i betraktning den korte tiden produsentene hadde til rådighet? Tja, det var riktignok hastverk med å få laget vaksinen, og dermed ble den ikke testet like godt som andre vaksiner. Likevel var den altså basert på samme produksjonsmetode som andre influensavaksiner som vi vet er trygge, så det var lite som tilsa at denne skulle være annerledes. Det ble utført 6 forsøk på Pandemrix før den ble godkjent, men da basert på en ferdig vaksine med en annen virusvariant (H5N1) fordi man ennå ikke hadde identifisert H1N1-varianten. Straks H1N1 var identifisert ble denne tilsatt og vaksineproduksjonen kunne starte. Totalt tok dette rundt 4-6 måneder med testing.

Flere tiår med utvikling av ulike influensavaksiner har vist at denne metoden er trygg, og at det å bytte virustypen ikke har noen negativ effekt på sikkerheten til vaksinen. Det ble også utført kliniske studier på mer enn 6000 forsøkspersoner før vaksinen ble godkjent.

Det var altså all grunn til å anta at vaksinen var trygg, selv om også Folkehelseinstituttet informerte om at svært sjeldne bivirkninger uansett ikke kan fanges opp i kliniske studier. Mer testing hadde altså neppe avslørt narkolepsi-bivirkningen, fordi dette kan man først oppdage når vaksinen er tatt i bruk og gitt til et veldig stort antall mennesker.

Du som ikke vaksinerte dine barn kan derfor ikke komme i 2012 og si du gjorde et smart valg i 2009 fordi det i dag viser seg at Pandemrix hadde en ukjent bivirkning hos noen ytterst få utsatte individer. Tilbake i 2009 var dette faktum ukjent. Du visste det ikke. Ingen visste det. Det fantes ingen som helst rasjonell grunn til å anta at noe slikt skulle dukke opp. Da du valgte å ikke ta vaksinen så var det basert på at vi i 2009 hadde statistikk som viste at influensavaksinenen var helt trygg og helt uten alvorlige bivirkninger. Du valgte å ikke vaksinere selv om all fornuft og statistikk viste oss at det var det mest ansvarlige å gjøre. Det er ikke noe å være stolt av i 2012.

Det er lett å være etterpåklok. I dag vet vi det triste faktum om denne dengang ukjente bivirkning. Men når du later som om det faktum gjør ditt valg til et smart valg, så lurer du ditt publikum. Men mest av alt lurer du deg selv.

Det var dagens moralpreken. Nå over til noen andre momenter det er verdt å se litt på.

Risiko ved Pandemrix

I dag vet vi at rundt 35 norske barn i alderen 4 til 19 år med stor sannsynlighet har fått narkolepsi fra å bli vaksinert med Pandemrix. Barn. Det er derfor rart å se voksne som i dag skriker opp om at de synes det er skummelt å tenke på at de selv tok Pandemrix, eller som fryder seg over at de ikke tok den.

Hvorfor det? Det er ikke avdekket en eneste alvorlig bivirkning hos personer 20 år og eldre. Narkolepsi har kun rammet personer under 20 år. Pandemrix var altså helt trygg for de over 20 år. Jeg mener ikke å bagatellisere den alvorlige bivirkning som faktisk har vist seg å være der hos barn, men det er samtidig viktig å minne på at vaksinen har vist seg å være helt uten risiko for 80% av de som valgte å la seg vaksinere, altså rundt 1.75 millioner av 2.2 millioner vaksinerte.

Hos de 20% som er i gruppen som har vært utsatt for å kunne få narkolepsi fra Pandemrix, så viste risikoen seg å være 0,0078%. Tygg litt på det tallet. Kun 35 av ca 450.000 vaksinerte barn utviklet narkolepsi. Kanskje tallet vil stige litt, men husk at også 4 i uvaksinert befolkning har fått narkolepsi, så ikke alle tilfellene skyldes vaksinen.

Med en så alvorlig bivirkning som narkolepsi er, så er selvsagt selv en så liten andel som 0,0078% for mye. Men likevel tror jeg folk flest kan senke skuldrene litt og ta på seg perspektivbrillene.

Hvor alvorlig var svineinfluensaen?

Vi hører stadig vekk folk si at svineinfluensaen var helt ufarlig. Det dør jo mange tusen hvert år av vanlig sesonginfluensa, mens bare 32 personer døde av svineinfluensaen!

Vel, det er en sannhet med modifikasjoner. Ja, bare 32 døde av svineinfluensaen, heldigvis, men hvem var dette? I en vanlig sesonginfluensa dør det, ikke tusenvis, slik noen hevder, men fra rundt ti til et par-tre hundre på det meste. I snitt ligger det på rundt 100 dødsfall per år.

(Dette er riktignok dødsfall hvor influensa oppgis som dødsårsak. Mange flere dør grunnet komplikasjoner som influensaen medfører, selv om en annen underliggende dødsårsak registreres. Folkehelseinstituttet anslår denne «Overdødeligheten» fra influensa til i snitt 900 tilfeller per influensasesong.)

Men om vi ser på disse ca 100 dødsfallene direkte knyttet til influensa hvert år, så er så godt som alle disse menneskene over 70 år gamle. I perioden 1986 til 2007 ble det samlet sett registrert 2234 dødsfall grunnet influensa, og bare 3% av disse var personer under 70 år.

Hva med svineinfluensaen da? Og det er her det blir skummelt, fordi her var samtlige dødsfall, med unntak av ett, hos personer under 70 år. Halvparten var under 40 år. Det er ganske dramatisk. Bare 3% av de døde var over 70 år, helt reversert fra vanlig influensa.

Mens medianalder for dødsfall ved vanlig sesonginfluensa er 86 år, var den bare 38 år for svineinfluensaen. Det synes jeg er en tankevekker.

Noe av årsaken til dette kan være at personer over 65 år i større grad var immune mot H1N1 grunnet restimmunitet fra å ha blitt utsatt for et tilsvarende virus i første halvdel av 1900-tallet. Det betyr at om de ikke hadde denne immuniteten ville man kanskje kunne se at man også fikk en stor topp i antall døde blant de eldre som vanligvis dør av influensa. Heldigvis slapp vi det, men det har også gitt et feilaktig inntrykk av hvor «ufarlig» svineinfluensaen var. Misforstå meg rett, svineinfluensaen var ikke en spesielt farlig sykdom når alt kom til alt, men den rammet unge, risikoutsatte mennesker hardt nok til at det var god grunn til å forsøke å oppnå flokkimmunitet for å beskytte disse best mulig.

Svekkede individer

Et annet argument jeg ofte hører er at disse 32 dødsfallene ikke veier så tungt, fordi det stort sett var hos «svekkede individer», altså folk med andre sykdommer. Det var ikke vanlige, friske nordmenn som døde, så da teller det ikke.

Ja, så godt som alle de døde hadde en eller flere risikofaktorer som gjorde dem spesielt utsatt for komplikasjoner ved influensasmitte. Men disse risikofaktorene var hos noen bare det at de var gravide, hadde diabetes, eller var svært overvektige. Jeg vil kalle også dette for vanlig, friske nordmenn, tross alt…

Men hva med de som har fått narkolepsi? Mye tyder på at dette også er «svekkede individer», altså personer som er genetisk disponert for å få narkolepsi. Skal vi da på samme grunnlag avfeie dette som bivirkninger vi ikke skal ta så tungt fordi det uansett ikke kunne rammet hvem som helst under 20 år? Selvsagt ikke. Bivirkningen er like alvorlig selv om den rammer bare de mest utsatte blant oss. Akkurat som at de svineinfluensarelaterte dødsfallene er like alvorlige selv om de hovedsakelig rammet folk med svekket immunsystem, hjertesykdom, nevrologiske sykdommer eller luftveissykdommer.

Nettopp derfor er det så viktig å vaksinere, fordi selv om folk flest tåler en influensasykdom helt greit, finnes det mange blant oss som ikke gjør det, og de drar nytte av å ikke være omgitt av smittebærende personer.

Unødvendig innkjøp av vaksiner

Mange har reagert på det de kaller et vanvittig pengesløseri da Norge valgte å kjøpe inn to doser Pandemrix til hver nordmann. Her er det mange punkter å ta tak i. Professor i medisinsk etikk, Jan Helge Solbakk, er i dag igjen ute og kritiserer vaksineprogrammet i 2009. Han sier:

– Dette er en av de største medisinske skandalene i moderne tid. Den er også den mest vanvittige pengebruken i norsk helsevesens historie – og det samme slås fast i andre land, sier han til VG.

[…]

Så sørget Verdens helseorganisasjon for at definisjonen på pandemi ble endret og grunnlaget for å kalle det en pandemi ble kritisert. I etterkant er det kommet frem hvor tungt den farmasøytiske industrien var inne i de besluttende organene, sier Solbakk.

Solbakk sine påstander har jeg plukket fra hverandre tidligere i denne bloggposten, men la oss igjen se på hva han faktisk hevder.

Trengte vi virkelig så mange vaksinedoser? Vel, Folkehelseinstituttet inngikk allerede i 2008 en avtale med produsenten GlaxoSmithKline (GSK) om levering av vaksine ved en eventuell pandemisk influensa. Totalt bestilte Norge 9,4 millioner doser pandemivaksine (ikke spesifikt mot H1N1-varianten) slik at alle kunne få to doser om det viste seg nødvendig for å oppnå full beskyttelse. Denne forpliktelse ble altså gjort lenge før svineinfluensaen dukket opp på horisonten. At det ble erklært pandemi, noe som utløste denne forpliktelse til å kjøpe inn vaksinedosene, var rotfestet i retningslinjer og vurderinger basert på presist definerte virologiske og epidemiologiske kriterier. Den siste endringen av disse retningslinjene for pandemierklæring ble fullført i februar 2009, etter en to år lang høringsrunde, før noen visste om det nye H1N1-viruset.

Det er også viktig å være klar over at flere land, inkludert Norge, bestilte store mengder vaksinedoser allerede før WHO erklærte pandemi og vi dermed ble forpliktet til å kjøpe inn. Påstanden om at pandemierklæringen ble presset frem av vaksineprodusentene for at de endelig skulle kunne få selge vaksinen sin og bli rike er derfor beviselig feil, noe også granskingen av WHO i ettertid har slått fast.

Ekspertene som ble ble brukt av WHO har i det store og hele ikke hatt mer tilknytning til vaksineprodusentene enn at disse har fått betaling og dekket reisene sine i forbindelse med foredrag og konsulentvirksomhet, eller fått økonomiske midler til sin forskning. Det er ikke påvist at noen av disse hadde økonomisk utbytte av at WHO erklærte pandemi eller at de på noen som helst måte påvirket WHO sine vurderinger i konflikt med gjeldende retningslinjer.

Og hvor mange eksperter omfattes av kritikken? Tre personer av en gruppe på 22. Det er fullstendig naivt å tro at disse tre ekspertene skulle kunne kontrollere anbefalingene til WHO, og det finnes ikke et fnugg av bevis for at noen slik påvirkning heller har skjedd.

Norge skilte seg for øvrig ut fra andre land ved at vi fikk en del dødsfall veldig tidlig høsten 2009. Hadde vi fått vaksinen tidligere kunne kanskje noen av disse vært unngått. Likevel er det slik at vi fikk vaksinen fortere enn normalt nettopp fordi vi bestilte to doser per nordmann. Hvert land som hadde bestilt Pandemrix fikk nemlig sin kvote av ukesproduksjonen basert på hvor mye de hadde bestilt, så ved å bestille dobbelt opp med vaksiner fikk vi også vaksinen dobbelt så fort som vi ellers ville gjort. Det kan ha reddet liv.

Det må også nevnes at den norske vurderingen om å massevaksinere selvsagt var basert på grundige analyser av tilgjengelig forskning, i tillegg til at man lyttet til WHO sine anbefalinger og tilsvarende vurderinger gjort i andre land. Norge hadde også utarbeidet retningslinjer for håndtering av en pandemi lenge før svineinfluensaen dukket opp. Massevaksinasjonen var altså ikke presset frem av hverken legemiddelindustri eller hysteri, men derimot basert på den vitenskapelige kunnskap man hadde i 2009.

Vaksinen var unødvendig

TV2 har også fokusert på at vaksineringen synes å ha vært helt unødvendig. Ser vi på for eksempel Polen så valgte myndighetene der å ikke vaksinere befolkningen, og de har likevel tilsynelatende lavere dødstall enn Norge. Land som Danmark og Tyskland vaksinerte bare henholdsvis 10% og 8% mens vi i Norge vaksinerte 45% av befolkningen, og likevel var dødstallene ganske sammenlignbare.

Når det gjelder Polen skyldes dette mest sannsynlig en lavere grad av overvåking, testing og registrering av H1N1 som dødsårsak. I Norge ble dette prioritert veldig høyt og alle slike dødsfall var pliktige å meldes inn. Derfor blir det veldig misvisende å trekke frem Polen på den måten TV2 her gjør.

Når det gjelder andre europeiske land det er naturlig å sammenligne oss med, er bildet mer komplekst. Elling Ulvestad, professor i mikrobiologi og immunologi og avdelingssjef ved Mikrobiologisk avdeling på Haukeland universitetssjukehus, mener at massevaksinasjonen var unødvendig. Vel, til deg Ulvestad har jeg bare en ting å si: Gratulerer, du utnevnes herved til

Ulvestad sier til TV2:

Midt under massevaksineringen gikk Ulvestad ut og hevdet at norske myndigheter skapte et skrekkscenario av svineinfluensaen.

– De spredte et fryktbilde som var helt ute av takt i forhold til den situasjonen vi hadde, sier han.

Det synes å være inntrykket til den jevne nordmann. Men gjorde myndighetene virkelig det? 16. september 2009 var Folkehelseinstituttets anbefaling om å vaksinere begrunnet slik:

Gruppa anser at det viktigste formålet med vaksineringen er å beskytte den enkelte mot komplikasjoner og død. Visse grupper har økt risiko for slike utfall. Det er derfor rasjonelt å tilby disse vaksine først.

Gruppa anser at siden sykdommen overveiende er mild og den ikke er ventet å ramme mange samtidig, er det ikke aktuelt å prioritere såkalte nøkkelpersonell i samfunnsviktige funksjoner; med unntak av helsepersonell siden helsetjenesten både opplever økt belastning og økt risiko for smitte (se under).

Er dette Ulvestads skrekkscenario? Virkelig?

Vaksineringen startet ikke før i oktober, og den 23. oktober var mange kommuner ferdige med å vaksinere de mest utsatte gruppene. FHI kom da med nye anbefaler begrunnet slik:

Gruppen anser at det viktigste formålet med vaksineringen er å beskytte
den enkelte mot komplikasjoner og død. I tillegg vil personer som er vaksinert beskytte andre som enten ikke kan vaksineres eller som har dårlig effekt av vaksinen ved at de ikke utsetter dem for smitte. Hvis en tilstrekkelig del av befolkningen er vaksinert vil det også kunne bremse utbredelsen i befolkningen. Et siste formål med vaksinering er å
opprettholde en tilstrekkelig beredskap, særlig i helsetjenesten som er mest utsatt for smitte.

Målsetningen var her altså ikke å bremse eller stoppe epidemien, men først og fremst å beskytte svekkede individer ved at vi andre er vaksinert og dermed utgjør mindre smitterisiko, såkalt «flokkbeskyttelse». Ettersom FHI vurderte H1N1 til å ha liten smitteevne trengte man ikke så høy vaksinasjonsdekning for å få effektiv flokkbeskyttelse, men alle ble anbefalt å vaksinere seg for å beskytte flest mulig.

Det skal likevel sies at det ble ropt ulv fra høyt hold tidlig i pandemien. Allerede i april 2009 gikk helsedirektør Bjørn-Inge Larsen og daværende helseminister Bjarne Håkon-Hanssen ut og sa på en pressekonferanse at 1.2 millioner nordmenn kunne bli syke av svineinfluensaen, og i verste fall kunne 13.000 dø. Tallet på antall smittede var ikke så helt feil. FHI estimerer at rundt 900.000 ble smittet. Men dødstallet som ble presentert i myndighetenes «worst case scenario» var selvsagt helt hinsides all fornuft. Folkehelseinstituttet selv gikk derimot ut og sa allerede i april 2009 at svineinfluensaen antagelig ville være en mild sykdom med lav dødelighet.

Hvilke av disse påstandene slo media opp? Jo, selvsagt de drøyeste tallene basert på verst tenkelig scenario. Så myndighetene var her uforsiktige på pressekonferansen, helt klart, men blant annet FHI var hele tiden forsiktige i sine anbefalinger og estimater.

Virket vaksinen?

Var massevaksineringen effektiv? Beskyttet den det norske folk i noen betydelig grad? Dette er alltid vanskelig å beregne i ettertid, for man vet jo ikke hva som hadde skjedd om man ikke vaksinerte. Men det finnes noen tall å trekke frem. En av de mest utsatte grupper var gravide i andre og tredje trimester, og disse ble også prioritert i anbefalingene om vaksinering. FHI har gjort analyser som viser at dette var gunstig. De skriver i sin rapport:

Vaksinasjonsdekningen blant gravide kvinner var høy, ca 54%. Kvinner som var gravide under pandemiperioden hadde økt risiko for spontanabort/dødfødsel i andre og tredje trimester sammenliknet kvinner som var gravide utenfor pandemiperioden. Vaksinasjon mot influensa A(H1N1) 2009 reduserte denne risikoen for spontanabort og dødfødsel.

Beregninger viste også at beskyttelseseffekten til Pandemrix var ca 80% i de mest intense ukene av pandemiens hovedbølge høsten 2009. Andre internasjonale beregninger viser tall fra rundt 62-97% beskyttelse, litt avhengig av aldersgruppe og metode brukt for å beregne tallet.

Ingen av de som døde i Norge var vaksinert mot H1N1. Det var ett unntak, men dette var en person med alvorlig immunsvikt hvor man ikke kunne forvente fullgod beskyttelse før etter andre dose, men pasienten døde før dette kunne skje.

Analyser viser at for høsten 2009 reduserte vaksinering antall potensielle sykdomstilfeller med ca 10%. Det er ikke all verdens, men mye av årsaken til det lave tallet er at vaksinen kom noen uker senere enn det som hadde vært ideellt. Hadde man fått vaksinen tidligere kunne nok mange flere sykdomstilfeller vært unngått.

Men, og dette er et viktig poeng, svineinfluensaen må sees i et mye lenger perspektiv. Den går fortsatt sine runder rundt planeten, og grunnet relativt høy vaksinedekning i Norge i 2009 så unngikk vi en ny bølge vinteren 2010/2011, mens land med lavere vaksinedekning opplevde mange syke og en del dødsfall knyttet til H1N1 også i fjor.

Ser vi for eksempel på Storbritannina så hadde de en vaksinasjonsdekning på ca 11%, mens Norge altså lå på 45%. I influensaperioden 2009/2010 hadde Norge 35,1 pasienter per million innbyggere innlagt på intensivavdeling smittet med H1N1. Storbritannia hadde tilsvarende tall, 36 intensivinnleggelser per million innbyggere. Forskjellen var altså ikke veldig stor på tross av at mange færre ble vaksinert i Storbritannia. Dette er det samme vi har sett fra en del andre land med lav vaksinasjonsdekning.

Men hvis vi derimot ser på perioden 2010/2011 ser vi noe interessant. Da sank antall intensivinnleggelser til bare 8,8 per million i Norge, mens det i Storbritannia var hele 21,9!

Vi ser det samme med dødsfall. I 2009/2010 var dødsraten i Norge 6,5 per million, mens den i Storbritannia var 7,6. Ganske like tall altså. Men i influensasesongen 2010/2011 sank den til bare 0,4 per million i Norge, mens den i Storbritannia økte til 8,6.

Hadde Norge hatt samme lave vaksinesjonsrate som i Storbritannina (eller mer spesifikt Skottland som er brukt som grunnlag for disse tallene), kunne vi forvente å ha 21,9 per million innbyggere innlagt på intensivavdeling. Vi hadde bare 8,8. Og med en like lav vaksinasjonsrate som i Skottland kunne vi forventet 8,6 dødsfall per million. Vi slapp unna med 0,4.

Oversetter vi dette til faktiske tall så slapp vi altså unna med bare 2 dødsfall knyttet til H1N1 i 2010/2011-sesongen, mens vi kunne forventet hele 43 dødsfall om vi ikke hadde hatt så god immunitet som vi heldigvis fikk gjennom massevaksinasjon. Tilsvarende fikk vi 43 intensivinnleggelser mot forventet 107 om vi hadde hatt samme epidemi som Skottland i 2010/2011.

Dette er beregninger som er vanskelige å gjøre, og tallene er selvsagt noe usikre, men uansett ser vi en helt klar fordel her til lands ved at så mange lot seg vaksinere. Massevaksinasjonen har altså sannsynligvis spart oss for mange titalls intensivinnleggelser og liv fordi vi unngikk en ny bølge med svineinfluensa i 2010/2011.

Konklusjon

Narkolepsi-tilfellene som med stor sannsynlighet er knyttet til Pandemrix-vaksinen er svært trist, og alle involverte forsøker nå å trekke mest mulig lærdom ut av dette for å unngå tilsvarende problemer i fremtiden. Likevel var dette uunngåelig. Denne bivirkningen kunne man ikke oppdaget selv om Pandemrix var blitt testet mye lenger enn det den rakk å bli testet. De som nå hoverer og sier «Hva var det vi sa? Vaksinen var ikke godt nok testet!» tar feil. Man hadde neppe oppdaget dette gjennom vanlige kliniske studier.

Dermed føyer dette seg inn i den risikoen man tar ved å vaksinere seg. Men man må for all del ikke konkludere med at vaksiner er farlige basert på denne isolerte hendelsen. Husk også at bivirkningen kun er knyttet til Pandemrix. Andre vaksiner mot H1N1 er ikke blitt knyttet til noen alvorlige bivirkninger. Vaksinen som ble brukt i Kina ble eksempelvis gitt til over 90 millioner kinesere og nøye overvåket for å se om den hadde bivirkninger, men ingen slike ble oppdaget. Tvert i mot synes den å ha beskyttet også mot blant annet Guillain-Barré syndrom, som ofte blir trukket frem som en mulig bivirkning av influensavaksiner.

Vaksiner er trygge. Det er vaksinert milliarder av mennesker uten at alvorlige, uventede bivirkninger er oppdaget. Influensavaksinen er trygg, noe flere hundre millioner mennesker kan skrive under på. Men som FHI sa da massevaksinasjonen startet, så kan det alltid dukke opp ukjente bivirkninger når mange nok vaksineres. Det kan man aldri garantere seg helt mot, men så godt som alltid har vaksinene vist seg å være trygge, og ikke minst effektive.

Norges befolkning hadde klart seg også uten massevaksinasjon. Det vet vi i dag. Vi hadde kanskje hatt noen titalls flere dødsfall, og enda flere intensivinnleggelser både i 2009 og i årene etterpå. Men samfunnet hadde ikke gått til grunne. Til gjengjeld hadde rundt 35 barn i dag vært uten den tragiske sykdommen narkolepsi. Så må man da veie for og i mot. Hadde man visst om denne bivirkningen i 2009 hadde man selvsagt ikke valgt Pandemrix som vaksine. Men hadde man vaksinert med en annen vaksine? Det er vanskelig å si. Ut fra den kunnskap man hadde dengang tror jeg nok man hadde det. Vi visste ikke hvor alvorlig pandemien ville bli, og hvis et virus får herje fritt øker det også sjansen for at det muterer til farligere varianter. Det kan man ikke vite. Derfor valgte man en føre-var holdning.

Og hva hadde kritikerne sagt om Norge hadde valgt å ikke massevaksinere? Se for deg at vi er tilbake i sommeren 2009. WHO anbefaler vaksinering, de fleste andre europeiske land starter massevaksinasjon, men norske myndigheter sitter på sine hender og bestemmer seg for å ikke gjøre noe. Hva hadde folk sagt da? Hvordan hadde avisforsidene til VG sett ut når plutselig 50-100 unge mennesker døde av en «uskyldig influensa» fordi norske myndigheter ikke følte det var verdt å vaksinere? Nordmenn får nesten panikk når det bryter ut f.eks. E-coli som tar livet av et par personer. Men når over 30 unge mennesker dør av svineinfluensa er det plutselig ikke så farlig. Det forstår jeg ikke. Og jeg tror få av oss virkelig skulle ønske at Norge hadde valgt å være annerledeslandet og ikke vaksinert. En del av oss lever tross alt i dag fordi vi valgte å vaksinere.

I dag vet vi likevel at massevaksinasjonen også hadde sin pris. Men hva veier tyngst av å ha reddet noen titalls menneskeliv og spart mange fra alvorlige komplikasjoner fra svineinfluensa, og 35 uskyldige syke barn grunnet vaksinen? Det er et regnestykke ingen kan løse og et spørsmål ingen kan svare på. Det eneste vi kan gjøre er å ta lærdom, og stole på de vurderinger helsemyndighetene gjør også neste gang vi rammes av en tilsvarende trussel. Neste gang kan det være H5N1, fugleinfluensa, som muterer og plutselig sprer seg over hele verden. Vil du da la deg vaksinere? Jeg vet at jeg vil.

En fersk studie tyder på at urtemedisin kan være årsaken til en firedobling i hyppigheten av urinveiskreft i Taiwan de siste 25 år.

Mer spesifikt tyder mye på at det er kinesisk urtemedisin basert på ekstrakter fra planten Aristolochia som fører til kreft. Denne planten har vært forbudt i Norge og mange andre land siden 2000, og Legemiddelverket skriver følgende:

Aristolochia har vore brukt i kinesisk urtemedisin m.a. som betennelsesdempande middel mot revmatiske sjukdommar. I mange land er Aristolochia forbode på grunn av innhaldet av aristolochiasyrer. Aristolochiasyrer har mutagen, kreftframkallande og nyretoksisk effekt, sjølv i små doser.

I Belgia, Frankrike, Storbritannia, Kina og Japan er det sett ei rekkje døme på nyreskader som har førd til kronisk nyresvikt, nyretransplantasjon og einskilde dødsfall. Aristolochiasyrer har og resultert i utvikling av kreft i urinvegane. Aristolochiasyrer finst i alle delar av planta: rot, stengel, blad og frukt.

SLK klassifiserte i mars 2000 alle Aristolochia-artar som reseptpliktige legemiddel. Dette blei gjort på bakgrunn av meldingar om alvorlege biverknader. Klassifiseringa inneber i praksis at det er forbode å omsetje Aristolochia-haldige middel i Norge.

Det finnes flere Aristolochia-arter som rammes av forbudet, og spor av disse plantene ble i en undersøkelse i Storbritannia funnet i hele 44% av alle kinesiske urtemedisiner. Så sent som i 2005 fikk en norsk kvinne nyresvikt etter å ha inntatt kinesisk urtemedisin som inneholdt Aristolochia.

Globalt er det også et ganske stort problem. I den nevnte studien skriver de:

Aristolochic acid seems to be the common link between UUC in Taiwan and a condition first detected in a few small rural communities living along the Danube in 1956, Balkan endemic nephropathy. For many years the cause of this condition was unknown, but it has recently been linked to the contamination of flour used for making bread with seeds of Aristolochia clematis.

Aristolochic acid has also been linked to more than 100 cases of irreversible kidney damage in a group of Belgian women who took herbs as part of a weight loss regime in the early 1990s, and to at least two similar cases in the UK. As a result, the use of these herbs has been banned throughout Europe for a decade, though from time to time illegal shipments have been detected.

The scale of the global health risk remains unclear, but the authors believe that at least a third of Taiwanese residents have been exposed to it, with women outnumbering men.

Det mest interessant i studien er likevel slutten av teksten hvor Edzard Ernst meget fint oppsummerer problemene med kinesisk urtemedisin i fem punkter:

1) Urtene kan være giftige i seg selv.

Dette har vi nettop sett et alvorlig eksempel på med Aristolochia, som kan gi både kreft og nyresvikt, men også flere andre urtemedisiner har kjente bivirkninger.

2) De kan virke inn på medisiner personen tar.

Et kjent eksempel på dette er Johannesurt som interagerer med flere medisiner, se en oversikt her. Lavendel påvirker også enkelte legemidler. Tranebær gjør også det. Og dette er bare noen få eksempler hentet fra mer hjemlig urtemedisin, men prinsippet er det samme også for kinesiske urter.

Tar man slik urtemedisin må man alltid gjøre det i samråd med legen slik at man ikke risikerer at urtene reduserer eller forsterker effekten av andre medisiner man tar, eller påvirker medisinske tilstander negativt.

3) Kinesisk urtemedisin er ofte forurenset med tungmetaller.

En amerikansk undersøkelse fant tungmetaller og/eller arsenikk i 20% av ayurvedisk urtemedisin fra India. En nyere studie fra 2011 viste at 69% av de undersøkte kinesiske urtemedisinene inneholdt farlige nivåer av tungmetaller, og 28% inneholdt farlige sprøytemidler. Forskerne anslo at 95% av de kinesiske urtene inneholdt potensielt farlige nivåer av enten tungmetaller eller sprøytemidler.

Kjøper du urtemedisin i helsekostbutikker skal kontrollen være god, selv om det i blant slippe gjennom farlige urter også der, men bestiller du direkte fra utlandet via internett er risikoen svært høy for at urtemedisinen er forurenset med farlige stoffer.

4) Kinesiske urtemedisin er ofte iblandet reseptbelagte medisiner for å gi en reell effekt.

En studie fra Taiwan tydet på at hele 24% av kinesisk urtemedisin var «spiket» med minst ett medikament, og i denne review omtales flere slike tilfeller. Denne artikkelen oppsummerer også forskningen omkring dette, og viser at iblanding av «skolemedisin» i urtemedisin for å oppnå helseeffekter er et utbredt problem, med store potensielle skadevirkninger.

5) Utrygge behandlere.

Utøverne av tradisjonell kinesisk medisin mangler kunnskap og utdanning, kommer med udokumenterte helsepåstander, og gir farlige helseråd til sine pasienter. Dette punktet trenger vel ikke utdypes nærmere.

Denne artikkelen av Ernst gir en god oversikt over alle farene ved urtemedisiner basert på punktene ovenfor.

Konklusjonen til Ernst er at med den høye risikoen for skader ved å bruke kinesisk urtemedisin, og den lave eller manglende dokumentasjonen på faktisk helseeffekt, finnes det ingen grunn til å anbefale slik urtemedisin til noen.

Med andre ord: Styr unna!

De homeopatiske prinsipper forutsetter at nesten all homeopatisk «medisin» er fortynnet så kraftig at det ikke lenger finnes noe aktivt virkestoff i vannet det er utblandet i. Det inneholder altså bare rent vann, som ofte dryppes på piller av ca 85% sukker og 15% laktose før de pakkes i bokser og selges til en pris flere tusen ganger kiloprisen på sukker.

Ettersom det aktive virkestoffet altså er helt borte fra «medisinen», har homeopatene diktet opp påstander om at vannet har hukommelse og dermed husker stoffet som ble blandet inn i det, selv om stoffet selv er forsvunnet. For å forsvare en slik absurd påstand må de ty til en del merkelig «dokumentasjon».

I rundt et år har denne videoen blitt spredt på internett, spesielt av homeopatitilhengere. Se den, den varer i under 3 minutter:

Jeg har tidligere ignorert den, men i dag ble den postet på Facebookveggen til aksjonen «Ingen liker å bli lurt» av homeopat Reidun Alice Flåtter Jakobsen (som jeg har omtalt en del ganger tidligere):

Og sånt gjør meg så pinlig berørt. På hennes vegne. For er det virkelig på dette nivået homeopatene ønsker at dokumentasjonen deres skal ligge? Virkelig? Krever de ikke mer av seg selv?

Nei. De gjør ofte ikke det. Dette er det mønsteret vi ser igjen og igjen. En fullstendig mangel på kildekritikk. Finner man en video eller tekst som synes å bekrefte det man selv tror er sant, så er det bare å kjøre på.

Det tok meg fem minutter å sjekke et par ting, og så rable ned følgende tilsvar på Facebook:

Først og fremst finnes det ikke noe «Aerospace institute in Stuttgart». Allerede ved den grove feilen innledningsvis kan man anta at resten er bullshit. Og hvem er mannen? En som leker forsker? Hvorfor får vi ikke vite navnet? Er du klar over at det ikke finnes noe som helst publiserte data om dette? Niks. Nada. Det eneste som eksisterer er denne YouTube-videoen.

Og hvis påstanden stemmer, kan du da forklare meg hvordan det kan ha seg at vann som har sirkulert i et evig kretsløp siden det havnet på Jorden, og dermed vært i kontakt med absolutt alt, passert gjennom fordøyelsessystemet til dinosaurer, vært urinert av Jesus Kristus og Adolf Hitler, vært i kontakt med alle dyr, planter, bygninger, mineraler og millioner av mennesker etc, ikke også har «hukommelse» om alt dette? Hvordan i all verden kan én plante, av milliarder av planter dette samme vannet har vært en del av over 3-4 mrd år, plutselig skille seg ut på et bilde? Kan du forklare det?

Hvordan i all verden kan man hevde at vann er ulikt i starten av Rhinen sammenlignet med slutten av Rhinen når dette er en mikroskopisk liten forskjell sammenlignet med alle elver og kretsløp det samme vannet allerede har vært en del av. I tillegg til at hvert vannmolekyl blandes med andre molekyler som har hatt andre «opplevelser» og det dermed vil være fysisk umulig å finne en vanndråpe med molekyler som alltid har vært samlet og dermed kan gi et samlet bilde av noe som helst. Fatter du ikke slike helt basale innvendinger? Tenker du aldri så langt? Er du ikke nysgjerrig når du ser slike videoer og begynner å la tankene spinne litt selv med kritiske spørsmål?

Hva vet vi om metodene brukt i dette såkalte forsøket? Blinding? Hvordan ble dråpene fotografert? Forurensingskilder? Tidsaspekt? Dråpevolum? Glassplatene? Lys og temperatur?

Til slutt: Selv om dette forsøket viste seg å stemme. Selv om vannet viste seg å ha hukommelse. Selv om alle disse premisser viste seg å være sanne, så ville det ikke si noe som helst om homeopati. Både fordi vannet fordamper fra sukkerlaktosepillen i løpet av sekunder, og fordi spranget fra å si at vannet kan huske en blomst, til å si at det derfor påvirker mennesket helse, er fullstendig ulogisk. Og så har vi den lille bagatell med at ingen systematiske analyser av gode kliniske studier har vist noen effekt av homeopati utover placebo.

Jeg fang også denne bloggposten på nettsidene til Nature.com som trakk frem mange av de samme poengene som meg. Jeg vil sitere de to siste avsnittene fra denne bloggposten:

Critical thinking and rational experimentation is not, and has not been, a strong suit of the Complimentary and Alternative Medicine (CAM) practitioners. They continue to believe in their particular brand of magical remedies; however, they also crave the legitimacy that science is considered to provide – hence, their relentless struggle to appropriate science-y concepts to demonstrate the efficacy of CAM modalities, failing which there is always Special Pleading, Argument from Authority, Argument from Popularity and various other assorted logical fallacies at their disposal, as well as anecdata, a.k.a. testimonials.

The Editor of the EBM-First website, who goes by Blue_Wode on Twitter, kindly pointed me towards an illuminating article by Prof. Edzard Ernst about how «negative scientific evidence on homeopathy was covered up in Germany in the 1940s» (See page 2). This amply illustrates why rationalists and skeptics within the scientific community must keep up the good work of bringing reason and sanity to counter the lies and misinformation spread by the peddlers of pseudoscience.

Nettopp.

En av de mest utbredte påstander fra alternativtilhengere er at det finnes naturlige kurer for alle sykdommer, men at legemiddelindustrien («Big Pharma») undertrykker disse slik at de heller kan selge sine medisiner og tjene penger på det. Tett knyttet til denne påstand er den parallelle påstand om at naturlige kurer eller medikamenter ignoreres av legemiddeindustrien fordi de ikke kan patenteres. Uten patent, ingen penger.

Jeg har blogget om dette før og vist flere eksempler på naturlige kreftkurer og forskning på stoffer som er gått ut av patent men som likevel ikke ignoreres av forskningsmiljøene. Penger er naturligvis en viktig, og høyst nødvendig, drivkraft bak vitenskapens søken etter nye behandlingsmetoder og medisiner, men ønsket om anerkjennelse og ønsket om å rett og slett kunne gi et bidrag til verden gjennom å finne en kur mot en grusom sykdom er viktige motivasjonsfaktorer vi ikke skal undergrave.

At kreft ofte trekkes frem i denne sammenhengen, enten det er snakk om vidunderkurer som DCA, cannabis, vitamin C eller B17, er ganske ironisk all den tid mange kjente cellegifter kommer nettopp fra naturen selv. Og nå dukket det nettopp opp et nytt eksempel på dette: Løvetann.

Forskere ved Windsor Regional Cancer Centre i Ontario, Canada, har mottatt litt over 1.2 millioner kroner for å forske på et ekstrakt fra roten på løvetann som kan ha en effekt mot en spesielt aggressiv type blodkreft, kronisk myelogen leukemi, som ikke responderer godt på nåværende cellegifter.

Denne løvetannekstrakten har vært undersøkt tidligere, men mye av interessen er nå basert på en spesielt interessant pasienthistorie. Den 72 år gamle John DiCarlo fikk leukemi-diagnosen for tre år siden, men opplevde lite effekt av aggressiv cellegiftbehandling. Da han ble sendt hjem anbefalte sykehuset at han forsøkte å drikke te laget av dette løvetannrotekstraktet ettersom det fantes anekdotiske bevis for at det kunne ha en effekt. Når man ikke har andre muligheter kan man like gjerne forsøke så lenge det ikke er noen kjente alvorlige bivirkninger eller koster særlig med penger. Fire måneder senere var han kreftfri, og han har vært det siden.

Var det løvetann-teen som helbredet ham? Eller var dette et tilfeldig tilfelle av spontan remisjon? Det er selvsagt helt umulig å si basert på ett tilfelle, men DiCarlos leger tror at løvetannrotekstraktet kan være årsaken til hans bedring. Her har vi da et eksempel hvor et anekdotisk bevis, altså denne mirakuløse pasienthistorien, er observert og dokumentert av leger, og dermed danner grunnlag for å lage en hypotese som kan testes. Hypotesen «et stoff i roten på løvetann kan drepe kreftceller» lå til grunn for at forskeren og biokjemikeren Siyaram Pandey begynte å jobbe med den potensielle løvetann-kuren:

Pandey conducted a literature review and could only find one journal article suggesting dandelions may have cancer-killing properties. But he and his team of graduate students collected a bunch of the weeds anyway, ground them up with a mixture of water in a food processor and developed a simple formula they could experiment with.

They tested the formula on several lines of commercially available leukemia cells and much to their surprise, found that the formula caused those cells to kill themselves, a process called apoptosis.

“It was startling, but it was not that startling until we saw that it was non-toxic to the normal cells,” he said.

Forskerne har altså allerede vist at ekstraktet fra løvetannrot dreper kreftceller når det gis gjentatte ganger i lave doser, men dette er foreløpig bare i laboratoriet og ikke testet i kreftsyke mennesker. Nå har forskningssenteret fått midler til å gjennomføre en fase 1 klinisk studie, det vil si at de skal ta 21 pasienter med ulike kreftformer hvor konvensjonell behandling ikke har kunne hjelpe for å se hvordan dette løvetannrotekstraktet eventuelt påvirker dem. Denne studien vil ta 6-8 måneder, og deretter vil de gjennomføre en fase 2 klinisk studie hvor de undersøker videre de krefttypene ekstraktet viste best effekt på i den første studien.

Disse studiene, fra de første laboratorieforsøk på kreftceller i petriskåler, til større studier på mennesker, såkalte kliniske studier, må gjennomføres for å finne ut hva i ekstraktet som faktisk virker, på hvilke pasienter og krefttyper det virker, hvilke doseringer som er effektive og trygge, og hvilke bivirkninger stoffet gir. Det er kun når denne serien av studier er gjort, publisert, gjentatt og etablert som en effektiv og trygg behandling, at plantemedisinen har tatt spranget inn i «skolemedisinen». Og dette er det som skiller «naturmedisin» fra «skolemedisin».

Alternativfolket hyller selvsagt dette og bruker det som «bevis» på at naturlige kurer er best, «hah – løvetann kurerer kreft!», men glemmer da at mye av konvensjonell cellegift og størstedelen av våre farmasøytiske medisiner kommer nettopp fra naturen. Problemet er bare at i sin helt naturlige form består disse plantene av tusenvis av stoffer som kan virke på ulike måter i kroppen. Kanskje en plante har et stoff som virker positiv på en sykdom, men som hemmes av andre stoffer i samme plante og dermed ikke oppnår optimalt effekt i sin «blandede» form. Kanskje planten har effektive stoffer, men samtidig inneholder så mange andre uheldige stoffer som gir bivirkninger at planten ikke kan brukes som medisin i sin naturlige form. Kanskje mengden av det aktive stoffet i planten varierer så mye at man ikke kan kontrollere doseringen på en trygg måte ved å innta hele planten eller et ekstrakt av den. Kanskje planten inneholder et stoff som har litt effekt ved å angripe sykdommen på en ny og spennende måte, men hvor den med litt hjelp fra biokjemikere kan modifiseres til å bli mye mer effektiv.

Det er derfor vi gjør plantemedisin om til farmasøytisk medisin hvor de aktive stoffene isoleres for best mulig effekt og minst mulig bivirkninger, og hvor doseringene kan kontrolleres nøye. I blant lager man syntetiske varianter av de interessante molekylene som virker bedre eller har mindre bivirkninger, og både disse syntetiske variantene eller teknikken man bruker for å isolere et stoff fra en plante, kan patenteres, selv om det opprinnelige stoffet kommer fra naturen. Det er altså ikke noe hinder for økonomisk gevinst at et medikament kommer fra naturen, tvert i mot, legemiddelindustrien forsker intensivt på planter for å finne nye medisiner – og inntektskilder.

Skillet mellom «plantemedisin» og «farmasøytisk medisin» er bare to ulike stadier av en lengre prosess hvor den farmasøytiske medisin er en foredlet og tryggere variant av den «naturlige» plantemedisin. Bruken av løvetannrotekstrakt føyer seg inn i spennende forskning som kan resultere i en effektiv behandling mot enkelte typer kreft – med utgangspunkt i naturens rike apotek.

Jeg kom i dag over en bloggpost fra en anonym alternativtilhenger som la frem åtte punkter i det han eller hun kalte «Skeptikerens sjekkliste». Jeg fikk lyst til å svare kjapt på dem.

Here goes:

1. Er det sannsynlig at en metode som er testet av tusenvis av mennesker gjennom flere hundre år uten å oppnå positive resultater, fremdeles eksisterer?

Ja. La meg svare med et utdrag fra kladden til et uferdig manus til en kommende bok om nettopp alternativ behandling hvor jeg har skrevet litt om årelating, en behandlingsmetode som ikke virket i 2000 år uten at det fikk den til å forsvinne før noen tok seg bryet til å gjøre en kontrollert undersøkelse .

I legevitenskapens barndom mente man at god helse var avhengig av balanse i de fire væskene: blod, slim, sort galle og gul galle. Disse fire væskene avgjorde også personlighetstrekkene til et menneske, i følge legevitenskapens far, Hippokrates, som levde rundt 400 år før vår tidsregning. Denne ideen ble videreført og videreutviklet av en av medisinens mest betydningsfulle skikkelser, den greske lege, anatom og filosof Galen. I dag vil nok mange hevde at det var nettopp det han var, fordi hans metode for å helbrede de fleste lidelser baserte seg på å regulere nivåene av disse fire kroppsvæskene i menneskekroppen. Dette gjorde legene ved å gi pasientene ulike medikamenter som enten fikk dem til å kaste opp eller tisse. Skulle man regulere overflødig blod, måtte man foreta såkalt årelating. Galen anså blodet som den viktigste væsken, og det var den som først og fremst måtte reguleres.

De fire kroppsvæskene var også balansert mot de fire årstidene, de fire elementene (ild, luft, vann og jord), de fire kvalitetene (varme, fuktighet, kulde og tørrhet), og de fire livsfasene (barndom, ungdom, voksen og gammel). Galen utviklet dermed en intrikat modell for hvordan man skulle tappe blod fra pasienter. Avhengig av lidelse, alder, kroppsvekt, årstid, vær og sted laget han regler for hvor blodet skulle tappes fra og hvor stor mengde som skulle tappes.

Årelating ble etterhvert den viktigste behandlingsmetoden leger hadde, og så godt som enhver lidelse kunne behandles på denne måten. Alt fra kviser, diabetes og herpes, til lungebetennelse, spedalskhet og kreft ble behandlet gjennom å tappe blod fra pasienten, enten direkte fra blodårene eller ved å la igler suge ut blodet, noe som ble populært mot slutten av årelatingens storhetstid. Skulle man amputere en kroppsdel, var det vanlig å først tappe ut den mengde blod man antok at denne kroppsdelen, for eksempel et ben, inneholdt. Selv blødninger fra hemmorroider, kraftige menstruasjoner eller neseblod ble behandlet ved å tappe kroppen for enda mer blod.

[…]

I tillegg til å behandle sykdommer ble også årelating brukt som profylakse, altså som forebyggende behandling for å unngå ulike sykdommer og plager. Først i 1628 ble menneskets blodomløp beskrevet av den britiske lege William Harvey, og da falt det teoretiske grunnlag for årelating bort. Det hadde likevel ingen innvirkning på bruken av denne behandlingsmetoden. To hundre år senere, i 1830, viste den franske legen Pierre Charles Alexandre Louis gjennom innsamlig av pasientdata at årelating ikke hadde noen effekt mot lungebetennelse, noe som markerer starten på den moderne vitenskapelige analyse innen medisin. Louis regnes som pioneren av kliniske studier. Ved å behandle noen pasienter med årelating, og andre ikke, og deretter sammenligne hvor mange som overlevde lungebetennelsen i de to pasientgruppene, så han tydelig at årelating bare førte til flere dødsfall heller enn helbredelse.

Selv om Louis sin forskning i praksis var dødsstøtet for årelating som behandlingsmetode, fortsatte praksisen enda noen tiår, og først rundt århundreskiftet sluttet leger å tappe blod fra sine pasienter på denne måten. Men det er interessant å se hvordan legene sverget til årelating som behandlingsmetode i flere hundre år etter at man hadde forstått hvordan hjertet og blodomløpet i kroppen virket og dermed også forstod at årelating ikke egentlig kunne virke på den måten de opprinnelig trodde. Selv om datidens medisinske kunnskap viste dem at årelating burde være uten effekt, så legene og pasientene at det virket. Gang på gang fikk de bekreftet at pasienter som de tappet blod fra, til slutt ble friske igjen. Disse personlige opplevelsene og anekdotene var for dem mye kraftigere bevis for effekt enn det fakta og teorier var. Det er lett å la seg lure, selv for en lege. Bare gjennom systematisk innsamling av data kan man vurdere behandlingsmetodene reelle effekt. Selv om den franske sersjanten som fikk tappet nesten hele sitt blodvolum i løpet av en måned til slutt ble frisk, så var ikke det på grunn av årelatingen, heller på tross av. Men legene søkte bekreftelse, og når behandlingen virket var det takket være årelatingen. Når pasienten døde, var det andre årsaker. Kanskje man ikke hadde tappet nok blod? Kanskje man ikke hadde tappet blod tidlig nok?

I dag forstår alle at årelating var en fryktelig dårlig ide. Men ideen overlevde i over 2000 år. I to millenium var altså den fremste og viktigste behandlingsmetodene legene hadde en behandlingsmetode som ikke bare var ineffektiv, men også svært ofte direkte skadelig og dødelig. Likevel fikk den leve videre, fordi folk mente å se at den virket. I mangel av kliniske studier og systematiske analyser av data klarte de ikke å se at årsaken til årelatingen tilsynelatende effekt var at de fleste sykdommer går over av seg selv. Hadde man latt være å tappe blod, hadde pasienten uansett blitt frisk, kanskje til og med raskere enn om man foretok årelating. Men uten å kunne sammenligne med kontrollgrupper så man ikke dette. Det man så var derimot at pasienten ble frisk, og hva annet kunne være årsaken til det enn den behandlingen legen hadde gitt, nemlig årelatingen?

Så ja, alle kan være enige om at en behandlingsmetode virker, fordi mennesker lett lurer seg selv, og uten kontrollerte forsøk vil vi ikke klare å gjennomskue behandlingsmetoder som ikke virker, enten de heter årelating eller homeopati.

2. Er det sannsynlig at jeg er mer intelligent enn alle disse tusener av individer?

Spørsmålet er irrelevant fordi en skeptiker ikke velger sine standpunkt basert på subjektive opplevelser eller ren synsing. Vi erkjenner at vi er feilbarlige individer med mange svakheter, og derfor forholder vi oss til vitenskapelig konsensus og den beste tilgjengelige forskning til enhver tid.

Dette har jeg skrevet mye mer om i bloggposten Skeptikernes hemningsløse ydmykhet. Les den.

Spørsmålet faller også på sin egen urimelighet, fordi det er en logisk tankefeil av typen argumentum ad populum, eller en appell til flertallet. Basert på det samme resonnementet må alle behandlingsmetoder med en viss tilhengerskare virke, inklusive årelating, krystallterapi, kristen helbredelse, voodoo, og en hel rekke behandlingsmetoder som er i direkte konflikt med hverandre.

Kan sykdom skyldes både ubalanse i dypereliggende energilag som må balanseres med homeopatiske preparater, og demonbesettelse som krever at demoner drives ut? Kan angst både skyldes et tankefelt rundt kroppen som må manipuleres, og chi som må manipuleres ved hjelp av å stikke nåler inn i kroppen? Alle disse ideene har tusenvis av tilhengere, men de er i direkte konflikt med hverandre og kan ikke alle være sanne samtidig.

Mener virkelig bloggforfatteren at han/hun tror på enhver behandlingsmetode som minst 1000 eller flere individer hevder virket for dem? Helt ukritisk? Det tviler jeg på.

3. Har det skjedd i tidligere tider at metoder har vært praktisert der vitenskapen først senere har kunnet forklare virkningen?

Dette er en klassisk feilslutning. Vitenskapen trenger ikke forstå hvordan en behandlingsmetode virker, bare at den virker. Det er mye innen skolemedisinen vi ikke forstår hvordan virker, for eksempel paracetamol eller antidepressiva, for ikke å snakke om ulike kreftmedisiner, men i kontrollerte studier ser vi likevel at de virker bedre enn placebo.

Det er alt som trengs. Å se at noe virker bedre enn placebo. Hvordan det virker er kjekt å vite, men ikke avgjørende for om behandlingen godtas av vitenskapen. Hvis for eksempel homeopati viste seg å virke bedre enn placebo i kontrollerte studier, så ville homeopati bli godtatt som behandlingsmetode selv om vi ikke forstod hvordan det virker.

4. Er det sannsynelig at dagens vitenskap vet alt som er å vite om naturen?

Nei. Hadde noen trodd det hadde alle forskere mistet jobben omgående. Dette spørsmålet faller på sin egen urimelighet, og det er også irrelevant ihht forrige punkt.

Det er likevel verdt å nevne at mens «skolemedisinen» hele tiden investerer enorme pengesummer inn i forskning for å forstå virkningsmekanismer, dokumentere effekt, avsløre bivirkninger, finne nye medisiner, og forbedre eksisterende behandling, så skjer ingenting av dette innen alternativ medisin. Der har man bare bestemt seg for at noe virker fordi pasientene sier de er fornøyd, og dermed brukes ikke en krone på å teste dette, sjekke for bivirkninger, se om metodene kan forbedres, eller forstå hvorfor en behandlingsmetode påstås å virke. Da ender man fort opp med tilstander der det selges urtemedisin som fører til både nyresvikt og kreft, fordi arrogansen mot vitenskapelig metode er så enorm. Men slike sjeldne eller sentvirkende bivirkninger kan aldri avdekkes uten systematiske undersøkelser, og når man velger å bare forholde seg til kortsiktige anekdoter vil folk bli syke og dø.

Innen skolemedisinen stiller man altså med en enorm åpenhet og nysgjerrighet på verden, mens innen alternativ behandling er alt dogmatisk. Ting bare er. Spørsmål skal ikke stilles. Testing og forskning skal ikke skje. Ingen skal rokke ved det etablerte. De gamle er eldst, og ny kunnskap skys som pesten.

5. Hvem bestemmer hva som er gangbar vitenskap?

Vi har en vitenskapelig metode som krever en rigid metodologi i studier, med etterfølgende publisering i fagfellevurderte fagtidsskrifter, replikeringer, og godkjenning fra myndigheter før en behandlingsmetode eller et medikament godkjennes. Dette er i prinsippet en etterprøvbar og gjennomsiktig fremgangsmåte.

Vi kjenner ingen bedre metode enn dette for å finne ut hva som virker og ikke virker. Det er en kollektiv og demokratisk prosess hvor alle har de samme muligheter til å nå frem med sine ideer. Det finnes uttallige eksempler på forskere og behandlingsmetoder som har måtte kjempe en hard kamp for å bryte gjennom og bli akseptert, men den vitenskapelige prosess sørger for at dette alltid skjer om forskningsmetodologi følges og dataene er gode nok. Det gjelder også alternativ behandling om de klarer å fremvise gode nok data som viser en effekt utover placebo.

Problemet er at når vitenskapelig forskning over tid konkluderer med at det mangler dokumentasjon på at en alternativ behandlingsmetode virker, på tross av gjentatte studier, så kritiserer de alternative behandlere den vitenskapelige metode, heller enn å innse at behandlingsmetoden kanskje rett og slett ikke virker.

At kontrollerte studier viste at årelating ikke virket som behandlingsmetode betyr ikke at det er noe galt med den vitenskapelige metode, selv om millioner av mennesker trodde årelating virket. Nei, det betyr derimot at disse millioner av mennesker faktisk tok feil.

6. Hvem bestemmer hvor jeg skal rette min skepsis?

Skepsis skal rettes mot alt, men som jeg beskrev i bloggposten om skeptikerne hemningsløse ydmykhet så må hvert individ innse sine egne begrensninger og forholde seg til vitenskapelig konsensus. Å overprøve konklusjonene til titusenvis av fagpersoner fordi man har lest en artikkel eller sett et par YouTube-videoer og dermed føler seg uovervinnelig, er feilrettet skepsis.

Man skal være skeptisk, men ydmyk til at det er størst sjanse for at det er en selv som tar feil når en er på kollisjonskurs med etablert vitenskap.

7. Hvis jeg avfeier disse spørsmålene istedenfor å svare på dem, hva betyr det?

Jeg avfeier ikke disse spørsmål.

8. Hvis jeg ikke er skeptisk til min egen måte å tenke på, hvor skeptisk er jeg egentlig?

Jeg er svært skeptisk til min egen måte å tenke på, og ikke minst til mine egne opplevelser. Jeg vet at mine sanser bedrar meg, jeg vet at jeg ikke kan observere virkeligheten på noen som helst objektiv måte, jeg vet at min hukommelse er mangelfull og ofte produserer minner som ikke er korrekte, jeg vet at jeg er offer for en hel rekke logiske tankefeil hver eneste dag, jeg vet at jeg ikke er immun mot selvbedrag og andres lureri, og jeg vet at jeg har svært mangelfull kunnskap om det aller meste. Derfor tester jeg alltid mine ideer mot forskning og kunnskapen til de fremste fagpersoner på områdene. Jeg baserer alltid mine standpunkt på gode kilder som andre kan kontrollere, og viktigst av alt så er jeg alltid åpen for kritikk og korrigeringer, og endrer mine meninger hvis jeg møter gode nok argumenter.

Som skeptiker må jeg alltid forholde meg til den beste forskning og være villig til å forkaste mine egne ideer basert på dette. Alternativtilhengere setter derimot alltid sine egne ideer over forskningen, plukker selektivt forskning som understøtter deres ideer eller forkaster og ignorerer forskning som ikke passer deres forutinntatte syn, og det er den rake motsetning av å være skeptisk.

Som skeptiker møter jeg denne type kritiske spørsmål med glede, går i meg selv, og forsøker å svare så godt jeg kan. Hvis noen mener jeg har svart dårlig eller ufullstendig på noen av disse spørsmålene, så er mitt kommentarfelt som alltid åpent for innspill slik at jeg kan korrigere meg selv om nødvendig.

Det er skeptisisme.

I bloggposten Skeptikerens sjekkliste svarte jeg på 8 spørsmål stilt av en anonym bloggende homeopati-tilhenger med fornavnet Roseanna. Et par dager senere svarte hun meg på min bloggpost, eller, hun skrev hvertfall noe som respons, uten at det kan kalles et svar på noe som helst vis, og i kommentarfeltet under den bloggposten har det dukket opp noen påstander jeg gjerne vil kommentere.

Den sveitiske rapport

Roseanna sier hun har studert homeopati i fem år, og er overbevist om at det virker. I kommentarfeltet skriver hun:

In double blind tests homeopathy has been shown to works as well as a placebo, and in a recent “double blind” swiss trial it faired better. A very is a very stringent trial designed to limit placebo effect where neither the individuals or the researchers know the identity of the control group or the experimental group. After all data is recorded and/or analyzed can the researcher learn which individuals where which. Here are two links which relate to your questions on placebo and dbl blind studies. One is from a “natural health” site the other a site neutral to homeopathy:
http://www.naturalnews.com/035499_homeopathic_medicine_Swiss_report.html
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/17227746

Den første lenken viser til den etterhvert svært så velkjente sveitiske rapporten om homeopati. Den brukes til stadighet som «bevis» for at homeopati virker, noe som er grunnleggende misforstått og uredelig. Jeg har drøftet denne rapporten i en bloggpost tidligere, og peker her på alle problemene med måten homeopati er vurdert i den rapporten. Kort sagt har denne sveitsiske rapporten i hovedsak bare sett på om homeopati er kostnadseffektivt i det sveitsiske helsevesen, noe som ikke avgjøres av om homeopati faktisk virker eller ikke, og så har de sett på om pasienter føler at homeopati virker for dem, uavengig av om de homeopatiske remediene faktisk har en terapeutisk effekt eller ei.

Det er også flere problemer, og Steven Novella har skrevet litt om dette. Her er et utdrag:

Ullman also does not make clear in his article (although you can see this from reading the references and footnotes) that this report was based upon published studies through 2003, and so is a bit out of date. Further it was largely based on a report prepared for the Swiss government – Effectiveness, Safety and Cost-Effectiveness of Homeopathy in General Practice – Summarized Health Technology Assessment, by Bornhöft G et. al.

The article is essentially a systematic review, and it is clear from the language used by the authors that they are anything but objective. They berate critics of homeopathy for being closed-minded to the clinical evidence based upon misguided plausibility arguments. They also specifically take a different approach to reviewing the evidence, specifically to include weaker forms of evidence – which they acknowledge changes the outcome of reviews from negative to positive.

What they fail to do is put into proper perspective the pattern of evidence in the literature. What we see with homeopathy is what we would expect from testing a treatment that is literally a placebo (a sugar pill with no active ingredient). There is a range of outcomes with the most rigorous studies strongly tending to be negative. You can only get positive results with less rigorous method, where researcher bias can have an effect.

In short – this was a rigged review by homeopathy proponents, and is at odd with other more objective reviews. It is also out of date.

Det er også fascinerende hvordan homeopatitilhengere velger ut denne ene rapporten som tilsynelatende er positiv til homeopati, men ignorerer vesentlig mer rigide rapporter som den britiske «Evidence Check: Homeopathy» fra 2009 som var grusende negativ og konkluderte med «no credible evidence of efficacy for homeopathy».

En svak studie på homeopati og ADHD

Den andre lenken hun viser til er en enkeltstudie med flere potensielle problemer, noe som er drøftet ganske grundig i diskusjonsdelen av studien. Det er en interessant måte å teste homeopati på, hvor man først behandler alle med homeopatiske remedier, altså uten noen kontrollgruppe eller blinding, slik at man får en effekt som man ikke kan vite om er placeboeffekt eller reell effekt av de homeopatiske remediene. Deretter lar man halvparten fortsette homeopatisk behandling, mens den andre halvpart får placebo, og så ser man om effekten forsvinner i pacebogruppen.

Det man så i studien var at det var god effekt av homeopatisk behandling så lenge den ikke var blindet, noe som er forventet av placeboeffekten alene, men straks man blindet behandlingen slik at deltakerne ikke lenger visste om de fikk ekte eller falsk behandling, så ble effekten vesentlig redusert i begge gruppene. Etter den kontrollerte delen av studien gikk alle tilbake til homeopatisk behandling, og da kom effekten tilbake. I de delene av studien som var blindet var altså effekten vesentlig dårligere, og placebogruppen gjorde det faktisk bedre enn de som fikk homeopatiske remedier. Forskjellen mellom gruppene var liten (17%) og bare så vidt statistisk signifikant (P=0.0479), og det på tross av en hel rekke svakheter som kan ha påvirket resultatet i positiv retning.

En av disse var at man i den kontrollerte delen av studien bare tok med dem som responderte positivt på homeopatisk behandling i den innledende ublindede/ukontrollerte delen av studien. Det gjør at de som ikke hadde noe god effekt av den homeopatiske behandlingen ble eliminert fra studien som en del av studiens design.

Denne studien er altså veldig problematisk i sitt design, og effekten var liten på tross av alle svakheter som kan ha dyttet den i positiv retning. Som bevis for homeopatiens effekt fungerer den altså veldig dårlig. Som vi også vet kan heller aldri enkeltstudier si noe endelig om effekten av en behandling, og derfor er det viktig å se på systematiske gjennomganger og metaanalyser av all forskning på et område. Det er ikke gjort mange studier på effekten av homeopati mot ADHD, men det er gjort noen analyser av disse, og ingen av dem konkluderer med at homeopati er effektiv:

Homeopathy for childhood and adolescence ailments: systematic review of randomized clinical trials.

The evidence from rigorous clinical trials of any type of therapeutic or preventive intervention testing homeopathy for childhood and adolescence ailments is not convincing enough for recommendations in any condition.

Homeopathy: what does the «best» evidence tell us?

The findings of currently available Cochrane reviews of studies of homeopathy do not show that homeopathic medicines have effects beyond placebo.

Cochrane 2007: Homeopathy for attention deficit/hyperactivity disorder or hyperkinetic disorder.

The forms of homeopathy evaluated to date do not suggest significant treatment effects for the global symptoms, core symptoms of inattention, hyperactivity or impulsivity, or related outcomes such as anxiety in Attention Deficit/Hyperactivity Disorder.

Homeopati og dyr

Roseanna fortsetter:

Did you know that homeopathy has also shown to be effective for treating animals?
http://www.homeopathy-soh.org/research/evidence-base-for-homeopathy-2/animal-studies/

Websiden hun lenker til har på sedvanlig vis samlet en rekke enkeltstudier på homeopati. Det er en suppe av små studier hvor ikke en eneste av de syv studiene faktisk er en dobbelblind, randomisert studie med kontrollgruppe! Med andre ord er alle studiene meningsløse. I tillegg er det flere som ikke tester homeopati i det hele tatt, men heller om homeopati kan være kostnadseffektivt sammenlignet med annen behandling (forutsatt at det virker), eller om homeopatiske remedier påvirkes av elektromagnetiske felter. Studiene er heller ikke replikerte eller publiserte i noe anerkjent fagfellevurdert tidsskrift.

En av referansene på webside er en systematisk gjennomgang av ultrafortynnede doser med gift gitt til rotter for å se om det har en positiv effekt mot giften i ufortynnet form. Her fant de 105 studier, men bare ni av disse var av høy nok kvalitet til å kunne tas med. Av disse var 2/3 positive med en gjennomsnittlig beskyttende effekt på litt under 20%, men forfatterne presiserer at nye studier må foretas med bedre metodologi, i tillegg til at studiene må replikeres.

På toppen av det hele er ikke dette studier på homeopati i det hele tatt! Den kritiske ristingen mellom hvert ledd i fortynningsprosessen var ikke tatt med, fordi dette var bare en test av fortynninger, ikke homeopatisk tilberedte fortynninger. Vil det si at Roseanna erkjenner at de homeopatiske prinsipper er vås og at det er godt nok å bare fortynne alt i en jafs uten den spesielle ristingen?

Dette er typisk hos homeopatitilhengere. De tar alt mulig de kan grafse til seg av tilsynelatende positive studier, enten de egentlig tester homeopati eller ikke, og helt uavhengig av studienes metodologiske kvaliteter. Det handler utelukkende om kvantitet, ikke kvalitet, i et håp om å blende folk med en tilsynelatende mengde positive vitenskapelige studier på homeopati.

Hvis denne websiden med studier på dyr er det beste homeopatene kan legge frem som dokumentasjon, må konklusjonen bli at slik dokumentasjon ikke finnes, og at dette er et særdeles desperat forsøk på å villede den mer vitenskapelig ukyndige leser.

Alternativ arroganse

En kommentator spør Roseanna hva som må til for at hun ikke skal tro på homeopati, og hun svarer som følger:

What would it take for me to not believe i homeopathy? To give you a really boring answer, to observe no health effect or positive change in either my own or my families health after ingesting homeopathy.

I en setning avfeier hun placeboeffektens eksistens, og hvor umulig det er for enkeltpersoner å vurdere effekten av behandling uten kontrollerte og systematiske studier, noe jeg gikk langt i å vise med årelatingseksemplet i forrige bloggpost. Selv når hun altså får disse poengene grundig forklart, velger hun å ignorere dem, og svarer i praksis at hun er et unikt individ i menneskehetens historie, et individ som kan vurdere effekten av en behandling utelukkende basert på individuell subjektiv opplevelse. Det er passe arrogant, og om hun hadde rett kunne vi omgående avskaffe all medisinsk forskning, fordi hvis en pasient føler at noe virker for seg, så er det bare å kjøre på og gi medisinen til alle. Og om det viser seg over tid at de fleste blir sykere eller rammes av alvorlige bivirkninger, ja, så er de vel bare ikke sterke nok i troen…

Det er dette som skiller den arrogante alternativtilhenger som innbiller seg å ha umenneskelige observasjonsevner, og den ydmyke skeptiker som erkjenner sine begrensninger og baserer sine slutninger på objektive data. Og de hevder å være de med «et åpent sinn»…

Placeboeffekten og et argument fra autoritet

Roseanna fortsetter med de klassiske argumentene som vi har hørt så alt for mange ganger før. På tide å komme trekkende med nobelprisvinner Luc Montagnier:

The study in question is just one of many examples where placebo is documented as having had a “positive effect” on patients. That is what “placebo effect” means. I find it interesting that something that doesn´t exist can have a measurable effect. Do you?

http://www.huffingtonpost.com/dana-ullman/luc-montagnier-homeopathy-taken-seriously_b_814619.html

Jeg vet ikke helt hva hun prøver å si her. Placeboeffekten er reell, selv om det er omdiskutert hvor stor effekten faktisk er om vi trekker fra andre faktorer som regresjon mot gjennomsnittet og sykdommers naturlige utvikling. Men placeboeffekten kurerer ingen sykdommer. Den kan derimot påvirke opplevelsen av sykdommer, som i det kjente astmaforsøket, eller redusere symptomene fra lidelser som stammer fra stressrespons, f.eks. allergier, psoriasis, eksem, smerter, søvnløshet, fordøyelsesproblemer etc.

Når det gjelder Luc Montagnier så må det påpekes at hans studier hverken er publisert i noe anerkjent fagfellevurdert tiddskrift (det er kun publisert i et tidsskrift hvor han selv er redaktør!), ei heller replikert av andre forskere. På toppen av det hele har Montagnier selv uttalt følgende om sine resultater:

[one] cannot extrapolate it to the products used in homeopathy

Homeopatitilhengere som Dana Ullmann hevder også til stadighet at Montagniers forskning støtter homeopati, men forskningen hadde ingenting med homeopati å gjøre. Ikke bare mangler ristingen, men Montagnier var også langt unna de fortynninger som er vanlige innen homeopatiske remedier. Hans fortynninger er under Avogadros konstant og derfor er det rester av det opprinnelige stoffet i fortynningen, i motsetning til de mest vanlige homeopatiske remedier hvor alt aktivt stoff er borte.

Når Roseanna bruker denne forskningen som dokumentasjon på at homeopati virker, så må man altså anta at hun underkjenner vesentlige prinsipper innen homeopati. Det blir nesten som å skulle dokumentere at UV-stråler fører til hudkreft ved å vise at en lommelykt kan lyse opp et mørkt rom.

Harriet Hall har også skrevet vettugt om Montaignes studier, og skriver som respons til de som hevder han bekrefter at homeopati virker:

«Nope. Sorry, guys. It doesn’t. In fact, its findings are inconsistent with homeopathic theory… Homeopaths who believe Montagnier’s study supports homeopathy are only demonstrating their enormous capacity for self-deception.»

She went on to analyze the studies and pointed out a number of flaws, stating:

«…even assuming the results are valid, they tend to discredit homeopathy, not support it…Homeopathy is a system of clinical treatment that can only be validated by in vivo clinical trials.»

Men, om vi så likevel for argumentets skyld skulle akseptere at Montagniers studier viser at ultrafortynnede stoffer kan ha en mystisk effekt slik han rapporter, så er det et enormt stort sprang over til å si at homeopati kan kurere for eksempel influensa. Det er å trekke en konklusjon fra A til Å uten å bry seg om alle stegene mellom. Noen av spørsmålene et kritisk menneske må stille seg er:

• Hvis homeopatiske fortynninger skulle etterlate et «molekylavtrykk» i vannet, hvorfor skulle det likevel ha noe effekt på menneskets helse? Man kan ikke bare ta det for gitt fordi det passer med et forutinntatt syn om at homeopati virker.
• Hvorfor husker ikke vannet alle stoffer det har vært i kontakt med og dermed har «molekylavtrykk» av et sammensurium av stoffer, alle med ulike helseeffekter?
• Hvordan overføres et molekylavtrykk i væske til en sukkerpille med rigid molekylstruktur når vannet fordamper nesten omgående?

Roseanna demonstrerer at hun både avviser placeboeffekten, eller i det minste ikke forstår den, og misforstår hva Montagniers forskning har vist, for ikke å snakke om hvor ekstremt mange problemer det er med å trekke forskningen hans frem i sammenheng med homeopati i det hele tatt.

Mystisk vann

Den bloggende homeopatitilhengeren skriver videre:

Hi, there were many of you yesterday asking about water and the memory of water. Here´s a short documentary (under 3 minutes) about an interesting experiment conducted by The Aerospace Institute in Stuttgart, Germany. Værsågod!

http://homeopathyresource.wordpress.com/2011/12/28/new-research-from-aerospace-institute-of-the-university-of-stuttgart-scientifically-proves-water-memory-and-homeopathy/

Dette har jeg blogget om, og da tok det meg omtrent 5 minutter med Google for å finne ut at dette var vås. Roseanna vedder sin og sin families helse på at homeopati virker, men har altså ikke tatt seg bryet til å hverken lese og forstå studier hun viser til, ei heller denne YouTube-videoen.

Jeg skal ikke gjenta meg selv, så jeg anbefaler henne bare å lese min korte bloggpost om denne fantastiske forskningen på vann fra dette ikke-eksisterende «Aerospace Institute in Stuttgart»: Homeopater tror på de rareste ting

Litt rusk på slutten

Til slutt i debatten (så langt) kaster hun frempå følgende:

Two links which cover some of the other themes we have discussed.
From a Homeopathically neutral medical web library in the US.

1. Updated methods for testing the validity of homeopathic medicine:
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22510227

2. A Trial conducted on treatment of modern allergies using homeopathic medicine:
http://www.ncbi.nlm.nih.gov/pubmed/22138796

Both reports are relatively short.

La oss se kjapt på disse:

1) Dette er ikke en studie på homeopati, men et forslag til en metode som burde brukes når man evaluerer studier på homeopati. Jeg vet ikke helt hvorfor hun trekker frem dette, men det faller vel inn under argumentet om at hvis studier ikke viser at homeopati virker, så må det være vitenskapelig metode det er noe galt med heller enn at homeopati kanskje ikke virker.

2) Dette er en studie som ser på effekten av homeopati for allergier. Som jeg har nevnt ovenfor vet vi at placeboeffekten påvirker allergier i svært stor grad, og anses å være den største komponenten i enhver behandling av allergi. Når da homeopatistudien Roseanna viser til er ublindet og uten noen kontrollgruppe, blir den altså fullstendig meningsløs. Den sier bare, som forventet, at det å gi en hvilken som helst behandling som kan trigge en placeborespons gjennom troen på at det virker, vil ha en positiv effekt på allergiene til mange personer.

Konklusjon

Det er deprimerende å registrere at hun ikke forstår hva studiene sier i større grad enn hun gjør når hun samtidig så bombastisk hevder at det finnes mange gullstandard-studier som viser at homeopati virker. Og så ender hun opp med å lenke til studier som overhodet ikke faller inn under denne gullstandard, men tvert i mot stort sett små, ukontrollerte, ikke-replikerte studier uten blinding – ofte på helt andre ting enn homeopati.

Roseanna hevder at hun hater «dogma», og er opptatt av åpen debatt og en ærlig tilnærming til hva forskningen sier – med et åpent sinn. Vel, her har jeg brukt 4-5 timer en lørdags ettermiddag på å lese gjennom og forstå de studier hun har vist til, og ingen av dem holder mål. På den annen side overser hun konsekvent alle studier som viser at homeopati ikke virker, og alle systematiske gjennomganger som ser på alle gode studier og konkluderer med at det ikke kan påvises noen effekt utover placeboeffekt.

For de med interesse for homeopati, og hva forskningen viser, vil jeg anbefale å lese mine tidligere bloggposter om homeopati som er listet opp på denne siden.

Skremmende:

Created by: ClinicalPsychology.net

På nettsidene til Magasinet Visjon ble det i går publisert en artikkel skrevet av Jon Mannsåker, sivilingeniør og tidligere leder av Norsk Parapsykologisk Selskap. Artikkelen har tittelen «Hva vet vi om healing?» og presenteres slik:

Da mediedebatten omkring Snåsamannen stormet, viste det seg at det er lite kunnskap i Norge om hva som faktisk er blitt forsket på om healing. Det finnes vitenskapelig forskning på området, fastslår artikkelforfatter Jon Mannsåker.

Og det har han helt rett i. Det finnes vitterlig vitenskapelig forskning på området. Det store spørsmålet er hva denne forskningen viser. Det høres så pinlig logisk ut, men det er sjokkerende mange som tror at så lenge det «finnes forskning», så er noe bevist å være sant…

Vel, heldigvis har Mannsåker tatt på seg jobben med å gi oss et kjapt sammendrag av skriveriene til en annen fyr, Daniel Benor, som har gitt ut en bok hvor han har gått gjennom det som finnes av (positiv) forskning på healing. Konklusjonen til både Benor og Mannsåker er at healing uten tvil er en realitet, og at vestlig medisin nå må erkjenne dette faktum.

Forskning på healing

La oss da se litt på bevisene Mannsåker mener finnes der ute i forskningslitteraturen. Mens Benor har samlet hele 191 (såkalte) studier i sin bok, nevner Mannsåker naturlig nok bare et fåtall av disse i sin artikkel, men vi må vel anta at det er de beste eksemplene boken har å komme med. Det blir spennende å se hva denne beste forskningen på healing viser oss.

Mannsåker starter sin gjennomgang med å påpeke at mye studier er gjort på cellenivå, og hevder så følgende:

For å unngå placeboeffekten har man forsøkt direkte mental påvirkning av lavere organismer som neppe kan suggereres.

Dette er en klassisk feilslutning fra alternative. Ja, celler og helt enkle organismer kan ikke oppleve en placeboeffekt (selv om både dyr og babyer kan), men de som gjennomfører studien kan likevel påvirkes av ulike psykologiske effekter.

Hvis man eksempelvis forsøker å heale en cellekultur for deretter å la en forsker telle antall døde celler manuelt under et mikroskop, så er det klart at hvis ikke studien er tilstrekkelig blindet vil denne telleprosessen kunne påvirkes av om forskeren vet hva han teller og hva slags resultat som er ønsket. Det har vi sett i alt fra den famøse homeopatistudien av Jacques Benveniste til den engelske studien med healing av plantefrø som jeg blogget om for noen år siden.

Ergo vil det bare være nyttig å bruke celler som mottakere av healing hvis hele prosessen er fullstendig blindet i alle ledd. Det skal vi se at sjelden er tilfelle i de nevnte studier, noe som gjør dem fullstendig verdiløse.

Mannsåker oppgir ingen kildehenvisninger i sin artikkel, og flere av studiene er bare omtalt helt generelt, uten å oppgi hverken navn på forskere eller hvor den er publisert. Da jeg på mitt sedvanlig nerdete vis fant ut jeg ville gå gjennom denne såkalte forskningen for å sjekke om Mannsåker har rett i sine påstander og sin konklusjon, var det derfor usedvanlig vanskelig å finne de studiene eller hendelsene han viser til. Men etter å ha googlet så hele internett glødet i mange timer tror jeg at jeg har funnet nesten alle de omtalte studiene, og her følger en oppsummering av disse.

Healing av celler?

Hans første eksempel er dette:

Den engelske healeren Matthew Manning, som har vært i Norge flere ganger, har stilt seg til rådighet for mange vitenskapelige forsøk. I ett skulle han påvirke blodplater hos friske mennesker, og han lyktes i å påvirke enzymet monoaminooxydase (MOA) i ønsket retning, både til øket og minsket aktivitet (sannsynligheten for at resultatet var slump var mindre enn 0,1 promille).

Den nevnte studien er nesten 30 år gammel, så vidt jeg kan forstå, og er ikke å oppdrive i noen lett tilgjengelig form på internett i dag. Studien «A psychokinetic effect on neurotransmitter metabolism: Alterations in the degradative enzyme monoamine oxidase.» av G. Rein ble publisert i Research in Parapsychology i 1985. Merk deg navnet på journalen.

En av de få stedene jeg finner noe om denne studien er nettopp i en bok av Daniel Benor, og det er igjen bare en omtale av studien. Det er derfor vanskelig å kunne kontrollere metodologien for å se hvor godt gjennomført studien er, selv om Benor hevder at målingene ble gjort blindet, altså at de som sjekket cellene ikke visste om de målte på de healede blodcellene eller kontroll-cellene som ikke var blitt healet.

Det er likevel alltid viktig å huske på mantraet om at påstander som er spektakulære krever tilsvarende spektakulær dokumentasjon for å kunne bevises, og en fantastisk påstand om at healing kan påvirke blodceller bevises ikke av en liten enkeltstudie som ikke er replikert eller publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift. Det er vesentlig mye mer sannsynlig at det har vært svakheter ved randomisering, blinding, eller andre faktorer som kan ha påvirket resultatet, enn at Manning har slike fantastiske evner. Og det har nå gått 30 år uten at disse evnene er blitt verifisert i bedre studier. Det sier vel det meste…

I et annet forsøk med en annen forsker påvirket han kreftceller i plastflasker. Etter 20 min. healing var det 200-1200 % flere døde kreftceller enn normalt.

Studien «INHIBITING CANCER CELL GROWTH, by Spiritual Healer, M. Manning» ble publisert i Journal of the American Society for Psychical Research tilbake i 1979. Heller ikke denne finner jeg noe mer informasjon om, og de samme innvendinger gjelder her som i forrige studie.

I den anledning kan jeg nevne den norske healeren Terje Aasjord som også hevder å ha healet kreftceller med fantastiske resultater i en pilotstudie for et par år siden (eller mer), noe jeg blogget om i 2010. Her hevdet han å ha vært i kontakt med NAFKAM for å forske mer på dette, noe jeg fikk bekreftet av NAFKAMs leder Vinjar Fønnebø at stemte, men uten at de klarte å komme til enighet om hvordan denne forskningen skulle foregå. Aasjord hevdet så at amerikanske forskere hadde vist sin interesse, men vi har altså ennå ikke hørt noe mer om dette på tross av at resultatene visstnok var så ekstraordinære at forskerne var helt sjokkerte.

Det aner meg at man som vanlig fant et positivt (ønsket) resultat i en pilotstudie, som nettopp er en pilotstudie fordi man på det stadiet ennå ikke har innført skikkelige kontroller og dermed ofte får positive resultater som forsvinner når man gjentar studien med mer rigide kontroller.

Det er altså relativt vanlig og lett å få positive resultater i små pilotstudier. Det er først når disse gjentas i større skala og med bedre kontroller, helst av uavhengige forskere, at man skiller klinten fra hveten og ser om det faktisk er en reell effekt der. Merkelig nok kommer aldri disse studiene på healing så langt…

Ubetinget kjærlighet

Mannsåker fortsetter:

Healeren og legen Leonard Laskow lyktes i flere andre forsøk å redusere veksten av kreftceller med 15-40 %.

Denne studien fant jeg på nett, men den ser ikke ut til å være publisert i noe tidsskrift, bare presentert på en konferanse for likesinnede.

Det første jeg merker meg er at det atter en gang er Glen Rein som står bak studien. Rein ser ut til å være en fyr som stort sett driver med parapsykologisk forskning når han ikke holder foredrag om hvordan musikk kan påvirke vårt DNA og lage permanente molekylstrukturer i vann, eller selger utstyr som beskytter oss fra den skumle strålingen fra mobiltelefoner. Rein er åpenbart ikke den mest nøytrale og vitenskapelig troverdige forsker vi kan støtte oss til.

Studien hevder å vise at healeren Laskow påvirket kreftceller ved å gjennom meditasjon innta en kontinuerlig tilstand av ubetinget kjærlighet som fikk ham til å resonnere med kreftcellene. Et lite utdrag fra studien:

Ved å heale cellene med disse ulike intensjonene kunne de oppnå ulike resultater. Å ha som intensjon at cellene skulle gå tilbake til sin naturlige tilstand (punkt 1) ga 39% effekt, men å la Guds vilje manifistere seg (punkt 3) var bare halvparten så effektivt. (Ta den, Snåsamannen!) Ubetinget kjærlighet (punkt 4) hadde visst ingen effekt som intensjon alene, men gjennomstrømmet som nevnt hele forsøket uansett…

I tillegg til å ha ulike intensjoner kunne også healeren visualisere ulike bilder, for eksempel døde eller levende celler, og kombinasjonen av intensjon og bilder ga ulike effekter på cellene. Visstnok.

Rein raljerer i vei om alle mekanismene han mener er årsaken til disse observerte effektene, men det hele er bare en lang forsvarstale for noe han åpenbart har viet sitt liv til å forsvare og «bevise». Ser vi på studien med de samme kritiske briller som vi må bruke på all forskning, ser vi at den ikke inneholder noen som helst form for selvkritikk eller diskusjon av egen metodologi, slik en god studie alltid bør. Rein nevner ingen svakheter ved studien, ingenting som bør testes på nytt, ingenting som kunne vært gjort annerledes, ingen alternative forklaringsmodeller til sine egne mystiske forklaringer.

Han beskriver heller ikke noen form for randomisering eller blinding, ei heller hvordan ulike analyser ble gjennomført. Plassen brukes heller til esoteriske ideer om at DNA fungerer som små antenner som kan motta tankebølger og påvirkes gjennom kjærlighet, og annet tilsvarende svada. Han bruker altså mer plass på å forklare effekten enn han gjør på å dokumentere at effekten faktisk er der. Dette er søppel i fra ende til annen.

Neste studie:

En forsker i Pennsylvania lot 60 studenter, uten tidligere påviste healingevner, påvirke E-colibakterier til både øket og minsket vekst, etter intensjon, med klart statistisk positivt resultat.

Atter en studie som ikke er publisert i noe anerkjent vitenskapelig tidsskrift, men derimot i det britiske «Journal of the Society for Psychical Research». Host.

Det er vanskelig å si noe om en slik studie som jeg finner så lite informasjon om, men vi kan for moro skyld sammenligne det med en studie som faktisk er publisert i et anerkjent vitenskapelig tidsskrift, nemlig British Journal of Cancer. Her testet de også healing på kreftceller i laboratoriet, men resultatet var fullstendig negativt. Ingen effekt ble oppdaget.

Man må undre seg hvorfor Benor og Mannsåker velger å fokusere på 20-30 år gamle studier som aldri er publisert i noe anerkjente tidsskrifter, og glatt overser nyere forskning som faktisk er publisert og gjennomført på skikkelig vis. Tør jeg være så frekk at jeg antyder forklaringen kan være at den solide forskningen ikke viser de resultater de helst ønsker?

Somebodys watching you…

Mannsåker skriver videre:

Forsøk med mental påvirkning og ved bare å stirre, ved tilfeldige intervaller, viser at man kan påvirke hudmotstanden (elektrodermisk aktivitet) til en annen sensorisk isolert person selv om han/hun ikke er seg det bevisst. Sammenfattende analyse av tilsammen 30 slike forsøk har gitt veldig klare positive resultater.

Denne analysen kan leses her, og å si at den gir veldig klare positive resultater er å legge all kritisk sans til side. Det er en gjennomgang av 30 forsøk som har testet en hel rekke ulike fenomener, alt fra å se om folk kan føle når de blir kikket på, til ulike former å påvirke andre mennesker gjennom «tankekraft». Alle studiene er små, som regel bare utført på en håndfull personer. I analysen drøftes ikke blinding, randomisering eller metodologi på noe vis, så det er vanskelig å vite hvor gode studiene faktisk er.

En vesentlig del av studiene har resultater som ikke er statistisk signifikante. Likevel gjør studiens forfattere det trikset at de enkelt og greit multipliserer p-verdien til en hel rekke dårlige studier, for så å ende opp med en ekstremt lav p-verdi (.0000007). Det gir inntrykk av at disse resultatene i sum er svært statistisk signifikante og på ingen som helst måte kan skyldes tilfeldigheter. Problemet er at om man gjør en metaanalyse av en hel mengde søppeldata, så får man bare søppel ut som resultat også.

Det er interessant å se at studiens forfattere helt kategorisk avviser at det kan finnes andre forklaringer for de påståtte positive resultatene enn at de må skyldes parapsykologiske fenomener. I diskusjonsdelen, som burde være viet selvkritikk og forslag til videre studier, får vi istedenfor en tirade av utslitte argumenter om «trangsynt vitenskap» som motarbeider deres forskning. Det er alltid et dårlig tegn når forskerne inntar en offerrolle og går til angrep heller enn å kunne forsvare egne data.

Forskning utført av skeptikeren og psykologen Richard Wiseman er også tatt med i oversikten, men hans resultater var negative. Dette bortforklarer de da med at «intensjonene» til den som utfører eksperimentet kan påvirke resultatet. Med dette synes de ikke å mene at en forutinntatt forsker kan bevisst eller ubevisst tukle med dataene slik at de viser det forskeren ønsker. Nei, her handler det om noe mer «metafysisk», altså den klassiske ideen om at paranormale fenomener forsvinner når en skeptiker er i nærheten på grunn av «negative vibrasjoner» eller noe annet svada. Bare «troende» kan altså få positive resultater, noe som vel sier litt om hvordan dårlig metodologi og forutinntatthet er en avgjørende faktor i slike studier.

Bønn mot AIDS

Så over til den kanskje drøyeste studien av de alle:

Dessverre er det gjort atskillig færre kontrollerte forsøk med vanlig healing i vanlige omgivelser, men noe har man. For eksempel gjennomførte Elisabeth Targ med kolleger et forsøk med fjernhealing av 40 personer med fremskreden AIDS, med halvparten som kontrollgruppe. Over 10 uker mottok de fjernhealing fra flere healergrupper innen forskjellige tradisjoner. Seks måneder seinere viste det seg at de som var fjernhealet, hadde signifikant mindre AIDS-relaterte sykdommer, mindre alvorlig sykdomstilstand, færre legebesøk og færre sykehusinnleggelser enn kontrollgruppa. Humøret var også bedre. Det utløste ytterligere forskning i USA.

Mannsåker fremstiller dette som et udiskutabelt positivt resultat, men det skal ikke mer til enn å klikke seg inn på det første Google-treffet man får på Elisabeth Targ, nemlig hennes Wikipedia-oppføring, før man ser at dette er en sannhet med store modifikasjoner.

Den omtalte studien på AIDS-pasienter vekket riktignok interesse dengang resultatene ble publisert, men i etterkant ble det oppdaget store problemer med gjennomføringen av studien. Det hadde seg nemlig slik at mens studien pågikk dukket det opp en revolusjonerende cocktail-medisin som hadde enorm effekt på levetiden til AIDS-pasienter, inklusive pasienter som deltok i Targ sin studie. Av denne grunn ble studiens blinding hevet midt i studien, og resultatene ble saumfart for å finne noe positivt å trekke ut. Dessverre for Elisabeth Targ så fant hun ingen forskjell i dødeligheten til de som ble bedt for sammenlignet med de som ikke ble bedt for. Det samme gjeldt en rekke andre faktorer som forskjell i livskvalitet, symptomer, humør eller antistoffer i blodet.

En statistiker som analyserte resultatene fant derimot at det var forskjell i antall sykehusinnleggelser og legebesøk mellom de to gruppene, og etter å ha mottatt et tips fra en annen lege begynte de også å samle inn data om 23 ulike infeksjoner som er vanlige hos AIDS-pasienter. Det viste seg at også disse viste statistisk signifikante forskjeller mellom gruppene – i favør av de som ble bedt for.

Det studien egentlig skulle sjekke var altså om bønn eller healing påvirket overlevelsesraten til AIDS-pasienter, men da den faktoren ikke hadde det resultat Targ ønsket begynte hun altså å saumfare dataene for å se om det var noe positivt å hente ut. De positive dataene hun fant ble publisert, mens alle de negative dataene hvor det ikke var noen forskjell mellom gruppene, deriblant hovedfaktoren dødelighet, ble ikke nevnt. Det er klassisk manipulering av data, i tillegg til ugyldiggjøring av forsøket ved at hele blindingen i forsøket ble brutt midtveis. Fy-fy!

Og, desto mer interessant: I 2006, fem år etter Targs død, ble det også publisert en ny og mye større studie, hvor hun var kreditert som medforfatter. Denne studien fant ingen forskjell mellom de pasientene som ble bedt for og de som ikke gjorde det.

Så hvorfor nevner ikke Mannsåker det faktum at Targ-studien har vist seg å være falsk? Hvorfor nevner han ikke at da studien ble gjentatt i større skala så var resultatet negativt? Jeg tror vi vet svaret, og det handler om komfort og skylapper.

From Kyoto to Stuttgart

Over til neste eksempel fra Mannsåker:

Et eksempel på et klinisk forsøk: Den tyske healeren Christos Drossinakis var i Tokyo, og en pasient i en klinikk i Stuttgart, og begge viste økning av deltabølger i hjernen under en healingbehandling. Kvinnen hadde kronisk bronkitt og mange plager, men var ferdigbehandlet i det tyske helsevesenet. Under healingen ble hun kvitt alle smerter i leddene, og åndedrettsorganene fungerte vesentlig bedre. Virkningene har holdt seg siden.

Dette er igjen upublisert forskning og er mer eller mindre som anekdotisk bevis å regne. Healeren Christos Drossinakis hevder å ha påvirket hjernebølgene til en pasient i Stuttgart mens han selv var i Kyoto (ikke Tokyo), men vi vet ingenting om hvordan forsøket ble utført. Ble tidspunkter for når healing skulle foregå tilstrekkelig godt skjult, eller kunne pasienten plukke opp indikasjoner på dette gjennom måten forskerne oppførte seg eller hvordan måleutstyr ble aktivisert? Ble det spesifisert noen endepunkter for studien før den ble gjennomført, eller har man, som i Targ-studien, bare funnet noen interessante avvik i etterkant som man legger frem som beviser? Er forsøket replikert av andre noengang?

Nei, dette forteller oss ingenting. Uten at metodologi og data utsettes for kritikk gjennom publisering i en fagfellevurdert journal er det umulig å vite noe som helst om hva dette forsøket egentlig var og hva vi skal kunne tolke ut av det. Den føyer seg inn i rekken av «pilotstudier» som aldri føres noe videre – eller om de så gjør får vi aldri høre om de negative resultatene når studiene gjentas under strengere forhold.

Det påfallende er at om resultatene virkelig var så tydelig positive og sensasjonelle som det til stadighet hevdes i disse studiene, så er det rart at ingen klarer å gjennomføre virkelig gode, store forsøk etter den høye standard som god vitenskapelig forskning krever, slik at det kan sendes inn for publisering i anerkjente vitenskapelige tidsskrifter. Hvis de hadde passert det nåløyet, og studiene deretter også ble gjentatt av andre med samme resultater, så kan vi begynne å prate. Men det skjer ikke, og den mest nærliggende forklaring er at når man gjør gode forsøk, så forsvinner effekten – fordi den aldri har vært der i utgangspunktet annet enn i forskernes drømmer.

Healing mot kreft

Tilbake til Mannsåkers artikkel:

Mange forsøk gir en klar indikasjon på at healing med ekstern qi kan virke. For eksempel ble det gjort en omfattende klinisk kreftstudie i Beijing i 1993. Over 8 år ble 1648 pasienter undersøkt. Av disse var det 500 pasienter som fikk qigong-nærhealing, og 30% flere levde etter 5 år enn gjennomsnittlig for de som ikke fikk slik terapi.

Ja, Mannsåker sier så, men ser vi på den faktiske studien ser vi at det kanskje ikke er så enkelt. Denne studien (eller gjennomgangen av studier) er, i motsetning til de andre studiene Mannsåker har vist til, faktisk godt gjennomført, og inneholder en egen del hvor man ser på mulig problemer og begrensninger i studien. Slik skal det være!

Så hvilke problemer med denne studien ser forskerne? Vel, for det første var ikke studien dobbeltblindet. Det er nok vanskelig å få til i en slik studie, men vi vet at når pasientene får delta i en behandling som andre pasienter i en kontrollgruppe ikke får, så vil som regel den ekstra oppmerksomhet, stressreduksjon og mestringsfølelse slik tilleggsbehandling gir kunne ha positive helseeffekter gjennom placeboeffekten.

Men kan det påvirke kreft? Neppe i noe vesentlig grad. Et enda større problem er derfor at den nevnte overlevelsesraten er sammenlignet med andre kinesiske sykehus som ikke benytter seg av qigong. Kan det hende at det også er andre forskjeller på disse sykehusene som gjør at pasientene ved dette sykehuset hadde høyere overlevelse enn andre, utover bare bruken av qigong? Får pasientene bedre behandling? Har de råd til bedre medisiner? Ettersom de driver forskning på sykehuset er det kanskje i en bedre økonomisk posisjon enn andre sykehus? Det synes ikke å være kontrollert for alle disse variablene, noe forskerne også tar selvkritikk for og innrømmer kan være årsaken til det positive resultatet studien viser.

Dette er altså bare en ukontrollert observasjonsstudie hvor det finnes mange kjente og ukjente variabler som kan ha påvirket utfallet hos de kreftsyke, så å konkludere med at qigong er effektivt på grunnlag av dette er høyst usikkert. Mannsåker velger likevel å overse forskernes egne forbehold og påstår uten skam at qigong er effektivt mot kreft.

Qigong

Men Mannsåker mener også at det finnes mer dokumentasjon for at qigong er effektivt:

Andre enkeltstudier har vist bedring for leddgikt i kneet, fibromyalgi og kronisk smerte hos eldre (både smertereduksjon og funksjonsbedring i alle grupper).

OK, så la meg se litt på forskningen på qigong. Denne systematiske gjennomgangen av forskningen på qigong som kreftbehandling konkluderer med at det mangler dokumentasjon for at qigong har effekt. En annen oversikt over systematiske gjennomganger av qigong innen ulike former for medisinsk behandling konkluderte også med at forskningen stort sett var av lav kvalitet og det derfor ikke ville være mulig å trekke noen konklusjoner ennå – i motsetning til hva Mannsåker velger å gjøre.

Hva så med qigong mot smerte? En systematisk gjennomgang av denne forskningen viser at heller ikke her finnes det vitenskapelig dokumentasjon på slik effekt, mest fordi kvaliteten på studiene er så dårlig. Leddgikt da? Nei, heller ikke her viser en systematisk gjennomgang av forskningen at qigong kan sies å være effektivt.

De store systematiske gjennomgangene av forskningen på qigong er altså enten negative, eller kan ikke konkludere fordi studiene holder så lav kvalitet. Det forhindrer likevel ikke Mannsåker fra konkludere med at qigong åpenbart virker – basert nettopp på studier som er så dårlige at de er verdiløse.

Dette er et gjennomgående trekk ved hele denne artikkelen Mannsåker har skrevet. Han er en troende som klamrer seg til halmstrå. Studie etter studie som er så liten og dårlig gjennomført, og alltid gjennomført av noen som har en personlig interesse i å bekrefte at disse parapsykologiske fenomener er reelle, brukes som «bevis» på at det virker. Men i den virkelig verden er dette bare tull. Forskningen holder ikke vann.

Vi nærmer oss slutten:

Det er også gjort forsøk for å måle hva som virker. Man har målt flere fysiske effekter fra qigongmestere. Tre qigongmestere i et forsøk i Tokyo lagde sterke vekselmagnetfelt i området 4-10 Hz, over 1000 ganger sterkere enn normalt. Andre forsøk har målt infrarød stråling, subsonisk lyd (igjen 4-10 Hz), og mikrobølger. Altså er det flere mulige mekanismer som kan virke inn. Men ingen av dem kan forklare fjernhealing.

Her henviser han nok til denne studien, publisert i «Acupuncture & electro-therapeutics research». Ho-hum. Men resultatet var oppsiktsvekkende, faktisk så oppsiktsvekkende at det er enda mer oppsiktsvekkende at ikke forsøket er forsøkt gjentatt i løpet av de tyve årene som er gått siden forsøket ble gjennomført! Dette resultatet burde være så enkelt å verifisere med gode måleinstrumenter at det ville revolusjonere vår forståelse av menneskekroppen om det ble bekreftet. Men etter to tiår er det fortsatt ingen publisert forskning som har dokumentert dette. Merkelig.

Det er også påfallende at de ikke klarte å måle noen som helst elektrisk strøm i kroppene på de tre personene som genererte slike kraftige magnetfelter, noe som tyder på at magnetfeltene slettes ikke var til stede i virkeligheten. Og om strømmen var der ville den for øvrig måtte være kraftig nok til å få kjøtt og blod til å fordampe for å kunne generere et så kraftig magnetfelt. Ettersom det bare var 3 av 37 testpersoner som man fant interessante målinger hos, er det mer sannsynlig at dette skyldtes feil eller unøyaktigheter ved målingen, enn at qi faktisk finnes og kan generere slike målbare felter.

I skikkelig forskning søker man alltid å falsifisere en hypotese. Og får man merkelige resultater, som for eksempel da forskere ved CERN målte nøytrinoer til å bevege seg raskere enn lyset, ja da gjentar man forsøkene til man blir blå i ansiktet, og så ber man andre gjøre det samme. Innen forskning på healing skjer ikke dette. Der løper man avgårde og jubler straks man får et positivt avvik, uten å vise vilje til å sjekke om det kan ha vært et tilfeldig utslag, en feilmåling, eller tilfeldigheter.

Ekstraordinære påstander krever ekstraordinære bevis. Vel, en isolert, tvilsom, gammel, ikke-replikert studie kvalifiserer ikke som ekstraordinært bevis.

Healing – en realitet?

Mot slutten av artikkelen oppsummerer Mannsåker sitt syn på saken:

Ikke alle forsøk med healing og healingrelaterte prosesser har gitt positive resultater. Likevel, såpass mange gode forsøk ser ut til å påvise en direkte mental påvirking av andre levende systemer at man kan si at laboratorieforskningen peker mot at healing er en realitet.

Nei. Resultatene fra mange dårlige studier forteller oss veldig lite. De kan i beste fall brukes som argument for å gjennomføre nye og bedre studier, men det gjøres visst ikke. Ellers så gjøres det, men resultatene er da negative og derfor hører man ikke mer om dem. Istedetfor klamrer de troende seg til de gamle pilotstudiene som ennå kan pekes til som positive.

Uten unntak synes det å være grove feil med studiene, enten at de ikke er blindet, ikke er publisert, ikke er replikert, er svært små, er utført av forutinntatte forskere, mangler egenkritikk, bruker tvilsomme statistiske analyser for å oppnå tilsynelatende positive resultater, eller er gjennomført helt uten noen kontrollgruppe – og ofte flere av disse problemene på samme tid. At ingen av disse forskerne evner å produsere noe som helst av gode data etter flere tiår med forskning, er et helt klart tegn på det motsatte av hva Mannsåker hevder. Healing er ikke er en realitet, og nettopp derfor klarer ingen å dokumentere noen slik healing-effekt i gode studier.

Deretter sier Mannsåker:

Som svarer til inntrykket av mange rimelig godt dokumenterte tilfeller fra det virkelige livet.

Da må jeg spørre: Hvilke? Hvor finnes disse «rimelig godt dokumenterte» tilfellene? Så vidt jeg vet finnes ingen dokumenterte tilfeller av at eksempelvis Snåsamannen har helbredet noen fra alvorlig sykdom. Dette er ren ønsketenkning fra Mannsåker, som fortsetter:

Problemet er at vi mangler forklarende teorier, selv om det er «harde empiriske data» som støtter opp om healing som fenomen, både i laboratoriet og i livet. Men man kan ikke late som om terrenget ikke eksisterer fordi man mangler et kart!

Nei, nei, og atter nei. Som jeg har skrevet så mange ganger tidligere i denne bloggen så er ikke mangelen på forklarende teorier det store problemet her. Hvis man kunne vise at healing virket, så hadde forklaringsmekanismen vært underordnet. Man avfeier ikke en dokumentert effekt fordi man ikke forstår den. Forskningens historie viser utallige eksempler på dette. Det er først når en slik uforståelig effekt er godt dokumentert at vi trenger begynne å forske på hvordan og hvorfor det virker.

Manglende forklaring er ikke hovedproblemet. Mangel på dokumentert effekt er.

Ny virkelighetsforståelse?

Hvis dette er reelt, kreves en kraftig utvidelse av vår modell av både bevissthet, medisin, biologi og fysikk, med ukjente måter å overføre informasjon og/eller energi på. Dagens materialistiske forståelse har selvsagt sitt store gyldighetsområde, men det dekker tydeligvis ikke hele virkeligheten.

Det er sant. Hvis det viste seg at healing eller paranormale fenomener var virkelighet. Men foreløpig er det overhodet ingenting som tyder på det. La oss vente med å omdefinere hele vår virkelighetsforståelse til disse fenomener faktisk er bevist. Inntil da synes vår materialistiske forståelse av verden å fungere svært så bra…

Naturvitenskapen er jo en metode, ikke et verdensbilde? Vi trenger en vesentlig utvidelse av teoriene våre, kanskje med flere dimensjoner, analogt med strengteorier som søker å gi en sammenhengende «teori om alt» i fysikken.

Hvorfor trenger vi det? Det finnes foreløpig ikke noe i såkalt «healing» som ikke kan forklares med placeboeffekter, andre kjente psykologiske mekanismer, eller som «støy» fra dårlig gjennomførte studier og ønsketenkning.

Så hva vet vi da om healing etter å ha gjennomgått denne forskningen lagt frem av Benor og Mannsåker? Vel, vi vet hvertfall at det råder en fullstendig mangel på vitenskapelig dokumentasjon for at healing er en realitet. Vi vet også at folk som Mannsåker åpenbart er mer enn villige til å senke standarden for forskning til langt under fotsålenivå så lenge de kan hevde at en studie bekrefter det de ønsker.

Som jeg sa innledningsvis så må vi vel anta at Mannsåker har trukket frem de beste eksemplene fra Benors bok, slik at hvis disse ikke holder mål, har de lite annet å fare med. Vel, jeg tror vi kan konkludere med at denne artikkelen var stor ståhei for ingenting.

Og vil du vite hvordan det gikk da jeg selv ble forsøkt healet i NRK Ukeslutt, så kan du lese og høre om det her.

For noen år siden reagerte jeg på at min oppvekstkommune, Sirdal, hadde et tilbud om at ansatte kunne få alternativ behandling i arbeidstiden som en del av bedriftshelsetjenesten. Dengang var det en lokal utøver, kun skolert med noen helgekurs i ulike alternative behandlingsformer, blant annet Bachs blomstermedisin, som skulle behandle de kommunalt ansatte. Jeg sendte et klagebrev til den ansvarlige i kommunen, men fikk aldri noen respons, en vegg av stillhet jeg etterhvert ble vant til fra min hjemkommune når de ble varslet om kritikkverdige forhold.

Nå fikk jeg nylig et tips om at Loppa kommune aktivt tilbyr og promoterer øreakupunktur via sine offentlige hjemmesider. Det er for det første ille at man bruker kommunale hjemmesider til å promotere behandling som ikke virker. Men det er ekstra ille at kommunen publiserer en markedsføringstekst som bryter med norsk lov.

Forskrift om markedsføring av alternativ behandling av sykdom sier tydelig at det ikke er lov å fremme påstander om helseeffekt:

Den som tilbyr alternativ behandling, kan i sin markedsføring ikke benytte påstander om at en behandlingsform har virkning mot konkrete sykdommer eller lidelser eller på andre måter utforme markedsføringen slik at den gir dette inntrykk.

I merknadene til lovteksten utdypes det hva som menes:

Det må også utvises særlig aktsomhet ved beskrivelser av hvilke tilstander den alternative behandlingen brukes eller benyttes ved. Bakgrunnen er at markedsføringen ellers lett kan gi et inntrykk av at behandlingsformen har dokumentert terapeutisk effekt. Dersom det i markedsføringen av en behandler eller behandlingsform antydes eller benyttes påstander om helbredelse, forebyggelse, behandling eller lignende av konkrete sykdommer eller lidelser, er dette påstander som krever dokumentasjon, og slik markedsføring vil som nevnt være forbudt. Eksempler på markedsføring som etter dette ikke vil være tillatt, vil være dersom det i markedsføringen fremsettes påstander eller antydes at en alternativ behandler kan behandle, kurere eller helbrede en nærmere definert sykdom eller lidelse, for eksempel astma, allergier, hjerte-karsykdommer, fibromyalgi osv. Tilsvarende vil gjelde dersom det gjennom markedsføringen påstås eller antydes at forskjellige alternative behandlingsformer kan kurere eller helbrede slike konkrete eller spesifiserte sykdommer, lidelser eller diagnoser, eller bidra til dette. Likt med påstander om å « kurere » eller « helbrede » skal bedømmes påstander som indikerer at en behandler eller en behandlingsform vil forebygge eller motvirke slike konkrete sykdommer eller lidelser i å oppstå eller inntreffe.

Men hva skriver Loppa kommune på sine nettsider?

Hva WHO mener om akupunktur

Det er fastslått at akupunkturen har først og fremst 3 virkeområder:

* akupunktur lindrer smerte
* akupunktur styrker immunforsvaret
* akupunktur regulerer ulike fysiologiske funksjoner

Det er tre konkrete påstander som alle hevder at akupunktur direkte påvirker vår helse. Ikke konkret nok sier du? Joda, det er det. Men likevel, bare for å gni det inn fortsetter de med følgende liste:

Symptomer og sykdommer hvor WHO anbefaler akupunktur

* Akutt: tonsilit, faryngit og laryngit, kronisk sinuit
* Avhengigheter: alkohol, narkotika, roende tabletter, nikotin, koffein, sukker
* Arytmi: cardiac neurosis, agina pectoris, Hyper –og hypotensjon, Leukopeni
* Biliary: ascariasis, dyskinesia, gallesten og galleanfall, nyreanfall
* Bronkial astma
* Cervical myofascitis og spondylitis. Tennisalbu, Gonartros, Frozen shoulder, Reumatoid artrit, Ischias, forstuelser
* Colon irritabile, forstoppelser, diarè
* Depresjon
* Dysmenorre, menstrasjonsforstyrrelser, kvinnelige og mannlige infertlitet, impotens
* Enures: urininkontinens, urinretensjon
* Fedme
* Hodepine, spenningshodepine, migrene
* Hemiplegi Paralyse av en side av kroppen (høyre eller venstre)
* Igangsetting av fødsler
* Menierè
* Myopi
* Postherpesisk smerte, trigeminusneuralgi
* Postoprerativ smerte

Verdens Helseorganisasjon

Dette er et grovt brudd på forskriftene. Men om man ser på nettsiden så ser man at de hevder all denne informasjonen kommer fra Verdens Helseorganisasjon (WHO) som visstnok anbefaler akupunktur mot disse symptomene og sykdommene. Da er det kanskje greit da?

Nei.

Det første problemet med dette er at å vise til denne type kilder også er brudd på forskriftene. I lovens merknader står det forklart:

I markedsføringssammenheng vil det som hovedregel ikke være adgang til å innta eller gjengi uttalelser, anbefalinger eller konklusjoner fra fagtidsskrifter, forskningsinstitusjoner, forskningsprosjekter eller andre kilder som omhandler behandleren eller den enkelte behandlingsform. Bruk av slike kilder med et autoritativt preg vil av forbrukeren lett kunne oppfattes som påstander om effekt, og i så fall vil markedsføringen være i strid med forskriften.

Å vise til at dette er anbefalinger fra WHO er altså villedende, fordi det helt åpenbart er en kilde med et autoritativt preg. De skriver til og med at WHO har «fastslått» at akupunktur hjelper mot nevnte lidelser. Det er ikke lov å vise til denne type rapporter eller studier for å markedsføre alternativ behandling.

Det andre problemet er at denne WHO-rapporten, som til stadighet brukes av akupunktører for å legitimere sin virksomhet, ikke holder vann. Jeg omtalte den for noen år siden da jeg kritiserte Flekkefjord Akupunktur for villedende markedsføring, og skrev da følgende om denne WHO-rapporten:

Av de 28 lidelsene som WHO anbefaler akupunkturbehandling for, er kun 5 av dem dokumentert med studier omtalt i vestlig litteratur, og ikke alle disse er en gang utelukkende positive. Videre presiserer rapporten at akupunktur kan være hensiktsmessig i U-land hvor man mangler medisiner, medisinsk utstyr og personell, men at i I-land med et godt utbygget helsevesen, sofistikert teknologi, tilstrekkelig bemanning og godt utstyrt infrastruktur vil akupunktur ha svært begrenset verdi. Rapporten understreker også faren ved at alternativ behandling kan føre til at pasienter ikke benytter seg av skikkelig konvensjonell behandling.

Kina-problemet

WHO-rapporten var skrevet av blant annet kinesiske forskere som er svært pro-akupunktur, og de tok med mye kinesiske studier for å underbygge anbefalingene i rapporten. Problemet er bare at Kina er kjent for å kun publisere positive studier om akupunktur. Ikke en eneste negativ studie er noensinne publisert, i følge en systematisk gjennomgang publisert i 1998:

In the study of acupuncture trials, 252 of 1085 abstracts met the inclusion criteria. Research conducted in certain countries was uniformly favorable to acupuncture; all trials originating in China, Japan, Hong Kong, and Taiwan were positive, as were 10 out of 11 of those published in Russia/USSR. In studies that examined interventions other than acupuncture, 405 of 1100 abstracts met the inclusion criteria. Of trials published in England, 75% gave the test treatment as superior to control. The results for China, Japan, Russia/USSR, and Taiwan were 99%, 89%, 97%, and 95%, respectively. No trial published in China or Russia/USSR found a test treatment to be ineffective.

Årsaken til dette er enten at studiene er designet for å få positive utfall, eller publikasjonsskjevhet, altså at studier med negativt utfall gjemmes bort i en skrivebordsskuff heller enn å publiseres. WHO-rapporten inkluderte studier til og med 1998 (og noen få pubisert tidlig i 1999), så den rammes altså av denne grove publikasjonsskjevheten, selv om det visstnok er blitt noe bedre de siste årene.

Men dette strekker seg også utover bare akupunkturstudier:

When Vickers and his colleagues repeated the analyses with a much larger sample of trials involving treatments other than acupuncture (most of which involved conventional medical treatments), they basically came up with the same results: 98 percent of conventional Chinese trials produced positive results, as did 97 percent of Russian trials.

En annen systematisk gjennomgang publisert i 1999 skriver følgende om kinesiske studier på alternativ medisin:

Although methodological quality has been improving over the years, many problems remain. The method of randomisation was often inappropriately described. Blinding was used in only 15% of trials. Only a few studies had sample sizes of 300 subjects or more. Many trials used as a control another Chinese medicine treatment whose effectiveness had often not been evaluated by randomised controlled trials. Most trials focused on short term or intermediate rather than long term outcomes. Most trials did not report data on compliance and completeness of follow up. Effectiveness was rarely quantitatively expressed and reported. Intention to treat analysis was never mentioned. Over half did not report data on baseline characteristics or on side effects. Many trials were published as short reports. Most trials claimed that the tested treatments were effective, indicating that publication bias may be common; a funnel plot of the 49 trials of acupuncture in the treatment of stroke confirmed selective publication of positive trials in the area, suggesting that acupuncture may not be more effective than the control treatments (figure).

Kort sagt: Publikasjonsskjevhet og dårlig kvalitet fører til et svært feilaktig bilde av effektiviteten til behandlingsformene testet i kinesiske studier.

Hva forskningen viser oss

Edzard Ernst publiserte i 2006 en analyse av alle systematisk gjennomganger på akupunktur, og konkluderte med at det var svært lite som tydet på at akupunktur har effekt utover placebo. I studien finner man også en tabell hvor han sammenligner systematiske gjennomganger på akupunkturstudier med de konklusjoner WHO selv kom med i sin rapport, og der ser man at av 38 systematiske gjennomganger er det bare 8 som er i samsvar med det WHO konkluderte med.

Et konkret eksempel er hodepine, som WHO hevder akupunktur er bevist å være effektivt mot, og som Loppa kommune dermed gjengir på sine nettsider. Men hva sier egentlig forskningen? Ernst skriver:

For instance, seven systematic reviews of acupuncture for headache are available to date; six of them agree that the evidence is not convincing.

Eller i tabellform:

Likevel konkluderer altså WHO-rapporten merkelig nok med at det er godt dokumentert at akupunktur har effekt mot hodepine. Det skyldes nok at det store flertallet av studier de så på var kinesiske, som vi nå har sett ikke er til å stole på, mens Ernst sin oversikt har lagt vekt på vestlige studier av vesentlig høyere kvalitet.

WHO-studien har heller ikke med de nyere studiene, spesielt de som er kommet etter at man begynte å ta i bruk falske akupunkturnåler med «teleskopskaft». Dette er nåler som når de trykkes mot huden lar nålen bevege seg inn i skaftet heller enn å penetrere huden. På den måten vil pasienter, hvertfall de som ikke har mye erfaring med akupunktur, blindes ovenfor om de faktisk får akupunktur eller ei.

Ideellt sett skal både behandler, pasient, og de som evaluerer resultatene alle være blindet slik at de ikke vet hvilke av pasientene som fikk ekte akupunktur, og hvilke som fikk falsk akupunktur (kontrollgruppe). I direkte intervensjonsbasert behandling som akupunktur er det vanskelig eller umulig å blinde behandleren, fordi de vil naturlig nok vite om de gir ekte akupunktur eller ikke, men med disse falske akupunkturnålene kan man i stor grad gjøre pasientens deltagelse blindet. Tar vi hensyn til dette ser vi at per Ernst sin rapport i 2006 så var det publisert 13 studier hvor det var brukt slike falske nåler, og 9 av disse viste ingen virkning utover placeboeffekt.

Mye gamle studier viste at akupunktur hadde effekt mot ulike lidelser, men nyere studier med bedre blinding har altså en tydelig trend mot at akupunktur ikke er annet enn placeboeffekt. Dermed blir det svært villedende å vise til den etterhvert utdaterte, og ikke minst svært tvilsomme, WHO-rapporten.

Akupunktur og smerte

Et av punktene fra WHO-rapporten som trekkes frem er at akupunktur virker smertestillende. Ja, det skulle man kanskje tro. Er det noe akupunktur burde kunne hjelpe mot er det nettopp smerte fordi det kanskje frigjøres naturlige smertestillende endorfiner når man stikkes med nåler. Men den største systematiske gjennomgangen av studier på bruk av akupunktur mot smerte viste i 2011 at det eneste man fant var placeboeffekt:

Researchers carefully identified and critically examined systematic reviews of acupuncture studies for pain relief and case reviews reporting adverse effects. Reviews were defined as systematic if they included an explicit Methods section describing the search strategy and inclusion/exclusion criteria. Systematic reviews had to focus on the effectiveness of any type of acupuncture for pain. Of the 266 articles found, 56 were categorized as acceptable systematic reviews.

The authors observe that recent results from high-quality randomized controlled trials have shown that various forms of acupuncture, including so-called «sham acupuncture,» during which no needles actually penetrate the skin, are equally effective for chronic low back pain, and more effective than standard care. In these and other studies, the effects were attributed to such factors as therapist conviction, patient enthusiasm or the acupuncturist’s communication style.

Bruk av falske akupunkturnåler var altså like effektivt mot smerte som ekte akupunktur. Ergo ren placeboeffekt.

Vi har også sett at:

• å stikke pasienter med tannpirkere gir samme effekt som ekte akupunktur (se her, her og her)
• å stikke nålene i tilfeldige punkter eller ikke dypt nok gir samme effekt som ekte akupunktur (se her og her)
• å bruke nåler med teleskopskaft gir samme effekt som ekte akupunktur (se her og her)

I tillegg ser vi at:

• akupunkturens holdning til behandlingen (positiv/entusiastisk vs nøytral/nøktern) påvirker pasientens opplevelse av effekte (se her og her)
• jo bedre man kontrollerer for blinding, jo mindre effekt ser man (se her)

Andre artikler verdt å lese om nyere studier på akupunktur kan leses her, her, her, her og her.

Konklusjon

Så nei, det er liten grunn til å tro at akupunktur faktisk virker utover en mulig, marginal, smertestillende effekt som er så liten at den på ingen måte veier opp for den risiko akupunktur medfører. I omtalen av PAIN-studien skriver Science Daily:

If even sham acupuncture is as good as or better than standard care, then what is the harm? The answer lies in the adverse effect case studies. These studies were grouped into three categories: Infection (38 cases), trauma (42 cases) and other adverse effects (13 cases). Many of these adverse side effects are not intrinsic to acupuncture, but rather result from malpractice of acupuncturists. The most frequently reported complications included pneumothorax, (penetration of the thorax) and bacterial and viral infections. Five patients died after their treatment.

En annen analyse viser 86 dokumenterte tilfeller de siste 45 år hvor folk har mistet livet etter å ha mottatt akupunktur. (Her er det nok mørketall da man nok sjelden klarer å knytte sykdom og død til akupunktur, spesielt i land med dårligere helsevesen enn i rike, vestlige land.) Når det altså ikke finnes god dokumentasjon på effekt, er denne risiko, om enn så liten, alt for høy.

Loppa kommune markedsfører altså en behandling som ikke har noen dokumentert effekt. I tillegg bryter de norsk lov ved å publisere informasjon for en akupunktør som kommer med påstander om helseeffekt og viser til autoritative kilder for å gi inntrykk av effekt. Det er ille nok at akupunktører gjør dette på egne hjemmesider, men at en kommune bruker sine webressurser til å bryte norsk lov på dette vis, er ekstra ille.

Svært mange andre kommuner tilbyr også sine ansatte og kommunens innbyggere alternativ behandling som akupunktur. Dette skjer ofte i sammenheng med avtaler de har med lokale fysioterapeuter eller jordmødre som også benytter seg av akupunktur i sin behandling. Et kjapt Google-søk viser bl.a. at Lavangen kommune, Fyresdal kommune, Drammen kommune, Seljord kommune, Andebu kommune, Trøgstad kommune, Storfjord kommune, Nore og Uvdal kommune, Flakstad kommune, Bergen kommune, Hamar kommune, Horten kommune, Tromsø kommune, og sikkert svært mange flere kommuner tilbyr helsetjenester som inkluderer akupunktur.

Det er etter mitt syn svært beklagelig at offentlige helsetjenester samarbeider med tilbydere av udokumentert og ineffektiv behandling. Skal virkelig skattebetalernes penger brukes til å betale for tjenester som all forskning viser mest sannsynlig ikke virker? Ville de samme kommuner brukt penger på datautstyr som flere IT-eksperter hadde testet og konkludert med at ikke lot seg slå på? Ville de brukt penger på verktøy eller kontorrekvisita som var testet og viste seg å ikke virke? Penner uten blekk? Kopimaskiner som ikke kopierte? Jeg tror ikke det. Man forutsetter normalt at ting faktisk virker før man bruker penger på det, og kravet til slik dokumentasjon bør være ekstra høyt når det brukes av offentlige midler, men av en eller annen grunn synes helsetjenester å være unntatt dette kravet. Er ikke folks helse viktigere enn at kommuneadministrasjonen og politikere finansierer behandling som i studie etter studie viser seg å faktisk ikke ha noen virkning utover placeboeffekt?

Det er likevel ekstra grovt når Loppa kommune aktivt markedsfører slik behandling på ulovlig vis på sine nettsider, og jeg håper de snarest mulig fjerner dette. Ideellt sett skulle jeg også ønske at kommunene viste sine innbyggere så mye respekt at de ikke betalte for ineffektive helsetjenester for sine pasienter, men det er vel en trend det er vanskelig å snu.

Takk til Øystein Hagland Hansen for tips om denne saken!

Oppdatering 21.05.2012: NRK tok tak i saken og Loppa kommune fjernet teksten fra sine nettsider.

Homeopat Per Schrader hadde i går et innlegg i avisa Nordlys om homeopati og allergier. Her hevder han kort sagt at homeopatisk behandling er bedre enn skolemedisinsk behandling av allergi.

Han innleder sin tekst slik:

Allergi er en «overreaksjon» fra immunforsvaret side, på et stoff som normalt sett er ufarlig for mennesket. I dag behandles de fleste allergier med medisiner fra lege, dette til tross for at både homeopati og akupunktur også kan vise til gode forskningsresultater.

Når det gjelder homeopatisk behandling av allergi er det gjort 18 dobbel-blindede forsøk (RCT) på totalt 1.506 pasienter. Samlet kommer disse forsøkene ut i en svak favør til homeopatien i forhold til de som fikk en narremedisin (placebo).

I tillegg er det gjort ni observasjonsstudier på homeopati og behandling av allergi (905 pasienter). Tre av studiene sammenliger homeopatisk behandling med tradisjonell skolemedisinsk behandling. Her kommer homeopati ut med best resultat i to av undersøkelsene, mens den tredje undersøkelsen viser at skolemedisin og homeopati gir like godt resultat.

Placeboeffekten

Før vi ser på disse studiene han nevner, så må vi først slå fast et par ting. La meg sitere en artikkel fra tidsskriftet Current Allergy Asthma Reports i 2007 hvor professor Ronald Eccles skriver (min utheving):

The placebo response is the largest component of any allergy treatment and consists of two components: nonspecific effects (eg, natural recovery) and a «true placebo effect» that is the psychological therapeutic effect of the treatment. Belief in the beneficial nature of the treatment is a key component of the true placebo effect, and can be enhanced by factors such as interaction with the physician and the sensory impact of the treatment. Negative beliefs can generate a nocebo effect that may explain some psychogenic illnesses; this is the basis of much research in psychoneuroimmunology. An understanding of the placebo and nocebo effects is important for general allergy practice, and harnessing the power of the true placebo effect is a major challenge to modern medicine.

Placeboeffekten er altså den største komponenten av enhver behandling av allergier. Det er helt sentralt, fordi det forteller oss at for å finne ut om en behandling av allergi virker er det kritisk å kontrollere for nettopp placeboeffekten. Vi må altså basere oss på randomiserte, dobbeltblindede studier med kontrollgruppe, såkalte RCT-studier. Bare på den måten kan vi sammenligne effekten hos de som får ekte behandling med de som får falsk behandling, og på den måten skille reell terapeutisk effekt fra placeboeffekt.

Stress

Det andre vi må merke oss er at stress påvirker allergier. Dette er slått fast i flere studier, og det er en tydelig sammenheng mellom følelse av stress og hvor kraftige allergisymptomene er og hvor lenge de varer. Årsaken til dette er nok at en del hormoner (kortisol, adrenalin) som kroppen skiller ut i stressituasjoner også har en direkte påvirkning på allergiske symptomer som for eksempel utslett og hodepine. Hvorfor er dette vesentlig? Jo, fordi en sentral, men indirekte, komponent av alternativ behandling handler nettopp om stressreduksjon.

Stress kan skyldes konkrete hendelser som at man skal holde et foredrag eller ha en eksamen, men det kan også stamme fra manglende følelse av mestring i hverdagen. Slik manglende mestringsfølelse kan skyldes at man har for mye å gjøre på jobb, at man har problemer i forhold til sin partner, at man bekymrer seg over et barn som sliter på skolen, at man føler at tiden ikke strekker til i hverdagen, at man sliter med vektproblemer, og tilsvarende store og små problemer som man ikke ser noen umiddelbar løsning på. Det kan gjøre at man føler man har mistet kontrollen over et eller flere aspekter av hverdagen, noe som utløser en ofte ubevisst stressrespons.

Ved å hjelpe en person til å mestre hverdagen igjen, enten det er en virkelig løsning på problemet, eller bare en illusjon av mestring, kan man redusere stress. Å gå til en alternativ behandler som gir deg noen verktøy for å gi deg følelsen av mestring, det være seg homeopatiske piller, kosttilskudd, en radikal diett, banke på kroppen i spesielle mønstre (tankefeltterapi), eller bli stukket av akupunkturnåler, vil altså kunne redusere stressnivået i kroppen, og dermed ha en gunstig effekt på allergisymptomene og andre plager.

Betyr dette at disse alternative behandlingene virkelig virker mot allergier? Vel, dette er det springende punktet i debatten mellom alternativtroende og skeptikere, fordi sistnevnte gruppe vil si at dette bare viser at alternativ behandling ikke virker utover placeboeffekten, mens alternativistene vil si at så lenge pasienten opplever en bedring, så virker behandlingen. Spørsmålet er altså hva man egentlig legger i begrepet «å virke».

Schraders vitenskapelige referanser

Homeopat Schrader gir i sin artikkel et par referanser til studier han mener er relevante. Den første er en gjennomgang av 18 RCT-studier som viste en svak effekt i favør av homeopati. Det er interessant å lese diskusjonsdelen av denne studien, fordi forfatteren, som åpenbart er svært pro-homeopati, argumenterer hardt for at randomisering og blinding av studier kan ødelegge effekten av homeopati, og at det er derfor vi ikke ser noen effekt av slik behandling i RCT-studier.

Det er ganske interessant når vi altså vet at nettopp placeboeffekten er den største komponent i behandling av allergier. Hvis vi ikke benytter metoder som isolerer den faktiske terapeutiske effekten fra placeboeffekten, så kan vi ikke si noe som helst om behandlingen virker eller ikke. Bare ved å sammenligne en gruppe som får ekte homeopatisk behandling med en kontrollgruppe som får falsk behandling, hvor pasientene i de to gruppene er randomiserte, altså fordelt tilfeldig, og at både pasienter og behandlere er blindet, altså at de ikke vet hvilken gruppe de tilhører, kan vi få resultater av interesse.

Men studiens forfatter er ikke enig i det. Han mener at placeboeffekten er effekt god nok, og at hvis man eliminierer denne ved å bruke randomisering, blinding og kontrollgruppe slik at man står igjen med null effekt, så betyr ikke det at homeopati ikke virker. Jeg håper mine lesere forstår at det er en meningsløs påstand.

Så hvis RCT-studier ikke duger, hva skal man da basere forskningen på? Jo, studiens forfatter anbefaler heller observasjonsstudier, og viser til to eksempler:

An observational study showed that over 70% of patients attending a homeopathic hospital out-patient unit recorded positive changes in a wide range of chronic diseases. Superimposable to this finding is the report showing that 7 out of 10 patients visiting a Norwegian homeopath reported a meaningful improvement in their main complaint 6 months after the initial consultation.

Det slike studier forteller oss er at 70% av pasienter som oppsøker en homeopat føler seg bedre etter en gitt tid. Noe som slettes ikke er særlig rart når vi vet at de fleste sykdommer går over av seg selv, og at placeboeffekten ved å få en behandling, uansett hva slags behandling, er reell og vil kunne gjøre at en del pasienter føler seg bedre. Mange av de som oppsøker en alternativ behandler gjør det først når deres lege ikke lenger kan hjelpe dem. En betydelig andel av legebesøk handler nettopp om uspesifikke symptomer som en lege ikke kan diagnostisere, og dermed ikke gi noen behandling for. Det i seg selv skaper en usikkerhet og frykt som gir pasienten manglende mestringsfølelse og kan gjøre symptomene enda verre gjennom en noceboeffekt.

Vi trenger å bli sett

Hvis stress og livsstil er årsaken til mange av disse uspesifikke symptomene, enten der er dårlig fordøyelse, utslett, allergier, astma, hodepine, søvnløshet, infertilitet eller annet, så kan legen ofte ikke gjøre annet enn å gi gode råd om endring av livsstil, kosthold og å redusere stress. Men det er ikke alltid enkelt å gjøre noe med slike ting på ren vilje og fornuft. Og signalet legen kanskje ubevisst gir er også at «problemet sitter i hodet ditt». Man sitter gjerne igjen med følelsen av at legen ikke ser på symptomene som «ekte sykdom», men heller som noe man «innbiller seg» eller selv er skyld i. Det er ikke noe greit. Å kommunisere til en pasient at problemet «sitter i hodet», uten å samtidig si at problemet ikke er reellt, er krevende. Lykkes man ikke med dette, sitter man igjen med en pasient som er en klar kandidat til å oppsøke en alternativ behandler, fordi en slik behandler er verdensmester i å tildele diagnoser som gjør ethvert symptom til en manifestasjon av et ekte, kroppslig problem. Det er dette en bekymret pasient ønsker å høre.

Når en pasient oppsøker en alternativ behandler møter de ofte en person som gir pasienten en mulighet til å fortelle om sine plager, og som signaliserer at de har tid til og er villige til å lytte og ta dem på alvor. Pasienten trenger å bli sett, trenger bli hørt, og trenger å føle seg ivaretatt av noen. Mens en psykolog eller lege kanskje vil søke å løse problemet med å peke på problemer med livsstil eller tenkemåte, så kan en homeopat gjøre plagene om til en konkret diagnose. Som regel en tullediagnose som bare finnes i deres oppdiktede rammeverk av sykdommer, men like fullt en diagnose. Det føles godt. Det føles som om man blir tatt på alvor, og bekrefter pasientens ide om at det virkelig var noe galt. Noe helt ekte. I kroppen et sted. Ikke bare i hodet. Og det trigger placeboeffekter i bøtter og spann ved at man føler seg sett og føler at man har tatt problemet ved hornene. Man har tatt grep, gjort et valg om å oppsøke en alternativ behandler på tross av alle som ikke tror på slike, og endt opp med at denne behandleren fant noe galt som de hevder å kunne behandle. Det gir en følelse av mestring, og reduserer stress i kroppen – noe som igjen altså kan lindre flere vanlige symptomer som mange sliter med kronisk.

I tillegg til stressrespons trigget av manglende mestringsfølelse er det også dokumentert et konkret samspill mellom psyke og immunsystem, noe som omtales som psykonevroimmunologi. Forventninger og mental tilstand kan altså ha en direkte effekt på immunsystemet. Det mest dramatiske eksemplet på dette er kanskje såkalte voodoo-dødsfall hvor folk som tror så sterkt på denne form for «magi» rett og slett kan dø hvis de utsettes for voodoo, fordi troen svekker kroppen så mye at den til slutt bryter sammen.

Dyreforsøk har vist at rotter som får sukkervann samtidig med et medikament som hemmer immunsystemet, senere kan dø av å få sukkervann alene, fordi det trigges en forventningseffekt som rett og slett hemmer immunsystemet slik at de får infeksjoner og kreperer. Dyr som er trent på denne måten har også en lavere immunrespons på vaksiner hvis de får sukkervann samtidig. Det er altså en sammenheng mellom hode og immunsystem, og det bidrar også til å forklare en del av effekten alternativ behandling kan ha på folks helse – selv om behandlingen i seg selv ikke virker i det hele tatt.

Dette er kort fortklart noen av kjernepunktene til hvorfor jeg mener alternativ behandling har en illusjon av effekt, der ingen effekt egentlig finnes.

Flere studier

Studiens forfatter skriver videre:

So, we are in the situation that if we adopt the strict criteria of evidence-based medicine, which were initially developed for chemical drugs, the analysis of published literature on homeopathy finds little evidence of superiority of homeopathic medicines over placebo. If we accept observational studies and equivalence studies as valuable tools of investigation, we find many proofs of effectiveness of homeopathy.

Det er en elegant måte å si at homeopati ikke er annet enn placeboeffekt, men så lenge pasienten er fornøyd med det, så velger forfatteren å tro at homeopati dermed kan sies å egentlig virke likevel. Denne måten å argumentere på er blitt mer og mer vanlig hos alternativtilhengere etterhvert som forskningen mer og mer viser oss at slik behandling ikke har noen reell effekt. Kampen for å vise at alternativ behandling virkelig virker er tapt, og den nye strategien er derfor å argumentere med at placeboeffekten er verdifull nok i seg selv, og legitimere sin praksis på grunnlag av det alene.

Konklusjonen er altså at den første rekken av studier som homeopat Schrader legger frem på ingen som helst måte bekrefter at homeopati har noen effekt mot allergier. Han sier den viser en effekt i «svak favør til homeopatien», men dette er altså en analyse skrevet av en tilhenger av homeopati publisert i et tidsskrift for alternativ behandling. Ser vi på andre metaanalyser og systematiske gjennomganger så viser disse et annet bilde. Her er noen eksempler på studier som omhandler allergier og astma:

Den systematiske gjennomgangen An overview of two Cochrane systematic reviews of complementary treatments for chronic asthma: acupuncture and homeopathy konkluderer slik om homeopati:

There is not enough evidence to reliably assess the possible role of homeopathy in the treatment of asthma. Further studies could assess whether individuals respond to a «package of care» rather than the homeopathic intervention alone.

Den systematiske gjennomgangen ARIA update: I–Systematic review of complementary and alternative medicine for rhinitis and asthma konkluderer slik:

Some positive results were described with homeopathy in good-quality trials in rhinitis, but a number of negative studies were also found. Therefore it is not possible to provide evidence-based recommendations for homeopathy in the treatment of allergic rhinitis, and further trials are needed. […] Therapeutic efficacy of complementary-alternative treatments for rhinitis and asthma is not supported by currently available evidence.

Oversiktsartikkelen Complementary medicine in treatment of asthma and respiratory tract infections sier følgende:

Several good quality trials in acupuncture, herbal therapy and homeopathy have reported positive effects in allergic rhinitis and asthma. However, overall mixed results and methodological flaws, when analyzed by systematic reviews, lead to the conclusion that, as yet, there is insufficient evidence to reliably assess the possible role of these treatments for rhinitis and asthma.

Jeg har også tidligere skrevet en bloggpost om nettopp homeopati og astma, og der kan man finne enda flere detaljer og oversikt over flere studier og metaanalyser som viser at homeopati ikke har noen dokumentert effekt mot disse lidelsene. I den bloggposten omtaler jeg blant annet en interessant studie som tok for seg homeopatisk immunoterapi. Immunoterapi er en vanlig metode man kan bruke for å behandle allergier som varer over lengre tid og dermed er særskilt hemmende for pasienten. Det gjøres ved at man gradvis tilfører kroppen lave doser av det stoffet man reagerer på slik at kroppen venner seg til stoffet og etterhvert tolererer det. Men vil det virke når stoffet er homeopatisk fortynnet, det vil si at det ikke er noe som helst igjen av stoffet? Nei. Konklusjonen ble som følger:

Homoeopathic immunotherapy is not effective in the treatment of patients with asthma.

Observasjonsstudier

Så over til den andre studien homeopat Schrader omtaler. Den gjelder en samling observasjonsstudier, altså studier hvor man ikke har noen form for blinding eller kontrollgruppe, men bare behandler pasienter med homeopati og så følger opp for å se om de blir bedre eller ikke. Det har vi allerede sett er en ubrukelig måte å vurdere effekt på, og det er svært interessant å merke seg spesielt en ting fra denne studien. Av de 3709 deltakerne i studiene var 819 barn. Disse hadde en medianalder på 6,5 år, altså ganske unge. Det var hos disse barna man fant den største effekten av homeopatisk behandling. Det er kanskje ikke så rart når de skriver at de mest vanlige lidelsene her var atopisk eksem og hyppige infeksjoner av ulik art. Og hva skjer med atopisk eksem når barn blir eldre? Jo, de vokser den ofte av seg! Immunsystemet styrkes også med alderen, slik at man som regel opplever færre infeksjoner jo eldre man blir.

Dette er altså helt typiske helseproblemer som bedres av seg selv med årene, og når man da gir slike barn homeopatisk behandling og bare observerer at de blir bedre, uten å sammenligne dette med en kontrollgruppe av barn som ikke får homeopatisk behandling, så vil man naturlig nok bli forledet til å tro at homeopatien hjelper. Et klassisk eksempel på det vi nerder kaller «regresjon mot gjennomsnittet» – eller at sykdommer som regel blir bedre av seg selv gitt nok tid.

Jeg må i denne sammenheng atter en gang vise til den interessante studien på astma som viste at pasienter som ble behandlet med falsk akupunktur, placebospray og ekte astmaspray alle følte seg like mye bedre, mens en objektiv måling av lungekapasitet viste at det bare var den ekte astmasprayen som hadde noen reell effekt. De to andre behandlingsmetodene hadde like liten effekt som de i en kontrollgruppe som ikke mottok noen som helst behandling. Falsk akupunktur og placebospray virket altså ikke i det hele tatt, men pasientene opplevde det som at de var like effektive som ekte astmaspray, selv om kun denne hadde en klart målbar effekt.

Med andre ord: Det å basere seg på at pasienter skal rapportere egen opplevelse av en behandling forteller oss svært lite om behandlingen faktisk virker eller ei.

Flere allergikere

Schrader fortsetter så med sin argumentasjon om hvorfor han mener homeopatisk behandling er bedre enn skolemedisinsk behandling av allergi. Han hevder at det er flere som er allergiske i dag enn før, noe som er korrekt. Det er betydelig flere barn og voksne som sliter med både astma og allergi i dag enn for få år siden. Årsaken til dette er ukjent, selv om man mener at levestandard og livsstil spiller inn på ulike måter.

Homeopat Schrader hevder at årsaken til denne økningen kan være bruk av medisiner med antihistaminer og kortison, fordi disse forstyrrer immunforsvaret. Det finnes ikke gode holdepunkter for å hevde dette, så vidt jeg kan se, og Schrader viser heller ikke til noen dokumentasjon for sin påstand. Det nærmeste jeg kom å finne noe som bekrefter hans hypotese var en interessant studie omtalt i Nature i 2008: Do antihistamines make allergies worse?.

Denne artikkelen omhandler en studie på rotter som tydet på at dyrene som ble behandlet med antihistaminer for å dempe en allergisk respons, opplevde en større allergisk respons da de ble utsatt for samme allergen senere, fordi deres immunsystem ikke hadde fått anledning til å venne seg til allergenet på samme måte som de dyrene som ikke ble behandlet med antihistaminer. Dyr som hadde blitt behandlet med antihistaminer responderte også dårligere på immunoterapi senere.

Denne studien må likevel tas med en klype salt. To andre studier hadde på det tidspunkt vist at antihistaminer styrket effekten av immunoterapi, og man vet heller ikke sikkert om rotter reagerer likt på disse stoffene som det mennesker gjør. Her trengs det mer forskning.

Homeopati eller skolemedisin?

Artikkelens forfatter argumenterer for at homeopatiens prinsipp om at likt kurerer likt er en effektiv måte å behandle allergier på hos 60-70% av pasientene, men baserer altså dette kun på egen erfaring og såkalte observasjonsstudier. Forskningen viser ganske tydelig at det ikke finnes gode studier som dokumenterer noen slik effekt, og ut fra det vi vet om hvordan stress påvirker allergier og hvordan placeboeffekten har en betydelig positiv effekt mot allergier, i tillegg til all forskning som viser at homeopati ikke har noen dokumentert effekt på noen som helst andre lidelser, så finnes det ingen grunn til å anta at homeopatiske remedier i seg selv skulle påvirke allergier utover nettopp placeboeffekten.

Spørsmålet vi står igjen med er da om placeboeffekt er godt nok i seg selv? Hvis folk som sliter med allergier faktisk får færre symptomer etter å ha oppsøkt en homeopat eller akupunktør, så er kanskje det en god ting? Vel, da er vi inne på et svært komplekst spørsmål. Er det akseptabelt at en behandler lyver til sin pasient for å oppnå en placeboeffekt? Skal vi akseptere behandlingsformer som kanskje har en positiv placeboeffekt for ikke-alvorlige lidelser, men som samtidig viderefører en fullstendig anti-vitenskapelig tenkemåte? Er det i orden at alternative behandlere tar betalt for å selge en tjeneste de faktisk ikke kan levere, med mindre pasienten tilfeldigvis har en dag hvor de responderer godt på placeboeffekt? Og er det greit at homeopater argumenterer for at pasienter med allergier skal unngå effektive allergimedisiner til fordel for ren placeboeffekt, slik artikkelens forfatter gjør? Er det greit at man sprer ideer om at alternativ behandling er effektivt, slik at pasienter forledes til å tro at det også vil kunne virke på alvorlige sykdommer som ikke er et resultat av stressrespons?

Jeg mener at svaret er nei på alle disse spørsmålene. Placeboeffekt er ikke godt nok i seg selv. Placeboeffekten er upålitelig, veldig svak, og kan ofte ikke skilles i det hele tatt fra sykdommens naturlige forløp over tid. Placeboeffekten er heller ikke knyttet bare til alternativ behandling, men finnes derimot i all behandling, slik at å gå til en empatisk lege vil gi samme effekt – i tillegg til at legen også kan gi deg effektive medisiner.

En god lege vil altså gi deg to for prisen av en, både terapeutisk effekt og placeboeffekt, mens en alternativ behandler bare kan tilby sistnevnte, ofte til en vesentlig høyere pris. Og det å få mindre for mer har aldri vært noen god deal.

I går var det premiere på NRK sin nye serie «Folkeopplysningen». Første episode handlet om healing og hvis du ikke fikk det med deg kan du se det her.

Skeptikerne ser stort sett ut til å være positive til programmet, mens de alternative ikke er fullt så fornøyde. Her er et eksempel fra Facebook i dag:

«Folkeopplysningen» :-/ For et faens drittprogram. Men det som var bra er å vise at «healing» ikke handler om fragmentisme som reduksjonister elsker, men om ja nettopp .. HELHET! Jeg gjorde denne testen med en venninne nettopp, 1-3 på terningen venstre hånd, og 4-6 høyre hånd. Da kjente jeg sterk energi i BEGGE hender uavhengig av hvilken hånd hun eller jeg holdt over, fordi energien virket HELHETLIG og alokalt. Dette er åpenbart grunnen til at reduksjonister aldri vil klare å komme frem til noe fornuftig om healing, homeopati eller noe som helst. Energiene virker helhetlig, og ikke akkurat DER skeptikere ønsker å få den bekreftet.

Testen han snakker om var den velkjente «Rosastudien» som den i 1998 ni år gamle Emily Rosa gjorde for å se om healere kunne kjenne energien fra andre mennesker. Mer spesifikt var det en studie på det som kalles «terapeutisk berøring» hvor healere mener de kan føle og manipulere et energifelt rundt mennesker som en del av helbredelsen.

Jeg skal ikke repetere hvordan testen foregikk, den kan du lese om på Wikipedia eller se et lite klipp fra Penn & Teller’s Bullshit hvor de viser testen hennes:

I Folkeopplysningen repeterte de samme test med tre norske healere som alle mente de ville klare testen med glans, og resultatet ble som forventet negativt. De hadde ikke mer rett enn det man forventer gjennom ren gjetning, altså ca 50% treff.

Selvsagt beviser ikke dette noe. Kanskje var de bare uheldige. Kanskje var det en dårlig dag. Kanskje har ikke disse tre healerne evnene de påberoper seg. Eller kanskje, som healer og sykepleier Else Egeland skriver i tekst på Facebook i dag, skyldes det at skeptikeren og programleder Andreas Wahl har en svakere aura enn de mindre skeptiske menneskene:

Programlederen konkluderer med at healing ikke har effekt. Men eksperimentet kan ikke si noe om det, forskningsspørsmålet er om de involverte healerne, når blindet, er i stand til å sanse energifeltet fra forsøkspersonenes hender. Det må bemerkes at alle healerne blir testet på en og samme person, som også er den personen som er «forskningsansvarlig». Denne personen er skeptiker, og man kan anta at intensjonen med eksperimentet er å bevise at healerne ikke kan sanse energifelt. Det er forskning som indikerer at intensjoner kan påvirke forskningsfunn.

Det studien finner er at disse healerne ikke sanser energifelt nær hendene på en skeptiker. En gyldig konklusjon kunne jo da være at skeptikere har en veldig svak aura.

Det har hun rett i. Det kan være en gyldig forklaring. Ikke den mest sannsynlige forklaringen riktignok, men dog gyldig. Hvordan kunne Folkeopplysningen unngått denne kritikken? De burde brukt 20 sekunder av programmet til å vise en kjapp ublindet test hvor hver healer bekreftet at de kunne føle energien til Andreas når de visste hvilken hånd han holdt sin hånd over. Da ville de fjernet tvilen om energien eller auraen hans var sterk nok til å kunne brukes i testingen.

Ulempen med dette er selvsagt at enkelte som ikke forstår poenget med blinding ville tolke dette ublindete forsøket som at de her bekreftet sine evner… Det inkluderer nevnte Facebook-kommentator som jeg siterte lenger oppe. Han skryter på seg å ha følt energien fra sin venninnes hender, men skjedde dette blindet? Og hvis han kjente energien i begge hender, såkalt alokalt (fnis), ville han da kunne bestå en blindet test hvor han rett og slett skulle bare føle om hendene var i nærheten eller ikke? Altså ikke velge høyre eller venstre hånd, bare ja eller nei for om det var en person i nærheten eller ei? Jeg gjør svært gjerne denne testen med ham om han vil. Og jeg er, beklager min forutinntatthet, 100% sikker på at han vil feile.

Når 15 er null

Noe av det morsomste i programmet var nok da hun ene healeren fikk vite resultatet sitt på testen, og det viste seg at hun hadde 16 riktige og 14 feil. Dette gjorde henne strålende glad, for 16 riktige av 30 forsøk var jo virkelig ikke verst? Det var tross alt 16 riktige, ikke sant? Alle disse 16 gangene kjente hun åpenbart energien på riktig hånd, og det må da bevise noe?

Merkelig nok synes en del mennesker å tro at det er slik det fungerer. Deres resonnement er altså at om hun ikke hadde spesielle evner, så ville hun fått 0 riktige og 30 feil. Hun ville da altså konsekvent ha valgt feil hånd gjennom hele testen. Men det ville kreve helt spesielle evner å alltid velge feil hånd. Ja, hvis en healer jevnt over fikk 0 riktige ville det ikke vise at de ikke har evner, men derimot vise at de har evner. Det ville være like imponerende som om de fikk 30 riktige hver gang.

Ja, dette er selvfølgeligheter for de fleste av mine lesere, men enkelte må faktisk få dette stavet ut før de forstår det. Og en del av meg kan skjønne det, fordi det er lett å la seg forlede til å tro at noen få treff må bety at det finnes «noe» der, selv om testen feiler statistisk sett. Men når man tenker seg litt om så skjønner man selvsagt at det som i denne testen er «null», er egentlig at de får 15 treff, altså halvparten riktig og halvparten feil. Akkurat som om de kastet mynt om hvilken hånd de skulle velge. Å få 15 riktige er det samme som å bekrefte at man ikke bestod testen, ikke at man viste mystisk eevner 15 av 30 ganger.

Så når denne lykkelige healeren stråler over å ha klart 16 av 30 riktige, så har hun egentlig bare klart 1 mer enn statistisk forventet. Og den statistikken gjelder over svært mange flere forsøk enn bare 30. Med så få forsøk er det naturlig at det kan blir en, to eller flere treff over de 15 man forventer, eller tilsvarende mindre, men gitt nok forsøk ville det havne på 50% hvis healerens evner ikke var reelle. Og akkurat det resultatet får man i test etter test basert på Rosa-metoden.

Deilig healing

Jeg har tidligere gått gjennom forskningen på healing. Det kan du lese alt om i denne bloggposten. Der fremkommer det ganske klart at når healingtilhengere selv gjennomgår den beste forskningen som finnes, så er det faktisk ingenting som holder vann. Selv etter flere tiår med forskning så er det ingenting som tyder på at healing har helbredende virkning på mennesker, dyr eller planter.

Det betyr likevel ikke at healing ikke har noe for seg. Av all alternativ behandling er det kanskje healing jeg er mest positiv til, fordi jeg helt klart ser at det kan ha positive effekter. Hva? Er skeptiker-Gunnar positiv til healing? Nå står ikke verden til påske! Men heng med, en forklaring følger.

En norsk artist ved navn Elin Synnøve Bråthen skrev i vår om en av sine erfaringer med å gå til healer. Hun beskriver sin opplevelse av såkalt «hudpleie med healing» på følgende vis (utdrag):

Jeg kler av meg og posisjonerer meg på benken. Dagen har vært stressende så jeg gleder meg til å finne roen og ta i mot litt «omsorg» i form av hudpleie og healing. Astrid snakker med rolig stemme og i det fjerne hører jeg myk og mediterende musikk. Det tennes salvierøkelse og skuldrene senkes. Jeg kjenner igjen salvielukten fra sist gang, og pusten min går dypere og roligere. Jeg skal få hudpleie bestående av 100% produkter fra Maria Åkerberg. Føttene mine blir vasket med lavendel. Ansiktet og halsen blir rengjort med Olive Cleansing, oversprayet med Flower-freshener og deretter peelet med Papaya enzym-peeling mens øyepartiet balsameres i en maske under bomullspads. Dette føles vidunderlig.

[…]

Astrid har lagt en rispose over øynene mine. Jeg føler meg avslappet og døsig, sniffer inn alle de nydelige luktene, og synker innover i meg selv. Mens masken virker får jeg healing. Jeg snakket i et tidligere innlegg om myter folk har om «healing» og hvorfor jeg heller velger å møte denne type naturbehandlinger med åpenhet og mottakelighet. Det som skjer det skjer. Sist gang følte jeg ikke noe bemerkelsesverdig under behandlingen, men hadde uvanlige og interessante drømmer i noen døgn etterpå, samt at jeg følte meg «oppløftet» på forunderlig vis. Denne gangen kunne jeg kjenne respons fra kroppen mens Astrid jobbet seg gjennom energisentrene i kroppen, chakraene. Områdene hun jobbet med «vibrerte» med – på en måte, jeg kunne fornemme at noe ble satt i bevegelse, en subtil kriblende strøm av et-eller-annet som jeg velger å ikke forsøke og sette ord på.

[…]

I dagene etter healing-behandlingen har jeg følt ro og helhet, og jeg har sovet som en prinsesse om nettene. Jeg anbefaler denne behandlingen på det sterkeste!

Høres ikke det fantastisk ut? Dette er noe jeg selv kunne tenke meg å oppleve. I en stressende hverdag er det ikke vanskelig å forstå at det å komme inn i et rom hvor man møter varme, stemningsfull musikk, og gode lukter virker avstressende. Og så får man legge seg ned og bare være «egoistisk» en stund mens noen andre tar seg av deg. Man får være et barn. Bare være til stede i nuet og la seg «dulle» med. Som Ravi opplevde i Folkeopplysningen så har jeg ikke vanskelig for å forstå at dette må gi en dyp og behagelig ro og avslapning i kroppen. Det er det mange av oss som trenger og lengter etter.

Kobler man dette men en form for «psykologitime» som Elin fikk samtidig med healingen (les den lenkede bloggposten for å se hele teksten hennes), hvor man får snakke om noe som er viktig, hvor man møter forståelse, empati og varme, så vil det heve effekten enda mer. Kaster man på litt massasje i tillegg, så er behandlingen den komplette himmel. Det kribler i meg bare av å skrive dette. Jeg vil heales nå!

Healing helbreder ingen

Men det er et gigantisk sprang fra å anerkjenne disse avstressende og behagelige opplevelsene som helt sikkert kan gi økt livskvalitet og kanskje også ha indirekte helsemessige effekter gjennom stressreduksjon, og det å hevde at de påvirker sykdommer direkte på et metafysisk plan. Healing vil helt sikkert ha kraftige placeboeffekter knyttet til opplevelse av rent subjektive symptomer som smerte og kvalme, og dermed kan det nok være nyttig for eksempelvis kreftpasienter som gjennomgår ubehagelig behandling med cellegift og stråling. Men det påvirker ikke kreften i seg selv.

Jeg har tidligere skrevet om kjeltringen healeren Terje Aasjord som hevder at hans healing kan påvirke kreftceller direkte, og som tilbyr healing til alvorlig syke mennesker. De offentlig kjente tilfellene har alle endt med deres død. Likevel har sikkert Aasjord kunne være en positiv kraft for disse menneskene som en form for komplementær behandling. Altså som en tilleggsbehandling som har kunnet gi dem etterlengtet ro og medmenneskelig varme i en svært vanskelig tid og som et pusterom fra de ellers kanskje kliniske og utrivelige omgivelsene på sykehuset.

Problemet oppstår i det øyeblikket han hevder å kunne påvirke kreften direkte, og ikke bare sier at han kan gi ro og velvære som kan påvirke den subjektive opplevelse av ubehagelige bivirkninger fra kreftbehandlingen. Det er her det store skillet mellom skeptikere og troende går. Og det gjelder ikke bare alvorlige sykdommer som kreft, men selv en enkel forkjølelse vil ikke helbredes eller påvirkes av healing. Kanskje vil man oppleve en subjektiv forbedring, altså en placeboeffekt, men virusinfeksjonen og de objektive symptomene vil ikke endre seg. Healingen påvirker ikke sykdommen, men den kan kanskje påvirke opplevelsen av symptomene knyttet til sykdommen. Det kan være fint, men helbreder ingen.

Bengt Eidem fikk en sentral rolle i TV-programmet. Han har overlevd kreft to ganger, mot alle odds, ved å holde seg til konvensjonell behandling. Han gikk hardt ut mot alternativbehandlere som oppsøker kreftsyke med lovnader om helbredelse, eller i det minste antydninger om at det kan ha en positiv effekt på kreften og overlevelsen uten kanskje å si det direkte. Mye av det samme gjentok han i en kronikk publisert på NRK.no i går. Her skriver han bl.a.:

Jeg har ikke mer enn sju år med egenopplevde erfaringer. Overlege Olav Mella ved Haukeland universitetssykehus har en mannsalder med erfaring. Han fortalte i 2009 at han ikke én eneste gang i løpet av 30 år med nærkontakt med kreftpasienter har opplevd en alternativ behandlingsform som har virket livreddende på de pasientene han har fulgt.

Tvert imot: Alternativ behandling kan i verste fall ødelegge for den ordinære behandlingen, advarer han. Mens jeg selv var inne til behandling hadde jeg en romkamerat som satset tid og penger på at injisering av den alternative kreftmedisinen B17 kunne redde eller forlenge livet hans. Det endte med komplikasjoner, unødvendige smerter, ekstra sykehusdøgn, og en forringelse av hans siste levetid.

Healing helbreder ingen sykdommer, men det kan oppleves svært godt, og kanskje ha positive indirekte effekter. Som jeg tidligere har nevnt flere ganger her i bloggen så kan stressreduksjon påvirke både allergier, eksemer, psoriasis, fordøyelse, smerter, søvnløshet, infertilitet, blodtrykk og flere ting, så det er ikke urimelig å anta at jevnlig healing også kan påvirke slike symptomer om man er heldig med sin behandler. Og nettopp dette skal man ikke glemme: Det handler om medmenneskelighet. Det handler om et møte mellom to mennesker. Healing i seg selv er ingen mystisk kraft som virker på menneskekroppen. Healing som fenomen finnes ikke i ordets rette forstand. Men menneskelig empati, samtale og berøring kan virke på kroppen om man opplever et behagelig møte med healeren.

Ta på meg

Kanskje spesielt det siste opptar meg. Berøring. Jeg tror vi lever i en verden hvor svært mange mennesker sulter etter kroppskontakt. Mye av prostitusjonsmarkedet er drevet av nettopp dette. Det handler ikke alltid om sex. Det handler nok like mye om et behov for å bli tatt på. Kjenne hud mot hud. Oppleve at noen faktisk vil ta på kroppen din. Være nær deg. Se deg. Anerkjenne deg. Mange mennesker opplevelser kanskje ikke det i sitt daglige liv, så det å kunne oppsøke en healer og oppleve å bli tatt på føles godt. Og da snakker jeg selvsagt om en fullstendig ikke-seksuell form for berøring, kanskje til og med på utsiden av klærne. Men det å holde noen, stryke noen, ta på noen er viktig, og effekten av det tror jeg ikke vi skal undervurdere.

Dette er også blitt forsket på, og en studie fra 2008 beskrives slik:

A new study from researchers in Utah finds that a warm touch — the non-sexual, supportive kind — tempers stress and blood pressure, adding to a growing body of research on how emotions affect health.

The study of 34 young married couples ages 20 to 39 by researchers at Brigham Young University in Provo and the University of Utah in Salt Lake City found that massage and other supportive and caring touch lower stress hormones and blood pressure, particularly among men, while also enhancing oxytocin, a hormone thought to calm and counter stress. The findings will be published in the Oct. 14 issue of the journal Psychosomatic Medicine.

Det finnes også studier som viser at for eksempel reiki-healing, en form for healing som inkluderer fysisk berøring, kan redusere stress. Andre studier mener effekten er liten og upålitelig, men likevel målbar. Personlig vil jeg tror at dette handler om en «pakke». Berøringen må ha en positiv kontekst, og denne konteksten kan en flink healer bidra til å skape – med tilhørende psykologiske og kanskje fysiologiske gevinster.

Flere studier har undersøkt hvilken psykologisk effekt berøring har på oss, med interessante resultater:

Students who received a supportive touch on the back or arm from a teacher were nearly twice as likely to volunteer in class as those who did not, studies have found. A sympathetic touch from a doctor leaves people with the impression that the visit lasted twice as long, compared with estimates from people who were untouched. Research by Tiffany Field of the Touch Research Institute in Miami has found that a massage from a loved one can not only ease pain but also soothe depression and strengthen a relationship.

[…]

A warm touch seems to set off the release of oxytocin, a hormone that helps create a sensation of trust, and to reduce levels of the stress hormone cortisol.

In the brain, prefrontal areas, which help regulate emotion, can relax, freeing them for another of their primary purposes: problem solving. In effect, the body interprets a supportive touch as “I’ll share the load.”

“We think that humans build relationships precisely for this reason, to distribute problem solving across brains,” said James A. Coan, a a psychologist at the University of Virginia. “We are wired to literally share the processing load, and this is the signal we’re getting when we receive support through touch.”

Det finnes også forskning som peker i retning av at berøring kan ha en smertestillende effekt. Cochrane oppsummerer forskningen slik:

Resultatene fra forskningen er ikke entydig, men det finnes noe støtte for at berøringsterapier hjelper. Berøringsterapier («Healing Touch», «Theraputic Touch» og «Reiki») kan redusere smerter hos barn og voksne. Studiene hvor terapeutene var mest erfarne viste best effekt. Det er også mulig at terapeuter som brukte Reiki ga best effekt. Om mer erfarne terapeuter og spesiell type berøringsterapi gir bedre smertelindrende effekt må likevel utdypes mer.

Studiene var små og det trengs mer forskning, særlig når det gjelder effekten på barn. Det ble ikke dokumentert noen bivirkninger.

Hadde healerne kunne skrellet bort alt det mystiske svadaet og de overdrevne lovnadene, så hadde jeg ikke hatt mye problemer med healing som komplementær behandling. Dessverre føler mange et behov for å trekke inn tullpreik om «energier» og «aura» for å forklare den effekten de opplever, fordi det sikkert er mer salgbart til den kundegruppen de henvender seg til enn de mer jordnære forklaringene. Og så får det jo healerne selv til å fremstå som litt mer spesielle, med sine mystiske evner og varme hender, og det gjør nok godt for selvbildet…

Ja, men nei, men tja, OK

Men dette er en vanskelig balansegang. Ja, jeg tror at healing i form av et behagelig nærver av en person som vil deg vel i en rolig atmosfære kan under de rette omstendigheter gi en dyp avslapping som er god å ta med seg i hverdagen. Og jeg tror at berøring kan ha direkte fysiologiske stressreduserende og psykologiske effekter. Men hvor stor effekten er synes vanskelig å si så mye om. Den er kanskje ikke veldig stor, og vil nok variere fra menneske til menneske, fra healing til healing, og ikke minst avhenge av «kjemien» mellom healer og kunde. Fordi dette handler som sagt om mellommenneskelig kommunikasjon når alt kommer til alt. En kommunikasjon like mye gjennom stillhet og fysisk kontakt, som en kommunikasjon med ord.

Det påvirker ikke din sykdom, og kan ikke gjøre deg frisk på noen magisk måte, men det kan kanskje heve din livskvalitet og påvirke symptomer forårsaket av stress. I beste fall kan det påvirke immunsystemet gjennom kjente psykonevroimmunologiske mekanismer, men dette har jeg aldri sett studier som klarer å måle noen konkret effekt av, så det blir nok mest en teoretisk mulighet og spekulasjon.

All healing er nok likevel ikke like gunstig. Fjernhealing tror jeg er ren humbug. Det er bare en effektiv måte å tjene penger for å gjøre ingenting. I beste fall har det en effekt gjennom at man betaler noen for å forplikte seg selv til å sette av 30-60 minutter til å bare slappe av i sofaen, noe man kanskje ellers ikke ville tatt seg tid til, men utover det kan jeg vanskelig forstå at det skulle være noen som helst meningsfull placeboeffekt av dette. Jeg tror også at healing med berøring er vesentlig mer effektiv enn uten. De som bare stryker i luften og hevder å manipulere auraen din vil nok ha dårligere effekt enn de som involverer berøring eller en form for massasje, fordi dette kan trigge rent fysiologiske effekter utover bare placeboeffekt.

Så, hvis du er en søt, snill og empatisk kvinne som vil heale meg, stiller jeg opp når som helst. Men jeg vil i så fall berøres, fordi det å bli strøket og massert er omtrent den beste medisin jeg kan tenke meg mot det meste av ubehageligheter. Og om du vil tro at velværen jeg føler skyldes at auraen min manipuleres, så får du bare tro det. Så lenge du ikke slutter å tafse på meg…

I dag har nettstedet Klikk.no en artikkel om homeopati hvor de tar for seg en artikkel skrevet av homeopati-forkjemper Dana Ullman. I denne artikkelen hevder han at skeptikere sprer feilaktige myter omkring homeopati, og han går inn for å «debunke» disse mytene.

Klikk.no tok utgangspunkt i disse «mytene» for å forsøke å belyse hva homeopati er og ikke er. NNasjonalt Forskningssenter innen Komplementær og Alternativ Medisin (NAFKAM) ble spurt, og Norske Homeopaters Landsforening (NHL) fikk kommentere de fem punktene til Ullman. Som den mest kritiske part fikk også jeg si en del om hva jeg synes om Ullmans såkalte myter.

Les artikkelen her!

Oppdatering: Dagbladet.no har også publisert saken!

Dana Ullman har jeg for øvrig tatt for meg i denne bloggen tidligere:

Homeopati mot astma
Homeopati mot akutt diaré hos barn
Homeopati mot migrene

NRK-serien «Folkeopplysningen» skal førstkommende mandag ta for seg nettopp homeopati. Ønsker du å lære mer om homeopati og forstå hvorfor man må være kritisk til denne behandlingsformen, kan du pløye gjennom disse bloggpostene mine:

Homeopatisk tynne argumenter fra homeopatene
Homeopati og placeboeffekt
Homeopati og vitenskapens forklaringer
Er homeopatien kommet for å bli? Svar til Reidun Jakobsen.
Hvor populært er homeopati?

Homeopater har en kur for alt. Disse kurene kan være ganske så eksotiske til tider. Sliter du med en følelse av å være innesperret eller at du har en emosjonell mur i livet ditt? Hva kan da være bedre enn litt homeopatisk Berlinmur?

Homeopatisk Berlinmur – ineffektivt siden 1989

Og frykter du skader fra radioaktiv stråling så har selvsagt homeopatene noe for deg:

Homeopati mot stråleskader

Dessverre ser vi også at selv de aller fremste talsmenn for homeopati i Norge også er aktive motstandere av vaksiner. Ja, selv poliovaksinen, som har reddet flere titalls millioner barn fra lammelser og død, er homeopater ofte motstandere av. Ikke bare er de kritiske til vaksiner, men noe så fundamentalt for folkehelsen som antibiotika synes de også er en uting:

Noe er råttent i homeopatiland
Svar til Gro Lystad om Skavlan og vaksiner

Homeopatene vet også å kaste seg over de sykeste og mest desperate i samfunnet. På tross av hva forskningen viser går de aktivt ut og anbefaler homeopati mot kronisk utmattelsessyndrom (CFS) og ME:

Homeopati mot CFS/ME – neppe effektivt

For ikke å snakke om at de også markedsfører seg mot kreftsyke:

Homeopati mot prostatakreft
Vannlatingsproblemer, hormonforstyrrelse, kreft – same difference

Desperate foreldre som sliter med skrikende barn er også en attraktiv målgruppe for sultne homeopater. Hvorfor ikke late som om homeopati hjelper mot kolikk? Der er det mye penger å hente…

Søppel fra Dagbladet om alternativ behandling og spedbarnskolikk
Homeopatisk tynn studie om homeopati mot spedbarnskolikk

Når homeopatene skal argumentere for sin sak går det som regel også fryktelig galt. Det er ikke bare amerikaneren Dana Ullman som skyter seg i foten, men også vår norske homeopatiforkjemper Andreas N. Bjørndal:

En kommentar fra Andreas N Bjørndal om homeopati og CFS/ME

Bjørndal er grunnlegger av og rektor ved Norsk Akademi for Naturmedisin (NAN), og de omfavner all dårlig vitenskap som støtter deres synspunkt:

NAN hyller bullshitrapport om homeopati

Og av og til må man lure på hva NAN egentlig prøver å si?

Delfinhomeopati

Dessverre lar mange seg lure, også kjendiser som Gaute Grøtta Grav som lirer av seg den klassiske «kanskje det ikke virker, men det skader vel ikke å prøve?»:

Gaute Grøtta Grav tester homeopati

Homeopatene er særdeles desperate når de skal forsvare sin overtro, så en YouTube-video uten kilde som omtaler en ikke-navgitt forsker ved et fiktivt universitet i Tyskland med påstander som er som tatt ut av en LSD-hallusinasjon er godt nok for dem så lenge det høres vitenskapelig ut på overflaten:

Homeopater tror på de rareste ting

Å bruke fem minutter på å sjekke kildene og validiteten til slike videoer bryr de seg ikke om… og argumentene deres bærer også preg av å dras ut av rompa etterhvert som de trengs, selv om de både er selvmotsigende og meningsløse:

Inkonsistente homeopatiske argumenter

Noen homeopatitilhengere forsøker i det minste å legge frem noen gode argumenter for homeopati, men feiler fordi de ikke har gjort jobben sin godt nok med å sjekke fakta. Jeg gjennomgikk noen av påstandene til en kvinne som utfordret meg på dette. Her kan du lære mye om homeopati og kritisk tenking:

Skeptikerens sjekkliste – del 2

Lurer du på hvorfor homeopati og annen alternativ behandling kan synes å virke på for eksempel allergier, astma, utslett og andre symptomer, kan du med fordel lese disse artiklene:

Alternativ behandling mot allergier
«Det blir verre før det blir bedre» (Min kronikk på NRK Ytring.)

Det er heller ikke helt sant at det mangler forskning. De mest populære alternative behandlinger, inklusive homeopati, er det forsket mye på. Men uten positive resultater:

Kommersialisert og ritualisert placeboeffekt (Min kommentarartikkel på FriTanke.no)

Homeopater liker heller ikke å bli møtt med kritiske spørsmål. Da «Folkeopplysningen» ønsket å intervjue homeopater til programmet sitt ble homeopatene livredde og sendte ut en advarsel til alle landets homeopater mot å prate med produksjonsselskapet:

Advarte homøopater i rundskriv

Så, har du lest gjennom en del av disse lenkene burde du være godt rustet til å forstå mer om hva homeopati er, hvorfor det ikke virker, og hvorfor det er viktig å være kritisk til homeopati.

Det skader vel heller ikke å gjenta denne klassikeren helt til slutt :-D

Det blir mye skriverier med utgangspunkt i Folkeopplysningen og kronikker på NRK Ytring, men det er umulig å ikke trekke sverdet når den rene idioti stikker hodet opp overalt, klar til å bli halshugget.

I dag er det leder for akupunkturforeningen, Cecilie Brewer, som strekker hals i en kronikk med tittelen «Folkeopplysning med galt utgangspunkt».

Det som omhandler forskning på akupunktur har jeg skrevet mye om før, så jeg skal ikke gjenta meg selv. Du kan lese mer om det her. Jeg vil derimot kommentere en del påstander og avsnitt i teksten henne. Først dette:

Derfor mener vi utgangspunktet blir galt i programmet «Folkeopplysningen» på NRK. Programmet gir ikke rom for det viktigste – valgfrihet og evnen til å finne ut hva som fungerer best selv.

Dette ser vi gang på gang fra de alternative. Straks noen undersøker deres metoder kritisk blir det sett på som knebling av ytringsfrihet og valgfrihet. Men hvordan i all verden mener disse alternativistene at folk skal ha reell valgfrihet om de ikke lever i et samfunn hvor de har enkel tilgang på informasjon fra begge sider av en sak? Hvis det ikke er lov å kritisere og skrutinere alternativsidens påstander, hvordan skal da folk kunne ta informerte valg?

Folkeopplysningen har aldri tatt til orde for at folk ikke skal få lov å velge akkurat den behandling de vil. Men de ønsker at folk skal vite hva de går til. Hvis de velger å bruke homeopati, så skal de vite hva homeopatiske piller faktisk er. Eller ikke er. Det er ikke urtemedisin. Det er ikke «fortynnet medisin». Det er laktosepiller, destillert vann, eller alkohol som ikke inneholder noe som helst annet enn akkurat det. Å si at det er fortynnet er like korrekt som å si at fargen på hvit maling egentlig er blå, bare at alt det blå er blandet eller fortynnet bort. Hvit maling er hvit maling. At den på et eller annet tidspunkt inneholdt noe blått, men deretter er fortynnet i så mye hvit maling at det ikke finnes et eneste blått malingmolekyl igjen, betyr ikke at man kan kalle det «fortynnet blåmaling». Nei, da er det hvit maling. Ingenting annet.

Skal forbrukere kunne ta gode valg om sin egen helse, må de ha informasjon. De må få informasjon fra de alternative selv, og de må få informasjon fra kritikerne. Så får de velge selv. Mange vil likevel velge alternativ behandling fordi subjektive opplevelser, anekdoter, kultur, tradisjoner og anbefalinger fra venner og familie veier tyngre enn all verdens forskning. Eller de velger å basere seg på mindre god forskning fordi de ikke har lært hvordan man skal tolke forskningsresultater. Dem om det. Ingen kan tvinge dem til å ta det valget andre ønsker for dem, men de må i det minste få sjansen til å høre de kritiske argumenter som finnes slik at de kan gjøre et mest mulig informert valg.

Det er uforståelig for meg at alternativistene ser på dette som et problem. Har de virkelig en så svak og dårlig sak at de ikke tåler at deres kundemasse skal få høre innvendingene mot den? Har de en så gjennomført liten tiltro til de tjenester de tilbyr at de er redde folk skal slutte å kjøpe tjenester hos dem hvis de får se på TV at det finnes argumenter mot det de driver med? Det kan synes slik. Derfor er det reellt sett alternativistene som gang på gang forsøker å ta bort folkets valgfrihet ved at de vil kneble kritikk, for eksempel ved å klage programmet inn til PFU eller dra offerkortet hver bidige gang de åpner kjeften for å ytre seg om saken.

Det er patetisk, det er pinlig og det er ikke alternativbransjen verdig.

En annen årsak til den økende utbredelsen er at mange pasienter ønsker å minimalisere bruken av medikamenter. Akupunktur gir også mindre bivirkninger enn medikamenter, da ingenting tilføres kroppen, men kroppens eget immunforsvar stimuleres.

Dette er klassisk alternativsvada. Gud bedre hvor lei jeg er av å høre dette. Nei, man stimulerer ikke immunsystemet ved å stikke nåler inn i kroppen. Man stimulerer det heller ikke ved å ta innholdsløse piller, spise superfood, motta healing eller legge krystaller på magen. Hvis Brewer virkelig mener hun kan stå inne for at akupunktur faktisk styrker immunsystemet, hva nå enn det betyr, så må gjerne legge frem forskning som viser at så er tilfelle.

Alternativistene elsker ordet «immunforsvar», og alt handler om å stimulere det og styrke det. Men de har åpenbart ikke filla peiling på hva immunforsvaret er, for om immunsystemet ble «styrket» på denne måten så kan du i teorien ende opp med autoimmune sykdommer, allergier, astma, lupus, leddgikt og eksem. Er det ønskelig? Neppe. Immunsystemet er avhengig av å være i balanse. Ikke for «svakt» og ikke for «sterkt». Og immunsystemet består også av svært mange ulike komponenter som har ulike funksjoner. Man kan ikke bare styrke eller svekke immunforsvaret under ett, da gjør man vondt verre.

Å komme trekkende med «immunforsvar»-svadaet er ikke annet enn et forsøk på å forsøke å knytte en ineffektiv behandling til noe som høres vitenskapelig og «riktig» ut, uten at det finnes det fnugg av forskning, eller en gang fysiologisk logikk, som understøtter påstanden.

«Folkeopplysningen» hevder at forskningsgrunnlaget og dokumentasjonen på at akupunktur fungerer, er både svak, mangelfull og misvisende og at «ingen av de få studiene som er gjort kan benyttes». Det anføres blant annet at ingen studier er negative fordi de er gjort av «kinesere som ikke vil så tvil om sin nasjonale stolthet» og at man som akupunktør henviser til WHO når man blir utfordret til å verifisere at noe virkelig har en effekt – og «selv i WHO er setene i ekspertpanelet fylt opp med kinesere».

At Brewer ikke forstår problemet her viser at hun heller ikke forstår forskning. En systematisk gjennomgang av all publisert kinesisk forskning viste at 100%, jeg gjentar: ett hundre prosent, av alle publiserte studier om akupunktur fra Kina var positive. I land som Japan, Russland og Taiwan var tallene tett opp under 100% der også. Dette får alarmbjellene til å ringe høyt hos alle som vet noe om hvordan forskning foregår.

Ben Goldacre har nettopp gitt ut en ny bok som heter «Bad Pharma». Her peker han på hvordan blant annet legemiddelindustrien har vært manipulerende og publisert forskning som viser effekt av deres medikamenter, mens de negative studiene blir gjemt bort i en skrivebordskuff. Det kalles publikasjonskjevhet. Gjennomfører man en rekke studier på et medikament eller en behandlingsmetode så vet man at man vil få både positive og negative resultater. Det skyldes svakheter i hvordan studiene er gjennomført og rene statistiske tilfeldigheter, og derfor er det viktig at studier replikeres og at resultatene fra mange studier analyseres i sum for å se hva slags resultat man ser totalt sett. Alternativistene elsker å peke ut dette problemet hos legemiddelindustrien, og bruker ofte det som sitt hovedargument for alternativ behandling og mot «skolemedisin». Man kan jo ikke stole på en legemiddelprodusent som jukser med forskningsresultatene, kan man vel?

Nei, ikke ukritisk, og det er et reellt problem, slik Goldacre dokumenterer i sin bok. Likevel er det da merkelig at de samtidig forsvarer det faktum at 100% av studier på akupunktur fra asiatiske land er positive. Når vi vet at en del studier vil få negativt utfall selv om behandlingen virker, så forstår vi at 100% positive studier betyr at noe er fryktelig, fryktelig galt. Mens det innen skolemedisinen er en høyere tendens til positive resultater i industrifinansierte studier, og alternativistene hyler opp om dette som det fremste argument for å unngå skolemedisin, så er de altså fullstendig komfortable med at ikke en eneste negativ studie på akupunktur noensinne får se dagens lys fra Kina. (Det har heldigvis blitt noe bedre i senere tid visstnok, men det var først noen år etter at den omtalte WHO-rapporten ble publisert.)

Det kan virke som om jo mer gjennomført jukset er, jo mer akseptabelt er det for akupunkturtilhengerne. Og juks som skjer i det fjerne østen er mer spiselig enn det som skjer i USA og Europa. Et merkelig tankesett.

Hun fortsetter:

Slik henger det naturligvis ikke sammen. De mer enn 2000 seriøse studier på akupunktur har derimot konkludert med at akupunktur har en effekt på muskel – og leddplager, generelle smerter i kroppen, at det virker kvalmelindrende, spesielt under graviditet og på pasienter som gjennomgår cellegiftbehandling. I tillegg har andre mindre studier og erfaring fra yrket gitt oss et godt bilde av andre typer lidelser der akupunktur har gitt et godt resultat.

Dette er tull. Ja, det finnes uttallige studier på akupunktur som viser at de har en effekt. Problemet er at disse aldri er skikkelig blindet, og vi derfor ikke kan eliminere placeboeffekten. Når vi derimot ser kun på de studiene hvor de har hatt en gruppe som får falsk akupunktur, enten dobbeltblindet eller hvertfall enkeltblindet, så ser vi at effekten av akupunkturen forskvinner så godt som fullstendig. Den bittelille resteffekt som skiller ekte akupunktur fra falsk akupunktur er for det første klinisk irrelevant, og mest sannsynlig en konsekvens av at blindingen ikke er god nok.

Men Brewer er frekk og freidig nok til å ta den et hakk lenger. Hør hva hun våger å lire av seg:

Studier innen akupunktur viser at dersom man tar bort placeboeffekten, så er virkningen av akupunktur fortsatt helt klar. En nylig publisert meta-analyse med 17 922 deltakere, viser at akupunktur hjelper på smerter i rygg og nakke, slitasjegikt, kronisk hodepine og skuldersmerter.

Da jeg leste dette første gangen imploderte hjernen min og blindtarmen sprakk spontant, for makan til bevisst triksing med fakta er det lenge siden jeg har lest. Cecilie Brewer burde skamme seg herfra og til Kina for å lire av seg noe slikt. For hva er de faktiske forhold? Jo, hun henviser til den metaanalysen jeg blogget om i denne bloggposten. Den viste nøyaktig det motsatte av hva Brewer hevder. Metaanalysen fant en helt marginal forskjell på smertelindrende effekt mellom de som fikk ekte akupunktur og de som fikk falsk akupunktur. Forskerne selv uttalte at forskjellen var svært liten, kun 5%, og at deler av dette skyldtes manglende blinding. Den lille forskjellen som ble avdekket er så liten at den ikke merkes av vanlige mennesker. En 5% endring i kronisk smerte er en altså etter alle praktiske hensyn en meningsløs påstand.

Den falske akupunkturen opplevdes altså så godt som identisk med den ekte akupunkturen av pasientene med kroniske smerter. Metaanalysen viste at selve nålestikkingen ikke har noen som helst terapeutisk effekt. Det er selve møtet med akupunktøren, og troen på at man får en gammel, effektiv, kinesisk behandling med stor smertelindrende effekt som altså frembringer effekten. Enten man faktisk blir stukket med nåler eller ei.

Med andre ord: Metaanalysen Brewer viser til forteller oss at akupunktur er 100% placeboeffekt. Eller om vi skal legge godviljen til, hvertfall et sted mellom 95% og 100% placeboeffekt. Ergo så virker det ikke. Ikke en gang på smerter.

Da Cecilie Brewer uttalte seg i slutten av Folkeopplysningens program om akupunktur henviste hun til denne studien som hun mente viste at akupunktur ikke kan være placeboeffekt fordi den virker også på barn i narkose. Her er et utdrag fra studien:

Objective To investigate the effectiveness of acupuncture and acupressure as supplements to standard treatment for postoperative vomiting in children undergoing tonsillectomy and/or adenoidectomy.

Methods A pragmatic, open, block-randomised controlled trial. The results were analysed according to the intention-to-treat principle. The study was conducted without extra resources in a normal setting at the day-surgery department of Lovisenberg Diakonale Hospital in Oslo. 154 children with an American Society of Anesthesiologists grade 1–2, weighing at least 10 kg, were included. […] The intervention group received acupuncture at pericardium 6 bilaterally, at a depth of approximately 0.7 cm with a median of 21 min during anaesthesia, followed by acupressure wristbands for 24 h and standard treatment. The control group received standard treatment. The primary end point was the occurrence of vomiting or retching during 24 h postoperatively.

Stemmer det som Brewer sier at barna var under narkose da de fikk akupunkturbehandlingen? Nei, ikke helt. De fikk selve nålestikkene i det såkalte P6 på innsiden av håndleddet mens de lå i narkose, men så skulle de også ha på seg et akupressur-armbånd i 24 timer etterpå. Altså, i de 24 timer hvor kvalme/oppkast ble målt, så hadde akupunkturgruppen på seg et armbånd som presser på et punkt på håndleddet!

Det er to problemer med dette. For det første er det enkelte studier som peker i retning av at trykk på P6 kan dempe kvalme. Det er dog også mange studier som ikke finner noen slik effekt, så resultatet er ikke entydig. Men om det likevel stemmer så dokumenterer ikke dette at klassisk akupunktur virker på noe vis. Det viser i beste fall at det kan være en nerve eller et punkt i det området på håndleddet som kan påvirke opplevelse av kvalme om man trykker på det. Det er noe helt annet enn å stikke nåler inn i kroppen på helt andre steder mot helt andre plager basert på helt andre teorier.

Det andre problemet er selvsagt at det å ha på seg et slikt armbånd har en hel rekke psykologiske effekter. Tenk bare på de såkalte Power Balance-armbåndene som nå er forbudt solgt i enkelte land, og som er avslørt som ren humbug – noe produsenten selv har innrømmet – men som likevel fikk, og fortsatt får, folk til å føle at de får bedre balanse og styrke når de har dem på. En rent psykologisk effekt i beste fall. For barn kan det nok sammenlignes med den smertestillende effekten av å sette på dem et plaster når de har au-au. Får de et armbånd som foreldrene forteller dem skal hjelpe mot kvalme, så er det ikke urimelig at det også hjelper litt mot kvalme. Og er barna for små til at de kan forstå et slikt konsept, så vil likevel foreldrene vite at barnet har armbåndet på, noe som påvirker deres oppførsel rundt barnet, og som påvirker forskernes registrering av symptomer hos disse barna. Så kanskje opplever de at kvalmen dempes at at P6 stimuleres, eller hvertfall av at de har armbånd på. Ikke fullstendig, men litt. Nok til at uredelige akupunktører kan hevde at det å stimulere P6 beviser at akupunktur virker, noe det selvsagt ikke gjør på noen som helst måte, spesielt ikke i en ublindet studie som dette.

Som jeg har sagt gjentatte ganger før så har ikke placeboeffekten noen klinisk relevans, altså den kurerer ikke sykdom, men den kan påvirke subjektive symptomer som nettopp kvalme og smerte. Det er derfor vi kun ser effekt på akkurat disse tingene i akupunkturstudier som ikke er blindet. Forklaringen er så åpenbar at det nesten er pinlig å påpeke.

Men Brewer slutter ikke å trikse med tall der. Hun forsøker deretter å vise hvor populært akupunktur er og sier:

Det siste året har 28 % av landets befolkning benyttet seg av akupunktur

Dette tallet har hun fra en spørreundersøkelse publisert i august 2012. Her spørres et utvalg på 1204 personer om de har oppsøkt akupunktør noensinne i sitt liv. 29% sier at de har det. Deretter spørres disse 29%, altså 342 personer, om de har oppsøkt akupunktør i løpet av det siste året, og da svarer 28% bekreftende på det. Men det er ikke 28% av alle de spurte, kun 28% av de som allerede sier at de har benyttet seg av akupunktur. En bagatellmessig forskjell, men det er litt viktig at man faktisk referer korrekte tall fra ulike deler av undersøkelsen, synes nå jeg.

Av hele befolkningen har altså 29% forsøkt akupunktur en eller annen gang i følge denne undersøkelsen, men 7% av disse har bare forsøkt det én gang. Det betyr kanskje at ca 1/4 av de som forsøker akupunktur ikke synes å ha hatt noen glede av det, for dette tallet endrer seg ikke med alder. Selv hos de over 50 år er det kun 7% som har forsøkt bare én gang. Andelen som har forsøkt mer enn én gang øker naturlig nok med alderen, fordi de har hatt lenger tid på å benytte seg av akupunktur flere ganger, men de som stoppet etter første gang er stabilt.

Vi står da igjen med at 22% har forsøkt akupunktur og kanskje vært fornøyd med det ettersom de har valgt å gå mer enn én gang. På den annen side sett så får man jo høre at man må gå flere ganger før man opplever effekt, så jeg vil tro at også en vesentlig del av de 10% som har forsøkt 2-5 ganger også kan være misforsnøyde brukere. Det har bare gitt det flere sjanser før de ga opp. De som har prøvd mer enn 6 ganger utgjør 12% av befolkningen, og kanskje det reelle tallet på fornøyde brukere ligger rundt der et sted. Det utgjør da ca 40% av de som har prøvd akupunktur.

Dette bekreftes også at undersøkelsens videre tall som avdekker at bare 20% kunne tenke seg å gå til akupunktur neste gang de blir syke, men det er igjen av hele befolkningen, ikke bare de som har forsøkt akupunktur. Tallet på de som kunne tenke seg å forsøke akupunktur igjen er altså rundt 2/3 av de som har forsøkt akupunktur noensinne. Kanskje det reelle tallet på fornøyde brukere av akupunktur da ligger et sted mellom 40% og 70%. Det virker ikke helt urimelig om man går til neste spørsmål i undersøkelsen hvor 53% hevder at de ble bedre eller helt friske som følge av behandlingen for den siste lidelsen.

Med andre ord så opplever rundt halvparten av brukerne at akupunktur virker for dem. Det er kanskje ikke det mest imponerende tallet å slå i bordet med, og dette er basert på akupunkturforeningen egne tall, men Brewer snakker ikke så høyt om akkurat dette…

Ser vi på andre kilder så rapporterte SSB i 2008 at kun 5% hadde oppsøkt akupunktør siste året, og NIFAB fant i 2007 at 10,8% sa det samme. Det er omtrent i samme størrelsesorden som akupunkturforeningens undersøkelse.

Brewer skriver videre:

En lege vil gi pasienten den beste mulige behandlingen, og jeg vil påstå at en lege ikke gir en behandling som ikke er vitenskapelig dokumentert. Legene har med andre ord adoptert akupunkturen og innlemmet den i sin egen medisin.

Dette er et problem, og personlig synes jeg legene burde skjerpe seg og oppdatere seg på den nyeste forskningen. Akupunktur virker ikke. Leger burde derfor holde seg for gode til å ta dette inn i sin legepraksis. Jordmødre burde slutte å tilby dette i fødestuene. Det er et hån mot de idealer helsevesenet burde strebe etter. En så ukritisk holdning til en slik ineffektiv behandling bidrar til å legitimere den, og det er ingen tjent med. Det gir alternativistene skyts i debatten, og det skader troverdigheten til helsevesenet når de ikke klarer å skille ut dårlig medisin fra god medisin når det foreligger så mye forskning som viser at akupunktur i høyeste grad er dårlig medisin.

Jeg ønsker ikke å forby alternativ behandling. Det kan ha sin plass i samfunnet om det er regulert og praktisert på en ansvarlig måte, og jeg ønsker at folk i stor grad skal kunne velge selv. Men personlig mener jeg vi burde forby autorisert helsepersonell som leger og sykepleier i å praktisere denne type alternativ medisin fordi det bidrar til en svært uheldig legitimering av disse behandlingsmetodene. Leger og helsepersonell burde strebe etter å holde seg til behandling med dokumentert effekt, ikke voodoo og magi, selv om pasientene er aldri så fornøyde med sistnevnte.

Hun avslutter:

Vi skal absolutt tåle at noen retter et kritisk lys mot oss, men da må det gjøres på en edruelig, saklig måte, ikke i et program som NRK selv har gitt merkelappen «underholdning». Til det er lindring av lidelser altfor viktig.

Folkeopplysningen er edruelig og saklig. De forholder seg til den beste forskning, til vitenskapelig konsensus, og de forklarer de enkle prinsipper som ligger til grunn for at vi kan føle at behandling som egentlig ikke virker, virker likevel. Skal vi diskutere helse og lindring av lidelser så er disse aspektene i aller høyeste grad relevante og viktige.

Det som derimot er trist er at folk som Brewer må gå ut og villede leserne ved å forvrenge forskningsresultater, lyve om studier, og slenge rundt seg med meningsløse fraser om «immunsystemet» og «lange tradisjoner» når det hverken er relevant eller korrekt. Sannheten synes ikke å være så viktig for akupunkturforeningen. Det er visst viktigere å pynte litt på den for å beholde kundemassen.

TED har nettopp lagt ut en ny video fra et foredrag Ben Goldacre gjorde i sommer. Her snakket han atter en gang om problemet med publikasjonskjevhet. Underholdende, informativt og viktig!

Skeptikere og alternativtilhengere er uenige om mye, men en ting vi ofte er enige om, hvertfall i det offentlige rom, er at alternativ behandling mot alvorlige sykdommer som kreft er forkastelig. Jeg sier «hvertfall i det offentlige rom» fordi vi vet at flere alternativbehandlere promoterer sin udokumenterte behandling mot kreft når de tror de kan slippe unna med det.

Populære healere som Joralf Gjerstad og Svein-Magne Pedersen går heller ikke av veien for å si at de kan helbrede kreft med håndspålegging – eller med litt hjelp at NetCom og Telenor – men de slipper av en eller annen grunn unna med det uten å møte særlig kritikk… Vi har også andre healere som Terje Aasjord som hevder at hans fjernhealing kan påvirke kreftsykdom, og falske mirakeldoktorer som «Dr» Robert Young som promoterer grønne dietter mot kreft, noe som sannsynligvis har gitt enkelte kreftsyke en raskere og mer smertefull død enn nødvendig.

Jeg har selv blogget mye kritisk om alternativ behandling mot kreft, blant annet det som promoteres av Kreftsiden.no, tidligere Kreftforbundet, en forening som nå synes å stort sett har forduftet fra jordens overflate, heldigvis. Du kan lese min artikkelserie i fem deler om alternativ behandling mot kreft her, og du finner andre bloggposter om bl.a. Kreftforbundet/Kreftsiden.no i denne oversikten.

Denne bloggposten skal egentlig handle om en ny studie som ser på effekten av komplementær og alternativ behandling mot kreft, men som en lite sidespor må jeg først bare omtale et nytt motbydelig stunt fra Kreftsiden.no. I fjor kjørte de følgende kampanje mot Russ 2012:

Den student eller skoleelev som klarer å finne en måte å få igangsatt en studie hvor cellegift testes mot f.eks. vitamin C, gurkemeje eller hyperthermia på brystkreftpasienter vil bli tildelt [20.000 kroner].

Dette er grovt uetisk, direkte helsefarlig, og selvsagt også fullstendig latterlig. Vi hørte aldri noe mer om den saken. Til alles store overraskelse var det ingen russ som revolusjonerte medisinen mens de drakk øl og pusset opp en gammel buss.

Kreftsiden.no er utrolig såret og fornærmet over at noen, kanskje spesielt undertegnede, var frekke nok til å møte dem til debatt med saklige argumenter belagt med gode kildehenvisninger på deres Facebook-side. De blokkerte meg omtrent umiddelbart, og resultatet ser vi nå i Kreftsidens kampanje rettet mot Russ 2013:

For Russ 2013 har vi tenkt å lage en kampanje basert på avisinnlegget, «Bør humanetisk hat aksepteres?», hvor vi tar opp problematikken med at Human-Etiske Forbund tilrettelegger for hat og fordømmelse. Humanetiske aksjonister «sensurerte» Facebooksiden vår inntil vi ga opp. Bør Human-Etisk Forbund få hindre kreftsyke i å debattere på Facebooksiden vår?

Det er så patetisk og bærer preg av så grove vrangforestillinger at man må lure på hvilke alternative preparater disse menneskene dytter i seg. Jeg må bare håpe at ingen av disse menneskene selv får kreft, fordi om de følger sine egne råd vil de dessverre dø raskt og smertefullt, selv av kreftformer det finnes gode behandlinger for. Det er de harde fakta.

Vel, det var som sagt et lite sidespor. Å bruke alternativ behandling som en kur mot kreft er altså nytteløst. Det er kreftforskere og NAFKAM enige om, og man kan se en oversikt over alternativ behandling mot kreft på nettsiden cam-cancer.org som norske NIFAB står bak. Men å bruke alternativ behandling som såkalt komplementær behandling, altså som et tillegg for å lindre ubehag ved kreftbehandling som cellegift, eller bare for å lindre smerter fra kreftsykdommen i seg selv, er ikke nødvendigvis fullt så kritikkverdig. Å motta for eksempel healing eller massasje kan nok oppleves positivt for mange, og så lenge behandlerne ikke serverer uetiske påstander om behandlingseffekt eller mystiske virkningsmekanismer, så er denne form for pasientomsorg positiv i mine øyne. Problemet er at det sjelden eller aldri gjennomføres så stuerent som jeg her definerer det.

Kombinasjonen av komplementær og alternativ medisin kalles ofte for KAM, eller CAM på engelsk. I prinsippet har dette altså positive sider ved seg, men i praksis ser vi ofte at det bare brukes som et språklig triks for å ufarliggjøre alternativ medisin ved å fremstille som «å kombinere det beste fra begge verdener». Det nyeste begrepet i tiden er nå «integrative medicine», eller «integrerende medisin» på godt norsk, noe Norsk Akademi for Naturmedisin selvsagt har kastet seg over og tilbyr som fag ved sin kvakksalverskole.

Skeptiker og lege Mark Crislip har følgende å si til denne ideen:

KAM og integrerende medisin kan på sitt beste ha positive effekter hvis man klarer å filtrere ut alt det uvitenskapelige våset og bevare de gode effektene av berøring, samtale, empati og tid som man ofte får gjennom for eksempel healing og massasje. Men ofte vil KAM og integrerende medisin bare tilføre allerede effektiv behandling falskt håp, skyldfølelse og unødvendige påkjennelser hos pasientene.

Det jeg tenkte å skrive litt om i dag var altså en studie jeg kom over:

Effect of complementary and alternative medicine on the survival and health-related quality of life among terminally ill cancer patients: a prospective cohort study.

Tittelen alene var nok til å gi meg en svak ereksjon, fordi dette er slike studier vi trenger å se mer av. Her har noen sørkoreanske forskere fulgt 481 pasienter med dødelig kreft ved 11 ulike universitetssykehus i Korea i litt over et år. Hele 466 av disse pasientene døde i løpet av perioden.

Alle pasientene var over 18 år og kompetente til å forstå og svare på spørsmålene i undersøkelsen. Primære omsorgspersoner ble også intervjuet. De kreftsyke ble oppsøkt innen få dager etter at behandlende lege hadde erklært at de ikke lenger kunne helbredes ved hjelp av kirurgi, strålebehandling, hormonterapi eller cellegift, og at de bare hadde få måneder igjen å leve. Spørreskjemaene var europeiske standardskjemaer som brukes for å vurdere livskvalitet hos kreftsyke, og her evalueres fysisk, rolle, emosjonell, kognitiv og sosial funksjon, samt en overordnet helsetilstand. Symptomer som utmattelse, smerte og kvalme/oppkast ble også målt, så vel som søvnløshet, tap av apetitt, fortsoppelse, diaré og kortpustethet.

De pasientene som brukte minst én type KAM innenfor de fem standardkategoriene definert av amerikanske NCCAM ble klassifisert som KAM-brukere. De fem kategoriene til NCCAM er:

1) alternative medical systems (oriental herbal medicine, acupuncture, ayurveda, and homeopathy)

2) mind–body intervention (yoga, meditation, prayer therapy, music/dance therapy, art therapy, and horticultural therapy)

3) biologically based therapy (medicinal herbs, vitamin supplements, hydrotherapy, dietary supplements, etc.)

4) manipulative and body-based therapies

5) energy therapies

Det de ønsket å finne ut var om de pasientene som benyttet seg av KAM hadde høyere overlevelse og/eller bedre livskvalitet enn de andre pasientene. Hele 42% av pasientene i studien benyttet seg av en eller flere former for KAM. Gjennomsnittsalder for alle pasientene lå på 58-59 år, og de med høyest utdannelse hadde en noe høyere sjanse for at de benyttet seg av KAM. Utover det var gruppene like.

Den mest brukte alternative behandling var gruppe 3, altså biologisk baserte terapier som vitaminkurer, urter, kosttilskudd etc, og hele 84,2% av KAM-brukerne benyttet seg av dette. Gruppe 2, altså ting som yoga, meditasjon, bønn etc, ble brukt av 18,3%. Tredje mest brukt var gruppe 1, alternative behandlingsmetoder som akupunktur, orientalsk urtemedisin, homeopati etc, som ble brukt av 12,9%. Bare noen få benyttet seg av KAM i gruppene 4 og 5.

Det man fant var at pasienter som benyttet seg av KAM ikke hadde noen høyere overlevelsesrate enn de andre pasientene. Det var som forventet. Noe mer overraskende var det kanskje at de pasientene som benyttet seg av KAM også hadde betydelige dårligere livskvalitet enn de andre:

On multivariate analyses, CAM users did not have better survival compared with nonusers [adjusted hazard ratio (aHR), 0.91; 95% confidence interval (CI) 0.74-1.10]. Among mind-body interventions, prayer showed significantly worse survival (aHR, 1.56; 95% CI, 1.00-2.43). Clinically, CAM users reported significantly worse cognitive functioning (-11.6 versus -1.3; P < 0.05) and fatigue (9.9 versus -1.0; P < 0.05) than nonusers. Compared with nonusers in subgroup analysis, users of alternative medical treatments, prayer, vitamin supplements, mushrooms, or rice and cereal reported clinically significant worse changes in some HRQOL subscales.

De som ba eller ble bedt for hadde altså omtrent 50% høyere risiko for å dø enn de andre, og de som fikk alternativ behandling som vitamintilskudd, eller «naturlige kurer» som sopp, ris og kornblandinger rapporterte altså om dårligere livskvalitet på flere områder. Spesielt på områder som kognitiv funksjon, søvnløshet og utmattelse opplevde KAM-brukerne en negativ endring i større grad enn de som ikke benyttet seg av KAM.

Forskerne spekulerer ikke i årsakene til dette, men det er vel ikke urimelig å anta at det kan skyldes negative bivirkninger fra krevende dietter og kosttilskudd. Falskt håp kan kanskje også gjøre at pasientene tar mindre hensyn til sin helsetilstand enn andre og dermed belaster kroppen mer. At de som blir bedt for har høyere dødelighet så vi også i en tidligere studie hvor hjertepasienter som ble bedt for hadde flere komplikasjoner enn andre, uvisst hvorfor.

Studien har likevel sine svakheter. Spørreundersøkelsene ble gjort like etter at pasientene ble erklært terminale, og deretter igjen etter en måned. Forskerne sier at dette kan ha vært for kort tidsperiode til at eventuelle positive effekter av KAM gjorde seg gjeldende. Likevel var dødeligheten like stor, så KAM ville uansett ikke ha kurert noen, selv om den i beste fall kan ha gitt bedre livskvalitet målt etter den første måneden. Dette er likevel ikke noen vektig innvending mot studien så lenge de negative effektene av KAM kom så tydelig til syne allerede etter en måned.

Dette var heller ikke en randomisert og kontrollert studie, noe som nesten er umulig å få til i denne pasientgruppen, og selv om pasienttallet totalt sett var relativt stort så ble antall brukere av de ulike subgruppene av KAM små og gjorde det dermed vanskelig å måle små effekter av KAM. Forskerne presiserer også at studien ikke sier noe om effekten av alternativ behandling som komplementær behandling hos mindre alvorlig syke kreftpasienter, altså de som fortsatt kan kureres med konvensjonell kreftbehandling.

Likevel støtter denne studien nedslående resultater fra andre tilsvarende studier. I fjor ble det publisert en studie som så på effekten av alternativ medisin hos brystkreftpasienter. Her fulgte man opp 61 pasienter som valgte å ikke få konvensjonell kreftbehandling, og alle disse ble mye sykere. Hos de som valgte å ikke la seg operere beregnet man en tiårs overlevelsesrate på 69,5% om de hadde latt seg operere. Resultatet av å styre unna kirurgi og heller satse på alternativ behandling var at overlevelsesraten sank til 36,4%. I løpet av rundt 3 år var halvparten av disse pasientene døde.

Kan det hende at årsaken til at kreftsyke KAM-brukere opplever lavere livskvalitet er at de i utgangspunktet er dårligere, og at det er de sykeste og mest desperate som tyr til bruk av KAM? En norsk undersøkelse av kreftsyke tyder ikke på det. I denne undersøkelsen utført av NAFKAM fant man at det ikke var noen forskjell på bruk av kosttilskudd og dietter mellom gruppene av de mest og minst syke kreftpasienter. De fant en forskjell i et par andre subgrupper av KAM, men kosttilskudd/diettgruppen var den definitivt mest brukte formen for KAM i den koreanske studien. I den koreanske studien var det ikke noen statistisk signifikant forskjell i pasientenes helsetilstand eller kreftsykdommens alvorlighet mellom de som brukte KAM og de som ikke gjorde det.

En australsk studie publisert tidligere i år fulgte 718 kvinner som fikk diagnosen kreft og undersøkte deres stressnivå, depresjon og opplevd livskvalitet før, ved diagnose og etter kreftdiagnose. Det de fant i denne studien var at de som valgte å benytte seg av KAM hadde et høyere stressnivå før de fikk diagnosen enn de som ikke benyttet seg av KAM, men etter diagnosen var stressnivåene like. De som brukte KAM var også mindre deprimerte enn de som ikke benyttet seg av KAM etter diagnosen. Konklusjonen til forskerne var at pasienter som velger å benytte seg av KAM er mer emosjonalt sårbare enn andre, og at KAM kan ha en psykologisk positiv effekt, men at det ikke påvirket deres generelle livskvalitet eller helsetilstand.

En norsk studie utført tilbake i 1995 undersøkte nesten 1000 norske kreftpasienter og fant at dødeligheten var vesentlig høyere hos de pasientene som benyttet seg av alternativ behandling enn hos de andre.

Det er altså lite som tyder på at noen form for alternativ behandling har effekt mot kreft. Dette visste vi fra før. Og velger man alternativ behandling fremfor konvensjonell behandling, slik blant annet Kreftsiden.no ønsker at norske kreftpasienter skal gjøre, så tyder all forskning på at sjansen for å overleve synker dramatisk. I tillegg ser vi altså at det å bruke alternativ behandling som komplementær behandling faktisk kan virke negativt inn på den generelle livskvalitet og helsetilstand.

Konklusjonen er at alternativ behandling hos kreftsyke ikke bare er ineffektiv når den erstatter skolemedisin, men også kan virke negativt inn hos kreftsyke som bruker det komplementært. Det burde slå føttene unna ethvert argument om at «det beste av begge verdener» i sum gir et positivt utfall.

Alle vet at ekte Coca Cola, tømt fra halvliters flaske over i et stort glass fylt opp til randen av isbiter, er den beste drikk man kan få. Alle vet det. Likevel velger noen å plage seg selv ved å drikke sukkerfri brus. Hensiktene bak å drikke sukkerfritt er nok gode, men nå hevder KK at dette fører til en hel rekke helseproblemer.

Artikkelen i KK er i praksis bare en oversettelse av en engelsk artikkel på Today Health, og den lister opp flere påståtte risikofaktorer ved å drikke lettbrus. KK-artikkelen er egentlig fra november 2012, men det er først i dag jeg har sett flere dele den i sosiale medier. Da er det på sin plass å ta på seg de skeptiske brillene og se om påstandene i artikkelen holder brus.

Nyretrøbbel

KK skriver:

I løpet av elleve år har forskere ved Harvard Medical School tatt for seg brusdrikkingen til mer enn 3000 kvinner. Forskerne fant ut at lettbrus kan assosieres med dobbelt risiko for nyreproblemer. Problemene begynte når kvinnene drakk mer enn to brus daglig. Nyretrøbbelet ble ikke registrert hos de som drakk sukkerbrus, og forskerne mistenker derfor at de kunstige søtningsstoffene er synderen.

Det håpløse med denne type artikler er at de aldri lenker til originalkilder eller studier. De kommer bare med en påstand, nevner kanskje navnet på en forsker eller et universitet, og så må man grave selv for å finne ut om de faktisk gjengir forskingen korrekt.

Etter litt googling fant jeg likevel originalstudien: Associations of Sugar and Artificially Sweetened Soda with Albuminuria and Kidney Function Decline in Women publisert i 2010:

This study identified 3318 women participating in the Nurses’ Health Study with data on soda intake and albuminuria; of these, 3256 also had data on estimated GFR (eGFR) change between 1989 and 2000. Cumulative average beverage intake was derived from the 1984, 1986, 1990, 1994, and 1998 food frequency questionnaires. Serving categories included <1/mo (referent), 1 to 4/mo, 2 to 6/wk, 1 to 1.9/d, and ≥2/d.

Her har de fulgt en rekke sykepleiere over mange år hvor de selv har svart på spørreskjema om blant annet kosthold annenhvert år. Slike studier har alltid to hovedproblemer. Det første er at man må stole på selvrapporteringen. Dette er ofte svært upålitelig når det gjelder kosthold. Overvektige mennesker underrapporterer eksempelvis kaloriinntak dramatisk. Folk liker gjerne også å fremstå som sunnere enn de er, og underrapporterer derfor usunne matvarer samtidig som de overrapporterer de sunne. Ja, jeg tror nok du også kjenner deg igjen.

Det andre er at man ikke kan trekke noen endelig konklusjon om årsaksforhold. Studien tydet på at de som drakk to eller flere flasker sukkerfri brus hver dag fikk svekket nyrefunksjon. Men kan det hende at de som drakk mest lettbrus også hadde en annen fellesnevner som var den egentlige årsaken til svekket nyrefunksjon? Diabetes? Overvekt? Annet kosthold? Stress? Det er ofte vanskelig å vite, fordi det er umulig å korrigere for alle variabler som kan påvirke resultatet.

Dette presiserer også forskerne selv:

The observed association between diet soda and faster kidney function decline was not an a priori hypothesis and may be subject to incomplete adjustment for confounding despite our efforts in constructing additional models that included nutrients, foods, and diet quality. We would also emphasize that causality cannot be established from an analysis of an observational cohort study, and that higher consumption of diet soda may be a marker of unmeasured characteristics that put women at higher risk for progressive kidney function decline.

Forskerne peker også på en annen og større studie som ikke fant noen negativ innvirkning på nyrefunksjon hos de som drakk lettbrus. De trekker også frem andre problemer, som for eksempel at de ikke kontrollerte data for andre type drikker enn brus med kunstig søtningsmiddel, samt at studien deres stort sett inkluderte eldre, hvit kvinner, og at resultatene derfor ikke kan generaliseres til å gjelde alle aldersgrupper, kjønn og etnisitet.

Likevel, studien er interessant, og peker i retning av at det kan være en mulig fare her. Likevel skal man merke seg at de ikke fant noen negativ effekt hos de som drakk mindre enn to flasker/bokser/glass om dagen, og at dette er en studie som ennå ikke er replikert. Husk også at en større studie ga motsatt resultat, så her er forskningen foreløpig sprikende.

Trøblete stoffskifte?

KK skriver videre:

Ifølge en studie fra 2008, utført av forskere fra universitetet i Minnesota, kan en boks lettbrus om dagen knyttes til en 34 prosent høyere risiko for å utvikle stoffskifteproblemer. Symptomer som magefett og høyt kolesterol setter deg i risko for hjertesykdom. Det er uklart om forsøket blant de 10 000 voksne kan knyttes til en ingrediens i lettbrusen, eller om det handler om kostholdet til de i undersøkelsen. Men er det glasset med brus verdt risken?

Heller ikke her lenkes til noen kilde, men jeg tror nok de sikter til studien: Dietary Intake and the Development of the Metabolic Syndrome. I denne studien fant man en overraskende sammenheng mellom inntak av lettbrus og stoffskifte, men forskerne sier at man skal ta dette resultatet med en klype salt:

Although prospective study designs establish temporal sequence, it is possible that reverse causality or residual confounding may explain this finding, especially because consumption of diet soda is higher among diabetics than among nondiabetics. Additional research on the relation between diet soda and incident MetSyn is clearly warranted.

De påpeker at denne sammenhengen kan skyldes andre faktorer, blant annet at diabetikere drikker mye mer lettbrus enn andre. Da man justerte for diabetes i dataene, ble resultatet mye svakere. Studien har det vanlige problemet med usikkerhet i selvrapportering, men forskerne påpeker at dette resultatet også bekreftes av en annen studie. Et interessant funn, men ingen vitenskapelig sannhet på langt nær.

Fedme

Så over til det verste vi vet: Å bli feitere:

Diettbrus hjelper deg faktisk ikke å gå ned i vekt i det hele tatt, ifølge en studie fra University of Texas Health Science Center. Studien viste at jo mer lettbrus en person drakk, jo større var risikoen for å bli overvektig. En eller to bokser brus om dagen økte midjemålet med 500 prosent.

Hvorfor? Kunstige søtningsmidler kan forstyrre kroppens naturlige evne til å regulere kaloriinntak basert på hvor søt maten er, antar en dyrestudie fra Purdue University. Det betyr at folk som spiser og drikker lettprodukter, faktisk har større sannsynlighet for å overspise. Kroppen lures til å tro at den spiser sukker – og du får lyst på mer.

Jeg tviler vel på at midjemålet økte med 500%, det ville være i drøyeste laget. Derimot var økningen fem ganger større hos de som drakk lettbrus sammenlignet med de som ikke gjorde det. Og noe forskning tyder på at lettbrus kan gjøre deg fetere.

Dyreforsøkene de henviser til er denne studien, og den ene studien viste at inntak av mat søtet med kunstige søtningsmidler forstyrret evnen til å avgjøre hvor mange kalorier man inntok. Den andre studien viste at rottene inntok flere kalorier hvis de ble matet med væske sammenlignet med fast føde. En tredje studie viste at rotter som fikk mat som var søtet ekstra med kunstige søtningsmidler la på seg mer vekt enn de som fikk mat uten kunstige søtningsmidler. Hypotesen er at når man inntar noe søtt så innstiller kroppen seg på å motta mye kalorier. Når det ikke skjer blir kroppen forvirret, noe som kan gjøre at man vil ha mer mat og dermed spiser mer, eller at forbrenningen forstyrres. Men dette er foreløpig bare hypoteser som ikke på noe vis er bekreftet av gode kliniske studier.

En systematisk gjennomgang av forskningen publisert i 2010 tyder på at det kan være en sammenheng mellom inntak av lettbrus og overvekt, på lik linje med den nevnte Texas-studien. Men problemet er likevel også her at det er vanskelig å avgjøre årsak og virkning. Kanskje det ikke er lettbrus som gir overvekt, men det at overvektige drikker mer lettbrus. Når folk begynner å legge på seg kan det være nærliggende å bytte fra vanlig brus til lettbrus for å lette samvittigheten eller gripe til et «enkelt tiltak», uten å gjøre noe med det egentlige problemet som kan skyldes for høyt inntak av kalorier fra annen mat.

I følge WebMD er heller ikke alle forskere enige i at lettbrus fører til høyere kaloriinntak:

Popkin cites research, including his own, showing that people who drink artificially sweetened sodas as part of a calorie-restricted diet lose weight. So does Maureen Storey, PhD, who is senior vice president of science policy for the American Beverage Association.

“The current body of available science shows that low-calorie sweeteners — such as those used in diet soft drinks — can help reduce calories and aid in maintaining a healthy weight,” Storey tells WebMD.

Jeg finner ikke disse nevnte studiene, men det vi vet sikkert er at det mangler gode, kontrollerte studier som bekrefter en slik sammenheng hos mennesker. Foreløpig hviler denne konklusjonen på en hypotese basert på dyreforsøk, og observasjonsstudier hvor man ser en sammenheng mellom overvekt og inntak av lettbrus, men hvor man vanskelig kan si at lettbrus fører til overvekt.

En grusom fyllesyke

Så til noe som er litt mer uskyldig – om enn mer ubehagelig:

Der er en tabbe å be om Cola light i whiskeyen. Drinker laget på lettbrus gjør deg full fortere, ifølge en australsk studie fra Royal Adelaide Hospital. Grunnen er at sukkerfritt blandevann får spriten til å gå inn i blodstrømmen mye fortere enn blandevann med sukker. Og du sitter igjen på en større snurr enn du planla.

Studien det henvises til er denne fra 2005: Artificially sweetened versus regular mixers increase gastric emptying and alcohol absorption. Den viste at alkoholnivået i blodet var høyere hos de som inntok alkohol med lettbrus enn hos de som inntok alkohol blandet med sukkerholdig brus. Men det er en bitteliten studie gjort med bare 8 menn, så det er vanskelig å trekke noe slutninger fra denne alene. Resultatet synes likevel å være bekreftet i en nyere studie publisert i 2012. Her var det dobbelt så mange deltakere, og også her fant man at drinker blandet med lettbrus ga høyere promille enn drinker blandet med sukkerholdig brus.

Dette kan altså være noe å tenke på neste gang du mikser en drink selv, eller bestiller en drink. Kanskje gir en blanding med sukkerfri brus deg høyere promille enn om du blander med sukkerholdig drikke? Det er fortsatt bare to små, foreløpige studier, så ta resultatene med en klype salt, men funnet er interessant.

Celleskader

Så langt har påstandene i KK-artikkelen holdt seg sånn noenlunde til troverdig forskning, men så havner de på veldig tynn is:

Lettbrus inneholder noe som mange vanlige brustyper ikke har: mugghemmere. Leser du innholdsdeklarasjonen finner du dem som natriumbenzoat eller kaliumbenzoat, og de finnes i de aller fleste lettbrusmerker. Men mange vanlige brustyper inneholder ikke dette konserveringsmiddelet.

Problemet med natriumbenzoat er at det ser ut til at det danner et kjemikalie kjent som benzen når det kommer i nærkontakt med C-vitamin.
– Benzen kan føre til alvorlige skader på DNA, sier Peter Piper, professor i molekylær biologi og bioteknologi ved universitetet i Sheffield.

Nåh, ikke så fort her. Natriumbenzoat er et vanlig tilsetningsstoff også kjent som E211. Det samme gjelder kaliumbenzoat som vi kjenner som E212. Når disse kommer i kontakt med vitamin C (også kjent som E300) og danner benzen kan de teoretisk sett skade DNA, noe som igjen kan føre til kreft. Men som vanlig handler dette om doser. For at benzen skal være skadelig må det finnes i mye høyere konsentrasjoner enn det vi får i oss via lettbrus og mat.

I USA tillater FDA en konsentrasjon av benzen på inntil 5ppb (parts per billion) i drikkevann. Da de i 2006 testet en lang rekke drikkevarer fant de at alle drikkevarene, med en håndfull unntak, inneholdt ingen eller under 1ppb benzen. De få som overskred grensen ble senere endret for å redusere nivået. Med andre ord tillates høyere grenser i drikkevann enn hva man finner i lettbrus, noe som gjør frykten for lettbrus ganske absurd i dette tilfellet.

En person som er bekymret for benzen-relatert kreft etter å ha drukket veldig mye lettbrus har sendt et spørsmål inn til Lommelegen hvor lege Brynjulf Barexstein svarer, og han setter dette i perspektiv:

Dine tanker om at benzen er helt teoretisk og kjemisk sett korrekte, men de er meget langt fra relevante for din helse og kreftrisiko.

Det jeg mener med det, er at du med sikkerhet ikke behøver å bekymre deg over dette i det hele tatt. Ett av tre mennesker får kreft uansett, og hvor stor teoretisk økning du kan ha pådratt deg med dette, er av ingen praktisk interesse for deg, og du kan heller ikke gjøre noe med det.
Sagt på en annen måte, hvis du har 33% sjanse for å få kreft i løpet av livet i utgangspunktet, og har oppnådd 33,01% sjanse for kreft ved å ha brukt mye av disse stoffene, så er det fullstendig uinteressant for deg. Tallene er dog vilkårlig valgt, men sier noe om at det du er opptatt av i ditt spørsmål, er helt uten relevans for din praktiske hverdag og din kreftrisiko.

Det samme gjelder absolutt for dine to barn.

Jeg synes allikevel at det er fornuftig av deg å fortsette å være opptatt av din helse og å ikke bruke for mye kunstige søtningsstoffer og konserveringsmidler, så fortsett med det.

Benzosyre finnes forøvrig i en rekke naturlige og sunne matvarer, f.eks. tyttebær er smekkfulle av benzosyre, og siden det er et naturlig konserveringsmiddel, så vil aldri tyttebær mugne. Og tyttebær er jo sunt som bare det, til tross for benzosyren.

Konklusjon: Det er interessante og tankevekkende teoretiske betrakninger du har, og som også amerikanske forskere har vært interessert i, men det har ingen som helst praktisk relevans for ditt liv og din kreftrisiko videre i livet.

FDA skriver selv:

The results of CFSAN’s survey indicate that the levels of benzene found in beverages to date do not pose a safety concern for consumers. Almost all samples analyzed in our survey contained either no benzene or levels below 5 ppb. Furthermore, benzene levels in hundreds of samples tested by national and international government agencies and the beverage industry are consistent with those found in our survey.

Dette er altså et ikke-problem.

Ødelegger tennene

Med en pH på 3,2, er lettbrus veldig syrlig. Som referanse: batterisyre har pH 1, vann har pH 7.

Det er syren som bryter ned emaljen på tennene våre, og bare fordi brusen er lettbrus, betyr ikke det at den er bedre for tennene. Universitetet i Michigan har tall som viser har brusdrikkere har flere hull, flere manglende tenner, og flere fyllinger enn andre.

Ja, dette er sant, men gjelder ikke spesifikt for lettbrus. Det gjelder også sukkerholdig brus, fruktjuice, og all drikke med lav pH uavhengig av om de brukes kunstig eller ekte søtningsstoff. Dette problemet nevnes kanskje likevel her fordi det man ofte bekymrer seg for er at sukkeret i brusen skal gi hull i tennene, og at sukkerfri brus derfor må være bedre, men det er altså ikke helt sant. Surheten er et problem i seg selv, og på det området er sukkerfri brus like ille som sukkerholdig brus, selv om sistnevnte har den ekstra risikoen med at Karius og Baktus får mat i magen og begynner å bygge ny balkong i hjørnetanna.

Til slutt nevner artikkelen aspartam mer generelt, men betrygger oss om at det er helt trygt slik det brukes i mat og drikke i dag. Dette er likevel et av de mest kontroversielle tilsetningsstoffene i mat, og mange mener at det er uhyre farlig og at myndighetene lurer oss. Vel, kontroversen er minimal innenfor fagmiljøene, men over lang tid har den europeiske komiteen for mattrygghet, EFSA, jobbet med å gjennomgå forskningen på aspartam på nytt for å se om noe tyder på at det kan være helseskadelig. Jeg har selv ventet i spenning på denne rapporten, og i dag publiserte de et utkast til deres nyeste vurdering av aspartam. Her konkluderer de med at det ikke foreligger noe ny vitenskapelig dokumentasjon som tilsier at det er noen grunn til å endre gjeldende grenseverdier. Aspartam er altså trygt.

Så der har vi det. Ingen av farene nevnt fra å drikke lettbrus er veldig godt underbygget av forskning, og med unntak av promillenivå forutsetter alle at man drikker ganske mye hver dag. Forskningen på nyretrøbbel og stoffskifte er fersk og motstridende, og kan skyldes helt andre årsaker enn innholdet i lettbrus. Forskningen på lettbrus og fedme er omstridt og foreløpig veldig svak. Påstanden om celleskader er helt usannsynlig, og at brus ødelegger tennene er ikke spesielt for lettbrus alene.

Sukkerholdig brus, som vanlig Coca Cola, var ikke knyttet til hverken nyretrøbbel eller problemer med stoffskifte, og det gir deg lavere promille i en blandet drink, i den grad det er ønskelig. Det dannes ikke benzen i sukkerholdig brus, men du blir mest sannsynlig feitere, og tennene ødelegges like mye som ved å drikke lettbrus.

Så får du veie for og mot. Selv velger jeg det som smaker best hver gang, og det er selvsagt hardcore Coca Cola. I glass. Med mye isbiter.

Aaaaaahhhhh….

I går kveld begynte plutselig mobilen min å dirre. Jeg er, som noen sikkert har fått med seg, på en liten sydentur, og har derfor ikke tilgang til norske TV-kanaler. Ikke at jeg noensinne ser på TV uansett, men i kveld hadde jeg kanskje gjort det, fordi plutselig var det en hel del mennesker som kontaktet meg på Twitter, Facebook og SMS. Tipset gikk på at TV2 skulle sende et program om en «vidundermedisin» ved navn LDN – lavdosert naltrekson – som visstnok kunne kurere det meste mellom himmel og jord. Det burde jeg visst se.

Jeg har nå sett TV2-programmet via TV2 sine nettsider, og jeg har lest artikkelen de la ut på sine nettsider, som ser ut til å inneholde alle påstander fra programmet og mer.

Hva er LDN?

Så hva er egentlig LDN? Som nevnt står «LD» for «low-dose» eller lavdose. Og den lave dosen er av medisinen naltrekson, et legemiddel som helsemyndighetene i USA (FDA) godkjente for bruk mot heroinavhengighet i 1984 etter et tiår med testing.

Medisinen er et stoff som binder seg til opioid-reseptorer og dermed blokkerer for kroppens naturlige smertestillende stoff endorfiner, såvel som opioider som morfin. Når stoffet blokkerer reseptorene så gjøres det på en måte som ikke stimulerer dem. Ergo reduseres effekten av disse ellers velbehagende stoffene.

Heroin lages av morfin, og virker mye på samme måte, og naltrekson vil derfor også blokkere effekten av heroin. Stoffet tar rett og slett bort «den gode følelsen» av slike rusmidler, og demper derfor lysten og behovet for dem. Av denne grunn blir naltrekson brukt for å motvirke både alkoholisme og avhengighet av opioider som heroin. Når reseptorene for endorfiner blokkeres på denne måten er hypotesen at kroppen begynner å produsere mer endorfiner for å kompensere, og at det har en positiv effekt på både smerter og andre symptomer.

I Tidsskrift for Den norske legeforening ble det i 2011 publisert en artikkel ved navnet Naltrekson – høye forventninger til lave doser. Her redegjør de for LDN og beskriver den postulerte virkningsmekanismen slik:

Mye av litteraturen som tas til inntekt for lavdosert naltreksonbehandling, er studier av mulige virkningsmekanismer in vitro og i dyremodeller. Oppmerksomheten er hovedsakelig rettet mot hvordan immunsystemet, nocisepsjon, generelt velvære eller livskvalitet påvirkes av endorfiner. En hypotese er at naltrekson i lav dose blokkerer opioidreseptorene bare i noen få timer, noe som sekundært gir oppregulering av reseptorer og endorfinnivå gjennom resten av døgnet. Det er rapportert lave nivåer av betaendorfin ved en rekke tilstander, som revmatoid artritt, Crohns sykdom, systemisk lupus erythematosus, fibromyalgi, kronisk migrene og endometriose.

Steven Novella har en grundig og god artikkel om LDN som jeg kommer til å basere denne bloggposten delvis på, og han forklarer at enkelte andre celler også har opioid-reseptorer, og at naltrekson derfor også kan påvirke disse. Dette har man blant annet sett i noen celler som er en del av immunforsvaret vårt, og man mistenker derfor naltrekson for å også påvirke immunsystemet.

På 80-tallet ble det oppdaget ved en tilfeldighet at også svært lave doser av naltrekson kunne ha en medisinsk effekt. TV2 skriver:

De to professorene Ian Zagon og Patricia McLaughlin oppdaget da at Naltrexone i svært små doser, helt nede i 1,5 – 4 mg. virkestoff, mot 50 mg. virkestoff i den opprinnelige Naltrexonetabletten mot rusmisbruk, hadde en oppsiktsvekkende virkning på prøvepasientenes nivåer av endorfin og enkephalin. Målinger viste at kroppens endorfinnivå steg med opptil 300 prosent etter LDN-inntak, og dette mente forskerne kunne normalisere et dårlig fungerende immunforsvar.

Mange av testpersonene oppga store symptomsforbedringer allerede etter kort tids bruk, og knapt noen bivirkninger. Dette var spesielt lovende for pasienter med såkalte autoimmune sykdommer der et dårlig fungerende immunforsvar ofte er en vesentlig årsak til sykdommen.

Pasienter rapporterte bedring med alle slags ulike sykdommer, fra tarmsykdommen Crohns sykdom og Parkinsons, til flere ulike typer kreft. Men for å kunne selge LDN som et legemiddel for disse spesifikke sykdommene krevdes studier for å dokumentere denne effekten. Det viste seg å bli et problem fordi patentet til naltrekson var i ferd med å utløpe, og det ville være umulig å rekke å gjennomføre de kliniske studiene tidsnok. Etter at patentet var utløpt ville nemlig legemidlet kunne produseres også av andre, og da ville det være lite håp om å tjene inn igjen kostnadene ved forskningen.

På tross av manglende kliniske studier er det altså likevel beregnet at rundt 100 000 mennesker bruker LDN på verdensbasis, hvorav rundt 400 pasienter i Norge. Noen leger er villige til å skrive ut resept på ledemiddelet til sine pasienter, men mange er det ikke. Det kan synes som om det er leger ved private klinikker som er mest villige til å gi pasientene LDN da disse i større grad kan kjøre sitt eget løp sammenlignet med leger i det offentlige helsevesen.

Panacea

TV2 skriver:

Den samlede erfaringen med LDN etter nærmere 30 års bruk og forskning har ført til at nettstedet www.ldnresarchtrustfiles.co.uk, et nettsted som samler forskningsmateriale om LDN, i dag oppgir til sammen 177 sykdommer LDN kan ha virkning på. Blant dem finnes MS, en rekke kreftsykdommer, Alzheimer, Autisme, ALS, Parkinsons, Bekhterevs sykdom, Psoriasis, leddgikt, KOLS, forkjølelse og HIV/Aids.

Du finner listen her.

Og dette er, som enhver skeptiker vet, og som ikke minst Novella ettertrykkelig påpeker, et stort rødt flagg. Når en behandling eller medisin hevder å kunne kurere en lang rekke lidelser som har helt ulik etiologi, altså ulike fysiologiske årsaker, så bør man være skeptisk. Det er liten grunn til å anta at ett enkelt stoff skal kunne helbrede eller påvirke sykdommer som skyldes vidt forskjellig ting. At det derimot kan lindre felles symptomer som f.eks. smerte er en annen sak, men påstandene om effekt går mye lenger enn det for de spesifikke sykdommene.

Et av alternativmedisinens klisjeer er det såkalte «panacea» – en kur for alt. Vi ser dette innenfor nesten all alternativ behandling. Det er én enkelt kur som hevdes å kunne helbrede alt, fra utslett til AIDS. En enkel løsning på et komplekst helseproblem. Slike påstander gir LDN-promotørene et svært useriøst preg, dessverre, og som Novella påpeker risikerer de å ødelegge sin egen sak ved å fremsette fantastiske påstander uten rot i virkeligheten.

Et spesifikt problem med dette er at en av de sentrale målgruppene for LDN er pasienter med autoimmune lidelser. Dette betyr normalt at immunsystemet har «gått amok» og angriper kroppen selv. Det kan føre til alt fra leddgikt til lupus, cøliaki til vaskulitt. Enkelte deler av immunsystemet er altså i høygir, og promotørene av LDN hevder at stoffet kan dempe immunsystemet og bedre tilstanden for pasienter med slike autoimmune sykdommer.

Men samtidig hevder de at LDN kan virke positivt for AIDS-syke. AIDS står for Acquired Immune Deficiency Syndrome, eller ervervet immunsviktsyndrom på norsk, noe som altså betyr at immunsystemet settes ut av spill. Det er dette som tar livet av AIDS-syke, nemlig at immunsystemet ødelegges og enhver liten infeksjon deretter blir dødelig fordi kroppen står igjen forsvarsløs.

Så hvis LDN på den ene siden hemmer immunsystemet, hvordan kan det da samtidig styrke immunsystemet? Dette er direkte selvmotsigende, og TV2-journalistene synes ikke å stille kritiske spørsmål til slike åpenbare problemer. Det er synd.

Vi får likevel høre de klassiske påstandene om hvordan LDN «styrker immunsystemet», noe som for det første altså ville virke negativt for alle med automimmune sykdommer om det var sant, og for det andre ikke er en korrekt beskrivelse av hvordan immunsystemet vårt fungerer. «Å styrke immunsystemet» er i det store og hele en frase som ikke gir noen medisinsk mening, ettersom immunsystemet består av svært mange ulike komponenter med ulike oppgaver, og skal man påvirke immunsystemet i riktig retning handler det mer om balansen mellom alle disse ulike delene av imunsystemet som må fungere optimalt på hver sine ulike måter.

Å styrke immunsystemet betyr altså ikke at immunsystemet fungerer bedre, ofte tvert i mot, og når man påvirker immunsystemet medisinsk skjer det som regel ved at man påvirker underliggende årsaker til sykdom, ikke retter seg mot immunsystemet direkte.

Pilotstudier og anekdoter

Steinar Hauge er redaktør for det norske nettstedet ldn.no som publiserer informasjon om LDN. Han har selv MS og har brukt LDN i mange år. I TV2-artikkelen sier han:

– Jeg tror den motstanden leger har mot LDN kommer av at det ikke er dokumentert i store studier, sier Hauge.

– Det kan skyldes at det norske legeutdanningssystemet er laget slik at studentene hele tiden innprentes at det som ikke er vitenskapelig bevist, det har det heller ingen hensikt å benytte seg av. Men man overser da at det finnes en rekke mindre studier som alle sammen konkluderer med at det har en effekt, og at det er trygt, sier Hauge til TV 2.

Nja, det Hauge synes å overse er at nesten alle disse studiene han snakker om er såkalte pilotstudier. En pilotstudie er ikke designet for å kunne si noe konkluderende om effekt. Den er derimot laget for å raskt og rimelig finne ut om det kan være noe her å forske videre på, og om medikamentet synes å være sånn noenlunde trygt. Det kan også gi annen nyttig informasjon som man bør ta hensyn til i en skikkelig studie på effekt. Dette er altså studier som per definisjon ikke har gode kontroller eller er særlig rigide, fordi hele hensikten er at man på dette stadiet ikke ønsker å bruke mye tid og ressurser på noe som kanskje ikke viser seg å ha noe som helst for seg.

Som Steven Novella så ofte sier så er forskning grumsete. Det er svært mange falske positiver, spesielt i små pilotstudier. Forskning tar tid og det er en prosess. Enkeltstudier forteller oss lite eller ingenting. Det er først når mange studier er gjort på samme medikament/beandling for samme lidelse hos samme type pasienter at man over tid begynner å se et mønster og kan begynne å trekke konklusjoner. De innledende studiene i testingen av nesten ethvert medikament viser seg i ettertid svært ofte å være feil, så man kan aldri trekke konklusjoner om effekt basert på de innledende studiene.

Likevel er det nettopp det Hauge gjør. Han synes å hevde at summen av mange små pilotstudier er like godt som noen få store og rigide kliniske studier. Det er det ikke. Man kan gjerne gjennomføre 100 pilotstudier som viser positiv effekt, og likevel oppdage at denne effekten forsvinner helt når man kontrollerer skikkelig for andre variabler som kan spille inn, noe man gjør i større og bedre studier.

Et annet problem synes å være at noen av disse studiene på LDN er dyrestudier, altså forsøk på for eksempel rotter. Vi vet fra medisinsk forskning at dyrestudier sjelden kan overføres direkte til mennesker. De kan være interessante i en tidlig fase for å finne ut hvordan et molekyl oppfører seg i organismen, om det har noen biologisk effekt eller alvorlige bivirkninger, men man er nødt å teste stoffet i mennesker før man egentlig vet hvordan det oppfører seg der. Ofte ser man at stoffer som virker svært lovende i dyrestudier viser seg å enten være farlige eller ikke ha ønsket effekt i menneskekroppen.

Derimot tyder mye på at LDN er trygt. Det har tross alt vært i bruk i mye høyere doser i rundt 25 år, og testet i over 10 år før det igjen, så de små dosene i LDN er nok mest sannsynligvis trygge. Artikkelen i Tidsskriftet sier følgende om bivirkninger:

Ifølge siste felleskatalogtekst er alvorlige bivirkninger sjeldne. Blant hyppige bivirkninger (> 1/100) angis ulike gastrointestinale plager, smerter imuskler og ledd, i tillegg til plager fra sentralnervesystemet, slik som nervøsitet, tretthet, angst og søvnvansker.

For lavdosert naltrekson, dvs. < 1/10 av vanlig dose, er det utført svært få kliniske studier. Bivirkningsmønsteret for naltrekson i slike doser og anvendt på andre pasientpopulasjoner enn ved avhengighetstilstander er derfor ikke kjent.

Risiko for alvorlige bivirkninger synes altså ikke å være noe argument mot bruk.

Pasientaktivisme og legeetikk

TV2 avdekker i sin dokumentar at det finnes norske leger som foreskriver LDN til sine pasienter, men ingen av disse vil stå frem, med unntak av én:

Tidligere overlege og nevrolog ved Rikshospitalet, Halfdan Kierulf, hadde imidlertid en positiv innstilling.

Kierulf fortalte at han i en årrekke hadde skrevet ut LDN i sin private praksis ved siden av stillingen ved Rikshospitalet. Kierulf ble nylig pensjonist, og fortalte i TV 2s reportasje at han flere ganger skrev ut resepter på LDN til MS-pasienter som kom til ham.

– Jeg har skrevet ut LDN til cirka 15 pasienter gjennom de siste 10 år. Jeg kunne ikke på noen måte se at denne minidosen med Naltrexone som vi her snakker om kunne være skadelig.

Han mener at ved å foreskrive det svært rimelige medikamentet LDN heller enn dyre MS-medisiner, spares det offentlige for store utgifter. Det kan så være. Men er det at pasienter sier «det virker for meg» god nok grunn til å skrive ut resept på et medikament uten dokumentert effekt for pasientens spesifikke lidelse? Jeg er skeptisk.

I dag ser vi pasientgrupper for stadig flere kroniske sykdommer, både fibromyalgi, såkalt «kronisk borreliose», ME, MS og mange flere, og i mangel av gode nok medisiner pusher en del av dem på for å få tak i behandlingsmetoder som ikke alltid er like stuerene. Det kan være langvarig antibiotikabehandling, noe vi ser de som hevder å ha «kronisk borreliose» roper etter, den nye og muligens lovende «kreftmedisinen» Rituximab mot ME, eller i dette tilfellet LDN mot MS. Men det at pasienter vil ha medisinene, og viser til anekdotiske bevis på at andre pasienter hevder de har blitt bedre av dem, legitimerer ikke at leger skal skrive ut disse ukritisk.

I tilfellet ME har vi sett at det i USA nå blir tilbudt Rituximab-behandling på private klinikker, selv om de norske forskerne bak Rituximab/ME-effekten, Øystein Fluge og Olav Mella, fraråder bruk utenfor kliniske studier. Private klinikker som Norsk Borreliosesenter tilbyr langvarig antibiotikabehandling til pasienter som mener å ha «kronisk borreliose», selv om det ikke finnes noen vitenskapelig dokumentasjon på at dette virker, eller en gang at diagnosen er reell. Tvert i mot kan slik behandling ha farlige bivirkninger.

Så når pasienter med blant annet MS ber legen om LDN, fordi de har lest om andre som hadde god effekt av det, så er det selvsagt forståelig fra pasientens ståsted, men leger burde likevel tenke seg nøye om før de innfrir pasientens ønske. Kanskje har LDN potensiale som MS-medisin, men det vet vi ikke ennå, og før medikamentet har en klinisk dokumentert effekt, bør legene holde igjen, ellers undergraver de hele fundamentet helsevesenet er bygget på.

Her er det likevel delte meninger. Enkelte mener at så lenge medikamentet synes å være trygt, og pasienten opplever en bedring, så skal de få det. Ja, man vil jo så gjerne hjelpe pasientene til et bedre liv. Men kan virkelig legen fraskrive seg alt ansvar på denne måten? Neppe. Hvis pasienten skulle oppleve alvorlige bivirkninger eller unnlater å bruke medisin som kunne hatt en reell klinisk effekt, så er det legens ansvar.

Legemiddelverket skriver følgende om dette:

Hva skal legen gjøre dersom en pasient ønsker å prøve lavdose naltrekson?

Siden dette ikke er godkjent behandling, har legen et spesielt ansvar for å sette seg inn i tilgjengelig dokumentasjon, og på denne bakgrunn vurdere mulige fordeler og ulemper ved lavdose naltrekson.

Det vanskeligste punktet for legen vil ofte være å vurdere om det er tilrådelig at pasienten slutter med pågående behandling, for eksempel av multippel sklerose. Det vitenskapelige grunnlaget er for svakt til at det kan gis et sikkert svar på dette. Legen bør være forsiktig med å avslutte dokumentert behandling. Det kan eventuelt være aktuelt å gi lavdose naltrekson i tillegg til annen behandling. Uansett hvilken løsning legen velger i samråd med pasienten, er grundig oppfølging viktig.

Lavdose naltrekson kan skrives ut gjennom ordningen med spesielt godkjenningsfritak. Vanlig dose er 3-4,5 mg en gang daglig.

Risikoen for alvorlige bivirkninger direkte relatert til lavdose naltrekson anses som liten. Risikoen vil først og fremst være knyttet til manglende effekt på den underliggende sykdom.

Dette handler også om et tillitsforhold mellom lege og pasient. Hvis LDN kun gir en placeboeffekt, er det da etisk riktig av legen å gi dette til pasienten? Jeg mener et ettertrykkelig nei. Hvorfor ikke? Fordi i det øyeblikket legen går med på å skrive ut et medikament som han ikke selv vet om egentlig har noen effekt utover placeboeffekt, så bryter han tillitsforholdet til pasienten. Nesten uansett hva legen sier og hvilke forbehold han tar, så vil det faktum at han skriver ut en slik resept bidra til å legitimere medikamentet. Når da pasienten neste gang trenger medisin for en annen sykdom, så kan ikke pasienten lenger være sikker på om legen skriver ut noe som faktisk virker, eller som bare er et placebo. Denne tvilen kan igjen medføre at medikamentet har dårligere effekt enn det ellers ville ha hatt, hvertfall om det først og fremst er symptomdempende.

Hvis mange leger begynner å skrive ut legemidler uten dokumentert effekt, altså at LDN plutselig blir lett tilgjengelig, så har man brutt den tilliten man har til at leger gir medisin som de vet virker. Ergo kan man ikke lenger vite om legene gir deg effektiv medisin, og da kan både tillit til leger bli brutt, så vel som at vi kan se en noceboeffekt, altså negativ forventningeffekt trigget av tvil og usikkerhet. Farlig farlig.

Problemet med slik pasientaktivisme er også at de gir et ensidig bilde av effekten til en behandling. Man får bare høre solskinnshistoriene, men aldri om alle de ikke virket for, eller som opplevde bivirkninger. Solskinnshistoriene er også tilfeller uten noen kontroll, så det er umulig å vite om det er placeboeffekt eller andre ting som gjorde at pasienten følte seg bedre. Dermed er disse pasienthistoriene nyttige som grunnlag til å danne hypoteser av, og ut fra dette vurdere å utføre studier for å teste hypotesene, men de kan ikke brukes som grunnlag for å anbefale behandling. Til det er de fullstendig verdiløse, uansett hva disse aktivistene selv mener der de hyler om «erfaringskompetanse» og et ønske om å bli «tatt på alvor». Vel, den eneste måten å ta pasienter på alvor på er ved å nettopp ikke la seg rive med at ensidige anekdotiske bevis, men forholde seg seriøs og objektiv selv i møtet med de mest desperate og behandlingsønskende syke mennesker.

Det er også synd at kliniske studier av høy kvalitet av mange blir oppfattet som «bare en formalitet». TV2 fremstiller det nesten også slik i sitt program. De legger frem de lovende pasienthistoriene og små forsøkene fra åttitallet, men fremstiller det som om alt rakner når de ikke kommer forbi hinderet med de store kliniske studiene. Det er som om de vet at det virker, men så kan det ikke markedsføres og selges før «formalitetene» er i orden.

Men slik er det ikke. De små, lovende studiene og de positive pasienthistoriene forteller oss slettes ikke at LDN virker. De forteller oss at en del mennesker har opplevd en positiv effekt samtidig med at de brukte LDN, men ikke om LDN faktisk ga denne effekten, hvor mange som opplevde den av alle som prøvde, hvilke tilstander den virkelig hjalp for, og så videre. Vi vet egentlig ingenting, ikke en gang om LDN faktisk har en effekt utover den forventede placeboeffekten ved enhver behandling.

Pasienthistorier

Jeg må også si at jeg nikket gjenkjennende da en av hovedpersonenen i programmet, Nansy M. Schulzki, forteller om sin opplevelse med LDN. Hun ble først verre før hun ble bedre. Ja, det har vi hørt før, og jeg skrev en egen kronikk om dette på NRK Ytring i fjor. Her forklarte jeg dette slik:

Vi vet at de fleste sykdommer går over av seg selv. Kroppen er en fantastisk maskin som over millioner av år har utviklet utallige beskyttelsesmekanismer for å sørge for at vi holder oss levende lenge nok til at vi får forplantet oss. Alt fra sår og knokler som gror sammen, til et immunsystem som tar knekken på de fleste sykdomsfremkallende mikroorganismer som forsøker å invadere kroppen vår.

Noen sykdommer er også kroniske, med symptomer som varierer i styrke over tid, med gode og dårlige perioder. At kroppen som regel helbreder seg selv uten hjelp, og at langvarige sykdommer varierende symptomer, er blant nøklene til alternativbehandlingens suksess.

Mennesker ser mønstre og sammenhenger. Når én hendelse skjer før en annen vil vi alt for ofte slutte oss til at den første hendelsen forårsaket den andre. Det er feil oftere enn vi liker å tro.

Se for deg en kurve med bølgetopper og bølgedaler. Hvis en person med leddgikt oppsøker en healer når smertene er på sitt verste, altså på en bølgetopp, så vil smertene gradvis reduseres over tid på grunn av sykdommens naturlige svingninger. Helt uavhengig av healingen.

Men hva om den giktsyke går til en healer før smertene er på sitt verste, altså på en stigende bølgekurve? Da vil de oppleve akkurat det healeren sier: Symptomene blir verre før de blir bedre. Med andre ord, uansett om man blir verre eller bedre, så er det bevis på at behandlingen virker. Det er en ganske fiffig retorikk og strategi.

Nansy fikk diagnosen i 1999 og var dårlig til 2007. Da ble hun bedre over en periode på et år, etter «først å ha blitt verre». Men MS er en sykdom som kan gå i bølger. Hvordan kan vi vite at ikke denne fasen hun nå er inne i er en «god periode» som ville oppstått uavhengig av LDN? Det vet vi ikke. Dermed blir slike «solskinnshistorier», hvorenn gledelig det er at folk føler seg friske (!), ikke bevis for noe som helst.

Dette innrømmer også den irske legen Edmond O’Flaherty i programmet. Han har skrevet ut LDN til over 300 pasienter, og mener det kan forsvares ut fra den effekten han ser. Han innrømmer likevel at MS-pasientene hans får periodiske tilbakefall, men hevder at det er færre enn tidligere. Hvordan vet han det? Er det ført rigid statistikk, eller er det bare en følelse han og pasientene har? Dette kan gjerne skyldes hukommelsesbias eller bekreftelsesbias. Ut fra det han ellers forteller om sin erfaring synes det som om LDN bare påvirker subjektive symptomer som smerte og bevegelighet. Det er verdifullt i seg selv, men betyr altså ikke at LDN har noen reell kurativ effekt på sykdommene, slik det hevdes.

Historien med den kreftsyke irske kvinnen er også meningsløs. Det er den klassiske «legene sa jeg bare kom til å leve i 26 måneder, men jeg lever ennå, åtte år senere», som neppe har noen rot i virkeligheten. Leger sier sjelden sånt. Og en slik prognose kan ha vært knyttet til at hun eksempelvis ikke utførte konvensjonell behandling som kirurgi eller stråling, et forbehold hun kanskje ikke nevner. At hun hevder å ha blitt frisk av LDN mens hun samtidig har fått strålebehandling mot kreft, forteller oss altså ingenting.

Men dette ser vi så ofte. Syke mennesker får skolemedisinsk behandling, men tar et eller annet udokumentert medikament eller kur parallellt. Og når de blir friskere så får gjerne dette udokumenterte medikamentet, som de selv har valgt å ta, æren for dette. Vi blåser opp de positive resultatene av egne valg, og snakker ned effekten av andres valg.

Vi skal heller ikke glemme at prognoser for kreftoverlevelse er fordelt på en Bell-kurve, såkalt normalfordeling. De fleste ligger på eller rundt kurvens topp, mens noen fordeler seg utover mot kurvens utflatende ytterpunkter. Noen lever kortere, noen lever lenger enn forventet. Å plukke ut en historie fra de statistisk forventede ytterpunktene er ikke imponerende isolert sett, men dette brukes så alt for ofte som «bevis» for at en alternativ behandling virker.

Jeg har selv en venninne som har slitt kraftig i mange år med mage-/tarmproblemer. I dårlige perioder har det påvirket ikke bare kroppen, men i høyeste grad også hennes psyke. Hun fortalte meg at hun selv hadde lest om LDN for noen år siden, og bedt legen om å få prøve. Han skrev det ut til henne, og her er hennes beskrivelse av opplevelsen:

Jeg har jo prøvd nesten alt, og dette skulle jo til og med være skolemedisin. Det jeg har er jo en autoimmun sjukdom (antagelig) så da jeg leste om dette tenkte jeg at det skal jeg hvertfall prøve, siden det ikke er farlig engang. Jeg fikk legen min til å skrive det ut.

Opplevde først at jeg ble mye bedre. Bare noen timer etter at jeg tok den første tabletten følte jeg meg mye roligere (dette var i en særdeles angstfylt periode av livet), og så forsvant symptomene fra magen i løpet av et par uker, hvor jeg blei stadig bedre. Så var jeg bra et halvt års tid, men så begynte jeg å bli dårlig igjen. Så gikk det opp og ned, og da jeg slutta på tablettene merka jeg ingen forskjell. Men så begynte jeg på dem igjen noen måneder seinere, tilfelle de faktisk hadde virka (jeg var litt desperat da) og da hadde de ingen som helst effekt. Til tross for at jeg ikke tok noen av de medisinene de advarte mot at kunne forstyrre effekten eller noe sånt.

Men jeg var veldig begeistra i begynnelsen. Akkurat som da jeg prøvde å være veganer, eller tusen andre ting som virker en kort periode.

Et klassisk tilfelle av en initiell placeboeffekt, og deretter mest sannsynlig en naturlig bedring, ettersom hennes symptomer går i bølger. Denne bedringen kobler hun da gjennom en «post hoc ergo propter hoc»-feilslutning til å skyldes LDN, og tror at det hjelper. Det kan gi en forlenget placeboeffekt. Men så slutter denne forventningseffekten å virke, og ting går tilbake til normalen. Når det ikke virker lenger motvirker det samtidig placeboeffekten, og i neste runde opplever man ikke det man gjorde første gang.

I hennes tilfelle rakk hun ikke å skrive glødende ord om hvor bra LDN er i noe nettfora før hun mistet troen på det, og dermed er ikke hennes historie registrert som en av solskinnshistoriene. Heldigvis, for det ville sannsynligvis vært en villedende beretning, på lik linje med så mange andre. Når effekten forsvinner er man sjelden like motivert til å fortelle verden om det som man var i den perioden man opplevde en effekt.

Forskning

Så hva viser så den vitenskapelige forskningen på LDN? Vel, som tidligere nevnt finnes det ikke mye solid forskning å vise til. Når det gjelder MS skriver TV2:

Norsk Kompetansesenter for MS karakteriserer denne forskningen som mangelfull, og senterets leder, professor Kjell-Morten Myhr, har blant annet uttalt følgende om LDN i MS-foreningens eget tidsskrift:

– Ved søk i tilgjengelige databaser for medisinsk forskning og behandling, finnes det ingen dokumentasjon for at denne behandlingen har effekt ved MS, verken som symptomlindrende eller som sykdomsbegrensede behandling. Det finnes heller ingen rapporter fra MS-dyremodellstudier som støtter opp under en mulig effekt ved MS.

Myhrs innvendinger støttes av professor II, Trygve Holmøy, ved Klinikk for indremedisin og laboratoriefag ved UiO. Holmøy kritiserer også de mindre kliniske studiene som utført på LDNs mulige virkning, og mener testene ikke gir grunnlag for å fastslå at LDN virker.

National Multiple Sclerosis Society har også gjennomgått forskningen uten å finne noe av substans, selv om de mener det finnes noen lovende pilotstudier som gjør at dette bør forskes videre på.

I artikkelen fra Tidsskriftet har de også gjennomgått forskningen, og når det gjelder MS viser de til noen få, små, ublindede studier som hadde positivt resultat, men disse kan ikke si oss så mye ettersom man ikke kan eliminere andre årsaker til bedring som placeboeffekten. Men de viser også til to dobbeltblinde studier med kontrollgruppe, altså den type studier som faktisk kan si oss noe om reell klinisk effekt, og begge disse var negative og viste altså ingen god effekt av LDN på MS.

Når det gjelder tarmsykdommen Crohns sykdom så finnes det også en liten, ublindet studie som man ikke kan legge vekt på. Men det er også utført en kontrollert studie som viser positiv effekt av LDN og som ser ut til å være publisert i et vitenskapelig tidsskrift. Her er det altså en indikasjon på at LDN kan ha en medisinsk nyttig effekt, selv om denne type studier må gjentas av andre før vi kan vite noe mer sikkert.

For andre tilstander finner ikke artikkelforfatterne noen gode studier, og de konkluderer slik:

Dokumentasjonen for lavdosert naltreksonbehandling domineres av erfaringer fra enkeltpasienter og betraktninger rundt mulige virkningsmekanismer. De publiserte kliniske studiene som finnes, er hovedsakelig pilotstudier av lav kvalitet. Mange av dem er åpne og ikke-randomiserte, og antall pasienter er som regel for lavt til å kunne konkludere sikkert. Observerte effekter er stort sett av typen bedring i livskvalitet og egenrapportert sykdomsaktivitet, mens det er vanskelig å finne dokumentasjon på objektive tegn til bedring av sykdom. Forskningen gir derfor så langt ikke grunnlag for å anbefale lavdosert naltreksonbehandling ved noen sykdommer, bortsett fra i utprøvende sammenheng.

Resultatene fra noen av studiene, særlig innen multippel sklerose og Crohns sykdom, tilsier at klinisk relevante effekter av lavdosert naltreksonbehandling ikke kan utelukkes. Det er grunnlag for større og mer robuste studier.

Nettsiden for produsentuavhengig legemiddelinformasjon, RELIS, har også omtalt LDN et par ganger. I et svar på et spørsmål om bruk av LDN mot ulcerøs kolitt konkluderer de slik:

Det har ikke blitt funnet kliniske studier som dokumenterer effekt av LDN mot ulcerøs kolitt. Et fåtall studier har undersøkt bivirkninger av LDN-behandling mot andre inflammatoriske tarmlidelser, disse danner ikke et dokumentasjonsgrunnlag for å si noe om effekten. Det foreligger ikke tilstrekkelig dokumentasjon for å vurdere bivirkningsrisikoen ved bruk av LDN på bakgrunn av disse pilotstudiene.

En annen artikkel ser på muligheten for bruk av LDN mot ME, men her konkluderer de med at det ikke finnes noen studier som har undersøkt dette ennå. De påpeker også igjen at de kontrollerte studiene på MS har vært negative, men at det altså finnes én positiv kontrollert studie på bruk av LDN mot Crohns. De skriver omtrent det samme negative svaret også i spørsmål om LDN til bruk mot kreft, og i en annen mer generell artikkel om bruk av LDN mot ulike tilstander. Dokumentasjon mangler.

Siden den gang er det likevel dukket opp én studie som virker lovende. Den ble publisert så sent som i februar 2013 og så på bruk av LDN i behandling av fibromyalgi. Dette var en randomisert, dobbeltblind, kontrollert studie, altså en studie av den typen vi kan begynne å dra noen konklusjoner fra, selv om dette må gjentas og bekreftes av andre. Studien konkluderte med at LDN kunne ha en positiv effekt på smerte, livskvalitet og humør, men virket ikke positivt inn på søvn og utmattelse. Igjen ser vi at effekten i hovedsak er på subjektive symptomer, og da må man alltid stille seg spørsmålet om dette egentlig er en placeboeffekt grunnet utilstrekkelig god randomisering eller blinding.

Tendensiøst av TV2

Norske fagfolk er altså i det store og hele kritiske til bruk av LDN, og det synes å være med rette. Det finnes ingen god dokumentasjon som legitimerer slik bruk, og leger bør ikke gi pasienter et legemiddel som ikke har dokumentert effekt, ja, som til og med har vist seg å ikke ha noen effekt for blant annet MS i kontrollerte studier.

TV2 valgte likevel å lage en ganske så ukritisk reportasje, og i artikkelen de har lagt ut på nett forsvarer de programmet på denne måten:

I TV 2s reportasje slår man ikke fast at LDN virker. Det understrekes at det ikke finnes større studier som dokumenterer en mulig virkning av LDN, men ut fra journalistiske kriterier valgte redaksjonen likevel å la pasienter stå fram med sine påstander om at LDN har hjulpet dem.

I reportasjens underlagsmateriale finnes det imidlertid grunnlag for å si at LDN kan ha en effekt ut fra resultatene man har sett i flere fase I og fase II-studier, blant annet mot MS (www.ldnscience.org). Ut fra dette materialet, samt de beretningene man kan finne fra MS-pasienter publisert på ulike nettsteder, som for eksempel på YouTube, kan vi konstatere at en lang rekke MS-pasienter ikke er enige i professor Myhr og Holmøys uttalelser.

Huffda. Her går de i samme fellen som LDN-aktivisten Steinar Hauge og så alt for mange andre pasientgruppeaktivister og hevder at mengden positive data fra små og dårlige studier, krydret med et utall anekdoter, legitimerer bruk av LDN. Implisitt synes de å hevde at norske leger er for restriktive og «feige» når de ikke lar flere pasienter bruke LDN.

Dette er tullete, og det er feil. Summen av mange positive, men små og dårlige pilotstudier kan ikke brukes for å hevde at «det sikkert er noe i det». Det vet vi ikke noe om, og å lure pasienter på denne måten er uetisk. Hvis legemidler med dokumenterte effekt, selv om de er mange ganger dyrere, nedprioriteres til fordel for LDN som mangler dokumentert effekt, så er det et overgrep mot pasientene. Det er en form for feighet som får legen til å sette seg selv ovenfor pasienten ved å kjøre popularitetslinjen heller enn ansvarlighetslinjen. Det er til syvende og sist legen som selv må sette seg inn i forskningen på LDN og vurdere om de mener det kan hjelpe pasienten, men etter mitt syn vil bruk av et slikt legemiddel uten dokumentert effekt være galt.

Men betyr ikke anekdotene noe som helst? Hva med alle de som sier at LDN har hjulpet dem? Vel, dessverre betyr dette relativt lite. Hvis vi vil kan vi også finne MS-syke som hevder at homeopati har hjulpet dem til et bedre liv, og homeopati er dokumentert ineffektive sukkerpiller uten noe legemiddel i seg. Du kan ta en hvilken som helst sykdom, og en hvilken som helst behandlingsmetode, og du vil finne noen som hevder at det hjalp dem. Som regel har det hjulpet dem på rent subjektive symptomer som smerte, kvalme, bevegelighet, humør, «energinivå» eller utmattelse, symptomer som påvirkes aller best av placeboeffekt, altså vår opplevelse av egen tilstand.

I tillegg har vi alle andre faktorer som sykdommers naturlige svingninger som vi da ser falske mønster i koblet med feilaktige årsakssammenhenger. Alle disse mekanismene er godt beskrevet i Barry L Beyersteins kjente artikkel Hvorfor tvilsomme behandlingsformer tilsynelatende virker (oversatt til norsk på skepsis.no).

TV2 feiler når de trekker frem antall brukere som argument. Det at 100 000 brukere over hele verden mener at LDN hjelper dem er i følge TV2 er argument for at det kanskje må være noe i det. Vel, dette er bare en brøkdel av alle som benytter seg av dokumentert ineffektive behandlingsmetoder som homeopati. Skal vi anta at «det må være noe i homeopati» bare fordi det har mange fornøyde brukere? Nei, selvsagt ikke. Vi vet i stor grad hvorfor ineffektive behandlingsmetoder oppleves å virke, men det handler mest om psykologi og hvordan hjernen vår er flink til å lure seg selv, ikke at disse behandlingsmetodene faktisk virker.

Legemiddelindustrien og videre forskning

Forfatterne av artikkelen i Tidsskriftet understreker på slutten av artikkelen at grunnet patentproblematikken vil videre forskning være avhengig av offentlig støtte da legemiddelindustrien neppe vil kunne se inntjeningspotensiale i å forske på LDN.

Dette synes også å være mye av hovedpoenget i TV2-saken, og det som tilhengerne av LDN fokuserer mest på. De kritiserer den store, stygge legemiddelindustrien som bare tenker profitt og ikke tar menneskelige hensyn, og forvrenger det til å bli en slags legitimering av LDN som medisin. Det er selvsagt et usaklig resonnement, men et resonnement vi ser så alt for ofte.

Dette henger også tett sammen med det klassiske argumentet fra alternativsiden om at «naturlige preparater kan ikke patenteres» og dermed undertrykkes slik forskning. I dette tilfellet er påstanden at ettersom patentet til naltrekson er gått ut, er det ikke lenger penger å tjene og da vil ingen forske på det. Det kan i prinsippet være korrekt, men det er ikke alltid så enkelt.

Etter at Tidsskriftet trykket artikkelen jeg har sitert mye fra kom det et leserinnlegg som også ble publisert. Her skriver forfatteren:

Ut fra dagens kunnskap er det lite sannsynlig at lavdosert naltrekson har effekt i nærheten av nye selektivt immunmodulerende og antiinflammatoriske midler, som blokkerer molekyler eller eliminerer cellepopulasjoner som spiller nøkkelroller i sykdomsprosessen ved multippel sklerose. Dette betyr ikke at lavdosert naltrekson i utgangspunktet bør forkastes, og i en studie har man påvist en viss effekt på dyremodellen for multippel sklerose. Fordi den immunmodulerende effekten ser ut til å være relativt moderat, vil en eventuell plass for lavdosert naltrekson mest sannsynlig være som tillegg til etablert behandling. En studie av tilleggseffekt kan være mulig å organisere i samarbeid med industrien, dersom prekliniske data, data fra dyrestudier og pilotstudier er tilstrekkelig lovende. For eksempel er høydosert vitamin D under utprøvning som tillegg til interferon-β ved multippel sklerose, selv om vitamin D ikke er patentbeskyttet. Denne studien bygger på mange års forskning som har sannsynliggjort at vitamin D er viktig i sykdomsprosessen ved multippel sklerose. Tilsvarende holdepunkter for lavdosert naltrekson er imidlertid langt mer sparsomme.

Artikkelforfatteren har også et annet viktig poeng når det gjelder økonomien i dette:

Nye preparater blir nødvendigvis dyre, blant annet fordi store utgifter til forskning skal tjenes inn. Å prioritere offentlige forskningsressurser ut fra prisen på substansen er et blindspor. En klinisk randomisert studie av lavdosert naltrekson vil nødvendigvis bli kostbar, selv om den finansieres av det offentlige. Hvor rimelig blir egentlig behandlingen da?

Offentlige ressurser bør snarere brukes til innovative prosjekter som retter seg mot sykdommens etiologi og patogenese, og prosjektene må prioriteres ut fra vitenskapelige kriterier. Prioritering ut fra et et kortsiktig ønske om å spare penger vil i lengden kaste lite av seg.

Igjen savner jeg at TV2 hadde vist litt kritisk sans og også trukket frem denne siden av saken heller enn å ensidig fremstille det som om det er umulig å forske på denne «mirakelmedisinen» fordi patentet er gått ut. Som forfatteren av leserinnlegget over presiserer så forskes det blant annet på bruk av vitamin D, selv om dette heller ikke er patenterbart. Innen kreftforskning forskes det på flere naturlige midler som løvetannrot og gurkemeie, så vel som upatenterbare legemidler som statiner og betablokkere. Det at et stoff er naturlig eller ikke kan patenteres er beviselig ikke en grunn til at ingen vil forske på det.

Som det fremkommer i kommentarfeltet til bloggposten av Steven Novella så er det heller ingen selvfølge at ingen vil forske på LDN. Han skriver selv:

RCU – the NIH has an annual budget of 30.5 billion dollars. That is a lot of resources to follow up on promising research that is off patent. The MS Society also funds MS research – and there are funding organizations for many specific diseases. Also, academic researchers typically will build a research infrastructure and then use that to do investigator initiated research for things that cannot get independently funded. They also form consortia among institutions to do such research, usually with a disease focus.

So pharmaceutical research is not the only research out there.

There are always young researchers looking for a promising but neglected area to research. LDN would be perfect if the evidence warranted. What I suspect is that there are negative studies which did not get published but convinced some researchers it was not worth their time. Or – more research is being done, it just hasn’t been published yet.

Påstandene om at ingen vil forske på legemidler som det ikke kan tas patent på, eller at vi er avhengige av legemiddelindustrien selv for å forske på dette, er altså neppe korrekte. Det reelle problemet her er ikke hovedsakelig penger, men at det per i dag ikke foreligger gode nok data til å forsvare bruk av industriens eller det offentliges budsjetter til å forske på LDN. Interessen mangler primært fordi man ikke ser god nok effekt av LDN sammenlignet med eksisterende medikamenter.

TV2 og Vær Varsom-plakaten

Flertallsformen av «anekdote» er ikke «data». Mange positive anekdoter er som nevnt bare hypotesedannende, ikke noe vi kan bruke til å trekke noen som helst slutninger om effekt. TV2 har her gått i fellen og latt seg forføre av mange positive pasienthistorier, koblet sammen med litt dramatisk og småkonspiratoriske påstander om den slemme legemiddelindustrien, ispedd noen modige og ensomme leger som går mot strømmen, og så har de en klassisk sak som fenger. Problemet er bare at den gir et fullstendig feil bilde av realiteten.

Selv om LDN kan ha positiv effekt for enkelte lidelser, noe fremtidig forskning må avgjøre, så er det per i dag ikke noe som tyder på at denne effekten er særlig dramatisk, og det er ingen selvfølge at den er bedre enn allerede eksisterende legemidler.

Det er også påfallende at TV2 i bunnen av sin artikkel legger ved noen lenker til nettsider hvor man kan lese mer om LDN, men alle disse er fra pro-LDN-aktivister. Det hadde nok vært mer journalistisk forsvarlig å også legge ved noen lenker til mer kritiske vitenskapelige artikler, slik jeg har gjort i denne bloggposten. Artikkelen og TV-innslaget mangler også fullstendig kritiske røster som kan balansere inntrykket som gis. Å bare gi én side av saken er ikke god journalistikk.

Når TV2 kjører overskriften om at denne medisinen «kan gi håp for tusenvis av pasienter», så går de mye lenger enn det de har dekning for i vitenskapen, og bryter dermed Vær Varsom-plakatens §4.4. Jeg mener også de er på tynn is med tanke på det inntrykket de gir av LDN sin effekt, et inntrykk som ikke er i tråd med hva de kliniske studiene viser. Leder i Norsk presseforbund, Per Edgar Kokkvold, sa tidligere følgende til FriTanke.no:

– Hvis vitenskapelige funn peker helt klart i en retning, så har pressen et ansvar for å formidle dette. Hvis mediene for eksempel framstiller det som om evolusjonslæren og kreasjonisme er to likeverdige syn, så blir det problematisk med hensyn til Vær Varsom-plakatens punkt 3.2. Et syn som er godt vitenskapelig dokumentert er utvilsomt mer korrekt enn påstander som ikke er dokumentert, sier Kokkvold.

VVP §3.2 sier blant annet:

Vær kritisk i valg av kilder, og kontroller at opplysninger som gis er korrekte. Det er god presseskikk å tilstrebe bredde og relevans i valg av kilder.

I denne saken må man kunne stille spørsmål ved om TV2 har tatt nok hensyn til bredde i kildevalget sitt. De viser til anekdoter om at LDN virker bra for MS-syke, men nevner ikke de kontrollerte studiene som ikke fant noen effekt. Det er kritikkverdig.

Konklusjon

Problemet med et slikt program er at desperate pasienter med alt fra mageproblemer til KOLS nå vil oppsøke legen sin og be om LDN. Og hva skal legen da gjøre? En nøktern lege som fortsatt ikke vil gi pasienten udokumentert behandling vil fremstå som den usympatiske legen. Hun som ikke spiller på lag med pasienten. Det er ubehagelig og uheldig for lege-pasient-relasjonen.

Mange syke mennesker vil etter i går kveld sitte igjen med inntrykket av at LDN kan ha noe for seg, og det er verdt et forsøk. Det er det bildet TV2 har skapt, fordi TV2 ikke er opptatt av å gi det mest balanserte og korrekt bildet basert på vitenskapelig kunnskap. Nei, de er interesserte i å lage et fengende program med gode, menneskelige historier. De mener nok å ha sitt på det rene ved å flere ganger påpeke at det ikke finnes vitenskapelig dokumentasjon på effekt, men det blir bare prat til døve ører når seerne ser eksempel etter eksempel på alvorlig syke mennesker som hevder at LDN gjorde dem friske. Det er hva seerne husker. LDN som en mirakelmedisin som selvsagt virker, men som grunnet en profittmotivert legemiddelindustri mangler de rene formaliteter som dokumenterer denne effekten.

LDN kan ha noe for seg for enkelte lidelser, men det må mer forskning til. Hvis effekten er en brøkdel så god som pasientaktivistene hevder, så er det mye penger å tjene her, så mange burde være interesserte i å iverksette studier. Men problemet er at hvis man foretar et nøkternt blikk på situasjonen så ser man ikke et medikament med dramatisk effekt. Man ser et legemiddel som kanskje trigger en del placeboeffekter, kanskje er symptomdempende, men ikke mer enn allerede eksisterende legemidler, og man ser et legemiddel som allerede har feilet å vise effekt for sin aller største målgruppe, de MS-syke, i kontrollerte studier. Det inspirerer neppe til at noen vil putte mange millioner inn i forskning, og det er kjernen av problemet.

Denne Dagbladet-artikkelen har blitt trukket frem av flere de siste par dagene, så jeg føler for å kommentere den her i bloggen. Saken handler atter en gang om det kunstige søtningsstoffet aspartam.

Som jeg skrev i en bloggpost for ikke så lenge siden, så ga det europeiske organet for matsikkerhet, EFSA, ut en foreløpig pressemelding om at de ikke så noen grunn til å endre retningslinjene for bruk av aspartam etter at de nylig har gått gjennom all tilgjengelig forskning på stoffet. De mener fortsatt det er trygt i de anbefalte doser, og man skal innta urealistiske store mengder kunstig søtede produkter før man er i nærheten av å nå den dose som teoretisk sett kan gi milde og forbigående bivirkninger.

Likevel er ikke alle fornøyde med dette:

Nå går den britiske professoren Erik Millstone ved Sussex-universitetet til kraftig angrep på EFSA-panelet med krav om at nye funn om aspertam og helserisiko blir nøye gjennomgått, skriver Mail online.

I sin gjennomgang av vitenskapelig litteratur om aspertam kaster EFSA over bord mer enn 20 studier som har pekt på ulike negative helseeffekter av aspertam, som for tidlige fødsler og ulike typer kreft.

Han nevner 20 studier, men trekker frem spesielt to, og disse to er svært godt kjent og brukes alltid av folk som frykter aspartam:

Millstone viser til flere studier som stiller spørsmål om hvor trygt aspartam egentlig er og som understreker behovet for mer forskning på søtstoffet.

Et EU-finansiert prosjekt publisert i 2010 fant at gravide kvinner som drakk kunstig søtet brus har større risiko for å føde for tidlig.

Millstone trekker også fram en uavhengig studie fra Italia, hvor rotter utviklet flere typer kreft etter å ha blitt gitt doser med aspartam som ikke skiller seg veldig fra gjeldende retningslinjer for daglig inntak hos mennesker.

Professoren fremstiller det som om EFSA nesten på ren automatikk har forkastet studier som viser negativ helseeffekt, men har han egentlig rett i det? Nei, selvsagt har han ikke det. Tvert i mot har EFSA redegjort grundig for hvorfor de har «forkastet» de to nevnte studiene.

Rottestudien

I denne artikkelen, publisert i februar 2011, forklarer EFSA hva de mener om de to studiene. Om rottestudien skriver de:

The study by Soffritti et al. (2010) is a long-term carcinogenicity study in mice with transplacental exposure to the artificial sweetener aspartame. The authors concluded that, based on their results, aspartame induces cancer in the livers and lungs of male Swiss mice. EFSA has evaluated this carcinogenicity study and has concluded that, on the basis of the information available in the publication, the validity of the study and its statistical approach cannot be assessed and that its results cannot be interpreted. Furthermore, in view of the generally recognised lack of relevance for human risk assessment of the type of tumours observed in Swiss mice when they are induced by non-genotoxic compounds, EFSA concluded that the results presented in Soffritti et al. (2010) do not provide a sufficient basis to reconsider the previous evaluations by EFSA on aspartame.

En artikkel på Matportalen (som nå er borte men som er gjengitt på politikkavisen.no) forklarer dette på forståelig norsk:

The Europaen Ramazzini Foundation har gjennomført en langtidsstudie på effekten av aspartam i rotter. Studiet konkluderte med at resultatene indikerte at aspartam kan forårsake kreft og at dagens bruksbetingelser og inntak bør revurderes. I studiet ble det brukt flere dyr per dose aspartam, og flere dosegrupper enn det som er vanlig ved dyreforsøk. Studiet hadde derfor potensial til å avdekke effekter som opptrer sjeldent.

EFSA vurderte gjennomføringen av studiet. Det viste seg at et stort antall av dyrene som ble brukt hadde kroniske sykdommer i lunger og andre organer, både i kontrollgruppen og de som fikk aspartam. Disse sykdommene påvirket resultatene.

EFSA konkluderte med at dataene viste at økning i antall krefttilfeller var ikke relatert til aspartam, men sannsynligvis en effekt av lungesykdommen. I tillegg kunne ikke økningen i antall krefttilfeller relateres til større menger aspartam. Andre funn som ble gjort er vanlig i rotter som får høye doser av stoffer, og er ikke relevant for mennesker.

Ser vi på hva Vitenskapskomiteen for mattrygghet skrev tilbake i 2005, så er det lite som tyder på at EFSA bare har avvist Soffritti-studien sånn helt uten videre. Tvert i mot har de ivret etter å granske resultatene fra denne studien, og dette har de gjort grundig:

De første resultatene fra en italiensk undersøkelse utført på rotter for å vurdere om aspartam kan ha kreftfremkallende effekt, ble offentliggjort på en pressekonferanse i Bologna i sommer. EFSA gikk da ut med en pressemelding om at de nye resultatene på aspartam vil bli nærmere vurdert av EFSAs vitenskapelige eksperter. EFSA har signalisert at de er klare til å starte dette arbeidet, og at det vil bli gitt høy prioritet, men så lenge de ikke mottar det nødvendige datamaterialet fra de italienske forskerne har de ikke mulighet til å komme i gang med arbeidet. Dette understrekes i et brev fra EFSAs fungerende direktør som ble oversendt til forskningsinstituttet Ramazzini den 29. november. EFSA anslår at de vil trenge fra 3-5 måneder til å gjennomføre en ny risikovurdering av aspartam når de nødvendige dataene er oversendt.

Direktør for sekretariatet i VKM, Kirstin Færden, som er Norges representant i EFSAs Advisory Forum, var tilstede da problemstillingen ble diskutert i London fredag 25. november. Verken EFSA eller representantene fra EU-landenes risikovurderingsorganer ser på det nåværende tidspunkt grunn til å anbefale endringer med tanke på forbrukeres inntak av aspartam, men mener det er viktig å få vurdert de nye resultatene så fort som mulig.

Etter at EFSA hadde gjennomgått Soffritti-studien, konkluderte de allerede i 2006 med at denne ikke ga grunnlag for å endre på anbefalingene om aspartam. Forskning.no skrev dengang:

Krefttilfellene i Ramazzini-rapporten kan ikke ha vært forårsaket av aspartam, og det er ingen grunn til å forandre anbefalingene om daglig inntak av stoffet.

Ekspertgruppa mener det er flere aspekter ved rapporten fra 2005 som ikke stemmer. Rottene i undersøkelsen hadde fått ulike doser aspartam, men det var ingen forskjell i hvor utsatt de var for kreft.

Derimot er det relativt sannsynlig av en organsykdom som herjet blant forsøksdyra kan ha stått bak mange av krefttilfellene.

Det er også stor usikkerhet rundt diagnosene av visse kreftformer, som ikke kunne bekreftes av andre laboratorier.

Disse og andre funn gjør at ekspertgruppa konkluderer med at vi ikke har noen vitenskapelig grunn til å tro at aspartam er helseskadelig.

– På bakgrunn av resultatene er det ikke nødvendig å revidere det tidligere etablerte akseptable daglige inntaket, eller å se nærmere på den helsemessige tryggheten ved inntak av aspartam, sier forsker Iona Pratt til BBC.

Men det er ikke bare EFSA som har kritisert denne studien:

The Soffritti et al findings were reviewed in July 2005 by the expert UK Committee on Carcinogenicity of Chemicals in Food, Consumer Products and the Environment. Members of that Committee characterized aspects of study findings as “implausible,” with other aspects “cast(ing) doubt” on the entire study. The members of the Committee were “critical” of the study design and the statistical approach used. Following a more in-depth review, the expert UK Committee noted, “Overall, members concluded that, in view of the problems in the design of the study and some concerns about the microbiological status of the colony, it was not possible to draw conclusions about the potential carcinogenicity of aspartame from the results.”

Amerikanske næringsmyndigheter, FDA, har også gjennomgått mer enn 100 studier på aspartam og kreft uten å finne noen sammenheng. Det samme har altså EFSA gjort, og flere andre ekspertgrupper, blant annet franske myndigheter. Det er derfor merkelig at denne professoren mener at resultatene fra én enkelt forsker, hvis aspartamstudier de fleste eksperter mener er full av svakheter og feil, skal velte lasset av alle de andre studiene som ikke har funnet noen sammenheng mellom kreft og aspartam.

FDA skriver:

Upon first learning of the ERF study results, FDA requested the data from ERF to evaluate the findings. On February 28, 2006, the agency received only a portion of the study data requested. In June 2006, FDA asked ERF to provide the remainder of the study data initially requested and also offered to review pathology slides from the study. ERF did not submit additional data to FDA and did not agree to FDA’s review of the pathology slides.

FDA could not conduct a complete and definitive review of the study because ERF did not provide the full study data. Based on the available data, however, we have identified significant shortcomings in the design, conduct, reporting, and interpretation of this study. FDA finds that the reliability and interpretation of the study outcome is compromised by these shortcomings and uncontrolled variables, such as the presence of infection in the test animals.

Additionally, the data that were provided to FDA do not appear to support the aspartame-related findings reported by ERF. Based on our review, pathological changes were incidental and appeared spontaneously in the study animals, and none of the histopathological changes reported appear to be related to treatment with aspartame. FDA believes that additional insight on the study findings could be provided by an internationally-sponsored pathology working group examination of appropriate tissue slides from the study.

Considering results from the large number of studies on aspartame’s safety, including five previously conducted negative chronic carcinogenicity studies, a recently reported large epidemiology study with negative associations between the use of aspartame and the occurrence of tumors, and negative findings from a series of three transgenic mouse assays, FDA finds no reason to alter its previous conclusion that aspartame is safe as a general purpose sweetener in food.

Gravide og lettbrus

Hva så med den andre studien på gravide? EFSA har også uttalt seg om denne, og de skriver:

Halldorsson et al. (2010) investigated preterm delivery in a cohort of 59 334 pregnant women. The authors concluded that their results show an association between intake of artificially sweetened soft drinks and preterm delivery in the cohort. EFSA assessed this study and concluded that there is no evidence available to support a causal relationship between the consumption of artificially sweetened soft drinks and preterm delivery and that additional studies are required to reject or confirm an association.

Igjen, denne studien avvises ikke bare uten videre, slik professor Millstone synes å antyde. Følger du lenken så finner du en grundig og lang redegjørelse fra EFSA om hvorfor de mener denne studien ikke kan si at aspartam fører til for tidlige fødsler.

I en artikkel på videnskab.dk kan man også lese hva studiens forfatter, Halldorsson, selv sier:

Thorhallur Halldorsson understreger dog, at hans studie stadig mangler at blive be- eller afkræftet af andre forskere. Noget, som kan blive en lang proces, eftersom aspartam og andre sødestoffer bliver brugt i mere end 6.000 produkter – heriblandt i mere end 600 medicinalprodukter til børn.

Med så mange faktorer at tage højde for, er det svært at måle det samlede indtag og på den måde påvise mulige skadelige langtidseffekter i mennesker. Derfor vil aspartam-studier altid være behæftet med en vis usikkerhed, forklarer Thorhallur Halldorsson.

»Det at studere effekten af et individs indtag af et helt bestemt stof er i det hele taget meget svært. Det kræver rigtig mange informationer om kostindtag.«

Dette er kjernen av problemet. I denne type studier er det så mange variabler å kontrollere for at det er tilnærmet umulig å si noe sikkert om årsakssammenheng. Det kan være at de som drakk mer lettbrus pekte seg ut fra resten av befolkningen på andre måter, kanskje at de var mindre fysisk aktive, hadde en noe annerledes diett, eller kanskje det var et annet stoff enn aspartam som var årsaken til problemet. Forskerne så nemlig ikke på aspartam isolert sett, men bare på «lettbrus», som kan være søtet med ulike stoffer eller kombinasjoner av disse.

Aspartaminntak kan altså bare være et «symptom» på en annen livsstilsfaktor som er den egentlige årsak til de for tidlige fødslene. Dette problemet ser vi i alle studier på lettbrus, enten de forsøker å se på sammenheng mellom lettbrus og vekt, eller lettbrus og nyreproblemer, noe jeg har skrevet en del om i denne bloggposten.

Denne ene studien gir grunnlag for videre forskning på fenomenet, men er ikke i seg solid nok til å kunne si noe om en årsakssammenheng. Effekten er også relativt liten. En kvinne vil normalt ha 13% sjanse for en for tidlig fødsel. Denne øker til 17% om hun drikker en lettbrus om dagen, og 22% om hun drikker fire eller flere flasker lettbrus hver dag, skal man tro Halldorsson sine resultater. Men igjen, disse resultatene må bekreftes av andre studier, og gir ikke alene grunn til å spre frykt om aspartam slik den britiske professoren nå gjør, med god hjelp fra Dagbladet.

Industrifinansierte studier

Har han likevel poeng i at «industrifinansierte studier» ikke kan stoles på? Det er et argument vi hører svært ofte fra alt fra vaksinekritikere til homeopater, og nå også fra aspartamkritikerne. Det høres jo ut som et fornuftig argument, men det er nok ikke så enkelt.

Ja, industrifinansierte studier innen medisin har en vesentlig høyere sjanse for å vise positivt resultat for medikamentet enn det uavhengige studier har. Samtidig er ofte industrifinansierte studier av høyere kvalitet enn de uavhengige. Ekspertgruppene som vurderer slike studier tar også med seg dette i vurderingene sine, men kvaliteten på studiene veier mye tyngre enn eventuelle økonomiske bindinger.

Så ja, man skal være obs på denne type økonomiske koblinger, men det som likevel veier tyngst er at vurderingsprosessene er åpne slik at andre kan granske deres arbeid med et kritisk blikk. Og EFSA synes å spille med svært åpne kort. Etter pressemeldingen om aspartam i januar åpnet de for kommentarer og kritikk som de vil publisere åpent og svare på. Den 9. april holdes et møte hvor de vil gjennomgå sine vurderinger og ta i mot innspill og ha en faglig diskusjon rundt dette. Etter at alle innspill fra fagpersoner er mottatt og gjennomgått, vil de til slutt avgi sin endelige vurdring i mai 2013.

Det er derfor vanskelig å se at professoren og andre som kritiserer EFSA for bindinger til industrien eller andre konspiratoriske anklager har så mye å komme med. Her har EFSA virkelig åpnet for at alle kan komme med innspill og kritikk på en fullstendig gjennomsiktig og etterrettelig måte, uansett hvem de er og hva de mener. EFSA publiserer også rapporter og artikler fortløpende hvor de svarer på innspill og kritikk, og vurderingene som ligger til grunn for å inkludere og ekskludere studier er basert på grundige analyser.

Halldorson, forskeren bak graviditetsstudien, har også vært kritisk til EFSA, men denne kritikken avvises blant annet av den danske seniorforsker Alicja Mortensen fra DTU Fødevareinstituttet, Afdeling for Toksikologi og Risikovurdering som sier:

«Aspartam er ikke sundhedsskadeligt i de tilladte mængder. Aspartam har gennemgået meget omfattende undersøgelser på både forsøgsdyr og mennesker og er blevet sikkerhedsvurderet efter nogle helt bestemte regler for evaluering af sikkerhed af tilsætningsstoffer til brug i fødevarer,» forklarer Alicja Mortensen.

Om EFSA’s bedømmelse af Halldorssons studie fortæller Alicja Mortensen, at studier af den type ikke er i stand til at afsløre specifikke årsagssammenhænge, men kun kan antyde en såkaldt ’association’, dvs. forbindelse. I dette tilfælde til indtagelse af kunstigt sødede drikkevarer.

«Men det er ikke muligt at afgøre, om effekten skyldes et specifikt sødestof, blandinger af sådanne eller helt andre faktorer, som knytter sig til en speciel – ukendt – livsstil med stort forbrug af disse produkter,» siger Alicja Mortensen.

«Halldorssons målte effekter er svage, selv om han selv rapporterer dem som statistisk signifikante, især for kuldioxidholdige kunstigt sødede drikkevarer. Men EFSA vurderer altså ikke, at resultatet giver grund til at lave konkrete tiltag over for et specifikt sødestof som aspartam.»

Heller ikke Soffrittis studier var ifølge EFSA’s videnskabelige bedømmelse så stærke, som forskeren selv vurderede.

Hun uttaler seg også om påstandene om at industrifinaniserte studier er upålitelige:

Alicja Mortensen afviser kritikken af, at EFSA baserer sine vurderinger på studier betalt af industrien. Hun understreger, at samme strenge krav til sikkerhedsvurderingen gælder, uanset om de studier, firmaet bruger som dokumentation, er udført af forskere, der er betalt af firmaet, eller af uafhængige forskere.

«Man kan derfor ikke sige, at undersøgelser, der er udført af industrien selv, er mere utroværdige end studier, der er lavet af uafhængige forskere. Det er ikke rimeligt,» siger hun.

«Men det er selvfølgelig godt, at der er uafhængige forskere, der undersøger sikkerhedsaspektet. Hvis disse forskere fremkommer med resultater, der stiller spørgsmålstegn omkring sikkerheden af et godkendt tilsætningsstof, vil myndighederne straks gå ind og undersøge sagen – og om nødvendigt trække stoffet tilbage.»

[…]

Hun understreger, at hun ligesom alle andre medlemmer af EFSA har underskrevet en erklæring om, at hun ikke ligger under for interessekonflikter.

«Der er ingen hemmeligheder. Vi er åbne om vores arbejde, hvilket også fremgår af EFSA’s hjemmeside,» siger hun.

Vurderingene EFSA gjør av studiene er basert på en felles standard som gjelder enten studiene er gjort av uavhengige forskere eller av industrien selv. Dermed kan man ikke hevde at enkelte studier vektlegges mer enn andre bare basert på deres finanisering.

Metanol, formaldehyd og fenylalanin

Studiene på aspartam synes å fokusere på det faktum at aspartam fordøyes og brytes ned til metanol, og senere til formaldehyd i kroppen. Mange synes det høres svært skummelt ut, fordi disse stoffene er jo giftige, må vite. Det de da som regel glemmer er at dette handler om doser, som vanlig. Og man får i seg vesentlig mer metanol av å spise en banan, drikke fruktjuice, eller knaske i seg et eple. Hvis man virkelig fryktet den ørlille mengden metanol som aspartam brytes ned til, så burde man også fraråde folk å spise frukt eller drikke appelsinjuice, fordi man får i seg i snitt 1,5 ganger mer metanol fra fruktjuice som fra samme mengde aspartamsøtet lettbrus.

I tillegg er det slik at aspartam brytes ned så fort at så godt som ingenting av denne metanolen eller nedbrytningsproduktene havner i blodet. Det går rett ut av kroppen igjen. Man må opp i aspartamdoser på over 50 mg/kg/dag, altså høyere enn den anbefalte maksgrensen på 40 mg/kg/dag, for å i det hele tatt klare å måle en økning i metanolnivå i blodet. Til sammenligning ligger gjennomsnittlig inntak av aspartam for nordmenn på 0,8 mg/kg/dag.

Aspartam brytes også ned til blant annet fenylalanin, men også dette er fullstendig uproblematisk for mennesker, med mindre man lider av sykdommen fenylketonuri, PKU. Man får i seg mye mer fenylalanin ved å drikke melk, spise kjøtt eller frukt, så å frykte dette identiske molekylet fra aspartam er rett og slett kunnskapsløst.

Et annet nedbrytningsprodukt er formaldehyd, men ettersom dette igjen kommer fra metanol vil mengden være mye mindre enn det man får i seg av å spise frukt eller drikke fruktjuice, øl eller vin.

Dyreforsøk har vist at doser helt opp til 4000 mg/kg/dag er trygt, så gjeldende anbefalte maksinntak (ADI) er altså satt 100 ganger lavere enn det man har vist er trygt i dyrestudier. Og for å nå ADI må man altså drikke mange titalls liter lettbrus på en time. Ergo er denne risiko bare av hypotetisk art. Det er teknisk sett umulig å få i seg nok aspartam gjennom inntak av lettbrus til at man når opp i mengder som kan være farlige, fordi mengden væske ville være større enn volumet av kroppen vår.

Konklusjon

Professor Millstone sin frykt synes altså å være uberettighet. EFSA sin vurderingsprosess er åpen og gjennomsiktig, og hvis noen mener de virkelig tar feil vil dette komme frem. De to studiene han peker på er grundig analysert av EFSA, men også av flere andre uavhengige ekspertgrupper, og det er med god grunn at EFSA ikke legger vekt på dem i sin vurdering. Uansett om EFSA ikke var uavhengig nok, så er det et problem for Millstone at flere andre uavhengige ekspertgrupper har konkludert likt som EFSA.

Til slutt kommer det faktum at det i bunn og grunn mangler noe godt teoretisk grunnlag for at aspartam skulle kunne være farlig all den tid nebrytningsproduktene er stoffer vi uansett får i oss mye mer av via annen mat, som ikke akkumuleres i kroppen, og som nesten ikke går inn i blodbanen i det hele tatt.

Nei, jeg tror jeg atter en gang må konkludere med at aspartam er trygt, uansett hva Millstone og Dagbladet vil ha oss til å frykte.

Det kan ikke være lett å være Dag Fallet nå om dagen. Frisøren fra Cambridge er en iherdig vaksinemotstander, og antivaksinekampen gikk på en solid smell i vinter da meslingeepidemier og medieskriverier førte til at foreldre oppsøkte helsestasjoner og legekontor en masse for å få vaksinert barna sine.

Så da faller Fallet tilbake til det han egentlig ser ut til å like best, bedrive pedosverting mot de som er for vaksiner – eller enda verre – er medlem i Human-Etisk Forbund.

I går kom han på banen med en ny bloggpost. Denne gangen en lenge forventet reaksjon på min bloggpost om VG-serien «Nedlasterne». Min bloggpost, ««Nedlasterne» – spennende journalistikk med store svakheter», er en grundig gjennomgang av debatten rundt barneporno, spesielt animert barneporno, og konklusjonene der faller ikke i smak hos Fallet.

Så hva gjør han når forskning ikke viser det han ønsker, sånn som med vaksiner? Jo, han cherry-picker, friserer sitater, forvrenger forskningsresultater, og maler det bildet som passer ham selv.

Så også her. Det kunne nesten vært sjarmerende om det ikke var for at bloggen hans allerede har vært gjenstand for en rettsprosess hvor dommeren totalslaktet den. I rettssaken var Tore Krudtaa blant annet anklaget for å ha bedrevet «pedohetsing» ved å spre bloggpostene til Fallet.

La meg sitere fra dommen, hvor dommeren altså skriver:

Krudtaa har linket til flere innlegg av bloggeren Dag Fallet, som har engasjert seg sterkt i debatt med Tjomlid, men uten å være like nyansert.

Ut fra gjennomgangen av Fallets og mine bloggposter, så altså dommeren at Fallets skriverier var mindre nyanserte. Dommeren skriver videre om Fallets bloggposter:

Samlet sett kan det ikke være noen tvil om at innleggene Krudtaa linker til gir inntrykk av at Tjomlid fremmer pedofili. Retten er ikke enig med Krudtaa i at det dreier seg om en ordinær debatt med forskjellige standpunkt i pedofilidebatten. Med overskrifter som «Normalisering av pedofili i den sekulære bevegelse», «Seksuelt misbruk av barn – no big deal?» og «Vitenskapelig pro- pedofil fra Human-Etisk Forbund» kan det ikke være noen tvil om at man fremstiller det slik at Tjomlid og Human-Etisk Forbund fremmer pedofili. Retten finner derfor at Bergh har ført sannhetsbevis for sine uttalelser om at Krudtaa driver med pedofilisverting. Svertingen fremstår som et forsøk på å stanse debatten eller debattantene, og Bergh hadde derfor en aktverdig grunn til å fremsette disse uttalelsene. Det var heller ikke utilbørlig av ham å fremsette dem.

Det er altså ikke særlig tvil i Tingrettens øyne at Fallets bloggposter ikke har til hensikt å drøfte barneporno eller pedofili på en skikkelig måte, men derimot forsøker å sverte andre meningsmotstandere gjennom beskyldninger om «legitimering av pedofili».

Det som gjør dette ekstra absurd er at Krudtaa anket dommen, og ankesaken kommer opp ganske snart. Men hva gjør Krudtaa? Jo, i går velger han å dele Fallets nyeste bloggpost, på tross av at Tingretten altså så på dette som klar pedofilisverting, og som bidro til at Krudtaa tapte forrige runde. Snakk om å grave sin egen grav.

Sitatfrisering og ytringsfrihet

Men la oss se på Fallets nyeste bloggpost med tittel «Gunnar Tjomlid vil ha animerte overgrepsbilder av barn legalisert».

Han starter med et sitat tilegnet meg. Men i vanlig frisørstil er dette sitatet frisert. Fallet har lest bloggen min grundigere enn noe annet menneske på jorden. Han har trålet alle mine kommentarfelt med titusenvis av kommentarer for å se om han finner noe å ta meg på. Og i en kommentar i 2009 fant han noe verdt å trekke frem:

«Dette er likevel litt ved siden av debatten, ettersom du nå snakker om “ekte barneporno”, ikke materiale med “barn” over den seksuelle lavalder, eller fiktiv barneporno (tegnet/animert). Selv om denne type “barneporno” skulle føre til mer seksuelle overgrep, så sliter jeg likevel med å forby det,..”(sitat, Gunnar Tjomlid)

Han lenker til sin egen blogg som kilde, altså en av bloggpostene som Tingretten spesifikt har påpekt er lite nyansert og primært fungerer som pedofilisverting av meg, ikke som en saklig drøfting av barneporno og pedofili. Men om vi går til originalkilden, altså kommentarfeltet i min blogg, kan vi se konteksten. Her ser vi at Fallet har utelatt slutten av sitatet. I sin helhet lød det altså slik:

Videre i debatten skriver jeg (for seks år siden):

Derfor tror jeg ikke at det å se barneporno i seg selv vil medføre mer overgrep. Men jeg ser ikke bort fra at det å dyrke barneporno i fellesskap med andre, altså være del av et nettverk hvor slikt materiale utveksles og diskuteres, kan bidra til lavere terskel for å utføre overgrep, pga en normalisering/aksept for handlingene. Likevel mener jeg altså ikke at fiktiv barneporno kan forbys på dette grunnlag fordi det rører ved ytringsfriheten vår og skaper så mange unødvendige offer. (Han jeg nevnte som nå er fengslet for å ha «produsert barneporno», har forsøkt å ta livet sitt tre ganger og har vært et år på psykiatrisk avdeling kun pga denne politisaken. Mediene har også rapportert om enorm psykisk belastning på de siktede, inkl et selvmord, for den siste barnepornosaken som ble rullet opp for noen dager siden.)

Fyren jeg nevner i kommentaren er en mann i slutten av tyveårene som hadde seg med en jente på 17 år, en handling som de sammen valgte å filme. Jenta og mannen redigerte videoen, la på litt musikk, og han hadde denne til privat bruk på egen PC. Den var laget i samtykke med jenta, sexen var fullt lovlig, og han delte den aldri med andre. Likevel ble han tatt for denne videoen i forbindelse med en annen sak han var involvert i som gjorde at politiet sjekket PCen hans, og media omtalte det som at han var siktet for besittelse og produksjon av barneporno.

Når folk i nærmiljøet plutselig tror du har voldtatt småbarn og laget barneporno av dette for distribusjon, er det klart det er enormt belastende. Og når slike rettslige reaksjonen mot en privat video av helt lovlig og samtykkende sex fører til selvmord, er det bare tragisk.

Det er noe av årsaken til at jeg den gang argumenterte for at animert barneporno burde være lovlig – selv om det skulle føre til flere overgrep. For hva er egentlig konsekvensene av å forby dette? Altså å kneble ytringsfriheten?

Vel, la meg bruke et eksempel Dag Fallet selv burde forstå godt. Vi har dessverre sett mange alvorlige sykdomstilfeller og dødsfall knyttet til antivaksinepropaganda. Spedbarn som dør av kikhoste eller meslinger. Hundrevis av barn som legges inn på sykehus med alvorlige komplikasjoner fra kikhoste og meslinger. Ja, i disse dager er det et nytt utbrudd av kikhoste i Canada grunnet vaksinemotstand.

La oss ikke glemme det spanske, uvaksinerte barnet som døde av difteri. Hvorfor? Jo, fordi folk som Fallet forleder foreldre til å tro at man ikke burde vaksinere. Foreldrene til det spanske barnet sa eksplisitt at de følte seg lurt av vaksinemotstandere. Konsekvensene var at deres kjære lille gutt døde av en sykdom som ingen har dødd av i Spania på 30 år.

Vaksinemotstand dreper. Men bør vi av den grunn forby Fallet å skrive det han gjør? Nei. Selv om antivaksinepropaganda skader og tar liv, så vil jeg ikke forby det. Fordi det handler om ytringsfrihet. Selv om trykking av Muhammedtegninger kan trigge voldelige reaksjoner, så må vi ikke forby det. Og selv om animert barneporno hypotetisk sett kan gjøre at enkelte forgriper seg på barn, så må vi likevel tillate det.

For hva skulle rasjonalet være i å forby en novelle hvor en voksen har sex med et barn, men tillate Fallets blogg som kan føre til at foreldre indirekte dreper sine barn?

Hvis Dag Fallet virkelig ønsker et forbud mot for eksempel tekstlige skildringer av pedoseksuelle handlinger, må han også innse at hans egen blogg må være grunnlag for strafferettslige reaksjoner. Det ønsker han selvsagt ikke. Det ønsker ikke jeg heller. Jeg vil at Fallet skal få skrive det livsfarlige vrøvlet sitt, selv om jeg vet at det vil skade barn.

Det kalles ytringsfrihet, og er noe av det mest verdifulle vi har.

Farlige løgner og forvrengninger

Fallet lirer deretter av seg en del gamle løgner hvor han hevder jeg har sagt at barn som regel ikke tar skade av sex med voksne (det har jeg ikke skrevet), og at jeg kjemper for at dette skal være lov (nei, jeg har utallige ganger skrevet at det skal være straffbart, helt fra min første bloggpost om temaet).

Dette er grundig gjennomgått og redegjort for i bloggpostene «En historie om sitatfusk og løgner – del 1» og «En historie om sitatfusk og løgner – del 2».

Påstandene fra Dag Fallet om mine blogg og meninger ble grundig avkledd i Tingretten hvor Berghs advokat hadde gått gjennom samtlige av hans påstander og sjekket dem opp mot bloggen min i en systematisk oversikt. Hun fant intet annet enn løgn etter løgn etter løgn. Eksempelvis fant hun at Fallet gjentatte ganger skrev at jeg hadde sagt X, og henvist til bloggpost Y som kilde. Men når man leser bloggpost Y ser man at jeg aldri har sagt X. Fallet lurer leserne ved å vise til bloggposter som kilde, i håp om at disse aldri sjekkes.

Effekten av dette så vi i pedogate i januar 2014 hvor blant annet tidligere Nettavisen-blogger Trude Helen Hole gikk rett i fella. Hun tok Fallet på ordet, men glemte å sjekke om hans påstander var korrekte. Dermed endte hun opp med å påstå masse rart om meg, som det ikke fantes grunnlag for om man gikk til bloggen min og leste det jeg selv hadde skrevet.

Slike løgner er farlige. I utlandet har man sett folk bli truet med drap, og sogar myrdet etter tilsvarende falske pedofilibeskyldninger.

MAN WRONGLY LABELED A PEDOPHILE ON FACEBOOK GETS DEATH THREATS

Suspected Pedophile Murdered By Girl Vigilante

Officers deny misconduct over death of man falsely accused of being paedophile

Bijan Ebrahimi Burned To Death After False Pedophilia Accusations

Mother, boy admit killing man they thought was pedophile

Steven Rudderham: Dad falsely accused of being paedophile on Facebook found hanged

‘These false paedophile accusations will kill me’

Jeg har selv mottatt min andel dødsønsker og trusler etter at folk som Fallet, Hole og Krudtaa har spredt sine pedofilibeskyldninger. Det er en farlig og uansvarlig lek de bedriver.

Deretter prøver Fallet å male et bilde av at jeg bagatelliserer alvorligheten av overgrepsmateriale. Det er igjen ren fiksjon fra Fallet da jeg i min bloggpost selv beskriver grovheten i mye av materiale, ting som er ren tortur av barn. Fallet vil likevel at hans lesere skal tro at jeg ikke synes barnepornografi er så ille, selv om jeg bruker mye plass i min bloggpost på å beskrive nettopp hvor grusomt det er, og hvor grusomt det er for ofrene når dette spres.

Jeg ønsker velkommen en debatt om barneporno og overgrep, men det er frustrerende å bare ende opp med at Fallet og hans følgere sprer løgner. Det er nettopp av den grunn Tingretten avfeide hans blogg som unyansert, fordi det er så tydelig at han ikke forholder seg til sannhet, men kun har en agenda om å fremstille mitt syn i et forferdelig lys gjennom rene forvrengninger og løgner. Og dem gjentar han i sin nyeste bloggpost, uten å ha lært noe av dommerens formaninger.

Om eksperter og kilder

Fallet er deretter indignert over at jeg kaller VGs ekspert Joe Sullivan for «ekspert» – i hermetegn. Frisøren viser til at Sullivan har solid kompetanse innen sitt felt, noe jeg ikke er uenig i. Men han selger likevel en kommersiell tjeneste hvor han har direkte økonomiske interesser i å gi inntrykk av at nedlastere er en trussel mot samfunnet.

Og han bruker løgndetektor i sitt arbeidet, noe som ikke gir særlig tillit til hans objektivitet. Den amerikanske psykologiforeningen skriver:

Polygraph testing has generated considerable scientific and public controversy. Most psychologists and other scientists agree that there is little basis for the validity of polygraph tests. Courts, including the United States Supreme Court (cf. U.S. v. Scheffer, 1998 in which Dr.’s Saxe’s research on polygraph fallibility was cited), have repeatedly rejected the use of polygraph evidence because of its inherent unreliability.

Dette gjør at selv om han faglig sett er ekspert på sitt felt, så bruker han tvilsomme metoder. VG unnlater også å vise til den ganske store mengde forskning som sier det motsatte av det Sullivan påstår, og det er dette poenget jeg gjør, og demonstrerer, i bloggposten.

Som motargument peker Fallet på at en av mine mange kilder er en advokat han mener ikke er objektiv. Ettersom denne ene juristen jobber i et advokatfirma som blant annet forsvarer folk som er siktet for besittelse av barneporno, mener Fallet han er inhabil. Kanskje har han rett i det. Men han unnlater å nevne at denne juristen bare er en av fryktelig mange kilder jeg viser til som sier akkurat det samme. Ikke bare enkeltpersoner, men også systematiske litteraturgjennomganger fra for eksempel canadiske myndigheter.

Igjen ser vi et kjent mønster. Fallet plukker ut fragmenter av totalbildet og kritiserer det, og håper at leserne ikke merker at det nettopp bare er fragmenter. Selv om jeg fjernet alt om denne juristen fra min tekst, ville argumentasjonen min være like godt underbygget fra de andre kildene.

Kirsebærplukking

Hans neste poeng er ironisk nok nettopp kirsebærplukking («cherry-picking»), fordi han mener at én av studiene jeg viser til ikke er god nok og er i strid med en annen studie («Hall & Hall») i Wikipedia-artikkelen jeg hentet min studie fra. Fallet skriver:

Kanskje er Tjomlids problem med blant annet Hall og Hall (2007), at den medfører argumentasjonen hans faller sammen. For metastudien viser til tall som forteller at opp til 80% av individer som ser på overgrepsbilder av barn, og 76% av de som ble arrestert for bruk av samme materiale, hadde begått overgrep mot barn.

Det kunne vært et godt poeng om det ikke var slik at jeg ignorerte Fallets foretrukne studie fordi Wikipedia selv skriver følgende om den:

[…] however they note that it is difficult to know how many people progress from computerized child pornography to physical acts against children and how many would have progressed to physical acts without the computer being involved.

I tillegg misforstår Fallet kilden han selv viser til. Hall&Hall er ikke en metastudie, slik Fallet hevder. Det er kun en artikkel hvor man drøfter aspekter rundt diagnostisering, behandling og definisjonen av pedofili og hvordan dette er relevant for etterforskning. Tittelen «A Profile of Pedophilia: Definition, Characteristics of Offenders, Recidivism, Treatment Outcomes, and Forensic Issues» burde gitt Fallet et hint.

Forskerne i studien sier altså at resultatene er svært usikre. Ikke bare det, men studien Fallet viser til baserer seg på denne kilden. Her fremgår det at de 80% Fallet hevder «ser på overgrepsbilder av barn» i studien er omtalt slik:

According to the United States Postal Inspection Service, at least 80% of purchasers of child pornography are active abusers and nearly 40% of the child pornographers investigated over the past several years have sexually molested children in the past.

Det er altså ikke folk som ser på barneporno på nettet, men som har kjøpt blader og bilder sendt via posten. En kategori mennesker som skiller seg vesentlig fra de som bare ser på barneporno på nett, som nettopp er den distinksjonen jeg har understreket i bloggposten, og som gjør tallene blant annet VG bruker så skeive.

Men det slutter ikke der. Fallet skriver at 76% av de som ble arrestert for å ha sett barneporno hadde begått overgrep mot barn. Men det er slettes ikke det kilden sier. I originalkilden kan vi lese:

In a 2000 study issued by the Federal Bureau of Prisons, 76% of offenders convicted of internet-related crimes against children admitted to contact sex crimes with children previously undetected by law enforcement and had an average of 30.5 child sex victims each.

«Internet-related crimes» involverer alt mulig, inklusive blotting eller det å få barn til å blotte seg på webcam. Det er igjen en helt annen kategori enn å se på barneporno gratis tilgjengelig på nettet, en vesentlig mer passiv handling, som gjenspeiler en helt annen personlighetstype og motivasjon.

Vi ser altså igjen at Fallet ikke egentlig sjekker kildene sine, men bare tar løsrevne tall og setter dem inn i den kontekst som passer ham.

Tsjekkia-studien

Så kommer vi til Fallets største blunder, nemlig forskningen på om tilgang på barneporno kan forhindre overgrep.

I min bloggpost viser jeg til forskning fra flere land, både Tsjekkia, Danmark, Japan og Tyskland. Fallet mener jeg har tolket Tsjekkia-studien feil, og tror at argumentasjonen min derfor faller sammen. Vel, selv om han hadde rett om denne ene studien, ignorerer han likevel at dataene fra flere andre land bekrefter min påstand. Men selv i Tsjekkia-studien bommer han. La oss se litt på dette.

Fallet skriver:

Her kan man da få inntrykk av at når Tsjekkia legaliserte pornografi og overgrepsbilder av barn, ble det en nedgang i antall overgrep – men så enkelt er det ikke. For Tjomlid har kirsebærplukket fra sin kirsebærplukkete studie.

I Tsjekkia var pornografi og overgrepsbilder av barn forbudt til 1989. Sistnevnte ble tillatt å besitte frem til 2007. Men den nedadgående trenden i overgrep mot barn skjedde ikke når de legaliserte overgrepsbilder, derimot var det en trend som begynte tidlig på 70 tallet.

Og videre:

Man kan og stille spørsmål om hvorfor Tjomlid ikke forteller at studien faktisk viser det motsatte av hva han hevder – for det ble rapportert en økning av seksuelt misbruk av barn de 9 første årene etter at Tsjekkia legaliserte overgrepsbilder av barn.

Kan jeg ha bommet så fryktelig? Vel, det første tegnet på at jeg neppe har misforstått studien slik Fallet hevder er at forskerne selv konkluderer helt likt som det jeg selv gjør. De skriver nemlig:

This study, following the effects of a new law in the Czech Republic that allowed pornography to a society previously having forbidden it allowed us to monitor the change in sex related crime that followed the change. As found in all other countries in which the phenomenon has been studied, rape and other sex crimes did not increase. Of particular note is that this country, like Denmark and Japan, had a prolonged interval during which possession of child pornography was not illegal and, like those other countries, showed a significant decrease in the incidence of child sex abuse.

Og hvorfor skriver forskerne dette når Fallet mener at antall overgrep tvert i mot økte? Vel, fordi Fallet lyver. Igjen. Her er grafen som viser utviklingen:

Besittelse av barneporno er fortsatt lovlig i Tsjekkia, og har vært det siden 1989. Dataene i grafen går frem til 2007. Det interessante her er den kurven som er øverst i bildet, altså den som viser «Child Sex Abuse». Som vi ser starter den høyt og faller frem til 1980. Deretter er trenden ganske flat frem til 1989. Det er altså ti år uten noen nedadgående trend, før barneporno gjøres lovlig i det landet går ut av kommunismens diktatur og inn i demokratiet i 1989.

Hva skjer da? Jo, antall overgrep nesten halveres umiddelbart. Det går fra rundt 1300 overgrep i året til rundt 750 overgrep. De ni neste år ser vi en stigning igjen, slik Fallet korrekt beskriver, men det han glemmer å nevne er at tallene aldri, med unntak av en liten topp i 1998, overskrider nivået det var på før barneporno ble legalisert. Deretter faller det igjen frem til 2007.

Totalt sett er altså trenden synkende fra 1989 og frem til 2007, i den perioden hvor barneporno har vært lovlig i landet, selv om trenden ikke var synkende i de ti år før demokratiseringen av landet.

Fallet ignorerer også to andre faktorer. Antall husstander med internett steg fra 5,8 % i 2001 til 29,9 % i 2007. I tillegg glemmer han å ta hensyn til befolkningsøkningen:

From 1989 to the present, there has been a steady population increase. Statistical analysis using Pearson’s r for the relation between the number of males aged 15-64 in the population and cases of child sex abuse found a negative correlation (Pearson’s r = -.787; p = .001).

Kombinasjonen av rundt en økning på rundt en halv million mennesker i den vanligste gruppen overgripere (menn 15-64 år), og en massiv økning i internettdekningen, gjør nedgangen i overgrep på tross av lovlig barneporno desto mer slående.

For ikke snakke om dette, som Fallet også ignorerer så fint:

Other countries have been investigated to see if Kutchinsky’s findings would hold across diverse cultures and traditions. Three Asian locations studied, Japan (Diamond & Uchiyama, 1999), Shanghai, China (Diamond, 1999) and Hong Kong (Ng & Ma, 2001) with very different histories and social structures from those studied earlier, also found that available government records showed that, while the amount and availability of pornography increased, the rates of sexual crimes decreased. Reassessment of the situation in the U.S. (Diamond, 1999) also supported this pattern, as did studies conducted in Croatia (Landripet, Stulhofer, & Diamond, 2006) and Finland (Diamond & Kontula, 2009).

Tsjekkia-studien demonstrerer altså, på linje med data fra flere andre land, at antall overgrep synker når barneporno er legalisert. Det er ikke noe argument for å legalisere ekte barneporno, da det per definisjon kan involvere misbruk av barn, men det kan være et argument for å tillate animert barneporno.

Aftenposten: Fagfolk diskuterer: Bør animerte overgrepsbilder av barn være lovlig?

Konklusjon

Fallet konkluderer på følgende uærlige vis:

Tjomlids artikkel sparker i så mange retninger det blir umulig å ta opp alle trådene, og kanskje er det poenget. La en debatt om nedlasting av grove overgrepsbilder bli til en diffus utvannet debatt, som heller handler om for eksempel tenåringer rundt 17 som sender bilder av seg selv til kjæresten sin.

Ja, det er umulig for Fallet å ta opp alle trådene, fordi nesten alle trådene mine viser at han tar feil. De få trådene han velger å ta opp er altså enten bagatellmessige, hvor han griper tak i et halmstrå og ignorerer alle andre kilder, forskere og data som bekrefter det samme som halmstrået han forsøker å knekke, eller rett og slett er hans forsøk på å forvrenge data. Han har ikke et eneste poeng i sin bloggpost som motstrider mine argumenter, og presterer dermed å gjøre seg enda mer irrelevant i debatten enn han var fra før.

Han hevder at jeg forsøker å bagatellisere overgrepsbilder ved å få debatten til å handle om tenåringer som sender bilder av seg selv til kjæresten, men det er bare et fragment av det min lange bloggpost omhandler.

Så hvis du virkelig tror Fallet har et poeng, vil jeg anbefale deg å faktisk lese min bloggpost og se om du er enig i hans karakteristikk. Bloggposten er særdeles tydelig på hvor alvorlig reelt overgrepsmateriale er, og at det skal være forbudt. Det er ingen bagatellisering av problemet barneporno er i seg selv, men derimot en påpekning av at det å besitte barneporno neppe korrelerer med at man er en overgriper selv, og at barneporno ser ut til å kunne forhindre overgrep, noe som er et argument for å legalisere animert barneporno.

Jeg får vel egentlig bare takke Dag Fallet for atter en gang å ha gitt meg muligheten til å hamre inn enda tydeligere hva forskningen viser og hvor uærig han er. Igjen har han demonstrert at han lyver, forvrenger og konstruerer stråmenn.

Ikke minst har han gitt meg muligheten til å vise inkonsistensen i hans syn på ytringsfrihet. Han vil forby animert barneporno fordi han tror det indirekte kan skade barn, men forbeholder seg retten til å skrive utallige bloggposter som beviselig er del av et fenomen som globalt har vist seg å skade og drepe barn. Hykleriet lenge leve.

Ganske nylig lanserte jeg nettstedet KortOppsummert.no. Bakgrunnen for at jeg ønsket å lansere et slikt nettsted kan du lese i denne Facebookposten.

Kort sagt fungerer KortOppsummert.no slik at hvem som helst kan stille spørsmål, og så kan hvem som helst svare på dette. Eneste begrensening er at de kan bruke maks 1000 tegn og maks 3 linker i svaret. Poenget er altså å gi korte oppsummeringer og bakgrunnsstoff for spørsmål og saker som er nyhetsaktuelle.

For noen dager siden kom følgende spørsmål inn på siden:

Hva er egentlig fakta om disse nye strømmålerne? Så snart man ser en nyhetsartikkel om disse blir kmtfelt fylt med linker om farlig stråling osv..

Ettersom det er et tema jeg har skrevet en del om før, og interesserer meg for, valgte jeg å skrive et svar selv hvor jeg kort sagt sa at ingenting tydet på at slike «smartmålere» er helsefarlige.

Dette ble tydeligvis fanget opp av Flydal, og han har nå skrevet en bloggpost med tittelen «Kort oppsummert: Tøv fra Tjomlid». La oss se hva han har å si.

Konspiratorisk tøv

Flydal starter med følgende innledning:

Sara Evjeb har sendt inn et spørsmål om smartmålere som Tjomlid har besvart på usedvanlig tøvete vis. Jeg måtte undre meg over hvordan han får det til, for så uinformert er han vel ikke at han ikke ser hvor dårlig og tendensiøst svaret er?

Til det er det bare å si: Hansken er kastet. Flydal er selvsagt velkommen til å skrive sitt eget svar på under 1000 tegn. Ja, jeg oppfordrer ham faktisk til å gjøre det. Ethvert svar vil bli overfladisk når man har så lite plass å boltre seg på med bokstaver og ord, men det er også poenget. Man skal kunne få en kjapp oppsummering på veldig kort tid, og så kan man dykke ned i lenker og andre artikler hvis man vil ha mer informasjon.

Jeg håper Flydal vil bidra med sin korte oppsummering, og så kan brukere stemme svarene opp/ned for å gi tilbakemelding om hvilket de mener er best. Jeg venter spent.

Han fortsetter med dette:

Alternativt skulle jeg gjerne visst hvem som er oppdragsgiver. For et slikt nettsted bør opplyse om det drives med finansiering fra noen som ser seg tjent med svar som trekker i en bestemt retning, eller om det er Gunnar Tjomlid selv som driver det av idealistiske grunner i folkeopplysningens tjeneste. Det framgår ikke per dato.

Hvis Flydal hadde tatt seg bryet til å lese nettsiden FAQ, ville han kunne lese at «Initiativtaker og ansvarlig redaktør for KortOppsummert.no er Gunnar R Tjomlid». Nettstedet er gratis og reklamefritt, hvem som helst kan registrere seg og skrive spørsmål, svare eller stemme opp/ned, så det er vanselig å forstå hvordan han mener noe skal kunne trekkes i en bestemt retning.

Jeg skrev mitt svar, og Flydal er selv velkommen til å skrive sitt svar. Dessverre viser dette noe av den grunnleggende konspiratoriske tenkingen Flydal besitter, og som synes å være mye av grunnen til at hans strålingsfrykt i utgangspunktet. Alt er en konspirasjon mot ham og hans meningsfeller!

Er stråling farlig?

La oss så se på svaret til Flydal. Han tar for seg setning for setning av mitt svar, og kommenterer dette. Jeg skal stort sett nøye meg med å parafrasere/oppsummere hans påstander og kommentere disse, for å spare litt plass, men du kan altså lese hele hans tekst her.

Han starter med å si at når jeg skriver om mobiltelefoner, så er det en avsporing, fordi spørsmålet omhandler smarte strømmålere.

Vel, min første setning i svaret handler om «stråling fra mobiltelefoner», fordi dette er en innledning til å snakke om smarte strømmålere. Det er umulig å diskutere strømmålerne uten først å si noe om hva forskning på mobiltelefoner har vist, da det i praksis er samme stråling og teknologi i litt forskjellige innpakninger.

Hva forskningen sier om mobilstråling og helserisiko, kan du lese i disse bloggpostene:

• Saksynt – 1. juni 2011: VISER WHO-RAPPORT AT MOBILSTRÅLING ER FARLIG?
• Saksynt – 11. juni, 2011: EL-OVERFØLSOMHET: MYTE ELLER REALITET?
• Saksynt – 6. juli, 2011: MOBILTELEFONER OG KREFT – NEPPE NOEN SAMMENHENG
• Saksynt – 8. januar, 2013: NEI, MOBILSTRÅLING ER FORTSATT IKKE FARLIG
• Saksynt – 28. juli, 2013: PPS: BLOGGDASK OM EL-OVERFØLSOMHET
• Saksynt – 15.september, 2014: FOLKETS STRÅLEVERN GJØR FOLK STRÅLESYKE
• Saksynt – 8. mars, 2015: NY GJENNOMGANG AV FORSKNINGEN: MOBILSTRÅLING ER FORTSATT IKKE FARLIG

Kort sagt så er status at ingenting tyder på at elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner eller wifi er farlig, eller at såkalt el-overfølsomhet er et reelt fenomen. Og for ordens skyld, jeg henviser ikke til mine egne bloggposter som autoritative, men til forskningen og artiklene jeg lenker til og oppsummerer i bloggpostene.

Økonomiske insentiver

Flydal fortsetter så til å peke på at «Det er kvaliteten på studiene som teller, ikke antallet.» Der er vi helt enige! Dermed er det rart at han gang på gang støtter seg forskning som er diskreditert og slaktet av alle anerkjente fagmiljøer i verden, noe jeg skriver litt om i mine innlegg i Dagbladet da jeg i fjor diskuterte med Flydal der. Disse inneholder i seg selv de viktigste ankepunktene mot hans blogg og påstander:

• Dagbladet – 25. august, 2016: Mobilstråling er fortsatt ikke farlig
• Dagbladet – 29. august, 2016: Viktig melding: Lytt til fagfolk

Det kan virke som om kvalitet ikke er så viktig så lenge studiene sier det Flydal selv ønsker. Hele bloggen hans er en «gish-gallop» av påstander og henvisninger til dårlige studier og misvisende forskning. Uten disse hadde ikke Flydal hatt noe sak eller blogg. Hele hans budskap hviler på svak forskning, noe han egentlig selv innrømmer, som vi skal se på helt til slutt.

Han viser så til en oversikt som skal vise at studier finansiert av telekom-myndigheter, det offentlige, forskningsmiljøer og bransjen selv kommer til ulike konklusjoner. Oppsummeringene gjort av telekom-myndigheter og bransjen har en overvekt av studier som ikke finnes negative helseeffekter, mens de som er finansert av det offentlige eller av forskningsmiljøer derimot finner overvekt av skadelige helseeffekter.

Fascinerende nok omfatter disse studiene alle typer elektromagnetisk stråling, primært mobilstråling. Det er rart at Flydal umiddelbart griper til dette, når han i avsnittet før mente at min henvisning til studier på mobilstråling var irrelevant. Jaja.

Studieoppsummeringene Flydal viser til er hentet fra et foredrag av IT-spesialisten Steve Weller, en fyr som selv mener han er el-overfølsom. Ja, faktisk i så sterk grad at han flyttet seg og sin familie til en annen del av Australia for å unngå for mye stråling. Det burde være en indikasjon på at han kanskje ikke er den mest objektiv part i en slik debatt.

Men et større problem er at dataene i dette foredraget handler om et utall ulike bølgelengder og data fra helt andre type eksponeringer enn det man får fra moderne mobiltelefoner, wifi eller smartmålere.

Weller viser også til en del undersøkelser der folk hevder å føle ubehag ved bruk av f.eks. mobiltelefoner, men dette er meningsløse data all den tid det ikke er kontrollerte studier. Som jeg skriver i en tidligere bloggpost, såvel som i boken min Placebodefekten, så vet vi at en del mennesker vil oppleve slikt ubehag så lenge de frykter et fenomen. Vi har sett det med alt fra vindmøller i Australia, til trykksverte i Sverige. Og da trådløse Trondheim ble i gangsatt var det ingen som gikk til legen med helseproblemer før det stod i avisen at nettet var slått på – selv om det hadde vært i drift i lang tid før det.

Dette kalles noceboeffekt, og vi har alle opplevd det i ulike sammenhenger. Jeg kan f.eks. oppleve sterkt fysisk ubehag når jeg ser en sprøyte, selv om jeg ikke synes sprøyten er smertefull i seg selv. Når folk frykter noe, så kan de negative forventningseffektene føre til fysisk ubehag og helseplager. På den andre siden er det også slik at når folk som allerede har ulike plager, enten fordi de er syke, lider av psykosomatiske stresstilstander eller annet, så søker de gjerne etter en forklaring.

Hvis det da er nye vindmøller som får medieoppmerksomhet, får disse skylden. Er det trykksverte i aviser som problematiseres, mener folk det er dette som gjør dem syke. Frykter de vaksiner, moderne mat, gluten, «chemtrails», «toksiner», amalgam eller fluor, så får disse skylden. Og når aktører som FELO og Einar Flydal forteller folk at de skal frykte smarte strømmålere, ja så vil vi se at en del vil rapportere helseplager knyttet til nettopp disse instrumentene.

Dette er det etiske betenkelige problemet med virksomheten til Flydal og andre strålehysterikere. De bidrar i praksis til å påføre folk helseplager, eller forleder folk med eksisterende helseplager til å søke fullstendig meningsløse og feilaktige løsninger på sitt problem.

De gjør folk syke, og holder folk syke.

Manglende kritisk sans

Steve Weller blander inn solstormer og militære radiosendere, og meningsløse studier som kun viser at enkelte mener de har helseplager knyttet til stråling – uten å forholde seg til at det er som å hevde at homeopati virker fordi folk som bruker homeopati mener at det virker.

Dette er problemet med Flydal og hans bloggvirksomhet. Forståelsen av forskningen er tullete, rett og slett. Han har ingen kritisk sans for hva som er god og dårlig, eller en gang relevant forskning. Det er en absurd studie i cherry-picking av ethvert halmstrå som kan styrke hans argument, i håp om at leserne ikke egentlig vurderer kildene hans kritisk.

Han viser f.eks. til Santini et al, 2002, som fant at folk som bodde nær mobilmaster opplevde ulike typer ubehag. Men han viser ikke til den vesentlig mer interessante, og vesentlig større (nesten 6 ganger flere intervjuobjekter) nederlandske studien fra 2011 som utførte samme type undersøkelse, med en viktig forskjell. Denne siste studien sammenlignet folks tro om hvor nært de bodde en mobilmast med GPS-data som viste hvor nært de egentlig bodde, og fant at jo nærmere folk trodde de bodde en mobilmast, dess mer helseproblemer hadde de. Når forskerne korrigerte for faktisk geografisk avstand, fant de ingen sammenheng mellom helseplager og mobilmastene. Et tydelig og klart eksempel på noceboeffekt.

Det er denne kritisk tilnærmingen Weller og Flydal mangler. De ønsker ikke å se på studier som forsøker å finne riktige forklaringer ved å justere for de variabler som kan påvirke resultatet. Nei, de samler sammen studier som er designet spesifikt for å finne en sammenheng, hvor konklusjonen er satt før studien utføres, og bruker disse som dokumentasjon. Det er fundamentalt uredelig.

Finansiering og studiekvalitet

Men tilbake til poenget. Weller viser altså til en analyse av forskeren Dr Henry Lai og andre som har funnet at studier finansiert av industrien sjeldnere finner en sammenheng mellom stråling og helseskader (f.eks. kreft) enn det studier finansiert av universiteter og andre gjør. Det er et viktig poeng, og et par andre analyser har funnet det samme.

Er dette likevel avgjørende? Nei. Det er viktig å ta hensyn til finansiering når man skal gjøre kunnskapsoppsummeringer av forskningen på et felt, men for å sitere Flydal selv: «Det er kvaliteten på studiene som teller, ikke antallet.» Nettopp. Det begynner å føles som at Flydal burde begynne å gå med skuddsikkert fottøy, for her skyter han seg selv i foten gang på gang.

Når det er gjort store systematiske gjennomganger av forskningen, hvor også nettopp studiekvalitet hensyntas, konkluderes det likevel med at det ikke finnes noe klare tegn på at mobilstråling fører til kreft eller er helseskadelig på annet vis. Se tidligere lenkede bloggposter for gjennomgang av disse analysene.

Flydal synes heller ikke å finne det problematisk at en av hans viktigste kilder, nemlig forskeren Lennart Hardell, selv har mottatt penger for å stille som ekspertvitne i saker hvor hans oppgave er å argumentere for at mobilstråling er farlig. Hvorfor er Flydal så opptatt av objektivitet og øknomiske interesser kun når det taler mot hans sak?

Merk også at disse studiene som i den veldig grove oversikten hevdes å «finne en effekt», på ingen som helst måte er entydige og klare i at det er en sammenheng mellom mobilstråling og helseskader. De antyder kanskje at en slik sammenheng ikke kan utelukkes og at «mer forskning trengs», eller de finner effekter som ikke er relevante for denne debatten i det hele tatt. Oversikten Flydal viser til er derfor ubrukelig til å argumentere for hans sak, uten at det i vesentlig større grad nyanseres rundt hva studiene faktisk viste og ikke viste. Vi vet ikke. Det er bare et bilde, uten kilde, uten kontekst, uten åpenhet om hvilke studier som er inkludert i analysen, og uten understøttende dokumentasjon.

El-overfølsomhet

Flydal fortsetter med å sitere meg på at jeg sier de som opplever helseplager knyttet til stråling ser ut til å være ofre for noceboeffekt og andre uspesifikke effekter. Hans kommentar til dette er:

Gunnar Tjomlid forsøker her å holde liv i en død hest. Det er foretatt dobbeltblindtester som klart identifiserer de el-overfølsomme, det fins kjemisk-biologiske tester som viser reaksjoner, det fins enkle reaksjoner på cellenivå som lar seg demonstrere i laboratorier i cellekulturer – gang på gang av helt ulike miljøer og på dyr og planter som ikke kan ha nocebo-reaksjoner, og det fins et vell av empiriske data som demonstrerer at biologisk-fysiske reaksjoner fra mikrobølget stråling skjer på så fundamentale funksjoner – hos mennesker, dyr, insekter, fugler, planter, mikrober – at Gunnar Tjomlids påstand nå tilhører eventyrenes verden.

Dette er dessverre ren og skjer villedning fra Flydal. Jeg har gått gjennom store mengder av disse studiene Flydal viser til, og de sier ikke det han hevder. Studier på f.eks. dyr og planter er uten unntak svake studier som konkluderer med årsakssammenhenger der de bare har vist korrelasjoner. Eller det er studier med betydelige svakheter i studiedesignet (eksemplifisert i den kjente WiFi/karse-studien utført av danske skoleelever).

En gjennomgang av nesten 40 blindstudier på el-overfølsomhet, fant ingen sammenheng mellom stråling og helseplager. Reaksjonene på cellenivå er ikke uten videre relevante for det som mennesker opplever på makronivå. Hadde det vært det ville vi har kurert kreft tusenvis av ganger allerede. Påstander om at det påvirker blod/hjerne-barrieren eller fører til autisme, mangler støtte i forskningen. Og så videre, og så videre.

Igjen ser vi at Flydal trekker slutninger fra studier som på ingen som helst måte har den styrke og konklusjon som han mener de har. De er ønsketenkning og cherry-picking fra hans side.

* Les også: NTNU OG STRÅLINGSFRYKT

Flydal fortsetter med å si at han er enig med meg i at smarte strømmålere stråler under trygge grenseverdier, men mener at disse grenseverdiene er satt kun ut fra teorien om termisk skade (oppheting av kroppsvev), ikke andre mekanismer som Flydal tror kan forårsake helseplager. Problemet igjen er at dette er hypoteser som ikke tas alvorlig av et samlet fagfelt – med unntak av en håndfull strålingsaktivister.

Fascinerende nok så velger Flydal som regel å operere med egne grenseverdier satt av interessegrupper som trenger å få senket grenseverdiene for at deres hypoteser skal stemme. De flytter altså målstengene slik at de kan hevde å ha rett, heller en å innse at deres data faktisk ikke er riktige i utgangspunktet. Det er omtrent som å si at hvis vi bare senker grenseverdiene for D-vitamin i kroppen, så lider alle av vitaminmangel, og da får de som tror at D-vitaminer kurerer masse sykdom plutselig rett.

Han hevder videre at grenseverdiene egentlig bare er satt for å beskytte leverandørene og myndighetene mot erstatningssøksmål og mot å tape ansikt. Det hele fremstår som ganske pinlig.

Maske-nettverk og strålingsmengde

Til slutt påpeker han at det er riktig som jeg skriver at strømmålerne bare sender noen få datapulser med total varighet på sekunder til minutter per døgn, men han mener at det finnes andre type målere som sender andre type signaler nesten hele tiden.

Men igjen, en rekke studier utført i flere amerikanske stater, i Australia, Storbritannia og andre land, har målt den faktiske elektromagnetiske strålingen fra tusenvis av husstander med slike strømmålere over lengre tid, og finner at disse ligger tusenvis av ganger lavere enn det f.eks. en mobiltelefon gjør, eller lekkasje fra mikrobølgeovnen din, eller et utall strålingskilder du omgir deg med hver dag.

Flydals påstander synes å blant annet å være basert på målinger utført av EMF Consult. Så var det dette med å skyte seg i foten igjen da, fordi EMF Consult lever nettopp av å rådgi folk om hvordan de kan beskytte seg fra stråling, samt utføre målinger for folk som hevder å være plaget av mobilstråling. Og EMF Consult bruker Flydal som sitt sannhetsvitne på at stråling er farlig. Så her snakker vi om inhabilitet og sirkelonani de luxe.

En annen påfallende tendens vi ser hos folk med en eller annen frykt, er at de flytter målstengene etterhvert som vitenskapelig dokumentasjon viser at de tar feil. Vi ser det innen alternativ behandling, hvor årsaksforklaringer hele tiden endrer seg etterhvert som gamle må forkastes, men også når det gjelder mobilstråling.

* Les også: MOBILFRI STRAND I FARSUND

Først førte mobilstråling til kreft. Så ble det etablert temmelig sikkert at dette ikke er en realitet. Vi ser heller ingen økning i relevante kreftformer etter rundt 25 år med mobilbruk. Dermed ble det termiske effekter som hadde skylden. Oppvarming av kroppsvev var farlig, mente de. Men så viste det seg at oppvarmingen er så liten at den på ingen som helst måte kan føre til skader. Og nå er flydal over på «elektrosmog»-hypotesen, med finurlige cellemekanismer som skal forklare plagene enkelte opplever. Den teorien er kun en hypotese frontet av noen ytterst får aktivister, men om de også må akseptere at den ikke holder vann, kommer det nok en ny ad-hoc-forklaring.

Det samme ser vi med smartmålere. For en del år siden var frykten knyttet til datatransmisjonen. Men så kom et frem at denne var minimal, både i mengde og styrke. Så det kunne ikke forklare helseproblemene, all den tid den ikke ville være relevant sammenlignet med all annen stråling som omgir oss til daglig. Det var ingen mulighet for at noen skulle bli syke pga av en slik mikroskopisk endring i strålebildet.

Så da er målstengene flyttet, og nå er det altså disse maske-nettverkene som er problemet, slik Flydal hevder. Han er enig i at strømmålerne bare sender minimalt, men pga av maskenettverk, hvor enhetene hele tiden sender små «ping»-signaler til nærliggende enheter for å samarbeide, så er visstnok strålingen svært mye høyere. Ja, denne skal i følge Flydal tilsvare kontinuerlig stråling.

Men også dette er undersøkt, og i realiteten finner man at selv signalene fra maskenettverksfunksjonaliteten er så liten at det neppe kan være noen risiko. Bakgrunnsstrålingen som omgir oss hele tiden fra blant annet TV og radio overgår langt strålingen fra smartmeterne, selv om disse skulle stråle kontinuerlig:

The results show that the RF EMF levels from the AMI Meters, even when measured just 30 cm away, are lower than the levels from other common household items. The actual RF EMF levels from an AMI meter inside the house is very low compared to the levels from such devices as wireless modems, mobile phones and microwave cookers. The mobile phone is usually the highest EMF that people experience because they are used in close proximity to the body. The actual transmit power from the mobile phone was not known since the actual power transmitted varies depending on distance from a base station. The level measured here at 30 cm would be a typical exposure level to the head of the user when using a mobile phone with a hands free kit. The typical exposure from a mobile phone used at the ear or in the pocket/beltclip is 1 to 2 Watt/m2 (50% to 100% of the limit) for localised exposure.

Many suburban environments, especially those closer to commercial radio and TV broadcasting transmitters have continuous ambient RF EMF levels in the range 0.01% to 0.05% of the ARPANSA General Public limit. […] The environmental RF EMF levels associated with the broadcast transmitters are much higher than the RF EMF levels from the AMI Meter boxes when measured inside the home.

Et maskenettverk ser heller ikke ut til å øke totalen av stråling, fordi bare én enhet sender om gangen. Og det er også feil, slik Flydal hevder, at disse maskenettverkene tilsvarer kontinuerlig stråling. Målinger gjort i nevnte undersøkelse fant at signalene er så kortvarige (få millisekunder) at selv om de skjer hyppig så tilsvarer det bare sending i 0,14 % av tiden. Det tilsvarer bare litt under 1,5 minutt i løpet av et døgn i samlet stråletid. Basert på de mest konservative målingene, hvor de altså tok høyde for noen få enheter som stråler mer enn normalt, kom de frem til at maksimal strålingstid («worst case») var 2,5 %, eller litt over en halvtime om dagen. De aller fleste enheter lå likevel på under tre minutter daglig stråling.

En annen australsk studie som målte ulike smartmålere i maskenettverk, fant enda lavere strålingstid, i snitt under et minutt per døgn, med en strålingsstyrke på under en promille av tillatte grenseverdier – selv når man står nesten like ved strømmåleren. Strålingsstyrken tilsvarer den fra en bilnøkkel med fjernkontroll for å låse opp bilen, og i praksis er strømmålerne normalt montert i skap og bak vegger (eventuelt med antenne utenfor boligen), slik at strålingseffekten synker ytterligere.

Stråling og sylteagurk

Flydal konkluderer med:

Eksponeringen fra smartmålere kommer lett over de nivåer som forskere anser som skadelige. Stråling av denne typen er klassifisert som fareklasse «2B – kan framkalle kreft» – i klassifikasjonssystemet til WHOs kreftforskningsinstitutt, IARC.

Men han glemmer å si at klasse 2B i praksis betyr at mengden av evidens peker i retning av at det ikke fremkaller kreft, men at noen få studier med motsatt resultat ikke kan utelukke muligheten. (I praksis er dette noen få sterkt kritiserte studier av tidligere nevnte kjeltring, Lennard Hardell.)

I klasse 2B finner vi for øvrig også talkumpulver, brannmann- og snekkeryrkene, sylteagurk, aloe vera, en rekke vanlige maturter og det svært vanlige naturlige tilsetningsstoffet karragenan (E-407). Hvis Flydal spiser sylteagurk eller bruker hudkrem med aloe vera, eller i det hele tatt spiser mat, må man anse ham som en hykler.

Ettertanke

Einar Flydal avslutter med en liten ettertanke. Her innleder han med noen spørsmål:

Hvorfor skriver Gunnar Tjomlid en så svak oppsummering?

Fordi på 1000 tegn kan man ikke gå i dybden. Men jeg har skrevet to mer komplette artikler til Flydal tidligere (uten at han ville lytte til det), og nå får han også denne bloggposten.

Hvilken interesse har han av det?

Min interesse er kun å formidle korrekt vitenskapelig informasjon, basert på summen av den beste forskning vi har på området. Sannhet har en verdi i seg selv, og der ligger min interesse.

Tror han på det han skriver?

Jeg tror på den vitenskapelige metode, og hvis jeg gjengir forskningsdata korrekt, tror jeg på det jeg skriver. Flydal er velkommen til å peke ut feil, men har så langt historisk sett kun brukt personangrep og henvisning til diskrediterte forskere eller feiltolkning av svake studier. Det overbeviser meg ikke.

Har han bare svalgt offentlige sannheter uten å utvise den tilbørlige skepsis?

Jeg har aldri forholdt meg til offentlige sannheter alene, men har gått inn i enkeltstudiene og rapportene og lest selv. Jeg har sogar lest Bioinitiative-rapportene, som er strålehysterikernes hellige gral, og funnet at disse er rene propaganda-rapporter som konsekvent lyver om hva forskningen sier. Jeg har sett på hva f.eks. Magda Havas og andre sier, gransket studiene deres, og funnet at disse ikke holder vann. Jeg har sett på begge sider av saken, hørt på hva fagpersoner på feltet konkluderer med, sett at disse er i tråd med den forskningen jeg selv har lest, og konkludert ut fra dette.

Eller har han ikke satt seg inn i temaene?

Jo, det har jeg åpenbart, gitt den mengde tid og tekst jeg har viet til nettopp dette temaet historisk sett. Men om jeg tar feil, lytter jeg gjerne til saklige, dokumenterte motargumenter. Så langt har jeg ikke fått noe slikt.

Jeg vet ikke, men jeg er ganske forundret og lurer på om det er på samme vis i andre temaer han uttaler seg så sikkert om.

Flydal er velkommen til å gjøre samme jobb som jeg har gjort med andre temaer også. Og finner han noen faktafeil, håper jeg han melder fra om det.

Alle tre referanser han gir, er forresten til svake omtaler av forskning, og da til forskning som forholder seg til grenseverdier og målestokker som bare ser på energioverføring målt slik det er lurt når man skal måle oppvarmingsfare. Det er irrelevant i møtet med dagens mikrobølgeteknologi.

Referansene jeg gir er enkle artikler som oppsummerer en del forskning, fordi det er hensikten til KortOppsummert.no. Det er ikke et vitenskapelig nettsted, men et nettsted hvor folk kan finne lavterskel-informasjon som gir en grei forståelse av et tema.

Flydals påstand om at måletypene ikke er relevante, gir bare mening hvis man forkaster all vitenskapelig kunnskap og velger å se verden ut fra en smal hypotese som ikke har noe vitenskapelig støtte.

Man bør heller se etter gode studier som undersøker om folk faktisk får helseplager eller ikke, og gjerne lete etter blindtest-situasjoner i enkeltpersoners egne beskrivelser. For selv om enkeltbeskrivelser har lav vitenskapelig status, starter nesten all kunnskapsutvikling med anekdoter og enkelttilfeller.

Dette er det evige mantraet til andre fryktguruer og alternativtilhengere. Når god forskning ikke viser det de ønsker den skal vise, må vi se til forskning av lavere kvalitet for å finne støtte. Men det er jo fullstendig koko, og er i praksis en fallitterklæring. «Vi kan ikke dokumentere at vi har rett, derfor velger vi heller å bruke svakere dokumentasjon som viser at vi har rett likevel!.»

Han har rett i at case-studier og anekdoter er nyttige for å danne hypoteser som senere kan testes. Men det er nettopp det som er blitt gjort, i flere tiår. Og når hypotesene er blitt testet, så er konklusjonen utvetydig at disse helseplagene enkelte opplever ikke er knyttet til elektromagnetisk stråling fra mobiltelefoner, wifi eller smartmålere.

Og helt til slutt:

Det nye nettstedet til Gunnar Tjomlid, kortoppsummert.no viser oss forøvrig en av sosiale nettverks måter å pervertere demokratiet på: man kan man stemme fram hvilke spørsmål og svar som er «best».

Er for eksempel Gunnar Tjomlids svar på spørsmålet om smartmålere bedre enn svaret på spørsmålet «Hvordan kan gjerningsmannen bak massedrapet i Las Vegas ha skutt så mange på så lang avstand?» eller på «Hvorfor er det egentlig så viktig hvem som er stortingspresident?»

Velg altså den korte sannheten du vil tro mest må, og stem den fram!

Akk og ve…

Det er riktig at sannheten ikke er demokratisk avgjort. Og KortOppsummert.no kan aldri påberope seg at det mest populære svaret er det mest korrekte. Samtidig vil jeg argumentere for at det er mange oppegående folk som velger å stemme på svarene inne på KortOppsummert.no, og disse vet å lese tekster og forskning kritisk, og vil derfor neppe godkjenne svar som åpenbart er utvitenskapelige.

Et godt eksempel på det er at det neste svaret som kom på spørsmålet om smartmålere henviste til Einar Flydal sin blogg, og det ble ganske fort nedstemt. Er det fordi alle konspirerer mot Flydal? Neppe. Det er fordi det finnes mange kloke og kunnskapsrike mennesker som gjenkjenner bullshit når de ser det.

Når Flydal deretter forsøker å gjøre en sammenligning av mitt svar om smartmålere med andres svar på andre spørsmål, så sliter jeg med å forstå poenget hans. Hvorfor er det relevant? Disse er ulike spørsmål hvor svarene ikke måles mot hverandre.

Hvis Flydal er skeptisk til at man finner de beste svarene på KortOppsummert.no, så finner jeg det rart at han ikke selv velger å skrive et svar. Gjør han det, blir svardelen mer balansert, og folk kan vurdere om hans argumenter og kilder er de beste. Uten å en gang våge å forsøke, blir det tullete å avfeie nettstedet som biased.

Hansken er som sagt kastet.

The post En kommentar til Einar Flydal og hans frykt for smarte strømmålere appeared first on Saksynt.

En sak som går igjen i nesten enhver debatt jeg har hatt om statistikk for innvandring og kriminalitet de siste årene, er en manglede forståelse hos motdebattanter for hvorfor det er viktig å bruke tall som er justert for sosiodemografiske faktorer.

Som jeg skrev i gårsdagens bloggpost kan man argumentere med at sosioøkonomiske faktorer er mindre interessante enn de kjønn og alder. De slår også vesentlig mindre ut på tallene enn hva kjønn og alder gjør. Så la oss fokusere på dette.

M1 og M2

Dette er et bilde fra den nyeste SSB-rapporten om innvandring og kriminalitet:

Med utgangspunkt i dette skrev jeg blant annet følgende tweet:

Hvordan fikk jeg disse tallene? Jo, som man ser i tabellen var 44,9 per tusen norske bosatte, 15 år eller eldre, siktet i en kriminalsak i løpet av perioden 2010-2013. Det betyr at 955,1 per 1000 ikke var siktet, ergo 95,5 % av befolkningen.

Samme øvelse kan man gjøre med innvandrere. Men her oppstår debatten, fordi noen mener jeg burde brukt tallet 67 per 1000, kalt M1 i tabellen, heller enn 58,4, kalt M2. M2 er det tallet hvor man har justert for kjønn og alder, og bruker man det finner man at 94,2 % av innvandrere totalt ikke var siktet i løpet av de aktuelle årene.

Men hvorfor brukes ikke M1? Det viser jo hvor mange som faktisk var siktet?

Vel, det kommer an på hvilket spørsmål man ønsker å besvare. Hvis spørsmålet er:

Hva betyr innvandring for kriminalitetsbildet?

– da er M1 interessant. Det sier oss noe om hvor mange som faktisk ble siktet. Hvor mange som har utøvd kriminalitet.

Men hvem er dette interessant for? Hva kan vi gjøre med dette tallet? Ikke mye. Det sier ikke noe om risiko. Det sier ikke noe om hvor man må rette tiltak for å bekjempe kriminalitet. Det eneste det sier noe om er hvem politiet identifiserte og siktet. Det er bare tall, men kan ikke brukes til noe konstruktivt.

Et spørsmål som derfor er mer interessant, er:

Er innvandrere mer kriminelle enn befolkningen for øvrig?

Hvis man ønsker svar på dette spørsmålet, må man bruke M2. Og her blander mange kortene. De går inn i debatter som stiller det siste spørsmålet, men bruker tallene som er relevante for det første spørsmålet. Det gir ingen mening.

Om innvandring og livorhalskreft

La meg demonstrere dette tydelig. Livmorhalskreft rammer bare kvinner, fordi bare kvinner har livmor. Hvis man ønsket å se om innvandrere var mer eller mindre utsatt for livmorhalskreft enn nordmenn uten innvandrerbakgrunn, så måtte man først innhentet tallene for antall tilfeller livmorhalskreft hos de to gruppene.

La oss si at 3 per 1000 innvandrere hadde livmorhalskreft, og 2 per 1000 i øvrig befolkning hadde det. Disse tallene ville man kalt M1 i tabellen over. Ujusterte tall. Råtall. Eller «kald statistikk», som jeg kaller det i «Håndbok i krisemaksimering».

Ville man på det grunnlag kunne si noe om livmorhalskreft var mer vanlig hos innvandrere enn hos andre? Vel, i følge de som ønsker å debattere kriminalitet med ujusterte tall, M1, kunne vi det. Men jeg tror de fort skjønner at det er feil. Disse tallene i seg selv forteller oss ikke noe med mindre vi også vet noe om hvor mange menn og kvinner det er i de to gruppene.

Hvis det (for eksemplets skyld) var 50% mer kvinner hos innvandrere enn i befolkningen ellers, så måtte man korrigert for dette, og ville da funnet at det egentlig bare var 2 per 1000 tilfeller også hos innvandrere. Altså M2. Dette er det tallet som egentlig forteller oss noe om virkeligheten. M1 er en unyttig fiksjon. M2 er virkelighet.

M1 ville ikke gitt oss noe informasjon om hvor vanlig livmorhalskreft er i de to gruppene. Den ville ikke kunne danne grunnlag for helsepolitiske beslutninger. Den har ingen informativ kraft. Det er et dødt tall som kun er starten på jakten for å finne sannheten, som er M2. M2 kan man bruke politisk. Det kan brukes for å vurdere risiko. Det kan brukes for å ta beslutninger. Det kan brukes til å informere. M2 er nyttig.

Om innvandring og RCTer

Dette er statistisk analyse 101. Alle som har fulgt denne bloggen vet at når man skal gjenomføre testing av behandling og legemidler, må man bruke en randomisert, dobbeltblindet studie, en såkalt RCT, for å få noenlunde sikre data.

Hvorfor randomisert? Jo, fordi hvis man lager to grupper hvor en gruppe får placebo og en annen får ekte behandling, så er det viktig at disse to gruppene er sammenlignbare.

La oss si at vi skal teste medisinen Innvandrium. Vi deler testpersonene inn i to grupper, uten randomisering, og gir den ene gruppen Innvandrium, og den andre en narremedisin.

(Dobbeltblindingen er kritisk i en god studie, men det er ikke relevant for denne saken, så jeg skal ikke gå inn i det nå.)

Når studien er ferdig, finner man at Innvandrium hadde en veldig god effekt. Vesentlig bedre enn det kontrollgruppen opplevde. Ergo virker Innvandrium.

Eller gjør den det? For la oss se litt nærmere på gruppene. En analyse finner at i gruppen som fikk Innvandrium var det en stor overvekt av unge menn. Hvis man fokuserer kun på resultatet, altså M1, ville man kanskje si at Innvandrium virker. Men strengt tatt vet man bare at det kanskje virker best for unge menn. Kan hende det var det at det var så mange unge menn i behandlingsgruppen som gjorde at det fremstod som at Innvandrium var effektiv behandling?

Vi vet ikke. Resultatet M1 er plaget av for mange ukjente variabler knyttet til alder og kjønn. Derfor må studien gjøres på nytt. Denne gangen må gruppene randomiseres. Det betyr at man fordeler personene så tilfeldig at de skal ha samme fordeling av kjønn og alder i begge gruppene.

Når studien da kjøres på nytt, finner man at effekten er like god i begge gruppene. Innvandrium virket ikke likevel. M2 viser virkeligheten. M1 var en forvrengning basert på at det var skjevheter mellom gruppene.

Ergo er det igjen M2, som baserer seg på at man først har sørget for at de to gruppene man sammenligner er mest mulig like i fordeling av alder og kjønn, som gir det korrekte svaret.

Konklusjon

I innvandrerbefolkningen er 2 av 3 personer under 25 år. Det er ganske dramatisk. Kun 6,8% er over 40 år. Det avviker svært mye fra befolkningen ellers.

Vi vet samtidig at kriminalitet utøves oftest av unge menn. Gitt et scenario hvor innvandrere og befolkningen forøvrig var nøyaktig like kriminelle, så ville likevel statistikken vise mer kriminalitet hos innvandrere. Ikke fordi de er innvandrere, men fordi de har flere unge enn resten av befolkningen. Dette er M1. Og det forteller oss veldig lite. Det gir et falskt bilde av virkeligheten, akkurat som med livmorhalskreft-eksemplet.

Vi må først justere for forskjellene i befolkningssammensetningen. Da kan vi finne ut om innvandrere faktisk er mer kriminelle. Og vi kan starte arbeidet med å i så fall forsøke å finne ut hvorfor de er det. Da kan vi ta politiske beslutninger. Vi kan inverksette tiltak. Vi kan vurdere risiko. Men kun med M2.

Så la oss nå glemme M1 i debatten videre. Det tallet er kun et starttall som man bruker for å komme seg til M2. M1 i seg selv forteller oss ikke noe nyttig om virkeligheten hvis målet er å sammenligne grupper, og det meste av debatten handler nettopp om å sammenligne.

Skal man sammenligne, identifisere risiko og årsaker, er man nødt til å bruke M2. Noe annet er en oppskrift på å koke sammen falske data.

Oppdatering 13.12.2017: Faktisk.no har snakket med flere fagpersoner som støtter at man er nødt til å bruke justerte tall for å besvare de interessante spørsmålene.

The post Om innvandring, kriminalitet og livmorhalskreft appeared first on Saksynt.

NRK kan i kveld melde at honning i følge britiske helsemyndigheter har en medisinsk effekt som demper hoste.

Det er det anerkjente National Institute for health and care excellence (NICE) i England som nå anbefaler honning. Og NICE er ikke hvem som helst. Deres vitenskapelige konklusjoner blir lyttet til internasjonalt, også av norske helsemyndigheter.

Helsedirektoratet har likevel valgt å avvente å endre sine retningslinjer for behandling av akutt hoste til det foreligger mer forskning. Og det virker fornuftig, for la oss se litt på hva NICE og forskningen egentlig sier.

Forskningen

Studiene som ligger til grunn for NICE sine nye anbefalinger er tre kontrollerte studier (RCTer) oppsummert i en systematisk litteraturgjennomgang og metaanalyse. Deltakerne i studiene omfattet 568 barn i alderen 1 til 18 år med akutt hoste forårsaket av infeksjon i øvre luftveier.

Barna fikk én dose med honning. I den ene studien var dosen på 10 gram, mens i de to andre var det ingen informasjon om dose. I to av studiene ble det rapportert at honningen ble gitt før leggetid, mens tidspunkt ikke kom frem i den siste studien. Det ble brukt ulike typer honning i de ulike studiene.

To av studiene ble gjort med honning sammenlignet med ingen behandling. I den ene RCTen fikk alle deltakerne (barna) beskjed om å benytte seg av støttebehandling etter behov. Dette kunne være nesedråper, vanndamp, å rense nesen/snyte seg, og paracetamol om nødvendig.

Her er det viktig å skyte inn at studier gjort med en behandlingsmetode sammenlignet med ingen behandling, i praksis bare demonstrerer en eventuell effekt som like gjerne kan være placeboeffekt. Slike studier forteller oss fryktelig lite og er egentlig meningsløse. Men la oss likevel se på resultatet av de to første RCTene:

• Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten.
• Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon.
• Det var ingen forskjell i graden av den udefinerte klassifiseringen «brysom hoste» mellom gruppen som fikk honning og gruppen som ikke fikk noen behandling.
• Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

Summa summarum kan jo dette høres ut som at honning vitterlig hadde en effekt i studiene. Ja, kanskje det. Men det er verdt å merke seg at forfatterne av metaanalysen presiserer at disse to studiene hadde høy risiko for systematiske feil fordi det ikke var noen blinding av deltakere og forskere. Ettersom det ikke var noen placebogruppe, så visste jo alle deltakerne om de fikk honning eller ikke. Merkelig nok var også denne informasjonen tilgjengelig for de som analyserte resultatene, så de var heller ikke blindet.

Det ble også sett på som en betydelig potensiell feilkilde at alle deltakerne kunne bruke støttebehandlinger fritt. Det kan jo eksempelvis bety at de som fikk honning også brukte mer paracetamol (som ga bedre søvn?) eller brukte mer nesedråper enn den andre gruppen. Det vet vi ingenting om, og dermed er det vanskelig å si om det var honningen som hjalp eller noe helt annet.

Til slutt er det et problem at all rapportering er rent subjektiv. Det er ikke urimelig å anta at de som fikk honning kan føle at det hjalp dem selv om hosten ikke egentlig ble lindret, og dermed rapporterer mer positiv virkning enn de som ikke fikk noe behandling og dermed ikke hadde noen grunn til å «pynte på» effekten.

Alle data fra disse studiene ble altså ansett som å være av lav kvalitet.

I den tredje RCTen ble honning sammenlignet med placebobehandling. Her fikk en gruppe barn ekte honning, mens en annen gruppe fikk «falsk honning» eller sirup laget av dadler. Resultatene var som følger:

• Honning viste en statistisk signifikant bedring av både hyppigheten av hoste og alvorlighetsgraden av hoste sammenlignet med placebo (daddelsirup).
• Det var ingen statistisk signifikant forskjell i barnas og foreldrenes søvnkvalitet mellom de to gruppene.

I denne studien ble risikoen for systematiske feil ansett som liten, men dataene likevel bare av moderat kvalitet.

I de to første RCTene ble også honning sammenlignet med hostesaft som inneholder dekstrometorfan. (Dette virkestoffet brukes for øvrig ikke i hostesaft i Norge.) Dosen av hostesaft ble ikke rapportert i studiene. Resultatene var som følger:

• Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppen som fikk honning og gruppen som fikk hostesaft på hyppigheten eller alvorlighetsgraden av hoste.
• Man fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom gruppene i barnas eller foreldrenes søvnkvalitet.

Som vi så tidligere var risikoen for systematiske feil i disse studiene høy, og kvaliteten på dataene her ble ansett som svært lav. Problemet er igjen at det manglet blinding, de fikk bruke støttebehandlinger fritt, og alle resultatene var subjektive vurderinger fra pasientene selv.

Det er også verdt å merke seg at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av nettopp hostesaft med dekstrometorfan, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så her sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo og finner – kanskje ikke overraskende – samme effekt.

Den tredje RCTen testet også honning sammenlignet med antihistaminer som normalt brukes mot allergier. Heller ikke her ble dosen på legemiddelet oppgitt, men resultatene ble som følger:

• Honning ga en statistisk signifikant reduksjon i hyppigheten av hosten sammenlignet med antihistaminer.
• Alvorlighetsgraden av hostingen hadde også en statistisk signifikant reduksjon sammenlignet med antihistaminer.
• Søvnkvaliteten viste også en statistisk signifikant bedring hos både barna selv og foreldrene deres.

I denne studien var risiko for systematiske feil høy, fordi det også her manglet blinding, pasientene fikk bruke støttebehandling fritt, og resultatene var basert på subjektiv rapportering. Totalt sett anses dataene som å være av lav kvalitet.

Her må det også nevnes at i andre studier fra NICE-rapporten som har sett på effekten av antihistaminer mot akutt hoste, så finner man heller ikke noe solid evidens for at det virker. Så igjen sammenligner man kanskje bare placebo mot placebo, men finner at honning virker bedre – kanskje fordi det er en mer behagelig behandling.

Så hva viser disse dataene oss i sum?

Vel, de fleste av studiene var av lav eller svært lav kvalitet med høy risiko for feil. Kun i den placebokontrollerte studien ble dataene ansett som av moderat kvalitet, men her var resultatene sprikende da man fant en bedring i hoste, men ingen bedring i søvnkvalitet.

Jeg finner det vanskelig å mene at denne metaanalysen gir noen god dekning for å hevde at honning virker mot hoste. Et annet stort problem er at resultatene kun ble rapportert én gang dagen derpå, så vi vet ingenting om varigheten av effekten over tid.

Ser vi på den faktiske metaanalysen, så konkluderer den svært nøkternt:

Honey may be better than ‘no treatment’ and diphenhydramine in the symptomatic relief of cough but not better than dextromethorphan. There is no strong evidence for or against the use of honey.

Dette gjenspeiles således også i de faktiske anbefalingene fra NICE, hvor de skriver under behandling av typen «self-care»:

Be aware that limited evidence suggests that the following have some benefit for the relief of cough symptoms:

og så lister de opp honning, en urtemedisin og to hostesafter. Så dette er altså bare basert på begrenset evidens av svak kvalitet som kanskje gir noe lindring… ikke så mye å skrive hjem om egentlig.

Fra diskusjonsdelen av anbefalingene, kan vi også lese:

The committee agreed that there was some evidence that suggests honey reduced cough symptoms in children and young people with an acute cough caused by an upper respiratory tract infection. The clinical significance of the benefit of honey on cough symptoms is unclear, particularly because follow-up was for 1 day only.

Så ja, noe evidens peker i retning av at honning kanskje kan hjelpe litt, men den kliniske signifikansen er uklar. Honning skal likevel ikke gis til barn under 1 år grunnet faren for botulisme og fordi sukkerinnholdet ikke er bra for tennene.

Misvisende rapportering i media

NRK overdriver altså når de hevder at NICE «slår fast» at honning har en medisinsk effekt som demper hoste. Og det er enda verre, sjokkerende nok, å lese at Norsk Helseinformatikk skriver om den samme NICE-rapporten og hevder at de «fant gode bevis for at honning virker». I tittelen skriver de også at «honning var «best på å lindre hoste», noe studiene på ingen som helst måte kunne konkludere med da kvaliteten på dataene var så lav.

Dette er altså å ta veldig hardt i, og er ganske så villedende helseinformasjon fra NHI når metaanalysen selv bare konkluderer med at det hverken finnes gode argumenter for eller mot å prøve honning.

Det viktige her er vel egentlig å huske at det ikke egentlig er så mye som hjelper mot akutt hoste. Reseptfrie hostemedisiner har ingen dokumentert effekt, og selv reseptbelagte hostesafter vet man ikke om egentlig virker.

Antibiotika bør svært sjelden brukes, da de fleste tilfellene av slik hoste skyldes virusinfeksjoner som antibiotika følgelig ikke virker mot. Og slik hoste går som regel over av seg selv relativt fort uansett.

Konklusjon

NICE skriver at man kan prøve honning mot akutt hoste hvis man ønsker det, men at det ikke finnes noe som helst god evidens for at det faktisk har noen klinisk effekt. Med andre ord, kanskje det virker, kanskje det ikke virker. Men det skader i hvert fall ikke.

Den eneste grunnen til at NICE «anbefaler» å prøve honning, er rett og slett at det ikke finnes noe annet heller som hjelper. Og så lenge man ikke helt kan avfeie at honning muligens kan lindre noe, og det i hvert fall ikke er farlig (annet enn for tennene) for barn over 1 år, så sier de at det gjerne kan prøves i mangel av noe bedre alternativ. Det er tross alt bedre enn at folk kaster bort penger på hostesafter og bruker tid på unødvendige legebesøk som koster samfunnet mye.

Men å si at honning faktisk virker mot akutt hoste finnes det ingen dekning for å hevde.

The post Honning mot akutt hoste? appeared first on Saksynt.

Tidligere i år ble det kjent at en representant for Mannegruppa Ottar reiste rundt i landet for å advare folk om tidligere overgrepsdømte som bor i nabolaget. En del mennesker støtter dette, og det kan være lett å forstå hvorfor. Men er dette egentlig en fornuftig strategi for å forebygge overgrep?

For de fleste av oss så er overgrep mot barn noe av det verste vi kan tenke oss. Kanskje spesielt vi som selv er foreldre. Ideen om at noen skal sette barnet i en situasjon som kan oppleves som skremmende, krenkende og smertefull som konsekvens av tvang eller manipulasjon, uten at vi kan beskytte det, er vondt og vanskelig for folk å håndtere. Derfor er også hatet mot overgripere så sterkt, og man ønsker å føle seg trygg og skjermet fra mennesker man tror kan utgjøre en risiko for barn.

Av denne grunn har en representant for Mannegruppa Ottar, så vidt jeg har forstått er dette 39 år gamle Aron Jahnsen, valgt å ta saken i sine egne hender ved å reise rundt i landet for å oppsøke steder hvor det bor tidligere overgrepsdømte og så ringe på hos naboer og fortelle dem hvor overgrepsdømte bor.

Bakgrunnen for å gjøre dette synes å være flere ting. For det første ligger det en ide om at det å vite hvor tidligere overgrepsdømte bor gjør at folk i større grad kan bruke denne informasjonen til å beskytte sine barn. I tillegg er det en slags utvidet straff mot en person som allerede er dømt og har sonet straff, men som denne «varsleren» mener ikke har blitt straffet nok.

Leder av Mannegruppa Ottar, Kay Erikssen, forsvarer denne aksjonsformen og forklarer til NRK:

– Han får tak i domspapirer på overgripere. Så dette er allerede offentlig informasjon. Dette skal fungere preventivt, slik at det kan hindre folk i å begå overgrep, sier Erikssen til NRK.

Målet med aksjonen er et register med oversikt over hvor overgrepsdømte bor.

Flere av personene som er blitt hengt ut har allerede anmeldt denne aktiviteten til politiet, og minst én person er allerede feilaktig uthengt som overgriper. I juni ble nabovarsel-aktivisten pågrepet og avhørt av politiet, som har vært tydelige på at denne type aktivitet er ulovlig. Men ut fra Instagram-kontoen @nabovarselnorway synes aktivitetet å ha blitt gjenopptatt i november – på tross av at politiet altså har slått fast at dette er ulovlig.

I tillegg til å ringe på hos naboer og varsle dem om at det bor en tidligere overgrepsdømt i nabolaget, legger de også ut bilder av hus og personer i sosiale medier sammen med mer eller mindre tildekte trusler og nedsettende betegnelser av menneskene de forsøker å sette i gapestokk. Overgrepsdømte omtales kategorisk som «pedofile», uten at nabovarsleren har noe grunnlag for det. (Husk at de fleste overgrepsdømte ikke er pedofile, men har utført overgrep av andre årsaker, alt fra maktbehov, depresjon, rus, ren opportunisme osv.)

På sin tidligere Instagramkonto @nabovarselnorge, som synes å være fjernet nå, ble det lagt ut bilder og identifiserbar informasjon til overgrepsdømte som åpenbart var utviklingshemmede eller led av alvorlige psykiske problemer, men dette stopper likevel ikke nabovarsleren fra å henge ut disse menneskene, noe som gjør det hele til et ekstra grovt overtramp. Det legges ut biler av kjøretøy, hus og andre eiendeler som identifiserer folk, så vel som adresser, arbeidssted og navn. Dette kan fort misbrukes av folk som ønsker å «ta saken i egne hender», noe som kan være svært farlig og ende tragisk.

Når også nabovarsleren oppfordrer folk til å kontakte tidligere overgrepsdømtes arbeidsplasser for å få dem til å gi disse sparken, insinuerer at de bedriver overgrep mot egne barn – helt uten grunnlag, så er dette i sum en effektiv måte å sørge for at slike mennesker som allerede har sonet sin straff vil få det ekstra vanskelig å komme tilbake til samfunnet. Det bidrar til å gjøre problemet med seksuelle overgrep mot barn verre, ikke bedre, noe vi skal se nærmere på snart.

Rettsprinsipper

Det er mye å ta tak i her, så la meg starte med det rent prinsipielle. Er det riktig å bedrive borgervern overfor mennesker som allerede er dømt og har sonet sin straff?

Svaret på dette er selvsagt nei. Selv om det kan føles vanskelig i noen situasjoner, så er vi nødt til å forholde oss til et rettsprinsipp om at en person som har sonet sin straff må anses som en fri person med de samme rettigheter som alle andre. Vi er helt avhengige av å forholde oss til dette hvis vi skal fungere som et sivilisert samfunn hvor staten har ansvaret for å straffe folk på befolkningens vegne.

Men er straffene strenge nok? Jeg skal ikke bruke mye tid på å drøfte straffenivå, men mener man at straffene er for lave for slike overgrep må man i så fall jobbe med å endre dette på politisk nivå, ikke ved å begå egne lovbrudd gjennom å tildele privat ekstrastraff til de man subjektivt mener fortjener det. Det er barbarisk.

I tillegg er det viktig å huske på at slike saker ofte svært komplekse, og skjuler ofte dypt tragiske historier ikke bare hos offer, men også hos gjerningsperson. Å bedrive borgervern slik Mannegruppa Ottar gjør avslører en dyp arroganse hvor de tror de har all informasjon som kreves for å vite hva slags straff disse personene «egentlig» burde fått, men med stor sannsynlighet kjenner de ikke hele historiene og alle nyansene som ligger til grunn for at en straff et blitt utmålt. Dermed blir det veldig skadelig og urettferdig når de tar loven i egne hender.

Collateral damage

I tillegg til å bedrive nabovarsling, ønsker Mannegruppa Ottar seg også offentlige registre over dømte seksualforbytere. Folk skal vite hvor overgrepsdømte bor, sier de, men denne kunnskapen har kanskje ikke den effekten som de korttenkte aktivistene tror.

Enkelte undersøkelser viser nemlig at når slike registre og nabovarsling finnes, så kan det redusere viljen til å anmelde overgrep. Årsaken til dette er at hvis en familie, kjæreste eller venn finner ut at noen som står dem nær har begått et overgrep, og de vet at hvis det anmeldes så vil de stå i fare for å bli offentlig assosiert med denne personen med alt sosialt stigma det medfører, så er det kanskje fristende å heller la være å anmelde.

Hvis man frykter at ens familienavn skal bli stående i et register for overgrepsdømte, og det også kan bidra til å identifisere ofrene i et lite samfunn der alle kjenner alle, så kan det virke avskrekkende for noen fra å ville blande inn politiet i saken. Det er i så fall svært uheldig, fordi da risikerer man at en overgriper ikke straffes for sin ugjerning, og kanskje til og med kan fortsette med overgrepene.

Det å gjøre den sosiale kostnaden ved å anmelde overgrep høy, virker altså mot sin hensikt.

Et annet viktig moment er at ved å henge ut overgripere på denne måten så risikerer man å implisitt også identifisere ofre. Dette er nok svært uønsket for de fleste ofre for overgrep. De ønsker ikke at alle skal vite at de har blitt utsatt for overgrep, eller av hvem, fordi det gjerne medfører mye skam og ikke minst en kontinuerlig påminnelse om noe de kanskje helst vil legge bak seg.

Hva tenker Mannegruppa Ottar om det? Jo, de sier følgende til NRK:

– Vi har kommet frem til at hvis vi kan redde barn fra overgrep med dette, er det verdt det. Vi må beskytte barna her og ikke overgriperne, sier han.

Jahaja. Så de vil beskytte barna ved å utsette barna for sosialt stigma og nye psykologiske traumer. Nabovarsel-kampanjen høres altså ut som en særdeles lite gjennomtenkt strategi iverksatt av særdeles lite smarte folk som virker mest opptatt av å føle seg viktige selv heller enn å faktisk bry seg om overgrepsofre.

Dette synes i praksis å være samme mentalitet som ligger bak høyreekstreme som har «pedofile» som sin fremste fiende, eller Qanon som forsøker å samle støtte og sympati gjennom å drive aktive kampanjer for å «stoppe de pedofile». Det er en måte for mennesker som føler seg ubetydelige i samfunnet på å finne seg selv gjennom å velge å kjempe mot det de er mest sikre på at flest mulig nærer et felles hat mot for på den måten å få en slags sympati og støtte. De lurer seg selv og andre til å tro at dette handler om å kjempe for barnas sak, men i praksis er det en øvelse i mobbing, vold og psykologiske overgrep for å mate sin egen følelse av verdi og moralsk overlegenhet.

Hva forteller forskningen?

La oss likevel se bort fra dette og gi Mannegruppa Ottar «the benefit of the doubt» og anta at de har full kontroll på dette, at straffenivåene er for lave, og at de derfor gjør rett i å henge ut tidligere straffede personer på denne måten og ønske seg et offentlig register.

Spørsmålet blir da: Hjelper det?

Det korte svaret er : nei. Dette skrev jeg om tilbake i 2009 i bloggposten Hvorfor Megan’s Law ikke er noen god ide, men ettersom det er blitt aktuelt på nytt og det er kommet mer forskning siden den gang kan det være interessant å se litt nærmere på dette på nytt.

Megan’s Law er (litt forenklet) en føderal lov i USA, og en fellesbetegnelse på ulike statlige lover, som innebærer at folk som er dømt for overgrep mot barn (og en del andre typer seksualkriminalitet) skal føres opp i et offentlig register. Som regel vil man stå i dette registeret resten av livet, men ulike stater praktiserer litt ulike varigheter avhengig av forbrytelsens alvorlighet.

Det varierer også fra stat til stat hvordan denne informasjonen gjøres tilgjengelig for folk, men det er alt fra en offentlig søkbar database på nett og varslinger til skoler o.l. i nærområdet, til deling av navn, adresse, bilde og hva personen er straffet for i sosiale medier, flyveblad, aviser osv. Hvis en tidligere overgrepsdømt flytter til ny adresse, må de melde fra om dette slik at registeret kan oppdateres.

Mannegruppa Ottar uttaler selv at mye av grunnen til at de driver med sin nabovarsling er at de ønsker å provosere frem en debatt om nettopp et slikt register. Underforstått: De mener vi i Norge burde innføre en «Megan’s Law». Og for mange høres dette fornuftig ut, rent intuitivt. Det må da være en god ting å vite hvor overgrepsdømte bor slik at man kan beskytte sin barn fra dem?

Frp har lenge ønsket seg slikt register. Daværende Frp-politiker Jan Simonsen ønsket seg dette i 2000, Frps Jan Arild Ellingsen gikk i 2009 ut og ønsket seg «Megan’s Law» i Norge, Fpu ønsket seg dette i 2017, og så sent som i høst har Sylvi Listhaug gått ut og etterlyst et offentlig register over overgrepsdømte her i landet.

Mens Mannegruppa Ottar og Frp synes å basere dette kun på egne følelser og politisk populisme, synes jeg det er viktig å se hva forskningen kan fortelle oss. Megan’s Law ble tross alt innført i USA i 1994, og tilsvarende lover er senere også innført i enkelte andre land, så det finnes etterhvert rikelig med erfaringer for å se hva slags effekt et slikt lovverk har.

Kilde nr 1: Virker Megan’s Law? – 2008

I 2008 utførte «New Jersey Department of Corrections» studien «Megan’s Law: Assessing the Practical and Monetary Efficacy». Her ønsket de å finne ut av følgende punkter:

1. Har Megan’s Law påvirket utviklingen av seksuelle overgrep mot barn over tid?
2. Har loven redusert risikoen for at dømt overgripere skal forgripe seg på nytt?
3. Hvilke økonomiske kostnader medfører loven?

For å finne ut av dette brukte de data fra 10 år før og 10 år etter at loven ble innført, med både statistikker over seksualkriminalitet, data på 550 dømte seksualopvergripere som var ferdig sonet i perioden 1990 til 2000, og en oversikt over kostnader knyttet til å vedlikeholde offentlige registre og alt loven fører mer seg av administrasjon.

Konklusjonene var som følger:

1. Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere antall ofre for seksuelle overgrep.
2. Megan’s Law hadde ingen effekt i å redusere risikoen for at noen skulle forgripe seg på nytt, ei heller hvilken type seksualkriminalitet en løslatt person gjorde på nytt.
3. Megan’s Law har en kostnad som øker over tid og som er på mange millioner dollar selv bare i de få distriktene som ble analysert i studien.

Den endelige konklusjonen i sum lød som følger:

Given the lack of demonstrated effect of Megan’s Law on sexual offenses, the growing costs may not be justifiable.

Kilde nr 2: Konsekvenser for tidligere dømte – 2007

I 2007 ble det publisert en studie: «Megan’s Law and its Impact on Community Re-Entry for Sex Offenders«. Målet med denne studien var å se hva slags effekt Megan’s Law og «nabovarsling» hadde på registrerte seksualovergripere, både med tanke på overgrep mot barn og voldtektskriminalitet.

Forskerne gjennomførte intervjuer med 239 tidligere dømte i Connecticut og Indiana og fant at loven hadde betydelige negative konsekvenser for disse menneskene, selv om de hadde sonet ferdig sin dom.

De negative konsekvensene handlet oftest om:

• tap av jobb
• trusler og trakassering
• ødeleggelse av eiendom
• familiemedlemmer som blir lidende

Noen få rapporterte også om å bli kastet ut av hjemmene sine og å bli utsatt for fysisk vold. De aller fleste opplevde også psykososialt stress i form av depresjon, skam og en følelse av håpløshet.

I studien peker de også på at forskning som er gjort på tyder på at Megan’s Law ikke har noen preventiv effekt mot overgrep:

A time-series analysis examined the effect of registration and notification laws in ten states and found no systematic reduction in sex crime rates after the implementation of registration and notification policies (Walker, Maddan,Vasquez, VanHouten, & Ervin-McLarty, 2005).

[…]

In sum, thus far there is little empirical evidence that notifying communities about the presence of sex offenders results in enhanced community safety or that it aids in the prevention of child sexual abuse. An additional concern is the ability of state registries to maintain up-to-date records that can be helpful in prevention efforts

Studien belyser også problemet med at slike registre ofte ikke holdes godt nok oppdatert, og at det i flere ulike stater viste seg at så mange som halvparten av adressene i registrene er feil fordi personen har flyttet eller til og med ikke lever lengre.

Forfatterne av studien viser også til data på hva slags effekt Megan’s Law og nabovarsling har for den øvrige befolkning, og finner at mens mange synes loven er en god ide fordi det føles trygt å vite hvor overgrepsdømte bor, så fører det også til mer frykt og bekymring fordi de ikke egentlig kan bruke denne informasjonen til å beskytte sin familie på noen god måte.

Å vite at det bor en tidligere overgriper i nabolaget fører altså til meningsløs frykt som ikke egentlig gir dem noe reell beskyttelse.

Studien konkluderer blant annet med at gitt alle de negative konsekvensene overgrepsdømte opplever som følge av å stå oppført i et slikt offentlig register og tilhørende nabovarsling, så kan det føre til en lavere grad av personlig investering i å ville følge samfunnets verdier, samt øke deres avsky for fellesskapet.

Det er i samfunnets beste interesse å sørge for at tidligere dømte i så stor grad som mulig ken bli en produktiv del av fellesskapet igjen så raskt som mulig, men Megan’s Law motvirker dette målet gjennom sosialt stigma, vanskeligheter med å få bolig og jobb, vanskeligheter med å få til varige forhold, psykologisk stress osv. Konsekvensen er at samfunnet derfor blir mer utrygt, ikke mer trygt.

Et annet viktig poeng studien trekker frem er at de aller fleste overgrep mot barn blir utført av familiemedlemmer, venner og bekjente. Megan’s Law ble primært innført som et tiltak mot fremmede som kidnappet og misbrukte barn, men slike hendelser er sjeldne. Det er derfor et særdeles tvilsomt grunnlag å basere en så bred og omfattende lov på.

Risikoen for gjentakelse av overgrep hos dømte overgripere er også svært lav, og vesentlig lavere enn for annen type kriminalitet. Dermed vil en slik lov og offentlig register ha liten positiv betydning for de fleste overgripere.

Samtidig er det noen få overgripere som er i stor fare for å forgripe seg på nytt, og som anses som høyrisikoindivider. Man har etterhvert gode metoder for å vurdere denne risikoen fra person til person, og i studien anbefales det å heller fokusere på varslingssystemer for disse få individene, heller enn for alle som er registrert for seksualkriminalitet.

Det er viktig å huske på at Megan’s Law rammer alle som er dømt for overgrep mot barn, også de tilfeller hvor man vanskelig kan si at gjerningspersonen er en overgriper eller utgjør noen risiko mot andre barn. Eksempelvis står det fryktelig mange i registeret hvis eneste «ugjerning» var å ha gjensidig frivillig sex med sin kjæreste som for eksempel var 15 år da de selv var 19 år.

Hva samfunnet får igjen for å henge slike mennesker ut i et offentlig register og effektivt sørge for at de vanskelig kan finne bosted eller få seg jobb i fremtiden, er vanskelig å se. Om noe så sørger et slikt system for at dette er mennesker som i større grad vil innbefatte seg med kriminalitet fordi de ikke kan bli en del av fellesskapet og må skaffe seg nettverk og inntekter på mer tvilsomt vis.

Studien fant også at selv om de fleste eksperter tviler på at offentlige registre og nabovarsling faktisk beskytter barn mot overgrep, og til og med kanskje bare gir foreldre en falsk trygghetsfølelse, så er det bred støtte i befolkingen for å ha slike lover.

Kilde nr 3: Virker Megan’s Law – 2018

De to nevnte studier ble publisert allerede før jeg skrev min forrige bloggpost om temaet i 2009, men i 2018 kom enda en ny studie: «Megan’s Law 20 Years Later: An Empirical Analysis and Policy Review«.

Her så man på over 500 dømte overgripere fra både før og etter at Megan’s Law ble innført, og fulgte dem i over 15 år i snitt (noen helt opp til 29 år) for å se hvordan det gikk med dem. Gjennom ulike analyser hvor det ble justert for ulike tendenser for kriminalitet i ulike områder i samme tidsperioder, fant man at det generelt sett ikke var noen forskjell på gjentakelsesfare med eller uten Megan’s Law.

Kilde nr 4: Virker Megan’s Law – 2020

I vårutgaven 2020 av tidskriftet «Justice Policy Journal» fra «Center on Juvenile and Criminal Justice» finner vi også en studie som har en fin gjennomgang av Megan’s Law og tilsvarende varianter av dette. Her skriver de:

The effectiveness of SORN [Sex Offender Registration and Notification] is highly questionable and has been the subject of criticism since the inception of the policy. Numerous studies have indicated that SORN has had little to no statistically significant effect on sex offender recidivism rates (Agan, 2011; Freeman, 2012; Letourneau, Levenson, Bandyopadhyay, Armstrong, & Sinha, 2010; Levenson & Zgoba, 2016; Maddan, Miller, Walker, & Marshall, 2011; Zgoba, Jennings, & Salerno, 2018).

In the most recent evaluation of SORN’s effect on recidivism, Zgoba and colleagues (2018) examined the recidivism (sexual and general) rates of 547 convicted sex offenders in New Jersey who were released from prison prior to and subsequent to the passage of Megan’s Law. Following the offenders for an average of 15 years, no significant differences in recidivism rates were uncovered.

Videre kan vi lese følgende:

In addition to SORN’s lack of influence on recidivism rates, SORN has also been criticized for its negative impact on sex offender reintegration. Multiple studies suggest that registered sex offenders experience a variety of unintended consequences stemming from SORN including difficulties finding and maintaining housing (Levenson & Cotter, 2005; Mercado, Alvarez, & Levenson, 2008), difficulties finding and maintaining employment (Tewksbury, 2005; Tewksbury & Lees, 2006), social isolation (Levenson & Cotter, 2005;Mercado et al., 2008), declines in emotional and psychological well-being (Jeglic, Mercado, & Levenson, 2012; Tewksbury, 2012), and threats and harassment (Levenson & Cotter, 2005; Tewksbury & Lees, 2006).

Men noe av det mest interessante er altså at «folk flest» likevel er svært positive til slike registre over seksualforbrytere og tilhørende varsling om disse til lokalsamfunnet, på tross av at det finnes lite evidens for at det virker. Ja, de aller fleste som ble intervjuet i studien svarte at de ville være positive til et slikt register selv om det ikke fantes noe som helst vitenskapelig evidens for at det reduserer gjentakelsesfaren for overgrep.

I studien konkluderer de med at støtten til Megan’s Law i stor grad handler om at folk flest har et syn på at seksualforbrytere bør straffes mer enn de allerede er blitt, spesielt når det gjelder overgrep mot barn. Studiens konklusjon sier videre at dette ikke er spesielt overraskende ettersom mange fagpersoner knytter støtten til slike lover opp mot det de kaller moralsk panikk rundt overgrep mot barn. De skriver videre:

SORN may have been implemented to quell public fear about the sexual victimization of children, however, SORN has been practiced for over 20 years at this point without a demonstrated effect on reducing sexual victimization of children or adults (Zgoba et al., 2018). Although the evidence points to SORN being ineffective, the public believes it is effective. In the present study, almost two-thirds (63.7%) of the respondents believe that SORN is effective in preventing the sexual victimization of children (51.7% agreeing the same for adults). The public’s fear of sex offenders may have driven the passage of SORN and it appears that their fear, misunderstanding of the effectiveness of the policy, or both has allowed for the continuation and strengthening of SORN.

Artikkelforfatterne skriver også at det synes å være vanskelig å gjøre noe med disse lovene, selv om de ikke virker, fordi politikere er livredde for å virke «soft on crime». Ergo ender vi opp med en praksis som koster mye, er ineffektiv, og totalt sett ser ut til å skade folk, utelukkende fordi den uinformerte befolkning føler at det hjelper samtidig som man i et demokrati må være noenlunde populistisk for å kunne overleve politisk. Trist.

Kilde nr 5: Virker Megan’s Law i Australia og Storbritannia – 2018

Det er ikke bare i USA at denne praksisen som Megan’s Law innebærer har vært ført. En studie fra det australske institutt for kriminologi, «What impact do public sex offender registries have on community safety?«, publisert i 2018 så også nærmere på effekten av slike lover.

I New South Wales i Australia ble det i år 2000 innført en noenlunde tilsvarende lov, med den store forskjellen at registeret over seksualforbrytere kun var tilgjengelig for politiet og andre aktører som jobber med å håndheve lovverket. De siste årene har tilsvarende lovverk også blitt innført i andre deler av Australia, og det har vært en debatt om det bør innføres på nasjonalt nivå. I studien ønsket man derfor å se på følgende punkter:

1. I hvilken grad fører offentlige og ikke-offentlige registre over seksualforbytere til at seksualkriminalitet skjer og at gjentakelsefaren hos tidligere dømte reduseres?
2. I hvilken grad fører slike registre til at en følelse av trygghet i befolkningen?
3. Hvilke andre momenter bør vurderes i vurderingen av om slike registre skal innføres på nasjonalt nivå?

I studien viser de til at det i 1997 ble innført den såkalte «Sex Offenders Act» i Storbritannia hvor dømte seksualforbytere bar pålagt å holde politiet informert om deres bostedadresse til enhver tid. I 2003 ble denne loven erstattet av «Sexual Offences Act» som medførte enda strengere registrering, men fortsatt i et register som ikke var offentlig.

I 2008 ble det gjort forsøk med delvis offentliggjøring av registeret i noen politidistrikt, før det ble rullet ut nasjonalt i 2010. Med denne nye endringen ble det mulig for vanlige folk å spørre politiet om et gitt individ står registrert for overgrep.

Dette er i stor grad samme utvikling som man har sett i Australia, men mens den amerikanske implementasjonen av lovverket har til hensikt at den genrelle befolkning skal kunne vite hvor overgrepsdømte bor, så er hensikten med registrene i Storbritannia og Australia primært at politiet selv skal kunne hva oversikt over hvor disse til enhver tid befinner seg.

I den australske studien gjennomgår de tidligere forskning, og finner igjen at det i all hovedsak synes å ikke være noen forebyggende effekt av slike lover. Men de peker også på studier som tyder på at slik registrering og nabovarsling faktisk øker andel overgrep.

Enkelte har forsøkt å forklare dette med at det egentlig bare handler om at politiet i større grad klarer å identifisere og sikte disse personene for nye overgrep fordi de allerede finnes i registrene. Andre mener derimot at dette skyldes at den offentlige uthengingen av tidligere overgrepsdømte har så høye sosiale, økonomiske og psykologiske kostnader for de som «henges ut» at de føler seg utstøtt fra samfunnet slik at terskelen for å begå nye overgrep dermed senkes.

Også her peker de på problemet med at slike lover primært ble utformet for å beskytte mot «fremmede overgripere», men at disse i Australia ugjør bare mellom 5-10% av faktiske overgrep. Over 90% av overgrep begås av noen i nær familie eller bekjente av familien, og i slike tilfeller er det stor sannsynlighet for at familien allerede kjenner til deres kriminelle historikk (f.eks. at de har sittet i fengsel for overgrep). I tillegg er det lavest grad av gjentakelsesfare nettopp i saker hvor det begås overgrep mot noen i egen familie, slik at et register ikke vil være til noe nytte i de aller fleste saker.

I Australia er også tiltroen til slike registre mye lavere enn i USA. Bare et lite mindretall av de spurte hadde noe tro på at det ville forhindre overgrep, og få følte at det ga dem noen økt følelse av trygghet.

Studien peker også på mange andre viktige momenter. Som tidligere nevnt vil slike registre også omfatte mange som neppe er noen trussel for samfunnet, for eksempel tenåringer som har sex med venner eller kjæreste under seksuell lavalder, eller ungdommer som straffes for «produksjon av barneporno» fordi de har tatt seksualiserte bilder av seg selv og sendt til andre, eller besitter slike bilder de har fått av jevnaldrende, såkalt «sexting».

Når undersøkelser viser at rundt halvparten av australske ungdommer innrømmer å ha sendte slike bilder av seg selv til andre, og to av tre sier de har mottatt slike bilder, som per definsjon er «barneporno», vil et slikt register kunne ramme fryktelig mange unge som på ingen som helst måte er en fare for samfunnet.

Lovverket har også negative konsekvenser for politiet selv. For det første koster det mye å administrere og vedlikeholde slike registre, hvorav en betydelig andel oppført i registrene ikke utgjør noen risiko for samfunnet, noe mange frykter vil bety mindre penger til annet viktig politiarbeid.

Offentlige registre over seksualforbytere ser også ut til å føre til mye vold og trakassering. Ikke bare mot de tidligere overgrepsdømte, men også mot deres partnere og familiemedlemmer.

Alt i alt konkluderer også den australske studien med at den overveldende majoritet av forskning ikke klarer å finne noen tydelig positiv effekt av offentlige registre, og at enkelte studier tvert i mot finner at det øker risikoen for overgrep.

Hva gjelder ikke-offentlige registre, så finnes det mye mindre data. Noen studier peker likevel i retning av at det kan ha en positiv effekt fordi det gjør det enklere og raskere for politiet å finne gjerningspersoner, samt at de som står på listen er klar over dette.

Kilde nr 6: Virker Megan’s Law – 2010

Går vi tilbake til USA igjen finner vi en review fra 2010, «Sexual Offender Laws and Prevention of Sexual Violence or Recidivism«, som også konkluderer som følger:

It is clear from this review of recent policies enacted to protect communities from sexual violence that the proliferation of well-intentioned political efforts to curb sexual violence has led to the creation of laws lacking a solid evidence base. Although additional community-based studies are needed, research to date indicates that after 15 years the laws have had little impact on recidivism rates and the incidence of sexually based crimes. The most significant impact of these laws seems only to be numerous collateral consequences for communities, registered sex offenders (including a potential increased risk for recidivism), and their family members.

Kilde nr 7: Virker Megan’s Law – Storbritannia 2006

I 2006 slapp den britiske organisasjonen «The National Society for the Prevention of Cruelty to Children» rapporten «Megan’s Law: Does it protect children?«. Her er konklusjonen også ganske så utvetydig:

There is currently insufficient proof that the community notification practices of Megan’s Law makes children safer. Registration and notification alone cannot solve the problem of child sexual abuse. Policy-makers should ensure that sex offender management policies are based on objective evidence of what makes children safer and not on popular responses to high-profile sex crimes such as Megan’s Law, however tempting it is.

Mer skade enn nytte

Borgerrettighetsorganisasjonen ACLU i New Jersey gjentar også i sin artikkel «Why Sex Offender Laws Do More Harm Than Good» mange av de samme poengene jeg alerede har listet opp i denne bloggposten:

Because the most common type of sex crime so often goes unreported, most sex offenders never become part of the criminal justice system and therefore are not affected by Megan’s Law or banishment zone laws. As a result, these laws give the public a false sense of security, letting us believe that sex offenders have been exiled from their neighborhood, or that if a sex offender does live nearby, we will receive notification of his presence. If we believe that, we are fooling ourselves and, worse, doing our children a disservice. Sex offenders live in every American community, and children need supervision no matter what.

I artikkelen forklarer forfatteren godt hvorfor lover som fører til sosial eksludering fra samfunnet faktisk gjør oss mer utrygge. Det er krevende å slippe ut av fengsel og bli en lovlydig borger igjen, og når man utsettes for det enorme sosiale stigmaet som bl.a. Megan’s Law medfører, gjør det denne prosessen svært mye vanskeligere. Og, som forfatteren skriver:

If you doubt whether we should care about the stress and suffering of someone who committed a sex crime, consider the consequences for society when the ex-offender fails. When nothing works out – job, home, family-individuals are more likely to give up and reoffend.

Konklusjon

Alt i alt viser forskning fra flere ulike land at offentlige registre og varsling om dømte og løslatte seksualforbrytere er kostbart, at det ikke reduserer risiko for overgrep, at det medfører store problemer for gjerningspersonene selv og deres partnere og familie, at det høyner terskelen for pårørende å varsle, at det påfører ofre ytterligere traumer, og at det i noen tilfeller faktisk øker risikoen for nye overgrep.

Kort sagt: Det virker ikke.

Når Mannegruppa Ottar – og Frp – støtter ideen om registre over seksualforbytere og bedriver ulovlig nabovarsling og gapestokkvirksomhet, så er det tydelig at de neppe har brukt en kalori på å sjekke om det faktisk er vitenskapelig dekning for at dette skulle ha noe for seg. I tillegg til at det ikke virker, så er det både uetisk, et brudd med fundamentale rettsprinsipper, og det skader både ofre og familier.

Dessverre kan det virke som at så lenge vi ikke har et slikt register vil enkeltpersoner ta på seg «ansvaret» med å varsle folk selv. Den eneste måten å stoppe det på er ved at politiet reagerer hardt mot slik virksomhet, og at disse menneskene straffes for å bedrive ulovlig trakassering og uthenging av rettsprinsipelt uskyldige mennesker. Så langt synes politiet å ha talt med kløyvd tunge, hvor de offentlig sier at dette ikke er noe folk skal drive med, men samtidig synes å vise liten vilje til å reagere mot virksomheten.

Problemet med seksuelle overgrep mot barn er noe vi skal ta på alvor, men metodene som benyttes av Mannegruppa Ottar har ikke evidens for effekt på sin side. Og selv om det hadde det er gjentakelsesfaren hos de fleste tidligere overgripere så lav at det ville hatt lite betydning uansett.

Den triste sannheten er at det å bekjempe seksuelle overgrep mot barn er vanskelig og vil kreve mer strukturelle endringer i samfunnet, ikke bare offentlige registre og trusler om 50 års fengsel, slik Frp nylig har foreslått. Primært handler dette om både psykisk helsevern, sosiale ulikheter og fattigdom, rusmisbruk, seksualmoral og skam, og mere. Vi trenger en evidensbasert politikk for å bekjempe sosiale problemer, og da er det spesielt uheldig å se at et politisk parti med stor innflytelse ønsker å handle stikk i strid med den evidens man har samlet etter flere tiårs erfaring fra andre land.

Klarer vi ikke å bekjempe problemet, er i hvert fall det dummeste vi kan gjøre å ty til tiltak som synes å gjøre problemet verre. Likevel er det den strategien Mannegruppa Ottar har valgt.

The post Mannegruppa Ottar, nabovarsling og Megan’s Law appeared first on Saksynt.

Jeg ble nylig tipset om en video som heter «Do vaccines make us healthier?» som trekker frem fire studier som alle skal vise at uvaksinerte barn har bedre helse enn vaksinerte barn. Kan det virkelig stemme? Selvsagt ikke, så la oss se litt på hva videoen ikke forteller oss.

De tre første studiene nevnt i videoen ble alle publisert i 2020, så selv om jeg har skrevet om dette tidligere, er det interessant å se på nyere forskning. Ettersom folk som lege David Gorski har gått gjennom disse studiene i detalj tidligere, er veldig mye av poengene mine hentet fra ham og andre kilder som har gjennomgått disse studiene.

Klikk derfor gjerne på lenkene for å lese enda mer grundige gjennomganger av studiene, men jeg ønsker å gjøre dette enkelt tilgjengelig for et norsk publikum, og spe på med noen av mine egne analyser, så derfor skriver jeg denne bloggposten.

Og hvis du ikke er så glad i å lese lange tekster kan du høre meg gå gjennom innholdet i denne bloggposten i min podcast Tomprat:

Eller du kan se samme podcastepisode på YouTube:

1) Studie av Hooker & Miller

Den første studien heter «Analysis of health outcomes in vaccinated and unvaccinated children: Developmental delays, asthma, ear infections and gastrointestinal disorders» og ble utført av Brian S Hooker og Neil Z Miller.

I videoen fremstilles disse forskerne som «uavhengige forskere», men både Hooker og Miller er kjente vaksinemotstandere som ikke på noe måte er særlig objektive i dette spørsmålet. Hooker har samarbeidet med Andrew Wakefield, publisert antivaksineforskning tidligere som har så store metodologiske feil at de er slaktet av eksperter, og er finansiert av antivaksinegrupper. Her er det lite objektivitet fra startstreken.

Og ja, jeg skrev for kort tid siden en egen bloggpost om Hooker hvor jeg går gjennom alle hans hårreisende påstander rundt covid-vaksiner, som at vaksinene kan gjøre oss til hybrider, endre vårt DNA, og at de inneholder aborterte menneskefostre og derfor farlige. Alle påstandene er feil. Lite troverdig fyr altså.

I en kritisk analyse av denne studien på healthfeedback.org kan vi blant annet lese:

Notably, the first author of the 2020 study is Brian Hooker, a chemical engineer who previously published a now-retracted study purportedly showing higher rates of autism in African-American boys who had been vaccinated. The study had used “fraudulent methods and failed to disclose conflicts of interest,” said Wagner. Health Feedback also covered the retracted study in an earlier review. The second author of the 2020 study is Neil Z. Miller, a journalist without any training in biology or medicine, who has published other questionable studies in the past.

(Health Feedback er et verdensomspennende nettverk av vitenskapsfolk som faktasjekker medias fremstilling av helse og medisinsk forskning.)

I studien så de på helsejournaler til tre ulike, ikke navngitte helseklinikker. Utvalget av barn var basert på et «lett tilgjengelig utvalg». Det er problematisk, fordi heller enn å finne barn som er representative for befolkningen, velger man ut tre legepraksiser forskerne sannsynligvis står bak eller allerede samarbeider med. Og, gitt de to forskernes bakgrunn, er disse sannsynligvis også relativt alternativmedisinske eller vaksinekritiske. Dermed er deltakerne i studien neppe spesielt representative for øvrig befolkning.

Dette gjør jobben enklere for forskerne, men dataene desto mindre generaliserbare og pålitelige.

Vi kunne stoppet den kritiske analysen allerede her, fordi vi ser allerede at dette er data som ikke er representative eller objektive. Hvis dette er legekontor drevet av leger og som benyttes primært av antivaksine-foreldre, som da også som regel er skeptiske til medisinske diagnoser og tradisjonell medisin, vil helsedata være lite sammenlignbare med helsedata i den generelle befolkningen.

Har man en ide om at vaksiner fører til autisme, og dermed ikke har vaksinert sine barn, vil sannsynligheten for at man vil ønske å få diagnostisert noen av sine barn med autisme også være vesentlig lavere. Tror man at vitaminer og healing kurerer meslinger og adhd, vil man neppe gå til legen med dette.

Men la oss likevel se nærmere på hva studien fant.

Allerede i starten av forskningsartikkelen fremstiller forskerne det som om det er stor vitenskapelig uenighet om vaksiner fører til autisme, krybbedød, øreinfeksjoner og kroniske tilstander som astma. Det er det ikke, som vi skal se i slutten av denne bloggposten. Men det viser at de to forskerne definitivt er kritiske til vaksiner i utgangspunktet.

De hevder også innledningsvis i studien at vaksinestudier aldri er placebokontrollerte fordi det vil være uetisk å utsette en uvaksinert kontrollgruppe for risiko. Dette er tull, noe jeg har skrevet om tidligere. Det finnes mange placebokontrollerte vaksinestudier. Ja, selv den nye Pfizer-vaksinen mot covid-19 brukte saltvannsinjeksjoner i placebogruppen.

I metodedelen av studien kan vi lese at de ville teste hypotesen at uvaksinerte hadde færre tilfeller av utviklingsvansker, astma, øreinfeksjoner og gastrointestinale sykdommer. De delte derfor barna i to grupper: De som hadde fått minst én vaksine før de fylte ett år (eller rett rundt ettårsdagen), og de barna som ikke hadde fått noen slike vaksiner før fylte ett år.

* Les også: Det naturlige er at barna dine dør

Deretter sammenlignet de helsedata for disse i årene fremover. De analyserte derimot ikke tidsintervallet mellom en vaksine og når en sykdom ble diagnostisert, noe som er merkelig. En tidsmessig sammenheng er jo svært sentralt.

Totalt inkluderte de ca 2000 barn. Og av disse var hele 30,9% uvaksinerte før de fylte ett år! Det demonstrerer jo det tidligere poenget med at disse legepraksisene på ingen som helst måte er representative ettersom vaksinedekningen i USA ligger betydelig høyere enn det for små barn. Dette er åpenbart klinikker som tiltrekker seg vaksinemotstandere, noe som vil påvirke hvordan diagnostisering utføres og vektlegges avhengig av vaksinestatus på barna.

Healthfeedback.org skriver følgende om studien:

Scientists who evaluated the study told Health Feedback that it contains numerous methodological flaws, one of which is the non-representative sample population. Karina Top, an associate professor of pediatrics at Dalhousie University, pointed out that the proportion of unvaccinated children in the study was much higher than that in the general population. According to a 2019 CDC report on vaccine coverage, only 1.3% of U.S. children had received no vaccinations at two years of age, yet “30% of children in their sample of three pediatric practices had received no vaccines,” she said.

This raises questions about the type of pediatric practices included in the study. If the physicians at these practices were unsupportive of vaccination or more willing to provide medical exemptions for vaccination, these clinics would have drawn families who are more vaccine-hesitant or who object to vaccines for various reasons, she explained.

Det de til slutt fant var at vaksinerte barn hadde høyere sjanse for utviklingsvansker, astma og øreinfeksjoner. De fant ingen forskjell for gastrointestinale sykdommer.

I studien tok de også for seg hodeskader, fordi dette mente de var helt uavhengig av vaksineringsstatus, og dermed kunne det fungere som en kontroll. Hypotesen var at antall hodeskader burde være likt i de to gruppene, noe som høres fornuftig ut. Men fascinerende nok så fant de en forskjell her, noe som altså bekrefter kritikken av studien. Forskjellen viste at uvaksinerte barn sjeldnere oppsøkte lege, selv for hodeskader. Men dette drøfter de ikke noe videre i studien, merkverdig nok.

Men i analysen justerte de ikke for noen som helst variabler som miljømessige ulikheter, kosthold, arvelighet, bosted, sosioøkonomiske forhold eller andre helsemessige forhold (født for tidlig? rusproblemer hos foreldre? foreldre som røyker?) osv. Ei heller noen vurdering av i hvilken grad foreldrene hadde tiltro til medisin og leger eller hvor ofte de hadde oppsøkt legekontor med barna sine. Noe som igjen gjør dataene fullstendig verdiløse.

På healthfeedback.org skriver de:

Apart from the non-representative sample population, Wagner pointed out that “A large problem with this study is that the researchers did not control for differences between the groups of unvaccinated and vaccinated children.”

Controlling for differences between vaccinated and unvaccinated children is important, as vaccination status itself is associated with other factors that can influence health outcomes but do not result from vaccination itself. For example, vaccinated children are more likely to see a doctor when unwell compared to unvaccinated children for various reasons, such as socioeconomic status, accessibility to healthcare services, and possibly greater trust in healthcare professionals.

As a result, vaccinated children are much more likely to be diagnosed with medical conditions, but this does not necessarily mean that they are more likely to develop such conditions in the first place.

En studie fra 2005 som undersøkte hvilke faktorer som skilte foreldre som vaksinerer barna fra foreldre som ikke gjør det, fant blant annet at en av årsakene var:

low perceived susceptibility to and severity of vaccine-preventable diseases

Altså har vaksinekritiske foreldre en lavere grad av tro på at barna kunne få smittsomme sykdommer, og lavere tro på at slike sykdommene er farlige. Ergo vil de som nevnt også med stor sannsynlighet oppsøke lege sjeldnere når barna blir syke, noe denne studien også demonstrerte.

Vi vet for eksempel at øreinfeksjoner stort sett går over av seg selv uten behandling. Dermed vil alternativtroende foreldre mest sannsynlig «behandle» barna selv med alternative remedier heller enn å gå til legen, fordi de tror på ikke på den behandling legen kan gi uansett. Da er det også klart at det vil føre til vesentlig færre diagnoser av øreinfeksjoner hos slike barn enn hos foreldre som stoler på moderne medisin og ønsker at en lege skal sjekke barnet når det har det vondt.

Foreldre som ikke stoler på moderne medisin vil også i mindre grad få sine barn utredet for utviklingsvansker. Hvis man da ikke korrigerer for slike variabler, vil resultatene være helt meningsløse.

Det skumle er at slike data må disse helseklinikkene nødvendigvis ha. De er nødt til å ha statistikk på hvor ofte foreldre og barna oppsøker legen. Så når det ikke ble inkludert er det et tydelig tegn på at forskerne bevisst utelot å korrigere for dette – sannsynligvis fordi da ville resultatet deres blitt nullet ut.

Det fremkommer heller ikke av studien om barn som ble vaksinert f.eks. etter 14 måneder ble regnet som «uvaksinerte» fordi de ikke fikk vaksinen innen første leveår, noe som da også vil forkludre resultatene.

De valgte også å utelate data om ADHD og autisme fordi de mente det var for få tilfeller til at de kunne analysere disse statistisk. Som kanskje er en annen måte å si at de fant ingen forskjell mellom vaksinerte og uvaksinerte barn, så da droppet de å rapportere disse funnene…

Så studien er altså fullstendig upålitelig. De mest fundamentale grep, som å justere for ulike relevante variabler, ble utelatt. I tillegg er altså begge forskerne kjent for å ha produsert «forskning» tidligere som skal vise at vaksiner er farlige, men med metoder som ikke holder vann.

2) Studien av Lyons-Weiler & Thomas

Den andre studien videoen viser til heter «Relative Incidence of Office Visits and Cumulative Rates of Billed Diagnoses Along the Axis of Vaccination»

Igjen ser vi at studien er utført av to kjente vaksinemtostandere, Paul Thomas og James Lyons-Weiler. Det er et dårlig utgangspunkt for en objektiv studie.

Ja, Paul Thomas mistet i desember 2020 legelisensen sin for å nekte å bruke munnbind når han behandlet pasienter og for å ha oppfordret andre til å nekte bruk av munnbind midt i en global pandemi som har drept flere hundre tusen amerikanere.

Medvirkende årsaker var at han også hadde utsatt sine pasienter for grov feilbehandling og risiko, som da en ni år gammel uvaksinert gutt som hadde fått et langt og dypt kutt i hodet ble behandlet av foreldrene med sølvvann før de sydde såret hans selv. Han vaksinemotstanderforeldre brydde seg ingenting om hygiene da de behandlet ham (de tror jo ikke på bakterier og virus), så gutten fikk akutt stivkrampe som gjorde ham så syk at han måtte intuberes, mates gjennom tube, og ligge på sykehus i to måneder.

Paul Thomas var hans behandlende lege og da han skulle følge opp gutten senere anbefalte han homeopatisk behandling og kosttilskudd (!), uten noen anbefaling om at gutten nå kanskje burde vaksineres mot stivkrampe selv om han nettopp holdt på å dø av dette.

James Lyons-Weiler er ikke stort bedre. Han er en aktiv covid-fornekter uten noen medisinsk kompetanse som blant annet fikk sitt vitnesbyrd i en rettssak om en påstått vaksineskade avvist fordi retten fant ham «lite overbevisende» og at han ikke baserte sine påstander på medisinske data.

Allerede tidlig i februar 2020, før covid-pandemien hadde spredt seg særlig utenfor Kina, hevdet han uten noe evidens at SARS-CoV-2 var produsert i et laboratorium. Dataene han la frem for denne påstanden ble sjekket og publisert i en studie som fant at han ikke hadde dekning for sine påstander – og at påstandene var biologisk sett direkte feil.

(Vi vet ikke med sikkerhet hva opphavet til SARS-CoV-2, men de spesifikke forklaringene han ga for at viruset måtte være laget av mennesker, var beviselig feil.)

I tillegg har han spredd påstander om enorme antall alvorlige bivirkninger fra bl.a. Moderna-vaksinen, noe som også er feil og faktasjekket blant annet her.

Så ja, jeg ville nok vært skeptisk til å stole på en studie gjennomført av slike antivitenskapelige og vaksinefornektende forskere – hvor den eneste av dem som har noe medisinsk kompetanse ikke lenger har lov til å praktisere som lege.

I studien så de på alle pasienter som ble født mellom 1. juni 2008 og 27. januar 2019 som oppsøkte legekontoret til Paul Thomas innen sine første 60 levedager, og som hadde et siste besøk etter 60 levedager. De satt da igjen med 3324 barn hvor 2763 var vaksinert med en eller flere vaksiner. Igjen ser vi en overraskende høy grad av uvaksinerte barn, noe som igjen tyder på at disse ikke er representative for befolkningen som helhet.

Det første de fant, ironisk nok, er at de vaksinerte barna hadde betydelig færre tilfeller av sykdommer som barnevaksinene beskytter mot, f.eks. kikhoste, rotavirus og vannkopper (som ikke er en del av det norske barnevaksinasjonsprogrammet, men er det i USA).

Ergo: Deres egen vaksinekritiske studie viste at vaksiner virker!

Det var riktignok heller ikke veldig mange tilfeller av disse sykdommene hos de uvaksinerte barna, men det skyldes flokkimmunitet. Når de aller fleste i befolkningen er vaksinert vil i mye mindre grad disse sykdommene spre seg og smitte uvaksinerte.

Før man begynte å vaksinere var dette sykdommer de aller fleste barn fikk i løpet av de første leveårene, og tall på smittede har for de fleste av sykdommene falt med nesten 100% etter at vaksinering startet.

Nettstedet healthfeedback.org har gjennomgått også denne studien, og konkluderer slik:

The analyses conducted in the study are based on a new, unvalidated metric developed by the authors, for which they did not provide evidence showing it to be a reliable indicator of disease incidence. Potential bias may also have affected the diagnosis of illnesses in unvaccinated and vaccinated children, which is not accounted for in the study.

Her peker de på mye av de samme problemene som i den første studien, nemlig at man ikke har korrigert for «villighet» til å oppsøke lege mellom gruppen som var positive til vaksiner og den som var negative til vaksiner. Som tidligere vist er det naturlig at vaksinepositive foreldre i mye større grad oppsøker leger når barnet er sykt, og disse vil da registreres med mer sykdom enn barna til antivaksineforeldre – uten at det betyr førstnevnte gruppe faktisk hadde flere sykdommer.

Studien bærer også preg av intens p-hacking. Dette er en metode som brukes bevisst eller ubevisst av forskere for å skvise et positivt resultat ut av dataene ved å analysere så mange ulike ting at man til slutt gjennom statistisk tilfeldighet alene finner noe som er statistisk signifikant. Veldig enkelt forklart anser man et resultat som statistisk signifikant hvis det har en p-verdi lavere enn 0,05. Det betyr igjen, litt overforenklet, at tester man 20 ulike ting er det statistisk sannsynlig at man får en falsk positiv.

Et godt eksempel på dette er da påstanden om at å spise sjokolade er slankende gikk viralt i 2015. Konklusjonen var basert på en studie hvor noen tyske forskere fant at folk som gikk på lavkarbodiett gikk ned i vekt 10% raskere hvis de spiste en sjokolade hver dag. Media plukket opp denne nyheten ukritisk, og mange store aviser kjørte forsidesaker med denne «gladnyheten».

Problemet var bare at studien var designet for å utnytte p-hacking. Mannen bak studien var «Johannes Bohannon», som egentlig heter John Bohannon, og han er journalist. Riktignok med en doktorgrad i molekylærbiologien til bakterier, men ingenting relatert til mennesker eller medisin. Og forskningsinstituttet som ga ut studien var oppdiktet.

Studien i seg selv var derimot reell. De gjennomførte en klinisk studie og ga halvparten av deltakerne en sjokolade om dagen. Og ja, de som spiste sjokolade gikk i snitt ned i vekt litt raskere enn kontrollgruppen. Men, som Bohannon selv skriver:

Here’s a dirty little science secret: If you measure a large number of things about a small number of people, you are almost guaranteed to get a “statistically significant” result. Our study included 18 different measurements—weight, cholesterol, sodium, blood protein levels, sleep quality, well-being, etc.—from 15 people. (One subject was dropped.) That study design is a recipe for false positives.

Think of the measurements as lottery tickets. Each one has a small chance of paying off in the form of a “significant” result that we can spin a story around and sell to the media. The more tickets you buy, the more likely you are to win. We didn’t know exactly what would pan out—the headline could have been that chocolate improves sleep or lowers blood pressure—but we knew our chances of getting at least one “statistically significant” result were pretty good.

[…]

With our 18 measurements, we had a 60% chance of getting some“significant” result with p < 0.05. (The measurements weren’t independent, so it could be even higher.) The game was stacked in our favor.

De utnyttet bevisst p-hacking (på en særdeles liten gruppe mennesker, bare 16 personer) for å demonstrere hvor lett det var å utføre en «legitim vitenskapelig studie» og få den publisert. Bohannon og hans medhjelpere gjorde dette på oppdrag for et TV-program ala norske Folkeopplysningen, og oppnådde det de ønsket.

I Lyons-Weiler/Thomas-studien på vaksinerte vs uvaksinerte barn er det stor fare for at de enten har utnyttet p-hacking bevisst, eller lurt seg selv. De undersøkte svært mange faktorer og koblet sammen datasett på svært mange ulike måter til de klarte å finne noen positive resultater de kunne rapportere. Men da er det vanskelig å vite om dette var rene tilfeldigheter eller faktiske reelle resultater ettersom disse endepunktene ikke var godt definert fra starten av.

Siden disse dataene er fra Paul Thomas’ sitt eget legekontor, og han er tilhenger av den tilbakeviste ideen om at vaksiner fører til autisme og andre helseskader, vil det også være vanskelig å vite om dataene er objektive. Det er ikke usannsynlig at han i sin praksis vil ha hatt en større tendens til å utrede et barn for autisme når han vet de er vaksinert med f.eks. MMR-vaksinen, enn om de ikke er det. Bevisst eller ubevisst.

Og igjen, siden de bruker fakturerte konsultasjoner som datagrunnlag, vil også eventuelle «små signaler» blir forstørret opp vesentlig. Dette fordi de ikke sammenligner et barn med en diagnose vs et barn uten. De ser derimot på antall legebesøk.

Så ettersom både legen og en betydelig del av foreldre er vaksinemotstandere, noe som påvirker både villighet til å oppsøke lege, og villighet til å diagnostisere påståtte «vaksinerelaterte sykdommer», vil ett enkelt slikt tilfelle hos et vaksinert barn generere mange fakturerte legebesøk. Så heller enn et 0:1-forhold, får man kanskje et 0:10-forhold, hvis et barn har 10 legebesøk for å utrede autisme eller uviklingsvansker. Forskjellen mellom gruppene forsterkes altså mange ganger.

Dette innrømmer forskerne selv, men fremstiller det som en styrke i studien. Altså at man i større grad ser forskjellene tydelig. Men i realiteten vil dette gjøre dataene mindre presise og man får statistiske signifikante forskjeller der det i realiteten ikke er det.

Denne statistiske metoden de har brukt er også en de selv har funnet på, og som aldri er brukt i andre studier. Sannsynligvis fordi med mer korrekte statistiske metoder ville forskjellene vært mindre eller forsvunnet helt.

Atter en upålitelig studie, altså.

3) Studie av Garner

Denne studien heter «STATISTICAL EVALUATION OF HEALTH OUTCOMES IN THE UNVACCINATED» og er ingen egentlig studie. Det er en spørreundersøkelse som ble gjennomført i perioden april 2019 til juni 2020. Spørreskjemaet gikk ut til uvaksinerte amerikanere i de fleste delstater og bestod av et skjema de kunne sende inn via posten, personlige intervjuer og oppfølgingsintervjuer via telefon.

Skjemaene ble fylt ut av foreldre til uvaksinerte barn i alderen 3-17 år, hvor de også stod fritt til å inkludere alle andre familiemedlemmer, seg selv inkludert, som ikke var vaksinert. Her skulle de selvrapportere alle tilfeller av helseproblemer familiemedlemmene hadde hatt. Eneste krav var at ingen av dem hadde mottatt noen vaksiner overhodet.

Hypotesen de ville teste var også her påstanden om at uvaksinerte har mindre helseproblemer enn vaksinerte. Og i rapporten går det tydelig frem at forskeren tar utgangspunkt i at vaksiner er fryktelig farlige, så igjen har vi med en særdeles lite objektiv studie å gjøre.

Størstedelen av rapporten er side opp og side ned med antivaksineretorikk, anklager mot onde «Big Pharma», konspirasjonstorier osv. Dette er altså et dokument laget for å bevise at vaksiner er farlige, ikke for å teste en hypotese på en objektiv måte. Det er ikke en studie, men antivaksinepropaganda.

Totalt inkluderte de ca 1500 personer i undersøkelsen. De drøfter så muligheten for bias, altså at det faktum at disse foreldrene var motstandere av vaksinering kan ha påvirket helsen til barna på noen måte, og konkluderer med at det er umulig. Som jo er rart da det nok ikke er usannsynlig at vaksinemotstandere i større grad også er mer opptatt av f.eks. kosthold, som kan være en variabel man bør korrigere for.

Men viktigere enn dette, så har selvsagt vaksinemotstand en enorm effekt på hvordan foreldre opplever helsen til sine barn. Her er det mye kognitiv dissonans ute og går, og som vi har drøftet tidligere så vil nok alternativtroende foreldre i mindre grad utrede sine barn for ulike lidelser som de tror skyldes vaksiner. De vil også ha et insentiv til å underrapportere sykdom, fordi de er så overbevist om at å ikke vaksinere barnet var det beste for deres helse.

Ettersom de selv kunne velge fritt hvilke uvaksinerte familiemedlemmer de ønsker å rapportere data for, kunne de selvsagt også utelate de som faktisk hadde vært mye syke, eller hadde kroniske sykdommer. Det vet vi ingenting om ettersom forskerne ikke vet noe om hverken svarprosent eller grunnlaget for hvilke familiemedlemmer som helsedata ble rapportert for.

Og ingen av disse helsedata ble kvalitetessjekket mot faktiske legejournaler. Det var kun opp til foreldrene eller familiemedlemmene selv å vurdere dette subjektivt.

Jeg mener, hvor stor andel foreldre som aktivt har unnlatt å vaksinere sine barn tror dere vil innrømme at barnet ble sykere av den avgjørelsen? Som vi snart skal se finnes det mange svært store og rigide studier som har vist at uvaksinerte barn definitivt er vesentlig mye oftere syke enn vaksinerte barn. Men dette vil selvsagt foreldre til uvaksinerte barn nekte for.

Og ettersom deltakelse i spørreundersøkelsen er helt frivillig, hvor mange antivaksineforeldre med barn som har utviklet autisme eller andre helseproblemer tror du velger å delta i en undersøkelse som de i praksis da vil bidra til å vise at deres valg var feil?

Med andre ord så er denne undersøkelsen fullstendig verdiløs. Det eneste den måler er om vaksinemotstandere tror de handlet riktig da de ikke vaksinerte sine barn – og det tror de selvsagt.

Så hva fant de i «studien»? Vel, sjokkerende nok fant de at det ikke var noen tilfeller, ikke et eneste (!) tilfelle av hjertesykdom, diabetes, autisme, adhd, talefeil, krybbedød, kreft og leddgikt hos de uvaksinerte. Wow. Det er imponerende, men selvsagt eksepsjonelt misvisende, noe vi skal se på etterpå når vi ser på data fra ordentlige studier.

For et lass andre tilstander og sykdommer var tallene selvsagt mye lavere hos uvaksinerte enn hos vaksinerte, i følge denne spørreundersøkelsen. Selvsagt vil vaksinemotstandernes selv vurdere det slik, men det gir oss ingen objektive data om reelle forskjeller mellom disse gruppene.

4) Studie av Mawson

Til slutt skal vi ta med en litt eldre studie som også omtales i YouTube-videoen. Denne studien heter «Pilot comparative study on the health of vaccinated and unvaccinated 6- to 12- year old U.S. children» og er, som navnet tilsier, en pilotstudie.

Denne studien har en brokete historikk. Studien ble delvis publisert i 2017, men så ble den trukket tilbake. Så ble den republisert i sin helhet, og så trukket tilbake igjen. David Gorski har skrevet mye om denne studien som han har fulgt helt siden de begynte å be om pengedonasjoner til å gjennomføre studien tilbake i 2012. Ja, han har skrevet veldig mye om Mawson og viser hvordan hans forståelse av forskning er særdeles svak.

Snopes gikk gjennom studien tilbake i 2017 og karakteriserte den slik:

This study, with its suspect statistics and devil-may-care attitude toward methodological design, is a case-study in how to publish a misleading paper with faulty data.

Ikke så tillitsvekkende.

Snopes peker på at også dette var en frivillig spørreundersøkelse der de inkluderte 415 mødre som hadde valgt å holde barna i hjemmeskole og valgt å ikke gi barna sine vaksiner. Studien ble finansiert gjennom innsamling av penger via antivaksinenettstedet «Age of Autism», noe som igjen sier litt om manglende objektivitet.

Snopes skriver også videre:

As we will describe below, these de facto retractions and high level of scrutiny stem not from a conspiracy to silence work critical of the medical establishment, but from the myriad ethical, methodological, and quantitative problems inherent in the study and to the research group behind it.

Dette er viktig, fordi min og andres kritikk av disse studiene skyldes ikke at vi ikke vil akseptere data som ikke støtter opp om vaksinering. Nei, det skyldes at studiene rett og slett er så dårlige og fulle av feil at konklusjonene ikke holder vann.

Som med alle de andre forskerne nevnt så langt, er også Anthony R. Mawson tilhenger av Andrew Wakefield, den moderne antivaksinebevegelsens far, så han er altså ikke særlig objektiv i spørsmålet om vaksiner. I tillegg til innsamling av penger gjennom «Age of Autism», ble studien også finansiert av to andre store og kjente antivaksineorganisasjoner.

De vitenskapelige journalene hvor studien ble publisert i hhv 2016 og 2017 er begge kjent for å ta godt betalt for å publisere forskning i bytte mot å ikke være så kritiske i fagfellevurderingen. Man kan altså betale seg til å få publisert dårlige studier, noe Snopes demonstrerer i sin artikkel.

Fagfellevurderingen var også svak. I 2016-publiseringen ble en kiropraktor, som aldri selv har publisert en eneste forskningsartikkel eller har noen som helst kompetanse innen epidemiologi eller vaksiner, bedt om å fagfellevurdere artikkelen. Ikke mye til «fagfelle» altså. Og tidsskriftet har eksempelvis tidligere publisert en artikkel om «chemtrails», en kjent og kjær konspirasjonsteori, noe som sier litt om nivået på innholdet.

Den andre journalen hvor samme studie ble publisert i 2017 var på det tidspunktet bare to år gammelt og helt ukjent.

Ser vi på selve forskningen, så var utvalget av deltakere særdeles lite representativt for amerikanere flest. Det var altså mødre som har valgt å hjemmeskolere barna sine. Vi vet at slike foreldrene i mye mindre grad enn andre foreldre tar barna med til legen, og har mindre tillit til vaksiner enn andre.

Forskerne sjekket heller aldri hvor stor andel som faktisk svarte på studien. Det kan være at disse 415 mødrene utgjorde en mikroskopisk andel av alle som opprinnelig hadde mulighet til å svare på undersøkelsen. Så igjen får vi en selvseleksjonsbias hvor de med sterke insentiver svarer på undersøkelsen fordi de ønsker å hjelpe den til å få det resultatet vaksinemotstanderne ønsker, mens de foreldre som ikke vil ødelegge dataene med å fortelle om barnas faktiske sykdommer unnlater å delta.

Antall deltakere i studien, totalt 666 barn, er også alt for få til å kunne utføre noen statistisk rigide analyser. Og da Mawson forsøkte å gjøre dette endte han opp med så vide konfidensintervaller at resultatene blir meningsløse.

Og heller ikke i denne studien ble det kontrollert for noen eksterne variabler som sosioøkonomiske forhold, familiens helsehistorie, bosted, morens alder ved fødsel, rusmisbruk, om barnet ble født for tidlig (som er helt sentralt når man skal vurdere risiko for utviklingsvansker), og en rekke andre relevante faktorer.

Legg til at ca 8 av 10 slike innledende pilotstudier gjerne har feil resultat i forskningens verden, så sier det vel litt om hvor må vekt man skal legge på den. Pilotstudier er ment for å undersøke om det finnes noe å forske videre på i større og mer ordentlige studier, og evt hvordan slik studier bør utformes, ikke å faktisk konkludere med noe i seg selv.

Så når folk bruker en slik pilotstudie som evidens, har de ikke forstått at en pilotstudie er bare hakket bedre evidens enn anekdoter. Og i dette tilfellet, når studien i seg selv er en selvselektert spørreundersøkelse, er det i praksis bare en samling anekdoter som har nøyaktig null vitenskapelig verdi.

Mer generelt

Så alle disse fire studiene er søppel. Enkelt og greit. De har alle særdeles dårlig metodologi, høy grad av bias, et par av dem er basert på frivillige spørreundersøkelser delt ut til vaksinemotstandere, og alle er publisert i tvilsomme og lite pålitelige vitenskapelige journaler med tvilsom fagfellevurdering.

Og hvis du ikke ønsker å akseptere det, vil jeg stille deg spørsmålet: Ville du akseptert at man godkjente vaksiner og legemidler basert på slike studier?

Mener du at f.eks. covid-vaksiner burde få godkjenning på grunnlag av at man spurte 500 personer som hadde fått vaksineren og sa «det føles som om virket for meg!» Eller ville du akseptert at man godkjente et legemiddel basert på data hvor man ikke har noen kontrollgruppe, blinding, hvor forskerne selv var betalt av legemiddelselskapet, hvor forskerne selv hadde brukt mange år på å hevde at legemiddelet virket allerede før studiene var gjort, hvor det ikke ble kontrollert for noen variabler som kan påvirke resultatet, hvor alle deltakerne i studien var betalende klienter hos forskerne selv, eller hvor alle resultatene ble samlet inn via frivillig spørreundersøkelse heller enn på objektive, statistiske holdbare, representative grupper?

Nei, jeg tenkte meg det.

Men hvorfor aksepterer alltid vaksinemotstandere og alternativtilhengere studier av en så svak kvalitet at legemidler og vaksiner aldri ville blitt godkjent på samme grunnlag? Hvorfor ønsker de en lavere standard for evidens når det gjelder det de ønsker å tro på, enn hva legemiddelindustrien og regulerende myndigheter må forholde seg til?

Hvis de virkelig tror at vaksiner er farlige, eller homeopati virker, hvorfor krever de ikke samme grad av kvalitet på forskningen for å vise dette som de gjør av «Big Pharma»?

Man kan kritisere legemiddelindustrien for mye (noe jeg har gjort i et eget kapittel i min bok Placebodefekten, samt i flere foredrag og podcaster), men hadde de sluppet unna med samme svake forskning som vaksinemotstandere gjør, ville jeg vært ekstremt skeptisk til vaksiner og legemidler jeg også.

Jeg er sjeleglad for at det er ekstremt strenge standarder for kvalitet på studier hvor legemidler og vaksiner skal vurderes for godkjenning. Det er krav til størrelse på antall deltakere, på blinding, på randomisering, kontrollgruppe, dokumentasjon av statistiske analyser som er foretatt, grundig fagfellevurdering, publisering i anerkjente vitenskapelige journaler av høy kvalitet, og til slutt rigid granskning av ekspertgrupper som sjekker alle data om sikkerhet og effekt før markedsføringstillatelse innvilges.

Men når det gjelder vaksinekritisk forskning så forkastes alt dette og man sitter i praksis igjen med studier som er små, dårlige og designet for å finne det man ønsker uten at noen objektiv instans har vurdert dataene.

Jeg skjønner ikke at vaksinemotstandere ikke stiller høyere krav til egen forskning hvis de er så sikre i sin sak.

Hva forteller skikkelige studier oss om vaksinerte vs uvaksinerte?

Så la oss se litt på hva studier av høy kvalitet har funnet når det gjelder helsen til uvaksinerte vs vaksinert barn. Det er så langt publisert mer en 150 gode studier som har undersøkt om det finnes noen sammenheng mellom vaksiner og autisme. Her er totalt flere millioner vaksinerte barn sammenlignet med uvaksinerte, og man finner ingen som helst forskjell i antall tilfeller autisme.

Jeg skrev selv om dette tilbake i 2013 på et tidspunkt hvor tallet på slike studier hadde passert 100.

En studie publisert i Pediatrics i 2010 fant at barn som var vaksinert i sitt første leveår scoret høyere på kognitive tester enn ikke-vaksinerte barn når de ble testet 7-10 år senere.

I en studie fra 2019 fant man det samme hos barn i Vietnam, India og Etiopia. Barn vaksinert mot meslinger scoret høyere på kognitive tester når de var 11-12 år gamle enn det ikke-vaksinerte barn gjorde.

En forklaring på disse resultatene kan for eksempel være at de vaksinerte barna er mindre borte fra skolen fordi de er mindre syke i sin oppvekst. (Eller at de har arvet gener for høyere intelligens fra sine foreldre som er smarte nok til å være pro-vaksiner…)

* Les også: 31 løgner om vaksiner

Så har vi den kjente tyske KIGGS-studien fra 2011 som ikke fant noen negative helseeffekter hos vaksinerte barn når de ble sammenlignet med uvaksinerte barn. I denne studien ble over 17.000 tyske barn uten innvandrerbakgrunn fulgt fra fødsel og til de var 17 år, og man fant at vaksinerte barn og unge ikke hadde høyere grad av allergier, astma eller infeksjonssykdommer (som forkjølelser o.l.) enn ikke-vaksinerte barn og unge.

Derimot fant de at de uvaksinerte ungdommene hadde 3-5 ganger høyere andel av kikhoste, meslinger, røde hunder og kusma enn hva de vaksinerte ungdommene hadde. Uvaksinerte barn var altså ikke mindre utsatt for eksempelvis allergier, men var derimot mye oftere syke i sin oppvekst. Ikke overraskende.

En annen omfattende studie fra Danmark fulgte over 700.000 barn født i perioden 1990-2000 og fant ingen økt forekomst av diabetes type 1 hos de som var vaksinerte.

Atter en tysk studie fra 2014 som undersøkte litt over 1300 barn født i 1990 fant at vaksinerte barn hadde ca 30% mindre risiko for å ha utviklet astma etter å ha fulgt dem til de ble 20 år gamle.

En Cochrane-analyse, selve gullstandarden for vitenskapelig forskning, så på 138 studier som inkluderte totalt mer enn 23 millioner mennesker, fant både at vaksiner var svært effektive i å beskytte mot de kjente barnesykdommene, og at vaksiner ikke økte risiko for autisme, utviklingsvansker, astma, type-1 diabetes, hudeksem, allergier, leukemi, multippel sklerose, forstyrrelse i gange, eller ulike typer infeksjoner.

Det finnes ingen dokumentert sammenheng mellom vaksiner og høyere risiko for å utvikle astma eller allergier eller utviklingsforstyrrelser som adhd.

Alle disse studiene viser tydelig at vaksinering ikke «svekker immunforsvaret» eller fører til dårligere helse hos barn, slik enkelte frykter. Tvert imot er vaksinerte barn friskere i sin oppvekst.

Vaksinemotstandere hevder ofte at det ikke finnes langtidsstudier på sikkerhet og effekt av vaksiner. Men flere av disse er listet opp allerede, og vil du se en liste over slike studier kan du ta en kikk her. Og her finner du flere eksempler på studier som har sammenlignet uvaksinerte med vaksinert barn, selv om man i den innledende YouTube-videoer hevder at dette aldri er blitt gjort før nå nylig med de tre studiene fra 2020 gjennomgått i denne bloggposten.

Vaksiner er mer nyttige enn man tidligere trodde

Nyere data viser faktisk at enkelte barnevaksiner beskytter mot mye mer enn bare den spesifikke sykdommen vaksinen skal beskytte mot. Forskere oppdaget at når man så på vaksinerte i afrikanske land, så hadde de mye høyere overlevelse enn hva dødeligheten fra sykdommene de var vaksinert mot skulle tilsi. Dette var et mysterium, men flere store studier har bekreftet dette – også for mennesker i den vestlige verden:

Not only can these mysterious effects protect us in childhood, they can also reduce our risk of dying at every stage of our lives. Research in Guinea-Bissau found that people with scars from the smallpox vaccine were up to 80% more likely to still be alive around three years after the study began, while in Denmark, scientists discovered that those who had the tuberculosis vaccine in childhood were 42% less likely to die of natural causes until they were 45 years old. It’s also true in dogs: an experiment in South Africa found that dogs that had been vaccinated against rabies had much higher survival rates, beyond what would be expected from their immunity to rabies alone.

Other happy accidents include protecting us from pathogens which are entirely unrelated to their target, reducing the severity of allergies, fighting certain cancers, and helping to prevent Alzheimer’s disease. The tuberculosis vaccine is currently being trialled for its ability to guard against Covid-19, though the microorganisms behind the two diseases are entirely different – one is caused by a bacterium, the other by a virus. And the two are separated by 3.4 billion years of evolution.

Mye av effekten kan skyldes kryssimmunitet og at vårt immunforsvar blir mer effektivt etter vaksinering. I tillegg vet vi at hvis man får meslinger svekkes immunforsvaret i flere år etterpå, og i de årene vil man være i større risiko også for andre sykdommer. Det slipper man som vaksinert.

Konklusjon

YouTube-videoen løfter frem disse 3-4 studiene som eksemplarisk forskning som i praksis beviser over enhver tvil at vaksiner er skadelige. Men som vi har sett er alle studiene av svært lav kvalitet, og de er fulle av metodologiske feil og mangler. Et par av dem er ikke en gang vitenskapelige studier, i ordets rette forstand, det er spørreundersøkelser.

Samtidig ser vi at det faktisk finnes mange store studier av høy kvalitet som demonstrerer at vaksiner er trygge og effektive også målt over lang tid, og at det er uvaksinerte barn som dessverre kommer dårligst ut. Det er uhyre tragisk at disse barna må lide under foreldrenes vrangforestillinger. De må gjennomgå mer sykdom og lidelse, og mister mer skolegang.

Heldigvis stiller vi svært høye krav til at studier på nye vaksiner skal vise en enormt høy grad av sikkerhet og effekt før de godkjennes. De aller fleste vaksiner og legemidler blir heller aldri godkjent fordi studiene ikke er gode nok eller ikke har gode nok resultater. Dessverre er vaksinemotstandere så svake i sin tro at de aksepterer enhver søppelstudie som sier det de ønsker når de vil «bevise» at vaksiner er farlige.

Men forskningen over flere tiår på millioner av barn verden over er utvetydig: Vaksiner virker og har ikke negative helseeffekter på barn i ettertid.

The post Er vaksinerte barn mer syke enn uvaksinerte? appeared first on Saksynt.

Et argument som har dukket opp flere ganger den siste uken er at data fra Afrika viser at ivermectin virker. Land hvor ivermectin har vært i bruk i forbindelse med et forsøk på å bekjempe parasitt-infeksjonen elveblindhet har lavere covid-dødelighet enn land som ikke deltok i ivermectin-forsøket. Men stemmer dette? Og kan vi egentlig stole på disse dataene?

Et gjennomgående fenomen hos de som sprer ideen om at ivermectin er en vidundermedisin mot covid-19, er at de baserer seg på særdeles dårlige studier, anekdotiske data, og tvilsomme statistiske analyser.

Jeg har allerede skrevet om dette i et par tidligere bloggposter:

• Ble India reddet av ivermectin? En faktasjekk.
• Ivermectin – historien, forskningen, og George Gooding

Den siste tiden har jeg sett folk dele et bilde med en graf som skal vise at ivermectin har hatt en betydelig effekt på covid-dødelighet i mange afrikanske land. Argumentet som fremmes er at i land hvor mange har brukt ivermectin har dødeligheten vært lavere enn i land hvor ivermectin ikke har vært utbredt.

Bildet som ofte deles er dette:

Dataene bak grafen er hentet fra en preprint, altså en studie som ikke er fagfellevurdert eller publisert ennå, som heter «Why COVID-19 is not so spread in Africa: How does Ivermectin affect it?»

Litt bakgrunn

Bakgrunnen for studien er at man i mange år har behandlet sykdommen elveblindet med det antiparasittære legemidlet ivermectin i flere land hvor sykdommen er utbredt.

Store Norske Leksikon beskriver elveblindhet slik:

Sykdommen skyldes infeksjon av en orm/mark, Onchocerca volvulus, som overføres av ulike knottarter i slekten Simulium. De voksne ormene ligger i knuter i underhuden på pasientene, hvorfra hunnormens avkom, mikrofilarier, sirkulerer i blod og migrerer til huden og til øynene på pasientene. Lesjonene i huden gir intens kløe, og skadene i øynene kan føre til blindhet. Begge skyldes i stor grad en betennelsesreaksjon rettet mot døde mikrofilaria.

Kampanjen mot elveblindhet, Onchocerciasis Control Programme (OCP), har pågått i flere faser, og startet allerede i 1974.

På det meste omfattet den 30 millioner mennesker i 11 land. Fra 1974 til 1987 ble det kun tatt i bruk vektor-kontroll (spraying med insektmiddel langs elver med mye knott ved hjelp av helikopter og fly), men fra 1988 ble også ivermectin tatt i bruk for å behandle mennesker som var rammet av parasitten.

Dette var et samarbeid mellom Verdens Helseorganisasjon (WHO), Verdensbanken, FNs Utviklingsprogram (UNDP), og FNs organisasjon for ernæring og landbruk (FAO).

OCP var en stor suksess, og ble avsluttet i 2002. Fra 1995 ble det rettet mer fokus på Afrika, og African Programme for Onchocerciasis Control (APOC) ble iverksatt i 19 (senere 20) afrikanske land som ikke var blant de 11 landene som OCP omfattet.

Frem til 2001 ble det benytte både vektor-kontroll og ivermectin, mens man de siste årene primært brukte ivermectin. Målet var å få på plass behandling i lokalsamfunn av innbyggere med høy risiko for smitte fra knott-larver. Også dette var en vellykket kampanje, men den ble avsluttet i 2015.

Etter 2015 ble deler av APOC overtatt av WHO Expanded Special Programme for the Elimination of Neglected Tropical Diseases (ESPEN) som skulle vare til og med 2020. Gjennom et samarbeid med lokale helsemyndigheter og ulike organisasjoner har man jobbet videre i et forsøk på å utrydde elveblindhet helt.

Dette krever at man behandler befolkningen i områder hvor elveblindhet er endemisk årlig i minst 10-12 år, like lenge som levetiden til den voksne ormen som infiserer mennesekroppen. Elveblindhet er så langt ikke blitt erklært utryddet noen afrikanske land, men i flere land ble prosjektet stanset tidlig fordi man ikke lenger kunne påvise smitte.

Tilsvarende kampanje førte til at elveblindhet ble utryddet fra flere land i Latin-Amerika, som Colombia, hvor sykdommen ble erklært utryddet i 2013, Equador i 2014, Mexico i 2015, og Guatemala i 2016.

Ivermectin og covid-19 i Afrika

Tilbake til grafen. I bildet ser vi de landene som var omfattet av OCP/APOC, og som senere også delvis er blitt videreført gjennom ESPEN, markert med blå farge. Land uten ivermectin-bruk er gulbrune.

Samtidig ser vi en graf hvor den gulbrune streken viser dødsfall fra covid-19 i land uten bruk av ivermectin, og en blå strek som viser det samme for land hvor ivermectin har vært massedistribuert gjennom OCP/APOC.

Grafen viser tilsynelatende tydelig at land med bruk av ivermectin har hatt få dødsfall, mens land uten bruk av ivermectin har hatt mye høyere dødelighet fra covid-19 i hele perioden fra mars 2020 til august 2021.

Spørsmålet blir da i hvilken grad ivermectin kan ha spilt en rolle mot dødsfall fra covid-19. Skal ivermectin ha vært relevant, må en betydelig andel av innbyggerne i disse 31 landene omfattet av OCP/APOC ha fått utdelt ivermectin i løpet av pandemien.

Og allerede her skurrer studiens analyse mye, fordi hvis man leser årlige rapporter fra ESPEN ser man at de også har massedistribuert ivermectin i kampen mot sykdommen elefantsyke, som også skyldes en parasittinfeksjon. Dermed har ivermectin vært i utstrakt bruk i land som i følge studien ikke har brukt ivermectin, for eksempel øystatene São Tomé og Príncipe, Komorene, Eritrea, Madagaskar, Zambia og Zimbabwe.

Disse landene er altså farget som gulbrune både på kartet og i grafen, men har brukt ivermectin i like stor grad som de blåfargede landene.

Samtidig har store land som Etiopia, Nigeria og Uganda, som alle regnes som ivermectin-brukere i studien, avsluttet distribusjon av ivermectin i deler av landene etter 2016. Og mens OPC og APOC totalt inkluderte 31 land frem til 2015, har ESPEN bare støttet massedistribusjon av ivermectin i noen få afrikanske land, nærmere bestemt Burundi, Republikken Kongo, Malawi og Den demokratiske republikken Kongo.

I disse fire landene har totalt 9 millioner mennesker fått tilbud om (men ikke nødvendigvis benyttet) ivermectin-behandling. Men disse landene har samlet sett en befolkning på rundt 126 millioner mennesker, noe som betyr at bare rundt 7% av befolkning har fått utdelt ivermectin.

I den siste rapporten fra APOC i 2015 uttrykte de bekymring over at overgangen til ESPEN ikke hadde gått så bra, og at flere land ville miste tilgang på ivermectin i årene som fulgte. Det ser vi har skjedd når vi leser rapportene fra ESPEN, hvor relativt få land av de 32 landene hvor elveblindhet historisk sett har vært endemisk faktisk har fått massedistribuert ivermectin etter 2015.

På toppen av det hele har pandemien ført til at all massedistribusjon av ivermectin stoppet i 2020 i disse afrikanske landene! Ergo har praktisk talt ingen i disse landene fått utdelt ivermectin gjennom disse WHO-støttede programmene.

Og samtidig har ivermectin blitt omsatt i kommersiell sammenheng i flere afrikanske land under pandemien, helt uavhengig av hvordan studien har klassifisert land som brukere eller ikke-brukere av ivermectin.

Med andre ord finnes det overhodet ingen sammenheng mellom faktisk ivermectin-bruk i afrikanske land, og klassifiseringen av land som er gjort i studien. De gulbrune og blå landene i kartet og studien har altså ingenting med virkeligheten å gjøre i 2020/2021.

Meningsløs analyse

Studiens analyse fremstår dermed som komplett meningsløs. Landene de har klassifisert som «ivermectin-brukere» og «ikke-ivermectin-brukere» er basert på OCP/APOC som bare foregikk frem til hhv 2002 og 2015. Hvis de har inkludert land som gjennom ESPEN har fått ivermectin etter det, så gjelder det i så fall svært få land, og uansett ikke i 2020 grunnet pandemien.

Spørsmålet som da melder seg er om studiens forfattere mener at innbyggere i OCP-land som brukte ivermectin frem til 2002, og innbyggere i APOC-land som brukte det frem til 2015, fortsatt skulle være beskyttet mot SARS-CoV-2 i 2020/2021 – selv om de ikke har fått noe ivermectin på mange år?

Det drøfter eller forklarer de aldri i studien, men ettersom ivermectin har en halveringstid på 12-36 timer i kroppen, og ikke kan detekteres lenger enn rundt tre døgn, fremstår det som mildt sagt merkverdig om de mener ivermectin fortsatt skulle være til stede for å motvirke en virusinfeksjon inntil 19 år senere.

Hypotesen som testes i studien er at både sykdomsbyrde, total dødelighet i befolkningen, tilfriskning og dødelighet fra covid-19 skulle være lavere i land som har hatt massedistribusjon av ivermectin. Dette klarer de ikke å finne. Eneste analyseverktøy de har brukt er Microsoft Excel fra 2016, og de fant at tilfriskning og dødelighet fra covid-19 ikke var ulik mellom ivermectin-gruppen og land som ikke har brukt ivermectin.

Ingen tilsynelatende effekt av ivermectin der, altså. Derimot mener de å finne at total dødelighet i befolkningen (uavhengig av covid-19 eller ikke) og antall som er blitt syke med covid-19 er vesentlig lavere i ivermectin-land. Men de anerkjenner at landene i ivermectin-gruppen også er de land hvor helsevesenet er dårligst, og det derfor gjennomføres færrest covid-tester, slik at man ikke egentlig kan konkludere noe ut fra disse data.

At ivermectin-landene tilsynelatende har færre covid-tilfeller, kan altså skyldes at disse landene knapt utfører covid-tester.

Da står de kun igjen med covid-dødsfall som eneste faktor hvor de mener å finne en faktisk forskjell. For å komme frem til dette gjør de noen løse antakelser, helt uten sikre data eller at disse analyseres statistisk, og konkluderer med at redusert dødelighet fra covid-19 kan skyldes ivermectin-bruk.

Samtidig ignorerer de fullstendig at det statistiske grunnlaget de baserer dette på i noen tilfeller er ikke-eksisterende. Et stort land som Tanzania, som de i studien har regnet som ivermectin-land med få dødsfall, har f.eks. mistenkelig nok registrert kun 50 covid-dødsfall under hele pandemien:

I et land med nesten 60 millioner mennesker, hvor presidenten beordret at man ikke skulle telle covid-tilfeller fra mai 2020, kan man nok være ganske trygg på at disse tallene ikke stemmer. Ironisk nok døde denne presidenten i mars 2021 muligens av covid-19, og den nye presidenten gjenopptok rapportering av covid-tilfeller – i hvert fall i teorien. Lite data har kommet derfra i praksis.

Konklusjon

Konklusjonen i studien er altså bare en antakelse uten noe form for evidens. En antakelse som er basert på fullstendig oppkonstruerte data uten rot i virkeligheten.

Skulle ivermectin kunne ha så stor effekt mot covid-19 i disse landene, måtte legemiddelet ha blitt brukt av en veldig stor andel av befolkingen i landene. Men det vet vi at ikke stemmer. Totalt estimerer man at rundt 90 millioner mennesker i Afrika fikk ivermectin gjennom APOC-programmet, mens det bor totalt rundt 977 millioner mennesker i disse landene. Ergo har under 10% av befolkningen fått ivermectin. Og det bare frem til 2015, fem år før covid-pandemien startet.

I tillegg vet vi at ivermectin har vært brukt mot andre parasitter i land som ikke var del av OCP/APOC, og som studien likevel regner som «ikke-ivermectin-land». Disse har i følge studien hatt høy covid-dødelighet, på tross av at de også har fått massedistribuert ivermectin. Studien tar overhodet ikke hensyn til dette.

Og kanskje viktigst av alt så har ivermectin, som bare kan ha en medisinsk effekt i et par dager etter tabletten svelges, ikke vært massedistribuert overhodet mens pandemien har pågått. Ja, i de aller fleste av landene som studien klassifiserer som ivermectin-brukere har ikke ivermectin vært distribuert på mange år. Ergo kan legemiddelet ikke ha spilt noen som helst rolle i datagrunnlaget til studien.

Studiens konklusjon er dermed fullstendig grunnløs. Den forteller oss overhodet ingenting om ivermectin har påvirket covid-dødelighet i afrikanske land, og er et eksempel på søppel-forskning som dessverre får mye spredning fordi noen aktivister liker konklusjonene. Ikke vær en av dem.

The post Viser afrikansk covid-statistikk at ivermectin virker? En faktasjekk. appeared first on Saksynt.

I begynnelsen av juni gikk jeg gjennom en podcastepisode hvor Jarl Rune Rosensverd intervjuer mikrobiolog Runi Rogers om covid-vaksiner. Der var det mildt sagt mye rart. Nå er det kommet en ny episode, så da får jeg se litt nærmere på den også. Hvis du ikke allerede har lest forrige bloggpost om denne podcastduoen bør du gjøre det først: «Faktasjekk: «Mikrobiolog advarer mot mRNA-injeksjoner og bruk av PCR-tester»» Der kan du også lese mer om hvem disse personene er. Det kan eksempelvis være verdt å merke seg at «eksperten», altså mikrobiologen, fullførte en bachelor i mikrobiologi for femti år siden, og jobber i dag som sekretær i en misjonsorganisasjon. Jeg er usikker på om det kvalifiserer henne til å være noe ekspertgjest. Men la oss gå gjennom påstandene i den relativt korte podcastepisoden. Ukjente ingredienser i Pfizer-vaksinen? Runi Rogers hevder først at vi ikke ennå kjenner alle ingrediensene i Pfizer…

The post Norsk mikrobiolog advarer igjen mot mRNA-vaksiner. Men tar like feil denne gangen. appeared first on Saksynt.

I en ny podcastepisode av podcasten «Hvorfor det?» med podcastvert Ivo Vatnar Eikje, får vi servert en rekke negative påstander om p-piller. Men hvor mye av dette stemmer egentlig? Og er det ikke snart på tide å slutte med Rogan/Wee-ionspirerte podcaster hvor oppsiktsvekkende påstander er viktigere enn faktasjekk? I podcastepisoden får vi høre Eikje snakke om hvordan hun har veldig dårlige erfaringer med p-piller. Da hun begynte på p-piller opplevde hun at følelseslivet ble flatt, hun gikk opp i vekt, og ble sliten. Ikke minst så påvirket det sexlysten negativt. Dette er påstander vi ofte hører om p-piller, men det er vanskelig å vite om dette faktisk har noe med pillen å gjøre. Og forskningen tyder på at slike bivirkninger er relativt sjeldne, noe jeg skal komme tilbake til mot slutten av denne bloggposten. P-piller for menn Som gjest i podcasten har hun professor i molekylær ernæring ved Universitetet i…

The post Er p-piller farlige? Og hvorfor har vi ikke p-piller for menn ennå? appeared first on Saksynt.